Russer og nøttlending – en underlig mann

posted in: Personalhistorie | 0

Av Kari Tatjana Joukoff (Njotarøy 2013)

Leo og søsteren Zoja ca. 1903. Leo vannet hesten sin, slik han hadde sett kosakkene gjorde. Det endte med at den gikk i oppløsning,

Leo Joukoff flyktet fra den russiske revolusjon 

«Farvel Russland! Vi må innrømme at det er med et lettelsens sukk at vi forlater Deg, stakkars Fedreland! Vi er allerede blitt omflakkende emigranter og ikke russiske borgere lenger.»

Slik skriver den 19-årige Leo Joukoff i sin dagbok 22. februar 1920. Han er om bord i isbryteren «Kusma Minin» på flukt fra den russiske borgerkrigen og bolsjevikene på vei til Norge. Lite visste han da om at hans farvel til fedrelandet ble et farvel for alltid.

Han døde som norsk statsborger på Nøtterøy i 1983.

I dag kjenner de fleste til både enkeltmennesker og grupper av flyktninger og asylsøkere til Norge. Integreringspolitikken diskuteres. Professor og forfatter Nina Witoszek skriver en kronikk i Aftenposten 21. oktober 2008. Der omtaler hun immigrasjon som «Den lille døden».

«Alle immigranter som flytter til et fremmed, ofte fiendtlig miljø opplever en krise, thymos (begjær etter anerkjennelse) eller en «liten død»; et farvel til språk, en varm sirkel av familie og venner, kjente landskap ting som ga identitet og veiledning i verden. Forflyttet til en fremmed verden kan man velge å “dø” eller “bli gjenfødt”. I en viss forstand er derfor emigrasjon en prøvelse som ofte innebærer en opplevelse av anonymisering, små ydmykelser, og en følelse av utestengning…»

I tsarens rike

Pappa etterlot seg dagbok og notater, som gjør at vi har fått vite mer om ham og hans bakgrunn enn det han fortalte da han levde.

«Jeg kom til verden i en liten landsby, Zemetchino, der min mor og far oppholdt seg midlertidig under bygging av Moskva – Kasan jernbanen. Far var arkitekt ved jernbanen. Fra 2 til 6-årsalderen var jeg og min eldre søster, Zoja, hos mor i Moskva». Leo ble født i 1900, mens faren jobbet på første etappe av den transsibirske jernbanen. Fødselen foregikk i Moskva, for moren følte seg tryggere på at de hadde bedre leger der enn i provinsen.

Leos foreldre, Sergej og Poliksenia, var ikke rike, men velstående, fra lavadelig familie. I Moskva hadde de slektninger som levde i overdådig luksus. Noen hadde innendørsbasseng med levende krokodille. I selskapelige anledninger kunne gjestene more seg med å kaste mat til den.

Tsar Nikolai 2. regjerte over Russland, Polen og Baltikum. Det russiske imperiet var like stort som USA, Kina og India til sammen, og det bodde over 120 millioner mennesker på det vidstrakte kontinentet.

Da Leo var seks år, flyttet familien til Polen, hvor faren hadde fått ny jobb. Året var 1906, og det var sterk uro i det russiske samfunnet. Regjeringsapparatet fungerte dårlig, og det var streiker og opprør over hele Russland. Den eneveldige tsaren var en svak leder og tjenestemennene ofte korrupte. Misnøyen med tsarstyret var sterk, og Nikolai 2. måtte gi fra seg makt på flere områder. I Oktober-manifestet ble det innført ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet. Et parlament, en riksduma, ble valgt i St. Petersburg. Her viste også Lenin seg på scenen.

Leo har malt seg selv og tante Olga i hagen der de bodde i Polen. Leo og tante Olga hadde et nært forhold

Familien levde godt i Polen, men i 1912 da Leos far døde, ble moren alene med fem mindreårige barn. Den yngste var bare baby.

Tilbake til Moskva

Så kom 1. verdenskrig, og da fronten stod ved Lublin, hastet det med å komme seg vekk. Leos mor tok med seg barna til jernbanestasjonen for å bli evakuert. Her sto de i endeløs kø og så himmelen bli farget rød av tyske bomber som ble sluppet mot jernbanelinjen. Heldigvis falt de i et myrlendt område og eksploderte ikke. Mor og barn kom seg om bord i toget og flyktet tilbake til Moskva. Poliksenia fikk ikke med seg mye. De måtte forlate huset og alt innbo. Hun ankom Moskva med sine fem mindreårige barn og noen få personlige eiendeler, blant annet et familiealbum med minner om bedre tider. De var nå fattige, men velstående slektninger hjalp dem så godt de kunne.

Leo forteller: «De to første år i millionbyen var de mest interessante og utviklingsbestemmende for meg. Jeg gikk på grev Schuvalovs gymnas, ble mer interessert i skolegangen, men mest i å fly på biblioteker og museer. Også det, at jeg ikke bodde hjemme, men var internatelev, gjorde meget for utviklingen. I internatet var en særpreget atmosfære med politiske diskusjoner og omgang med kunstneriske kretser.»

Revolusjon

Om kvelden, 26. oktober 1917 satte Lenin i gang stormangrepet på Vinterpalasset i St. Petersburg. Startskuddet kom fra krysseren «Aurora». Kadettene som forsvarte byen, var stort sett 17-18-åringer, som Leo. Regjeringen ble avsatt. Det var en kaotisk tid, hvor det bygde seg opp mange politiske grupperinger. Etter hvert dannet det seg en rød (bolsjevikisk) hær og en hvit (tsarvennlig) hær. Den tyske hæren hadde besatt brorparten av de baltiske statene og de vestlige delene av Russland. Finland og Polen hadde benyttet anledningen til å rive seg løs fra Russland. En uavhengighetsbølge skylte over Ukraina og Kaukasus. I Finland raste vinterkrigen. Oktoberrevolusjonen utviklet seg til borgerkrig, og forholdene forverret seg for Leos familie. De så at slektens hus og eiendeler ble herjet og røvet. Noen ble sendt til Sibir. Verst gikk det ut over slektsgrenen de Pelpor. De hadde rømt fra den franske revolusjon, og nå ble de innhentet av den russiske. Nesten alle ble drept og utryddet.

Igjen måtte Poliksenia flytte med barna, nå til et hus hvor flere familier måtte dele en stor sal. Det var dyrt og vanskelig å skaffe brød og mat. De frøs og sultet. Gymnaset der Leo gikk, ble avviklet i all hast. Eksamener ble holdt i april.

Kamp og flukt

Leo fortalte at guttene i hans klasse på gymnaset meldte seg til den hvite hær. 19. februar 1918 gikk Leo inn i en antibolsjevikisk organisasjon i Moskva. Det var en undergrunnsorganisasjon, for Moskva var allerede tatt av de røde. Den frivillige russiske hær besto av soldater, kadetter, studenter og til og med skolebarn. 14. april fikk han jobb i jernbaneverket ved å late som han var rød.

«Aurora», sovjetisk postkor

Planen var å komme seg nordover, hvor den hvite hær stod.

1.mai tok Leo farvel med sin mor og sine søsken og lovet å være tilbake når sommeren var over. Lite ante de den gang at det skulle bli et farvel for livstid. Den 17 1⁄2-årige Leo dro fra Moskva til Murmansk med tog. Denne jernbanestrekningen var akkurat ferdig bygget. Murmansk var strategisk viktig, for det var Russlands eneste havn som var isfri hele året. De allierte fra 1. verdenskrig støttet de hvite, og engelskmennene fikk stor makt i Nord-Russland.

2.juli 1918 gikk Leo inn i den engelske hær. Etter landsetting av allierte tropper i Arkhangelsk, ble det dannet en provisorisk nord-russisk regjering. Litt senere ble det organisert en russisk hær, og 20. november sluttet Leo seg til den. 5. januar 1919 ble han utnevnt til visekorporal. I februar dette året var det svært kaldt på Kola, og han forteller at han stod vakt i 40-45 kuldegrader. Fra 5. mars kjempet han ved fronten i nord inntil han fikk beskjed om at han skulle sendes på kurs i Arkhangelsk i januar 1920. Da hadde han kjempet mot bolsjevikene (kommunistene) i nesten 3 år, og ikke bare en sommer, som han trodde da han forlot familien. Om begivenhetene som følger, forteller Leo selv i sin dagbok at da den hvite hær brøt sammen, måtte de flykte i all hast. I kaoset kom Leo seg ikke om bord i det skipet han ønsket. Det het «Kanada» og var et kombinert laste- og passasjerskip som gikk i rute mellom Arkhangelsk og Newcastle. Slik reddet han livet, for dette skipet ble tatt av de røde og alle flyktningene massakrert. I stedet kom han om bord i isbryteren «Kusma Minin», som unnslapp de røde under en dramatisk flukt til Norge. Den er beskrevet i Aftenposten 6. mars 1930.

Leo var en av ca. tusen russiske flyktninger om bord i den overfylte isbryteren, «Kusma Minin». Svært få av dem ble igjen i Norge.

Fra Hammerfest til Tønsberg

Det var ca. 1000 mennesker om bord, og Norge hadde aldri før mottatt en så stor gruppe flyktninger. Det ble en utfordring. Diskusjonene gikk omtrent som i dag. Man spurte seg hvem disse «elementene» var, og hva man skulle gjøre med dem.

Pappa følte tydeligvis at de ble godt tatt imot. Første møte med Norge var i Hammerfest. Han skriver i dagboken 25. februar: «I morges stilnet stormen, selv om vinden fremdeles var temmelig sterk. Fra byen fikk vi et rørende uttrykk for innbyggernes medfølelse. Det kom i form av en gave på flere pud* brød, egg, appelsiner og sigaretter. Om dagen tok vi farvel med gjestfrie Hammerfest og gikk videre…»

Ankomst til Tromsø 27. februar: «Jeg går ut på dekk for å beundre utsikten til Tromsø og fjellene. Et eller annet sted i det fjerne høres dumpe drønn. Det kan ikke lenger være snakk om artilleri – det får være nok nå. Vi er i et fredelig land som hårdnakket holder på å bygge opp en velferd for seg selv. Det er nok stener som blir revet ut av fjellet for å bygge nye veier… Et lykkelig folk som lever i velstand og ikke kjenner grusomhetene av krig og revolusjon. Jeg betrakter nordmennenes ansikter, fiskere og handelsmenn med fisk og grønnsaker som reiser forbi oss – for noen godhjertede og strålende ansikter. Så mye enkelhet i et folk som er ubesudlet moralsk og har beholdt sin menneskelighet.»

  1. februar: «Fra land blir det brakt oss matvarer: Brød, smør, hermetikk. Ofte kommer de med det vederlagsfritt, av ren veldedighet…»
    Kusma Minin og Kanada i kamp i ishavet. Tegning fra Leos dagbok
De tar oss vel ikke for bolsjeviker?

6. mars ankommer de Trondhjem. På brygga står norsk administrasjon for å ta imot dem og «en tropp med en slags soldater i full mundur. På kommando stiller de seg i en kjede langs trappa. Vi ser nysgjerrig på alt som skjer. De tar oss vel ikke for bolsjeviker?»

Frykten forsvant fort. På toget fra Hommelvik stasjon observerer han: «Toget fór raskt av sted, snart i selve fjellskråningen, snart langs vannet, steder som var bemerkelsesverdig maleriske. Ved de rene og vakre små husene, som delvis minnet om våre datsjaer, står deres beboere, søte, vennlige ansikter… Fra Hell stasjon til internerings leiren på Værnes er det ca. tre km å gå. De som bor i området dukker opp for å se på de russiske flyktningene, som de kaller oss…»

Så kom de fram til Værnes, hvor de fikk stelt seg og fikk mat og en seng å sove i. «Den natten sov jeg godt. Hvor lenge vi skulle bli i Værnesleiren, var det ingen som visste. Livet forløp i uvirksomhet, og det var tungt… Da våren kom, fikk vi høre at det var etterspørsel etter arbeidskraft, og leiren ble langsomt tømt. Grigorev, Borisov og Beljajev dro til en gård.

Jeg fikk muligheten til å dra til en fabrikk, og den 3. juni forlot jeg og Denisov leiren for å reise til Tønsberg.»

Leo som maler i Tønsberg.
Død eller nytt liv

«Den 4. juni 1920 klokken 12 på dagen ankom vi til Kristiania og 5. juni med rutebåten «Jarlsberg» til Husø. Fra den 7. begynte jeg å arbeide på Remskivefabrikken. Langsomt vendte vi oss til de nye forholdene og ble kjent med innbyggerne på øya. De ble til våre nærmeste. Julen 1920 feiret Denisov og jeg med våre nye venner. Det var hyggelig og familiært. Det virket som et nytt liv begynte da vi endelig kunne få sjelefred, hvile ut etter strabasene, men memento sorti det var ikke slik det skulle gå for oss. Fra februar gikk lønnen ned. Den 16. februar ble jeg syk. Det kjentes som om kreftene ikke holdt lenger, men jeg overvant sykdommen. Den 12. mars ble alle arbeiderne meddelt at om åtte dager stopper fabrikken. I tillegg kom de mørkeste nyheter fra Russland. Opprøret var slått ned med et blodbad. Og dermed forsvant det lille lyset fra en skjelvende fyrlykt. