Da ølet tok slutt

(Njotarøy 2008)

Salget av Tønsberg Bryggeri til Nora var ikke populært blant alle

Kulturstyret i Vestfold, Arbeidsformidlingen i Tønsberg og flere gjennomførte i 1986 et stort mediaprosjekt, der Laila Jonasen intervjuer blant andre Bernhard Helgesen. Intervjuene er nå samlet på CD-plater hos Fylkesarkivet i Vestfold, som har gitt Njotarøy anledning til å høre gjennom og notere ned intervjuet med gjær- husmester Bernhard Helgesen. Vi har så langt det lar seg gjøre forsøkt å beholde den muntlige stilen til Helgesen og satt inn mellomtitler. Intervjuet er varsomt bearbeidet av Asbjørn Øvrebø.

Reklame-kampanje for Tønsberg Bryggeri’s husholdningssaft. Bildet er tatt utenfor bryggeriet i 1953 av Asgeir Larsen. (Vestfold Fylkesmuseums fotosamling)

Nå er det 32 år siden de siste dråper øl ble brygget på Tønsberg Bryggeri, rett over kommunegrensen på nordre Nøtterøy. Fremdeles lever bryggeriet i manges minne. Blant annet sier mange Bryggeribakken om den delen av Nøtterøyveien, og Bryggerijordet om stedet.

Her er Bernhard Helgesens mening om hvorfor det gikk som det gikk med ølbryggingen i Tønsberg. En som kjempet hardt mot at Nora skulle overta bedriften og legge ned ølbryggeriet var gjærhusmester Bernhard Helgesen.
– Det var en vanskelig periode for bedriften etter krigen. Hvordan merket arbeiderne det? spør intervjuer Jonasen, og gjærhusmester Bernhard Helgesen svarer:
– De merket selvfølgelig at det ble strammet inn der det kunne strammes inn, med hensyn til hjelpemannskaper. Jeg synes de overmøblerte med hjelp til ølkjørerne. De hadde store lass, og fikk med seg en mann eller en unggutt, det var store utgifter. Det var opp og ned, og det er det med alle bedrifter, de har noen gode år og noen år der det går dårlig. Men bryggeriet ville hatt livets rett, det.

En sørgelig historie

– Det ble jo overtatt av Nora i Oslo?
– Ja, det der er en sørgelig historie. Den har du vel hørt av Holmsen (direktør Theodor W. Holmsen) også?
– Nei, egentlig ikke.
– Ikke det? Nei, han synes det er så fælt at han orker ikke å snakke om det.
– Nei, antakelig ikke … Men jeg vil gjerne ha historien, hvis du …
– Jo, det kan du så gjerne få. For det var bare to mann på hele bryggeriet som kjempet imot nedleggelsen. Det var innkjøpssjef Harald Sverdrup og så jeg. Han ble jo narra, rett og slett, direktør Holmsen. Det er forferdelig synd. Det skulle bli et stort Vestfold Bryggeri. Nora i Oslo kjøpte opp alle bryggeriene og ville da kjøpe Tønsberg Bryggeri. Da skulle de drive det som Vestfold Bryggeri.
– Til det svarte jeg nei, det der er ikke sant. Det stemmer ikke. Og da husker jeg at Leif B. Onarheim, sjefen for Nora-konsernet, slo i bordet og mente på at slike uttalelser ville han ikke finne seg i. Jeg er ikke kommet hit med bind for munnen, jeg, sa jeg, det er ikke taleforbud, jeg sier min mening. Hvis ikke det kan gjøres, så går jeg med en gang. Så han ga seg på det.

Ute etter kundene

– Det er kundene, sa jeg, som Nora er etter. Det er ikke bryggeriet, det er kundene. 400 leveringsplasser fra Tønsberg Bryggeri, og det er et ganske bra salgsområde. Og det er dem de er på jakt etter. For vi hadde Oslo-øl i mange år før denne sammenslåingen, eller før Nora kom inn i bildet. Da var det en agent i Tønsberg som forhandlet Oslo-øl, og så tok bryggeriet over agenturet, og solgte da Oslo-øl, både Ringnes og Frydenlund og alle de derre. Så ble vi enige om å selge 17 prosent av Oslo-øl, det skulle bryggeriet selge. Så for så vidt har vi hatt nok av det.
– Men resultatet var at de ville ha kundene, de kjøpte jo opp Horten Bryggeri da, og la ned det. Og likedan Lillehammer og noen av hver av bryggerier, unntagen Sandefjord, det fikk de ikke.
– Horten Bryggeri ble det kjøpt opp tidligere enn Tønsberg?
– Det ble kjøpt opp før Tønsberg – og nedlagt.
– Så det ble kjøpt opp og nedlagt før Nora kom inn i bildet i Tønsberg?
– Ja. Jeg var jo godt orientert, jeg, med Noras kamp om å få makta over hele omsetningen. Det var deres mål.

