Fra Gisle Johnson til Gudmund Gran

Norvald Fuglestrand: (Njotarøy 1999)

Da vekkelsen gikk over by og land, og foreningslivet blomstret
I kirkens historie er det mange epoker. Med Hans Nielsen Hauge kom det en ny tid og en kirkestrid som førte til at legmannsbevegelsen kom på banen. Særlig fra 1840-tallet og langt inn i vårt eget århundre ser vi de store omveltninger. Misjonsvekkelsen og den johnsonske prestevekkelse bølget over landet og fulgte hverandre hånd i hånd. Vennesamfunn og foreninger i tusentall ble stiftet, og på Nøtter-øy kom også foreningslivet til å prege det mangfoldige kirkelivet.

Ved inngangen til et nytt årtusen kan det derfor være av interesse å få fram noe av det veldige engasjement som ligger bak. Mange små og store pionerer kunne vært nevnt, men her blir bare noen tatt med. Først og fremst skal det løftes fram to personer som har markert seg – hver på sin måte – og i hvert sitt århundre. Gisle Johnson f.1822 d. 1894, og Gudmund Gran, f. 1904 d. 1987.

Kirkehøvdingen, professor Gisle Johnson

Hva har så Gisle Johnson med Nøtterøys historie å gjøre? Ikke så mye, kanskje, bortsett fra at han døde på Fagerheim ved Kaldnes, og var far til Jonathan Johnson. En meget kjent person som forøvrig Øystein Sårheim har skrevet om i denne utgaven av Njotarøy.
Grunnen til at vi trekker fram Gisle Johnson, er likevel at han med sine fremragende evner som prestelærer, vekkelsespredikant og organisator, kom til å stå midt i sentrum for det meste av det som skjedde på kirkefronten for ca.140 år siden. Han hadde en enorm innflytelse både blant studenter og legfolk.

«Kirken ble proppende fuld»

Det er i kirkehistorien skrevet veldig mye om Johnson. Lars Dahle, en kjent Madagaskar-misjonær, var bare 12 år da han hørte Johnson i Romsdal, og har skrevet: «Det var midt i slaatonnen og en hverdag og en egte høitørksdag; men allikevel blev kirken proppende fuld. Det var jo høist usedvanlig for vor avkrok å få besøk av en universitetslærer… Så besteg han prækestolen og alles øyne var festet på ham. Han var liten og uanselig,- men hvor han vokste da han begyndte at tale… Ikke et skritt utenom teksten; men ord for ord utfoldet han dens rike innhold..»

«Her dudde ikke de delte hjerter»

Om hans forkynnelse skriver T. H. Odland «Han svang lovens hammer over den døde navnkristendom, over det gudløse verdslige liv, men han viste også hen til den nådestol, som er oppreist i Jesus, vår frelser. Det var det store «Enten – Eller» han holdt frem med et alvor og en klarhet, som ikke kunne la noen tilhører uberørt. Man måtte treffe et valg, her dudde ikke de delte hjerter.»
Professor Edv. Sverdrup, som i 1918 skrev boken «Fra Norges Kristenliv», fremhever Johnsons ualminnelige evner, hans klare forstand, ypperlige hukommelse og skarpsindige tenk-ning. Han næret heller ingen personlig bitter følelse overfor sine motstandere, i en tid da de kirkelig motsetningene var sterke, med spenning i luften og skarpe hugg fra begge sider – både fra «Den kirkelige anskuelses» tilhengere og fra ortodoksiens leir. Til personlige utfall lånte Johnson aldri sin penn eller tunge.

«En stor aandelig bevægelse skal ikke dømmes efter ensidighetene»

Men Sverdrup hadde også kritiske synspunkter som rammet både Johnson og andre pietistiske predikanter langt inn i nyere tid. (Ole Langeland, som tråkket rundt i bygd og by, kan være eksempel på det. Se årsskrift 1987) «Som så ofte i vækkelsestiden blev det til dels lagt stor vekt på rent utvortes ting, klædedrakt og miner og særlig i forhold til de saakalde middelting. Sneversind, dømmesyke og strid mellem de paagaaende nyvakte med deres avgjorte, for ikke å si avfeiende syn og tale, og de ældre kristne, som ikke var ferdige til i alle biting at følge de unge, gik i vækkelsens spor og skjæmmet den til dels. Gjorde den også til gjenstand for spot og haarde domme.» Johnson ble også kritisert for å holde fast på det såkalte nødsprinsipp med begrensning av legfolks rett til å forkynne Guds ord.
Derfor føyer Sverdrup til: «En stor aandelig bevægelse skal aldrig dømmes efter ensidighetene, men efter hovedsaken. Og hovedsaken var her denne, at mangfoldige sjæle ble vakte av søvn og sikkerhet, omvendte til Gud og levendegjorte til Kristus,» skriver forfatteren.

Gisle Johnson
Gisle Johnson

Kommandør av St. Olavs Orden

Da Gisle Johnson i 1882 ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, var det tungtveiende grunner til det. Han var ikke bare prestelærer og predikant, men var en drivkraft i etablering av tidsskrifter, institusjoner, foreninger og organisasjoner. Alle ville ha ham med, og han var med på det meste enten det var Det norske Bibelselskap, Det norske Misjonsselskap og i sosiale tiltak, som fulgte i vekkelsens spor. Bl. a. var han en av pådriverne for etablering av landets første sykepleierskole, ved Diakonissehuset i Oslo i 1868.
Gisle Johnson var den første formann i Foreningen for indre Mission i Christiania, som ble stiftet i 1855. Navnet er senere endret til Oslo indremisjon og bymisjon. På denne tid var det en faretruende sosial nød i Oslo som foreningen gikk inn i. Dessuten skulle foreningen være et tilholdsted for de «vakte» som ellers kunne bli grepet av «religiøst svermeri».
I 1863 grunnla Johnson Luthersk Kirketidende og redigerte dette fram til 1875. Hundre år senere, fra 1976 til 1999, har den tidligere Nøtterøyprest, og nå biskop i Agder, Olav Skjevesland vært redaktør for det tradisjonsrike tidsskriftet.
Da det midt på 60-tallet var stiftet så mange foreninger for den indre misjon rundt om i landet, var det en livlig diskusjon blant prester og lekmenn om å danne en større sammenslutning. Johnson var fra først av ikke med på det, men så skjer det noe merkelig. Christiania krets av Misjonsselskapet gav plass for et innslag om saken på en samling i Kongsvinger i 1866. Der og da løsnet det, men Johnson var ikke til stede. Og det som nå skjer sier noe om Johnsons tillit blant lekfolket.

Skulle saken ha fremgang, måtte Johnsen være med

Den unge teologen, Peter Hærem, fikk en dag med seg pastor Storjohann (Sjømannsmisjonens stifter) opp til professor Johnsen for å få ham med i en påtenkt komité. Jonhson var betenkt, men de gav seg ikke. Skulle saken ha fremgang måtte Johnson være med. «Jeg tror dere vil ta meg med storm!» sa han til slutt. To år senere, i 1868 var Lutherstiftelsen et faktum – og med Gisle Johnson som som den ubestridte leder. Det hører videre med til historien at organisasjonen i 1891 ble reorganisert til Det norske lutherske Indremisjonsselskap, og at det er en tidligere Nøtterøygutt, (oppvost ved Teie torv) professor i fysikk, Eivind Osnes, som for tiden er formann.
Ut fra dette er det vel dekning for å si at professor Gisle Johnson var en eksponent for en bevegelse, som har gått i arv til store deler av vårt folk, også på våre kanter.

Misjonsvekkelse og foreningsliv kom også til Nøtterøy

Misjonsvekkelsen, som hadde sitt utspring i herrnhutiske brødrekretser med røtter i Basel, på grensen mellom Tyskland og Sveits, kom først til Rogaland og spredte seg fra midten av 1830-tallet også til andre deler av Norge. Fra 1842, da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet, og i tiårene framover vokste misjonsinteressen i takt med de store vekkelser og foreninger ble dannet i by og bygd. Slik også i Tønsberg og Nøtterøy.
I Tønsbergs historie, bind 3 er det et langt kapittel om det store engasjement, som utviklet seg både i kirke, bedehus og i frikirkene, noe som fikk store ringvirkninger i distriktet og har holdt seg til denne dag.
På Nøtterøy var det lite foreningsliv i det forrige århundre. Men allerede i 1847 ble det stiftet en misjonsforening, hos kaptein Münster på Kjærnås, som fikk stor tilslutning. Når den første forening for sjømannsmisjon ble startet er litt usikkert, antagelig rundt 1870. (Men vi vet at i Tønsberg ble den første stiftet i 1865 og at Svend Foyn var medlem nr. 1.)

«Nøttlandspresten» Martine Jensen fra Valdres på Nøtterøy på sine eldre dager. Foto: Gjerpe: Fedrearv og barnefostring.
«Nøttlandspresten» Martine Jensen fra Valdres på Nøtterøy på sine eldre dager. Foto: Gjerpe: Fedrearv og barnefostring.

