«Ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg!»

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2008)

For hvalfangere i Antarktis, som ikke kunne komme hjem til jul, i dette tilfelle forfatteren, var et enkelt XLH – telegram formidlet over Rogaland radio, et kjærkomment pust hjemmefra.

Nøtterø talestation ble åpnet i 1888

Det skal handle om formidling av meldinger og samtaler over korte og lange avstander. For 150 år siden hadde vi ikke elektrisitet. Ingen hadde sykkel eller bil. Folk hadde ikke radio, tv eller pc, og heller ikke en vanlig telefon. Og hvem kunne den gang forestille seg at det skulle komme noe så eventyrlig som en fjernskriver og en trådløs telefon? Nei, det var fjernt. Derfor skal det her strekkes noen ”telelinjer” fra fordums dager og fram til vår egen tid.

En stor del av Nøtterøys befolkning hadde sitt levebrød i sjøfart og hvalfangst. For de av oss som var ute, var det umulig å komme hjem til jul, men juletelegrammer kunne sendes. Sikkert mange vil kjenne igjen de ulike XLH-forslagene som ble formidlet over Rogaland radio:

En hilsen fra søsken fra far og fra mor. God jul og godt nytt år for gutten om bord.

Her er foreldreomsorgen gitt til kjenne. Kjærester og ektefeller valgte helst forslag nr. 30 med den romantiske ordlyd:

Samme julestjerne, kjære står og lyser på vår vei. Ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg!

Radiotelegrafistene kunne formidle barnefødsler, morsdags- og bursdagshilsener, men også sykdom og død. Slik var det på 1900-tallet, i glede og sorg. Før telegrafen, telefonen og radioens tid var imidlertid kommunikasjonen begrenset til postforsendelser, som kunne ta både uker og måneder for å komme adressaten i hende. Ikke for det; brev og aviser var alltid velkomne, selv om det var gammelt nytt. Men nå altså litt historie:

En avdeling telegrafarbeidere strekker linje i 1857. Tegning i ”Skilling–Magazin”.
Telegrafens gjennombrudd

Telegraf er et sammensatt ord av fjern og skrift. At noen prikker og streker kunne settes i et alfabetisk system og gjøre det mulig å sende skriftlige meldinger, fjernt og nært, var ikke lett å forstå. Heller ikke det med radiobølger og andre teleoverføringer. Ikke så rart at verdens oppmerksomhet var rettet mot amerikaneren, Samuel Morse og hans medarbeidere, da den elektriske telegrafen fikk sitt gjennombrudd i Amerika i årene 1835 – 1844. Bare fire år senere kom telegramtjenesten til Europa, og snart kunne også Norge ta del i de nye oppfinnelser. Meldinger kunne da sendes uavhengig av dårlig sikt i mørke, tåke, eller regn, men betingelsen for å telegrafere var at det fantes telegraflinjer og mottagerapparater som kunne ta imot og formidle meldingene.

Elektrisk telegrafapparat fra slutten av 1800-tallet.
Telegrafstasjon i Tønsberg og på Vallø

I januar 1855 ble den første telegraflinjen åpnet mellom Oslo og Drammen, og allerede den 23. juni samme år ble stasjonen i Tønsberg åpnet. Til da hadde åtte mann fått eksamen som telegrafister, og i Tønsberg ble J. Th. Nielsen ansatt som bestyrer. Telegrafen virket revolusjonerende på alt forretningsliv, og særlig på den betydningsfulle rederivirksomheten.

Noe overraskende var det kanskje at det 18. desember 1858 ble åpnet en telegrafstasjon på Vallø. Det skyldtes det faktum at Vallø den gang var et knutepunkt for det utenrikske dampskipssambandet og postforbindelsen mellom Norge og København. Utbyggingen av linjenettet spredte seg raskt med linjer til Sverige og videre til Danmark. Fra først av var det luftlinjer, senere ble det jordkabler og sjøkabler. Før 1870 var både Atlanterhavs- og Nordsjøkabel en realitet. I Norge var stamlinjenettet utbygget fram til Vardø, og det var nesten 100 telegrafstasjoner. Ikke mindre enn en halv million telegrammer ble ekspedert og 350 personer var ansatt. Etter hvert fikk også fyrvokterne langs kysten telegrafforbindelse. En liten notis i Morgenbladet 1891 sier noe om det:

Telegrafbestyreren paa Færder måtte gå til sengs, men lod Sengen sætte hen til Apparatbordet og besørgede paa denne måte Telegrafforbindelsen i flere Dage.

Marconi og de elektromagnetiske bølgene

Telegrafen var selvfølgelig et stort fremskritt. Men den hadde sine begrensninger så lenge den var avhengig av mekaniske trådlinjer. Det var derfor en stor bragd da den italienske ingeniør og oppfinner Guglielmo Marconi i 1896 tok den første patent på den trådløse telegrafi og ble en banebryter også for å utnytte de elektromagnetiske radiobølgene. Ikke minst var det av stor betydning for skip som seilte på alle hav.

”Nansen forlist, jeg vel”

I vår sjøfartshistorie er det uhyggelig mange båter som er forlist både i nordlige og sørlige farvann uten at rederier og familier har fått meldinger om tragedien. Svend Foyns selfanger, Haabet, som forsvant i Nordishavet i 1871 med 45 mann er eksempel på det. En annen tragedie var da Fridtjof Nansen dro ned til Syd Georgia i 1905 for å opprette en ny hvalstasjon. Dårlig sikt førte til at skipet gikk på et skjær utenfor ”Øya”, brakk i tre deler og sank. Seks mann omkom, men de fleste ble reddet. Den gang var det ingen telegrafstasjon i Grytviken, og de pårørende måtte derfor vente i tre uker før de fikk melding om forliset. Bestyrer Castberg, som var blant de overlevende, dro da med en hvalbåt til Buenos Aires og kunne derfra sende følgende telegram til sin hustru i Sandefjord: ”Nansen forlist jeg vel.” Fortegnelse over de åtte omkomne fulgte i et annet telegram. Da radiobølgene ble oppdaget og meldinger kunne sendes til skip på verdens hav, var det derfor et betydelig fremskritt.

Det første trådløse telegram sendt direkte fra det flytende kokeriet ”Sir James Clark Ross” i Antarktis til Norge. En historisk begivenhet som skjedde 11. februar 1927.
Første radiotelegram fra et hvalkokeri

Så tidlig som i 1911 fikk det første norske hvalkokeri Falkland installert trådløs telegraf. Kokeriet fanget ved Signy Island, Syd Orkney. Det første telegrammet gikk fint igjennom til en kyststasjon i Syd-Amerika og ble derfra viderebefordret pr. kabel til Norge. I 1917 monterte brødrene Sæbjørnsen i Hareid på Mørekysten radiostasjon på sel- og hvalkokeriet Vikertangen som fanget i Norskehavet, og i 1925 bygde det britiske kolonistyret en radiostasjon ved Grytviken som gjorde det mulig å få forbindelse med Falkland og med båtene i området.

Utviklingen gikk nå så raskt at snart kunne både skip, landstasjoner og de flytende kokerier sende meldinger til hverandre på relativt korte avstander. Og så; Den 11. februar 1927 ble det skrevet en ny historie. Da ble det første trådløse telegram sendt direkte fra Antarktis til Norge. Æren for det fikk det flytende kokeriet Sir James Clark Ross, og Bergen radio bekreftet mottagelsen. I Norge ble det etter hvert bygget flere og sterke kortbølgesendere.

Norsk Telegrambyrå

Helt siden 1867 har Norsk Telegrambyrå (NTB) formidlet nyheter fra fjern og nær. Fra 1918 ble det omdannet til aksjeselskap med norske aviser som aksjonærer. Byrået har tatt i bruk moderne tekniske hjelpemidler og formidler nyhetsstoff til de ulike media ved hjelp av fjern- og hellskriversystem (En slags trådløs billedtelegrafering.) NTB har egen bølgelengde over Jeløy radio og datastyrt linjenett.

Sentralbord og telefon fra telefonens barndom. Fotografert av forfatteren i Stokke bygdetun.
Telefonen gjør sin seiersgang

Egentlig er det mange, både europeere og amerikanere, som må dele æren for den elektriske telegraf. Det gjelder i høy grad også for oppfinnelsen av telefonen. Bare få timer etter at Graham Bell tok ut sitt patent 10. mars 1876, leverte Elisha Gray sin søknad, og et søk på Internett kan bekrefte at det har vært ikke mindre enn 600 rettssaker om det prestisjefulle patentet, uten at det er kommet til enighet. Men uansett vil nok Alexander Graham Bells navn ha en hedersplass i telefonens historie.

Utviklingen i Tønsberg

Sommeren 1880 ble det første telefonselskap etablert i Norge, og utviklingen går med rasende fart. Som sjøfartsby med en god del industri og forretningsvirksomhet var det naturlig at Tønsberg og byens ledende menn fulgte med i den tekniske utviklingen. I Tønsberg var det stor begeistring for telefoniens muligheter, men da det gikk opp for de potensielle medlemmer hva det kostet, ble det ingen tilslutning. Litt senere kom imidlertid saken inn i et nytt spor. Pionerer som Sev. Dahl, Handelsforeningens formann, fabrikkeier C. F Isaachsen (Reperbanen) og overrettsakfører F. Meyer m. fl. ga ikke opp. Det ble nye forhandlinger med Elektrisk Bureau, stat og kommune. I løpet av fire måneder var opprettelse av en telefonsentral i Tønsberg et faktum.

Tønsberg Telefonforening

”I 1883 den 5te februar afholdtes et Møde i an- ledning af Anlæg af Telefon i Tønsberg. De tilstedeværende enedes om at stifte Tønsberg Telefonforening.” Forhandlingsprotokollen er undertegnet av 26 medlemmer. I et nytt møte i april ble F. Meyer, (som hadde prakteiendommen Fagervik i Hella) C. F. Isaachen og H. Dessen valgt til bestyrere for telefonforeningen. Ved kongelig resolusjon av 13. juli fikk foreningen tillatelse til å drive telefonanlegget i fem år på visse betingelser, som også skulle komme distriktet tilgode. Utbyggingen av anlegget i byen støtte selvfølgelig på mange problemer som ble løst etter hvert.

En protokoll fra et møte 24. april 1885 viser at foreningen har besluttet at man skulle innløse en privat anlagt linje til Jersø (Alders Hvile/Husvik) for kr. 530.- og bygge en linje til Kjøpmannskjær for kr. 1100.- Med få ord nevnes her et vesentlig punkt, nemlig at byen fikk forbindelse med sine uthavner, med vinteropplagstedene for fartøyene. Kort og godt betyr vel det at det ble opprettet talestasjoner for alle de mange sel- og hvalfangstskuter som lå ved Jarlsø og Kjøpmannskjær, slik at de kunne ringe til sine forretningsforbindelser før de dro på fangst i nordlige farvann.

Går vi så tre år fram, ser vi at tillatelse for telefondriften blir fornyet. Avisen Tunsbergeren refererer 1. april 1888 en melding om det: ”Ved kongelig Resolution er Tønsberg Telefonforening meddelt Tillatelse til for et Tidsrum af fem Aar regnet fra 13.de juli d. a., at drive Telefonanlæg mellem Foreningens Sentralforening i Tønsberg på den ene Side og Nøterø, Sem, Stokke, Vaale, Ramnæs og Andebu … alt under disse i Resolutionen nærmere bestemte Betingelser.”

Bestyrerinner ved Tønsberg Telefonforenings landsentraler 1932: Fra venstre: Fru Barbra Ring, Kjøbmandskjær, frk. Ingeborg Jørgensen, Jersø, fru Kirsten Hansen, Nøtterøy og Ida Hansen, Torød. (Tønsberg Telefonforening 1883-1933)
Talestasjoner og telefonsentraler på Nøtterøy

Fra tid til annen ble det gjort forsøk på å starte en egen telefonforening på Nøtterøy, men det ble det ikke noe av. Talestasjonene ble derfor regnet som bisentraler under Tønsberg. Om det finns noen abonnentlister de første årene, så er de vanskelig å finne, men Tønsberg Telefonforening har utgitt telefonkataloger for 1911 og 1912. Her forklares at ved første gangs ringing detter en klaff ned på sentralbordet inntil ”telefonistinden” får tid til å plugge inn til rett adressat. I katalogen ble det oppfordret til å tale tydelig, fatte seg i korthet, og ikke oppholde betjeningen unødig.

”Ikke ring i tordenvær!” var også en parole. Men var det lynnedslag og brann var det naturligvis unntak. Det het også at ”Når samtalen er ferdig, henges høretelefonen på plass, og sveiven svinges hurtig rundt 2 gange.” I 1912 var sentralen i Tønsberg og rikstelefonen tilgjengelig døgnet rundt, mens bisentralene på Nøtterøy på den tiden hadde åpent fra kl. 08 til 22 på hverdager og fra 9 til 10 og fra 16 til 18 på søn- og helligdager. I senere år var sentralene åpne alle døgnets tider.

”Kjøbmannskjær Talestation”

Som nevnt ble det etablert en talestasjon – og senere telefonsentral – i Kjøpmannskjær allerede i 1885. Det mest bemerkelsesverdige er at denne stasjonen ble bestyrt av familien Ring helt til den ble automatisert i 1957. Først var det Oline Ring som hadde den til hun i 1903 overlot stasjonen til sin svigerdatter, Barbra Ring. Da hun så etter lang og tro tjeneste feiret 50 år som telefonbestyrerinne ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje. Talestasjonen hadde i 1912 fem abonnenter. Blant dem hadde Bjønnes, Lilleborg telefon nr. 2 og landhandler Johannessen i Tenvik nr. 3.

Det hører også med til lokalhistorien at familien drev landhandel først på 1900-tallet og at Barbra Ring var poståpner fra 1921 til 1943 og at hennes yngste datter, Bergliot overtok denne stillingen.

”Nøtterøy sentral ble åpnet våren 1925. Sentralbordet er nok eldre, men siden det har fingerskive for automat, er det nok ombygd, bildet er trolig fra perioden 1920 – 1925.” Norsk Telemuseum
”Nøterø Talestation”

Historien om etableringen av Nøterø Talestasjon og driften av denne de første årene, er ikke lett å finne ut av. Ved telefonforeningens 50-årsjubileum i 1934 heter det: ”På forsommeren 88 var det åpnet talestasjon midt på Nøtterøy. Den ble billig. Stolpekursen var der.” Tønsbergs Blad 21. februar 1890 hadde følgende annonse:

”Nøterø Talestation er nu aapnet paa Gunnestad hos skibsfører Gjertsen hvorfra Telefoneringer besørges pr. bud. Tønsberg Telefonforening”.

Problemet er bare at det er vanskelig å dokumentere at skipsfører Gjertsen bodde på Gunnestad. Et søk i gamle skylddelingspapirer viser imidlertid at det var en skipsfører Nils Jørgen Gjertsen fra Nordre Sanne som i 1893 fikk utskilt eiendommen Høimark øverst i Tinghaugveien. Han døde i 1904, og det er mest sannsynlig at telefonforeningen leide et rom til sentralen av Gjertsens enke frem til 1921 da Ove Martin Johansen fikk skjøte på eiendommen. Det skal heller ikke utelukkes at det var fru Elisabeth Johansen som bestyrte sentralen i mange år før Tønsberg Telefonforening kjøpte eiendommen i 1923.

Men hvor Nøterø Talestation var plassert i 1888, er det ikke gitt forklaring på i våre tre bygdebøker. I telefonforeningens 50-års beretning står det heller ikke noe om hvem som bestyrte talestasjonen og bisentralen.

Styret hadde litt av hvert å stri med. Bestyrerinnen på Nøtterøy sa opp sin stilling. Skulle hun gå, stod vi uten hus til sentralen. Saken ble ordnet så, at foreningen kjøpte huset, og hun fortsatte i sin stilling.

Nøterø Talestasjon hadde i 1898 bare tre medlemmer, men i 1901 var sentralbordet for lite, og et nytt sentralbord ble besluttet innkjøpt i 1909. To år senere var det 33 abonnenter og i 1912 hadde stasjonen 36. Skipper og reder, Henrik Gundersen på Nøterø gaard hadde telefon nr. 2, dr. Edvard Jespersen, som var en av pådriverne for fremskynde telefondriften hadde nr. 3, og Nøterø Forbrugsforening hadde nr. 4. Senere telefonkataloger viser at sentralen stadig måtte utvides. I 1925 ble det bygget en ny sentral på naboeiendommen i Tinghaugveien. Fru Elisabeth Johansen sluttet, og Kirsten Hansen fra Konnerud ble ny bestyrer.

Under krigen var det ikke bare hyggelig på telefonsentralene. Tyskerne kom ofte på inspeksjon. Fru Hansens svigerdatter, Ebba Perry, hadde telefonvakt på Nøtterøy da to soldater kom på trappen og spurte etter en som het Frick. Spørsmålet gikk videre til fru Hansen, som nærmest fikk sjokk da hun oppfattet ved en misforståelse at de kom for å arrestere Fritz, hennes sønn, som var aktiv i hjemmefronten. Men heldigvis; det var ikke Milorg-mannen Fritz de skulle frem til, men naziordfører Frich. Og han var trolig i kommunelokalet på Tinghaug.

Torød Talestation

Høsten 1903 åpnet Tønsberg Telefonforening en talestasjon på Torød. Stasjonen ble montert i våningshuset på bruksnr. 14. Fru Ida Hansen, bestyrte stasjonen fra 1903 og helt til hun døde i 1943. Derfor ble hun tildelt medalje av Selskapet for Norges Vel. De siste krigsårene bestyrte fru Hansens eldste datter, Marit Synnøve, telefonsentralen, og fra 1945 overtok hennes yngre søster, Solveig Sending, både eiendom og sentral, som hun bestyrte til 1953. I yngre år hadde Solveig gått på Telegrafskolen i Oslo og hadde også vært lærerinne i 15 år.

I 1912 var det 13 abonnenter på Torød. Blant dem gårdbruker Sundseth på Bergan (nr. 2), lærer Knudsen, Torød (nr. 3) og Fattiggården, Oserød (nr. 13).

Nøtterøy sentral, Tinghaugveien 13, sto ferdig våren 1925. (Foto: Norsk Telemuseum)
Flere talestasjoner

Føynland fikk talestasjon i 1907, men den ble nedlagt i 1912. Da hadde Karl Borge telefonnr. 2 A. Foyn, Husø nr 3 A. Engebretsen, Husø nr. 4 og lærer O. Nilsen nr. 5. Telefonabonnentene ble så knyttet til en felles sentral på Jersø ved Husvik.

En stor del av abonnentene på Nøtterøys nordre del var knyttet til hovedsentralen i Tønsberg, men i 1926 fikk Teiehøyden sin egen talestasjon. Et forslag om å etablere en talestasjon i Knarberg i 1897 ble ikke gjennomført.

Veierland bisentral

Før 1965 tilhørte Veierland Stokke kommune. Melsomvik fikk telefon i 1892 og i 1906 ble det private Stokke Telefonselskap stiftet. Veierland var en av deres bisentraler, og en telefonkatalog fra 1911 viser at mange kjente står oppført med nummer og navn. Landhandler Anna Jacobsen, Vestgaarden er oppført som nr. 2. Oskar Amundsen var nr. 3. Åtte hvalskyttere hadde innlagt telefon.

På Tjøme kom det en talestasjon på Kirkebakken i 1892. Fra før hadde kommunen en telegrafstasjon som gikk med underskudd, og det var en del diskusjon før det ble fast telefonforbindelse. I likhet med Stokke hadde Tjøme sin egen telefonforening.

Telegrafen og Rikstelefonen

Mens de fleste telefonselskapene var privateide, var det staten som hadde hånd om telegramtjenester og rikstelefonen. Uten stridigheter gikk det ikke, men i Tønsberg gikk samarbeidet så godt at rikstelefonen og telefonsentralen flyttet inn i samme hus i 1897. Dermed ble det også lettere med budsending når telegrammer skulle ut. Telegrafen hadde tilhold flere steder i byen før den i 1926 flyttet inn i Frimurergården. Der var den under krigen mens tyske soldater holdt til i etasjen over. På dagtid var det mange på sentralen, men om natten var det bare en på vakt. ”At vi turde!”, kom det som et hjertesukk fra en av de unge jenter som opplevde det. Både her og på de andre sentralene var det alltid en viss frykt for hva okkupasjonsmakten kunne finne ut om hjemmefrontens bevegelser.

Typisk telefonstolpe fra tiden før jordkablene. Et kaos av ledninger mellom sentral og abonnenter. (Tønsberg Telefonforening 1883-1933)

Styret og ansatte hadde mye å stri med Telefonforeningens styre hadde til enhver tid mye å stri med. Det gjaldt utbygging av linjer og stadig utvidelser av telefonsentraler etter hvert som trafikken økte. Men også montørene og andre ansatte hadde sitt å stri med. Tung snø og sterk vind kunne rive telegrafstolper og ledninger ned, og det hendte også at folk gjorde hærverk. Sentralborddamene, eller telefonistinnene som de ble kalt, måtte alltid være beredt og gjøre de rette grep. Noen ganger ble de hyllet for sin gode service. Andre ganger fikk de kjeft, særlig når det av ulike grunner var linjebrudd og ”knuter på tråden”. I 1933 ble den dyktige sivilingeniør E. A. Paulsberg ansatt som driftsbestyrer. At han fikk tillitsverv på landsbasis, kom ikke overraskende.

Lang ventetid for å få telefon

Før og etter krigen var det ikke så vanlig at folk flest hadde telefon. Det kunne skyldes dårlig økonomi eller det faktum at de måtte stå på venteliste. I flere år etter krigen gjorde mangel på materialer det vanskelig å bygge ut sentralene og det var opptil 500 på venteliste. Montering av ”Frøken Ur” i 1946 og de røde telefonkiosker i 1946 var populære tiltak. De som hadde fått innlagt telefon, hadde ikke bare fordeler. Svært ofte måtte de gå flere hundre meter for å formidle telefonbeskjeder til sine naboer. Det var heller ikke uvanlig at det var flere abonnenter på en linje, og det hendte nok at det ble tjuvlyttet, selv om det var mot reglementet. Ikke uten grunn ble abonnentene oppfordret til å begrense sin taletrengthet, men kom det en rikstelefon, ble lokalsamtalene avbrutt.

Automatiseringen

Allerede fra 1914 var det på tale å anskaffe automatiske telefonanlegg. Men det tok tid. Som den første av distriktssentralene ble Grindløkken åpnet 4. november 1951 med 700 nummer. Det ble da overført 311 abonnenter fra Tønsberg, 202 fra Nøtterøy og 58 fra Jersøy sentral. Samtidig ble det en overgang fra fire til fem sifre. Utbyggingen fortsatte og i 1955 hadde Grindløkken 1400 nummer. Arås, som avløste Torød i 1953, 500 nummer og Engås, som avløste Kjøpmannskjær, 200 nummer. Utbyggingen ble foretatt av foreningens egen stab. Både teknikere, kabel- og linjeavdelingen, med driftsassistent Nilssen i spissen gjorde en imponerende innsats i disse år. Veierlandsentralen, som de siste år ble betjent av Bjørg Bøgenæs Clausen, og hørte til Stokke Telefonforening, ble ikke automatisert før 2. desember 1980.

Fordeler og ulemper

Det er klart at det var mange fordeler med å få telefonen automatisert. Det ble lettere å få innlagt telefon. Tid ble spart ved at en kunne ringe direkte både lokalt og internasjonalt, og om nødvendig til lege, politi og brannvesen. Og en slapp å engste seg for at andre av ren nysgjerrighet gikk inn på linjen og lyttet på samtaler. Men ikke alle var like fornøyd med at de manuelle sentralbord ble borte. I små samfunn, hvor alle kjente alle, var det delte meninger. Telefonsentralen hadde her full oversikt over hvor innbyggerne befant seg til enhver tid, og oppsto det brann, var det enkelt å tilkalle mannskap til slukningsarbeid. Sentralen kunne også være behjelpelig med å formidle kjøp og salg i visse tilfeller, uten provisjon, og mange sparte både byturer og penger på det.

Fra privat til stat

Telefonabonnentene i Tønsberg-området var av de heldige som fikk lave telefonregninger. Det var to grunner til det. For det første var anleggskostnadene forholdsvis rimelige og for det annet hadde foreningen en slags privat samvirke ordning, slik at foreningens overskudd kom abonnentene til gode. Naturligvis var det langt dyrere å bygge ut telefonanlegg i innlandet og spredte kystområder enn i og rundt byene. For å hjelpe utkant-Norge satte derfor regjeringen seg som mål at Staten skulle overta alt. Med andre ord; Ta fra de rike distrikter og gi til de fattige, med den følge at telefonregningene ble dyrere i Tønsberg og andre privateide bedrifter. Etter en langvarig prosess endte det med at staten overtok alle sentraler fra 1. oktober 1955.

Det var bare det at akkurat da var Tønsbergdistriktet inne i en omfattende automatisering. Derfor tok Nøtterøy-politikeren, J. Møller Warmedal på Stortinget en interpellasjon for å utsette innløsningen. Det skapte en lang debatt som endte med at saken ble oversendt regjeringen. Utsettelse ble det, men fra 1960 tok staten styringen. Det førte til at abonnentene fikk større avgifter, men personalet fortsatte i sine stillinger. I 1962 ble det nye telebygg oppført i Stoltenberggt. 3.

Automatisk telefonapparat med fingerskive. Patent fra 1896. Nå kunne man slå nummeret uten å snakke med operatøren på sentralen. (Th. Rafto: Telegrafverkets Historie 1855-1955)
Lydradioen bølger frem

Noen husker kanskje den enkle krystallmottageren med detektor og hodetelefon som var forløperen for den vanlige folkemottager, som kalles radio. I fagspråket heter det at ved hjelp av høyfrekvente, elektromagnetiske radiobølger overføres informasjon fra sted til sted. Radioen omfatter derfor også radiotelefoni og fjernsyn, men i dagligtale menes det som regel lydradio.

Unektelig er det jo litt rart å tenke på at det neppe var noen som hadde radio før 1930, og da NRK startet sine sendinger i 1933 var det en stor begivenhet. I løpet av noen få år var det radioapparater i de fleste hjem. Barnetimen med ”Lyktemannen”, Truls og Oskar var favoritt program. Noen husker også olympiaden i 1936, da Norge slo Hitler-Tyskland 2-1 eller da Charles Mathiesen satte verdensrekord på 10 000 m. med tiden 17.01.5 på Hamar i 1940. Ellers var det vel værmeldingene og de politiske nyhetene som betydde mest.

Det første krigsåret åpnet NRK sine sendinger fra London med Toralf Øksnevad som programleder. Høsten 1941 kom tyskernes ubønnhørlige ordre at alle, unntatt medlemmer i NS, måtte innlevere sine radiomottagere. Men noen hadde radioer i det skjulte og formidlet nyheter til illegale aviser i all hemmelighet. Vi glemmer heller ikke begeistringen etter krigen da de beslaglagte radioer ble hentet på Folkets Hus.

Vestfoldsending og ”Postkassa”

Etter krigen kom også batteridrevne reiseradioer som kunne tas med overalt. Nordmenn i utlandet var ofte sultne på nyheter, og da var kortbølgesendingene på NRK fra en sterk radiosender i Fredrikstad den viktigste kommunikasjon med hjemlandet. Vestfoldsendingen og ”Postkassa”, hvor vi kunne sende plateønsker og bursdagshilsener, var helt topp – særlig om lytteforholdene var gode, men det varierte. Av reiseradioer sto ”Kurér” i særstilling, og ble solgt i mer enn 500 000 eksemplarer. Fram til 1960 hørte alle på radioprogrammene som var veldig populære. Etter den tid har nok fjernsynet fått mer oppmerksomhet, i hvert fall på kveldstid.

Thoraas Signalstation (Tjøme Radio)

Historien startet allerede i 1905 da Den norske marine opprettet en radiotelegrafstasjon på Tjøme under navnet Thoraas Signalstation. I 1910 ble stasjonen overtatt av Telegrafvæsenet uten vederlag og ble plassert på Treidene. Senere har stasjonen endret navnet til Tjøme Radio og har fungert som kystradio for å dekke et område fra svenskekysten til Sørlandet. Gjennom alle år har stasjonen hatt stor betydning for båttrafikk og sikkerhet. Den har oppfanget nødsignaler og formidlet rapporter og telefonsamtaler til redningsmannskaper og familier på land. Mest dramatisk var hendelsen da Tjøme Radio natt til 7. april 1990 fanget opp nødsignalene fra passasjerferga Scandinavian Star, hvor 159 mistet livet. Den første tiden ble redningsaksjonen ledet fra Tjøme.