Gjøkungen

Bernhard Helgesen kalte konservesfabriken for Gjøkungen, den som tok all maten og overskuddet fra ølbryggeriet. – Hva var årsaken til at bedriften var nødt til å selge?
– Vi var ikke nødt til å selge. Tønsberg Bryggeri gikk med bra overskudd, det. Etter den tiden som da var, var det en 500.000 – 600.000 i overskudd i bryggeriet hvert år, som da går tilbake til den tida da Gjøkungen åt opp alt sammen. Konserven tok alt overskuddet. Det var ikke noen dårlig bedrift. Jeg foreslo den gangen at vi skulle bare kutte ut konserven, rett og slett og leie den bort til en annen virksomhet og så la bryggeriet være alene. Da ville vi få overskudd. Men det ville ikke Holmsen være med på, for konserven var hjertebarnet til Holmsen. Han var jo den som starta konservesfabrikken.
– Så fikk vi beskjed om at det skulle bli en svær utvidelse, og de satte i gang med å bygge et svært, nytt tapperi. Kolossalt stort den gangen. Det kom på nesten to millioner kroner.
– Nå ser du beviset, sa Holmsen, på at det skal bli Vestfold Bryggeri.
– Nei, sa jeg, jeg ser det ikke. Ikke tale om.
– For de søkte en byggetillatelse i Oslo for å bygge et en-liters tapperi, for de store flaskene. De fikk beskjed om at om tre år kunne de få bygge, ikke før. Så fant de ut at de skulle bygge nytt tapperi i Tønsberg. Det var Nora som bygde. Skjøt inn penger så det flomma inn.
Det ble bygd for å møte Jarlsberg, for det var en konkurrent den gangen, det var ikke noen samarbeidspartner. Og da ville Nora møte Jarlsberg med det nye tapperiet som ble bygd i Tønsberg. Men da de fikk slått seg sammen med Jarlsberg, så reiv de ned tapperiet i Tønsberg! Det kjøpte Gartnerhallen. Det var bare en mellomlanding for at de skulle møte konkurransen.
– Hva skjedde med de som jobbet på fabrikken?
– Ja, det ble slutt, det, for noen hver.
– Både de som jobba på konservesfabrikken og på bryggeriet?
– Konservesfabrikken driver jo Gartnerhallen, så den driver jo som før, den. Men på selve bryggeriet minket det fælt. Der ble det førtidspensjonering for en god del, og noen ble overført til kommisjonslageret i Tønsberg. Det var sørgelige greier.

Lunsjpause utenfor “Konserven” på Tønsberg Bryggeri en sommerdag i 1950-årene. Foto: Odd Bryn. (Vestfold Fylkesmuseums fotosamling)
Begravelsen

Så fikk vi beskjed om at det skulle være et møte med Nora.
– Det er et avgjørende møte, sa Holmsen, så nå må du komme.
– Jeg har ikke no’ løst, sa jeg.
– Jo, sa ’n.
– Jeg har’ke løst, sa jeg, på ingen måte. Jeg møtte ikke opp den dagen, på det møtet. Så møtte jeg Holmsen om morgenen dagen etter. Han var jo så sikker som ei klokke, han, hver eneste dag,
Så kom han på besøk i gjærhuset. Det var liksom en veldig viktig affære, det, med gjæring av ølet, for det kan gjæres til å bli dårlig og det kan gjæres til å bli godt.
Da sa han: Du kom ikke på møtet i går?
– Nei, sa jeg, jeg gjorde ikke det. Jeg går ikke i bryggeriets begravelse, sa jeg, det gjør jeg ikke.
– Ja, hadde det ikke vært fordi jeg kjente deg så godt, sa han, så trur jeg at jeg hadde kommet til å bli rasende, sa han. For dette syntes han var en forferdelig uttalelse.
– Nei, det er det samma, men det er sånn jeg ser det, sa jeg. Det ser ut som en begravelse, og det hadde jeg ikke noe løst til. Jeg visste, sa jeg, hva det inneholdt, det møtet.
– Jeg ble i alle fall utnevnt som direktør, sa han.
– Ja, det har jeg fått høre, og det er klart, jeg burde vel gratulere, sa jeg, med tittelen. Ja, ja, det er vel og bra, sa jeg, men som sagt, jeg er ikke noe glad for det som har skjedd. Vi får håpe at vi får komme gjennom det, alle sammen. Men det er mange som blir ledige.
– Det var 450 faste arbeidere der, år etter år, og det var en ganske bra gjeng. Bryggeriet hadde stått på beina den dag i dag, det, hvis det bare hadde latt Nora være i fred og ikke brydd seg med dem. For det var levelige kår, det var det.

For snill?

– Tror du Holmsen hadde ork til å kjempe?
– Nei, han var ingen kjempende mann. Han var jo så snill. Jeg tror hans gemytt var så snilt at han lot seg lede. Jeg tror det lønner seg å være litt mistenksom når man har med slike å gjøre.
– Han mistet vel mange gode arbeidsfolk også etter krigen?
– Det gjorde han. Han hadde det ikke godt, han hadde det vanskelig. Han sleit for å få endene til å møtes, han gjorde det. Han hadde veldig lett for å tru på alle mennesker.
– Så hadde han vel et visst press fra aksjonærene bak bryggeriet også?
– Det hadde han nok, men han hadde også en veldig støtte i Darre Christiansen.. Det var også en fin kar, og han var hovedaksjonæren på bryggeriet.
– Men de var ikke villige til å satse mer penger på bedriften?
– Det var i grunnen ikke nødvendig med noe mer penger, feilen var at de beholdt gjøkungen. Jeg må tilbake til den, for når den skal tappe 500.000 – 600.000 kroner hvert år av bryggeriets kasse, så må det gå gæli økonomisk. Vi kunne bare kuttet den fabrikken vekk. Den kunne vi bare leid vekk til en bilforretning eller hva som helst, de har jo svære lokaler og svære parkeringsplasser, de. Vi kunne i hvert fall gjort noe mer utav det enn å holde på år etter år og bare øse ut.

Arbeidsvirksomhet ved Tønsberg Bryggeri i 1941. Forden har fått påmontert knott-generator og er utstyrt med kjøretillatelse i frontruten. Lyktene er blendet, kun en liten tverrgående stripe slapp ut litt lys. Foto: Odd Bryn. (Vestfold Fylkesmuseums fotosamling)
Det store appelsinkjøpet

– Det var jo feildisponering der også, som var en vesentlig årsak. De kjøpte inn svære kvanta, jeg husker en gang det ble kjøpt inn 30 tonn appelsiner. Så spurte jeg, i alle verden, blir det krig, siden dere skal kjøpe inn sånn?
Nei, det var ikke det, det var det at de hadde fått tak i en engelsk resept, og skulle lage engelsk marmelade.
– Ja. Men 30 tonn, bevare meg vel, hvor skal vi gjøre av det, hvor skal vi oppbevare det hen?
Jo da, det var Vestfold Kjølelager som var villig til å oppbevare konsentratet. Det viste seg at det gikk ikke, det gikk nedenom og hjem, omtrent alt sammen. Vi greide oss veldig godt med tre tonn appelsiner, det var det vanlige som ble kjøpt hvert år til marmelade. Og så var det prisen. Akkurat det samme, hvert år, ei krone kiloet. Det gikk vest og havna utpå Kilen, på fyllinga, alt sammen. Og det er hardt, det, å ta igjen sånt noe. Problemet var at de eksperimenterte med alt for mange ting, og alle eksperimenter koster penger.
– Så det var ikke greit, og jeg tror ikke Holmsen var den rette mannen til å ta på seg alt han gjorde. Han tok på seg så alt for mye. Det var jo tross alt to bedrifter. Han maktet ikke alt sammen og hadde vel for dårlige medarbeidere også.
Bernhard Helgesen jobbet på gjærhuset helt til han gikk av med pensjon, bortsett fra at han var formann i en måned. Hans Kaupang, som ble distribusjonssjef, hadde da ikke hatt ferie på flere år og spurte om Helgesen ville overta hans oppgave som formann, slik at han kunne få ferie. Det sa Helgesen ja til, og Kaupang utbrøt: Endelig skal jeg få ferie!
– Eneste gangen jeg har vært formann, men jeg likte det ikke. Jeg hadde ikke lyst til å ha noen over meg og ikke noen under meg.
– Du slutter ikke nå? sa direktør Holmsen.
– Jo, det gjør jeg.
– Vi har en jobb til deg. Som rengjøringsmann på avdelingen for fatøl.
– Nei, sa jeg, jeg har kjempet i alle år for å få ned pensjonsalderen, og da kan ikke jeg være den som bryter den.
– Jo, sa Holmsen, men jeg ville jo forsøke.
Helgesen gikk av på dagen da han var 67 år.
Han var borte fra jobben en eneste dag på 30 år og fikk et tinnkrus som takk og minne, samt gullklokka.
– Den var det jo også morsomt å få, sa han.

Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.