«Nøtlandspresten»

Selv om det ikke ble dannet foreninger, var det nok en del haugianere som holdt oppbyggelser i hjemmene, særlig i de østlige deler av øya. I 1870-årene var Valders (Øvre Buerstad) et sentrum for haugiansk bevegelse og en hel del meldte seg inn i Den jarlsberske frimenighet (Det evang.-luth. kirkesamfund) som hadde skole nær ved i flere år. Martine Jensen var en ildsjel i menigheten. Hun var høyt aktet. I fullt alvor kalte de henne «Nøtlandspresten».
Andre haugianere var også kritiske til statskirken. De meldte seg ikke ut, men opprettet på slutten av 90-tallet en privat barneskole på Kjøle, som sto under tilsyn av av skolestyret og sognepresten. En sjømann fra Sparrøningen, Oscar Halvorsen, som i sin tid gikk i land i Amerika, fikk der en åndelig opplevelse som medførte at han selv ble en betydelig vekkelsespredikant, og talte til store forsamlinger både i Amerika og i Oslo.

«Lesere» med trist utseende

I sin selvbiografi forteller Halvorsen at han i sin barndom hadde vært med sin mor på møte hos Henriksen, Buer. Han merket seg da at disse «vakte» ikke hadde noen frelsesfryd, men gikk med et tungt og trist utseende. «Er hun av leserne»? spurte han en dag sin mor. «Ja» sa mor. «Hun er gudfryktig.» Da vil jeg vente med å omvende meg til jeg blir gammel!» sa Oscar. Men så lenge ventet han ikke. 25 år senere var han en av pionerene i pinsememenigheten som bygde Bethel, hvor blant flere også mor til Trygve Bratteli hadde sitt åndelige hjem.

Foreningslivets gjennombrudd

Gjennombruddet for foreningslivet i kirkens regi kom nok i 1894. Da kom barna i fokus. Søndagsskole ble stiftet, og den første timen ble holdt i navigasjonsskolen på Herstad. Samme år skjedde det også en annen begivenhet, og da var det ungdom som sto i sentrum.
Noen unge hadde vært med i en ungdomsforening i Tønsberg og ville så gjerne at Nøtterøy skulle få sin egen forening. Det førte til at den første ungdomsforening ble stiftet hos Johan Olsen på Nordre Gipø. Åtte år senere hadde de sitt eget hus, som skulle vise seg å bli til gavn både for denne forening og andre fora.
Nøterø ungdomsforening, senere kalt Nøtterøy kr. ungdomsforening, klarte nemlig den bragd å få bygget et stort forsamlingslokale på Borgheim i 1902. Det var dette som het Nøtterøy kristelig ungdomsforening, eller ungdomslokale, helt til menighetsrådet overtok det til menighetshus i 1962. 15 år senere, i 1979 ble det solgt til Nøtterøy Fysikalske institutt og oppgjøret overført til det nye Borgheim Menighetssenter, som sto ferdig i 1988.

Bedehus i nærmiljø

Ute i «distrikt-Nøterø» synes nok mange at Borgheim lå litt «avsides» i forhold til deres nærmiljø – og tok konsekvensene av det. Allerede i 1903 ble bedehuset «Ebenezer» bygget på Tømmerholt. I de første ni år var det en privatskole i huset. «Emmaus» ble bygget i Valders i 1922. «Bethel», som er pinsevennenes lokale, ble oppført 1924. Lysheim bedehus, som ble oppført i 1925 og innviet av biskop Lunde tidlig i 1926, ble revet i 1983. Samme biskop innviet også Indre Nøtterøy menighetshus i 1927. Det ble revet i 1975 for å gi plass til Teie kirke, som ble innviet i 1977.

Lysheim bedehus. Oppført 1925, revet 1983. Foto: John Kristian Kristensen.
Lysheim bedehus. Oppført 1925, revet 1983. Foto: John Kristian Kristensen.

Nesbryggen vennskapelig forening

Nesbryggen bedehus, som den kjente gen. sekr. Joh. M Wisløff innviet i 1939, har sin egen historie. Lilly Karoline Jensen, f. Samuelsen i 1911, kan huske fra sin

ungdom at Nesbryggen vennskapelig forening ble dannet. Grunnen til det var at stedets ungdom syntes det var for langt å gå til danselokalet på Oserød for å få seg en «svingom». Derfor ble det holdt basarer og samlet inn penger så de kunne få sitt eget lokale. Det greide de, og fra 1929, da det ble oppført, fikk både foreningen og lokalet det samme navn: Nesbryggen vel. Det var bare det at det gikk ikke så vel. Naboene klaget stadig på bråk, og vellet ble lei av det hele. Derfor ble huset solgt til Indremisjonen. Under krigen var det ofte fullt hus, men virksomheten stagnerte. I 1967 ble huset solgt og det ble revet i 1973. Så heller ikke dette gikk særlig vel! I senere år har stort sett foreningslivet vært knyttet til Teie kirke, Torød kirkestue, som ble innviet i 1981, og Borgheim menighetssenter.

Annonse Tønsberg Blad 1927.
Annonse Tønsberg Blad 1927.

Minst 80 foreninger med kristent fortegn?

I sin avisregistrering har Kjartan Dale ved å lese møteannonser konstatert at det må ha vært utrolig mange foreninger på Nøtterøy. Han er også forundret over hvor lite redaksjonell omtale alle disse foreninger har fått. Sikkert riktig, og da må vi heller ikke glemme at mange nøttlendinger var med i andre evangeliske forsamlinger i Tønsberg og Nøtterøy.
Mange foreningsprotokoller er heldigvis tatt vare på, men noe arkiv eller helhetlig historie om kirke og foreningsliv er så langt ikke registrert. Likevel skal det her gjøres et forsøk på belyse foreningslivets mangfold.

Det norske misjonsselskap var først

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842 og hadde H. Schreuder som sin første utsendte misjonær. Fem år senere ble som nevnt den første forening stiftet på Nøtterøy. I 1852 var den kjente sogneprest Harbitz formann. Møtebok og regnskapsbok er ført fra starten, og begge er kopiert og bevart. På 100-årsdagen i 1947 skrev pastor H. Stabell en jubileumsberetning og Therese Kringlebotten har senere fulgt opp med nye registreringer. På landsbasis er det registrert ikke mindre enn 6400 foreninger, og på Nøtterøy har det med kvinneforeninger og barneforeninger vært rundt 20. Den eldste er Herstad, og det var foreninger i alle skolekretser, til og med på Bollærne, (kort tid) på Veierland og på Håøya (til 1940.)

Sjømannsmisjonen sto sterkt

Den Norske Sjømannsmisjon, Norsk kirke i utlandet, ble stiftet i 1864 og den første sjømannskirken i Leith ved Edinburgh ble bygget i 1868. I denne sammenheng var Chr. Salvesen, et ikke ukjent navn i hvalfangstkretser, en av de største pådriverne. Men også Svend Foyn var selvsagt med, og når den første forening for sjømannsmisjonen i Tønsberg ble stiftet, var han medlem nr. 1. På Nøtterøy sto sjømannsmisjonen av naturlige årsaker meget sterkt, særlig på midten av vårt århundre, og det skal også her vært omlag 20 foreninger rundt omkring på øya.

KUF — en viktig faktor i ungdomsarbeidet

Norges Kristelige Ungdomsforbund, (KUF) KFUK/KFUM som ble stiftet i 1880, hadde på Nøtterøy fire hovedforeninger, to yngresavdelinger (YAP) og tre gutteavdelinger (KFUM). Lærer Berntsen, som var formann i Nøtterøy KUF først på 20-årene, måtte erkjenne at det var vanskelig å få gutter med i en vanlig yngresavdeling. Da Lord Baden Powell i 1907 startet den verdensomspennende speiderbevegelsen, og denne spredte seg til Norge, tente Berntsen på den.

Mange kjente menn begynte i lærer Berntsens speidertropp

1925 startet Fridtjov Berntsen 1. Nøtterøy speidertropp. Dette ble virkelig en suksess, og da troppen ble for stor, ble den delt opp i flere. Mange speidergutter som startet hos Berntsen, i 1. Nøtterøy, har senere markert seg sterkt. Blant dem er Øystein Sårheim, Ove Tollefsen, Torgeir Andersen, Asbjørn Lillås, Anker Marthinsen, Kaare Fuglestrand, Henrik Bargem og Jan P. Syse. Flere av disse var fremtredende medlemmer av Mil.Org. I senere år er det også etablert en egen tropp tilsluttet KFUK/KFUM.

Ca. 400 KFUK-speidere

KFUK-speiderne var i et eget forbund tilsluttet Norges Kr. Ungdomsforbund. Den første Nøtterøy-tropp ble stiftet i 1931. Etter hvert ble det fire tropper og en meisetropp (yngre jenter) med tilsammen ca. 400 medlemmer. Det store navn i denne forbindelse var Eva Holm Nielsen som var gruppeleder i ca. 30 år og deretter leder for meisene. KFUK-speiderne har brune drakter, mens jenter som er tilsluttet Norsk speiderforbund har blå.

Grans foreldre Klara og Aksel i bredslede uten-for deres hjem i Hella. Foto G. M. Gran.
Grans foreldre Klara og Aksel i bredslede uten-for deres hjem i Hella. Foto G. M. Gran.

Indremisjonen — en vekkelsesbevegelse med stor aktivitet

Indremisjonsselskapet har som før nevnt sitt opphav i Lutherstiftelsen og har med sine mange foreninger og mektige ledere, som prof. Ole Hallesby m.fl. hatt stor innflytelse i vekkelses- og samfunnsliv. En omfattende satsing på skolesektoren har bl. a. ført til opprettelse av Gjennestad Gartnerskole, hvor størsteparten av Nøtterøys aktive bønder og gartnere har fått sin utdannelse. Men det er forkynnelsen, som i tråd med det Gisle Johnson i hovedsak sto for, som har preget bevegelsen.
På Nøtterøy skal det ha vært en liten forening på Foynland på 1880-tallet, men det var først i 1905 at det foreligger protokoll, som belyser den første Nøtterøy-forenings virke. Den forening son nå er i aktivitet, ble stiftet i 1921 og har alle protokoller forsvarlig sikret. På det meste var det seks indremisjonsforeninger rundt på Nøtterøy, tre kvinneforeninger samt yngres og ungdomsavdeling. På Veierland var det også en forening for Indremisjonen i 1920-årene.

Kinamisjonen —Misjonssambandet Norgs største misjonsselskap

Misjonssambandet, som ble stiftet i 1891 hadde den kjente legmannshøvdingen, Ludvik Hope, som en av sine høvdinger. Organisasjonen, som under krigen måtte oppgi Kina, har i likhet med NMS arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika og regnes med sine nær 600 misjonærer som landets største. På Nøtterøy sto misjonærparet Anna og Lars Lande, som hadde vært i Kina, sentralt i 30- og 40-årene. Det ble etter hvert både kvinne-, ungdoms- og barneforeninger. I en gutteforening som fru Lande drev, hørte fletting av kurver med i programmet.

Santalmisjonen — den tredje største

Santalmisjonen, den norske, hvor Lars Skrefsrud var en banebryter, ble stiftet i 1911 og har utvidet sitt arbeide til andre felter, bl. a. i Equador. På Nøtterøy har det vært to foreninger, samt kvinne- og barneforeninger. Det forhandles nå om fusjon av Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet.

Andre foreninger

I tillegg kan nevnes Israelsmisjon, Muhammedanermisjon, Tibetmisjon, Samemisjon, Indre sjømannsmisjon og Broderkretsen på havet. Men det var også andre. Etter kirkestriden, som pågikk ved århundreskiftet og som resulterte i at Menighetsfakultetet ble opprettet, ble det dannet minst tre støtteforeninger for dette. Søndags-skolene, som var drevet i alle skolekretser, og i mange år hadde avslutning på Aronsletta, er det mange som husker, og det var nok enda flere foreninger som kunne vært nevnt. I dag må det erkjennes at mange foreninger har gått inn. Hvor mange det var da foreningslivet blomstret på sitt beste, fra 1920 til 1970, er vanskelig å anslå, men det utelukkes ikke at det kan ha vært mellom 80 og 100.
Betydningen av alt dette frivillige barne-og ungdomsarbeid og misjonsarbeid er vanskelig å måle. At det hadde sin sosiale og etiske verdi er en side, men misjonsaspektet som strekte seg fra Karasjok til Sør-Afrika og fra Japan til Equador, og til nordmenn på alle hav, sier uendelig mye, og særlig bør kvinnene få sin fortjente ros.

Gudmund Magnus Gran. Foto utlånt av Jenny Eldre.
Gudmund Magnus Gran. Foto utlånt av Jenny Eldre.

Pastor Gran var en brobygger i foreningslivet

Mange betydningsfulle prester har kommet og gått på Nøtterøy. Men ingen har som hjelpepresten Gudmund Gran fått slik hyldest av menigheten. Da han sluttet, ble det ikke bare blomster og gode ord. Av innsamlede midler ble et flunkende nytt piano rullet inn og overrakt på avskjedsfesten. Selv om han senere ble både sogneprest og prost, vil eldre nøttlendinger huske han som pastor Gran. Selv brukte han signaturen G. M. Gran.
Hva var så grunnen til slik popularitet? Kanskje noe av årsaken var hans evne til å dele med andre det han selv hadde funnet i sin kristne tro og sin kulturelle skattkiste. Hans unike samling av litteratur, klassisk musikk, fotografier og flere tusen markblomster, i presset tilstand, vakte oppsikt. Spretten som han var, imponerte han ungguttene med å «slå stiften», og andre kunne fortelle at han hadde vært turner og kretsmester i stille høyde.

Kall til prestetjeneste

Så kan man spørre: Hvorfor ble en mann med så mange interesser og ferdigheter en alminnelig prest? Svaret kan være at han hadde et kall til tjeneste for misjonen ute og hjemme. Med basis i Misjonsbefalingen, (Matt. 28), fulgte han et oppdrag hvor ansvarsfølelse og sjelevinnertrang ble bestemmende for hans liv. Men først noe om han bakgrunn.
Gudmund Magnus Gran var født på Nes i Romerike i 1904. Sin oppvekst hadde han i Kragerø. Han studerte ved Menighetsfakultetet og ble ordinert i 1930. Sin første prestetjeneste hadde han hos sin far, som var prost i Høland. Der var han i ni år før han kom til Nøtterøy senhøstes 1938. I 1955 ble han tilsatt som sogneprest i Tvedestrand. Fra 1965 ble G.M. Gran konstituert prost i Aust-Nedenes som omfattet Tvedestrand, Holt og Dybvåg.
I 1974, da han fylte 70, flyttet han tilbake til sitt tidligere hjem i Hella og noe senere til Breidablikk. Etter et besøk i øyer fikk han hjerne-blødning og døde på Lillehammer sykehus i 1987. Sørgehøytidelighet og minnesamvær, hvor flere av Grans musikklag var tilstede, ble holdt i Hamar. Han ble kremert og urnen satt ned i et gammelt familiegravsted i Fet.

Deltagere på sykkeltur til Skiptvet/Høland i Kirkeveien 1942. Fra venstre: Karsten M. Eldre, Magna Enger (hushjelp hos Gran), Martha Eide, Klara Fonn, Knut Berntsen, Nils Skjerve, Aggi Olsen, Martha Johansen, Ingrid Fonn, Deta Kristiansen og Lilly Valle f. Seland. Foto: Jenny Eldre.
Deltagere på sykkeltur til Skiptvet/Høland i Kirkeveien 1942. Fra venstre: Karsten M. Eldre, Magna Enger (hushjelp hos Gran), Martha Eide, Klara Fonn, Knut Berntsen, Nils Skjerve, Aggi Olsen, Martha Johansen, Ingrid Fonn, Deta Kristiansen og Lilly Valle f. Seland. Foto: Jenny Eldre.

Konstituert til klokkerprest

1938 var det 10.700 innbyggere på Nøtterøy. Fra før hadde vi en sogneprest og en kallskapellan. Det var behov for enda en prest og for en ny klokker. Dette løste seg ved at Gran den 10. desember ble konstituert som klokkerprest. Høsten 1949 ble Gran løst fra sin klokkertjeneste og var hjelpeprest til han flyttet til Tvedestrand.
I 1939 kjøpte hans far, pensjonist Aksel Gran, eiendommen Fagerhøy i Hella, og her bodde Gudmund sammen med sine foreldre. Hans mor, Klara Helena, var født i Sverige. Ekteparet hadde åtte evnerike gutter som alle fikk god utdannelse. Etter at barna var voksne, begynte Klara å studere blindeskrift. Etter hvert oversatte hun hele Bibelen til blindeskrift og fikk Kongens fortjenestemedalje i gull. Lilla Gudmund, som hans mor kalte ham, var den eneste av guttene som ikke ble gift. Det kunne nok ha sine fordeler for hans foreldre og for de mange aktiviteter han var med på. Men saken var vel den at han sannsynligvis ikke fikk den han aller helst ville ha. Og da så…

Pastor Gran på sykkeltur. Sykkelen og hans lille enmannstelt i bakgrunnen. Bildet er sansynligvis tatt av Gran med selvutløser.
Pastor Gran på sykkeltur. Sykkelen og hans lille enmannstelt i bakgrunnen. Bildet er sansynligvis tatt av Gran med selvutløser.

Fra første stund var det store forventninger til den unge klokkerpresten. Det var høytid da pastor Gran gikk for alteret og sang «Fader vår Du som er i Himmelen». Hans tale var folkelig og bibelsk begrunnet. Barna og de unge så opp til ham, og det varte ikke lenge før han ble engasjert i oppgaver som ventet. Pastor Gran var ordensmann med system i sakene. På innerlommen hadde han alltid en 7. sans. Med liten skrift noterte han alle avtaler. Tre-fire andakter og en rekke sykebesøk var ikke uvanlig i løpet av en dag. Ved årets slutt gikk den utskrevne 7. sans inn i et kartotek, som familien har tatt vare på.
Pastor Gran var også speider. Bjarne Evensen fra Sparrønningen minnes en samling i bryggerhuset hos Ingvald Viken på Sem. «Våre ledere i 3. Nøtterøy hadde flyttet til Oslo for å studere, og her satt vi noen unge patruljeførere som «får uten hyrder». Da husker jeg at Gran kommer inn». Jo da, på visse betingelser sa han ja til å bli troppsfører. Finlandskrigen i 1939 og innsamling av ryggsekker m.m. var blant de første oppdrag Gran og speiderne var med på.
Pastor Gran på sykkel var et kjent trekk på Nøtterøy. Uten «sykkelgodtgjørelse» syklet han i gjennomsnitt tre mil om dagen, i all slags vær, så sant han ikke rodde sin sjekte, eller gikk på ski. Men sykkelen rullet lengre enn som så. Landet rundt, faktisk. En kjent speiderleder, Øystein Sårheim, forteller: «Vi skulle til Larvik på et kretsmøte for troppsførere – og tok toget, men Gran syklet!» I 1941 ble alt speiderarbeid forbudt, men foreningslivet ellers gikk sin gang.
Gran var med i flere gutteforeninger. Knut Mello husker ham fra en gutteklubb på Teie, og Fritz Kristiansen, fra Nesbryggen, har gode minner fra en gutteklubb på Nes.
Gran var botaniker på amatørbasis. Når han gikk i skog og mark, rodde ut i skjærgården eller var på tur sammen med andre, hadde han alltid et skarp øye for naturens under. Så han en markblomst, som han ikke hadde sett før, så gav han seg ikke før han ved hjelp av sin flora fikk bestemt hva den het. Spesielt var han opptatt av insektfangeren soldogg, som han fant ved Strengsdalsvannet, en blomst som åpner seg og lukker seg etter å ha tatt sitt bytte.
Grans herbarium er unikt. Mens andre har strevet med å bestemme femti eller hundre, hadde Gran flere tusen, som familien har tatt vare på, sannsynligvis rundt 5.000. En professor i botanikk gav seg ende over da Gran hadde funnet planter på Nøtterøy som ikke var kjent i det botaniske miljø.
Pastor Gran var først og fremst menighetsprest. Det har blitt sagt at på Nøtterøy tenkte man bare på hvalær, pengær og bilær, men bildet er nok mer nyansert. Da Gran kom til Nøtterøy, ble det en ikke så liten åndelig vekkelse, og særlig blant de unge. Under krigen var det riktignok ikke så mange ting å være med på, men det var stor søkning til kristelige møter. Vekkelsespredikanter kom gjerne utenfra, og folk gikk lange veier for å komme på møter eller fester. Ut fra dette vekkelsemiljøet var det flere som ble prester og misjonærer.
Leirstedene Knattholmen, Strand og Solåsen og den kristne skolelagsbevegelsen var viktige brikker. En kjent Stokke- og Nøtterøymann, Hans Kr. Aarholt, har fortalt at på Strand var det ikke bare gode bibeltimer, men også fotball og annet som var gøy. På skolene kunne det være tøft å bekjenne seg som kristen. En dag kunne likevel Henrik Skjerve, som var elev på den gamle middelskole, triumfere: Nå er det ikke flaut å være en kristen. Halvparten av klassen går med kors på jakkeslaget! Og lektor Øverland, som var en omdiskutert religionslærer, ble ganske forvirret. Noe slikt hadde han ikke ventet.
Pastor Gran var en sentral figur i vekkelsesmiljøet og var med i foreningene enten det var i indremisjonen, KUF eller andre. Det kunne, som alltid i vekkelsestider, bli strid om liv og lære. Gran var en stabilisator, en sjelesørger for den enkelte og en brobygger mellom organisasjonene. Dessuten var han meget musikalsk og spilte på mange strenger. På Teie ledet han en dobbeltkvartett og på Borgheim ble han kordirigent.

Annonse Tønsbergs Blad.
Annonse Tønsbergs Blad.

Grans kor ble en viktig faktor i menighetsarbeidet

Høsten 1939 tok styret i Nøtterøy KUF initiativ til å starte et ungdomskor med pastor Gran som dirigent. Øvelsene ble holdt i lillesalen, og koret sang på atskillige sammenkomster i kirker og bedehus og på turer til andre steder. Da medlemmene kom fra ulike foreninger, ble det i 1942 bestemt at det skulle ta navnet Grans kor. Samme år dro koret på sykkeltur til Skiptvet og Høland i 1942. For noen med dårlige sykler ble turen besværlig, og ganske særlig når et punktert dekk ble byttet ut med en hageslange!
Gran kom som nevnt fra Høland hvor han hadde dirigert et stort mannskor. Folk i bygda ble selvfølgelig begeistret over å se han Gudmund igjen, og da de to korene, etter felles øvelse, sto sammen og sang i kirken, var det helt topp. Men også i Skiptvet var det stort fremmøte. En av tenorene i Grans kor, Hans A. Eikeland, hadde sin oppvekst her, og kirken var fullsatt når koret sang. God bevertning og overnatting på loft og i løe hørte med, og turen ble en opplevelse som det lenge ble snakket om. Organist Meyer hadde i mange år en korforening som han dirigerte. En gang bebreidet han Gran for at koret hans ikke lå på et kunstnerisk høyt nivå. Til det svarte Gran at formålet med koret var å nå ut med evangeliet. Men en gang slo begge korene seg sammen. For et overfylt KUF-lokale sang de så det runget med Sjur Vinje som solist og Pauline Hermansen Fraenkl ved pianoet: «Den hellige staden». Og da var det godt at det var høyt under taket i det gamle ungdomslokalet.
Grans musikklag var nok noe av det som sto hans hjerte nærmest. Her hørte han hjemme. Musikklaget som bar hans navn så lenge Gran levde, er fremdeles i aktivitet, og synger på formiddagstreffene på Borgheim. Hvis man hadde tatt seg bry med å lete gjennon 59 årganger av Tønsbergs Blad og sett hvor mange ganger musikklaget hadde opptrådt i alle slags sammenhenger, så ville man nok bli forundret.

Både Nøtterøy KUF og Grans musikklag ble stiftet på Gipø

Historien om Grans musikklag begynte også på Nordre Gipø. I 1894 startet KUF sin ungdomsforening her, og i 1941 ønsket indremisjonens yngresavdeling å starte en sang- og musikkforening. Men i dette hus var det verken piano eller orgel. Da var det at en ung dame som vanket her, Else Berntsen, og hennes far løste problemet. De visste om et gammelt husorgel som ikke var i bruk, – noe som da resulterte i at husbonden, Elias Fuglestrand, kjøpte det stilige harmonium for 125 kroner.
For familien var det en stor dag da orgelet kom på plass i et hjørne i stua, og større ble begivenheten da vinduene ble åpnet og den unge organistspiren, Else Berntsen Aas, satte seg ved orgelet. Det ble rene konserten med «orgelbrus» som kunne høres langt ned på jordet hvor undertegnede tynnet kålrot. Den 10. februar 1941 fulgte enda en begivenhet. Noen kom og hadde med seg fioliner, gitarer og en mandolin. Klokkerpresten var også med. Grans musikklag ble stiftet.

Et piano sto på ønskelisten i Grans hus

Stuene i Grans hus ved Hellaveien lignet et bibliotek med bøker i reoler fra gulv til tak. En oppstilling av gamle salmebøker og en betydelig platesamling av klassisk musikk hadde sin plass. – og han hadde et lite orgel. Piano sto sikkert på ønskelisten, men det så han seg ikke i stand til å kjøpe. Men så kommer altså den store overraskelsen i 1955. Atle Abrahamsen hadde en plan. Fra hus til hus går Atle og taler sin sak. «Vil du være med å gi et bidrag i all hemmelighet slik at vi kan gi Gran et piano i gave på avskjedsfesten?» Det gikk. Og gjett om Gran ble både stum og glad – akkurat da.

Åpent hus i Tvedestrand

Så forlot da den nyutnevnte sogneprest til Tvedestrand sitt kjære Nøtterøy. Og for den som ikke vet det, så er Tvedestrand en ekte liten sørlandsby med 1100 ærlige innbyggere. Det kunne Hans Eikeland bekrefte da han sammen med sin kone og Holda Jacobsen på en sørlandstur ville stikke innom. Den spesielle tre etasjes prestegården, hvor terrenget var så bratt at en kunne gå fra gata og inn til hver enkelt etasje, hadde en hoveddør, og den var ikke låst da nøtterøylærerne gjorde sin entre. På et papir stod det skrevet: «Jeg er dessverre ikke hjemme, men bare gå inn og sett dere ned – og vent til jeg kommer. Hilsen G.M.G.»
Gran hadde sans for gode motiver og kunne fotografere. Han gav bort mange sort/hvitt bilder, men tok vare på negativene. Når det gjaldt fargelysbilder var han utvilsomt blant de første på Nøtterøy som tok dias i bruk. Før jul, mens han var i Tvedestrand, hadde han lyst til å sende en hilsen til sine kjære venner på Oserød, hvor han så ofte hadde vært. Han avtalte med Eikeland, som fikk tilsendt en pakke med båndopptak og en lysbildeserie fra Nøtterøys skjærgård. Bestyrer, fru Hansen på Oserød og lærer Eikeland rigget til. Bilder med kommentarer gikk rett inn, og da tilhørerne kjente igjen Grans stemme, ble de rørt til tårer: «Det er som han er her og snakker til oss!» ble det sagt.
Da Gran som pensjonist kom tilbake til Hella i 1974, hadde han avansert fra en lavtlønnet klokkerprest til prost. Selv om han nå tok det mere med ro, fortsatte han med å vise lysbilder rundt forbi. Han fant igjen sin plass ved pianoet i Grans musikklag, og ble formann i Nøtterøy kirkeforening. Ved Grans bortgang ble det også satt punktum for denne forening. Men musikklaget, ved sin leder Harald Lønmo, er fortsatt oppegående. Før sin død hadde Gran med nøyaktighet skrevet sitt testamente. Alle hans eiendeler ble fordelt til brødrenes barn, og arvingene kan med stolthet fortelle at alt det vesentlige er tatt vare på, – men pianoet er solgt!

Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.