Fiskeribølgen til nytte og fornøyelse

Mens nordmenn i utlandet helst lyttet på kortbølgen, var det utrolig mange som lyttet på fiskeribølgen, og særlig på 1950-tallet. Den gang var det brisling- og rekefiske i stor stil og mye båttrafikk mellom Engelsviken og Hvasser. Og når det skulle gis beskjeder til kolleger og fiskemottak, var det bare å ringe Tjøme Radio. Mange radioer sto på hele døgnet, og når hvalfangerne kom hjem fra isen, var det mye billig underholdning. Det kunne være intime samtaler mellom mann og kone for åpen mikrofon. Enkelte samtaler var ganske så avslørende, som for eksempel da en kar på en hvalbåt ringte til en slektning på ei fiskeskøyte og ba om å bli møtt ute i fjorden. ”For”, som han sa: ”Jeg har med så mye sigaretter og sprit!” Det han ikke tenkte på, var at også tollere lyttet på radioen, med den følge dette måtte få.

Kystradioens tjenester er fra april 2008 flyttet til Horten for å skape et nærmere samarbeid med Kystverkets sjøtrafikksentral, men navnet Tjøme Radio er beholdt.

Telekommunikasjon i endring

I forandringens tid har også noe blitt borte. Morseapparat og maskintelegraf ble i 1946 erstattet med fjernskriver. Festtelegrammer til konfirmanter og brudepar ser vi ikke mer. Etter 1980 blir det ikke sendt ut XL-telegrammer. Kortbølgesendinger til nordmenn i utlandet er også opphørt. Og gamle klenodier havner på museer. Tenk bare på de gamle store telefonapparatene som hang på veggen og hadde sveiv på siden. Etter hvert kom det automatiske telefonapparat med fingerskive, og så den nye tastafonen som erstattet modellen med nummerskive.

De organisasjonsmessige forhold har også forandret seg. Forholdene mellom det private og offentlige eierforhold har endret seg, og det skjedde svært mye etter 1980. Den nye digital- og fiberoptikkepoken begynte. Ventelistene ble avviklet. Teletjenester, data- og mobilkommunikasjonen ble åpnet for konkurranse. Televerket opprettet en rekke datterselskaper. Fra 1. januar 1995 er disse slått sammen under navnet Telenor A/S. Statsmonopolet er opphevet og det er stadig flere aktører på markedet.

Mobiltelefon

I 1966 startet Televerket mobiltelefontjenesten som gjorde det mulig å nå abonnenter i fly, biler, båter, på fjellet og til å med i våre polområder. Ingen andre land i Europa har så mange mobiltelefoner pr. innbygger som Norge, og Norge kan skryte av å være det første land i vår verdensdel som tok satellitter i bruk i det nasjonale telefonnettet. De første mobiltelefonene var store og tunge, men i senere år har de blitt stadig lettere og mer avanserte. Skolebarn, og eldre med, lærer seg å ta bilder og kommunisere med SMS på den lille lommetelefonen.

Sluttord

Med disse ”tele-linjer” om tidenes hurtigste kommunikasjonsmidler må en trygt kunne si at ingen generasjon før oss har opplevd maken til utvikling. Medaljens bakside ligger kanskje i at teknologien kan misbrukes, og at de som ikke har evne til å skaffe seg eller betjene det moderne utstyr, lett kan føle seg som tapere. Uansett er det grunn til å glede seg over de mange oppfinnelser som er gjort til menneskenes beste, både lokalt og i globale sammenhenger.

Kilder:

Tønsberg Telefonforenings jubileumsberetninger.
Ingolf Lenæs: Privattelefonen i Norge.
Televerket: Telefon og Telegraf – Historiske glimt.
Thorolf Rafto: Telegrafverkets historie.
Televerket – Telenor: Gode forbindelser.
Johnsen/Tønnesen: Den moderne hvalfangsts historie.
Lokalavisprosjektet i Vestfold.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie.

Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.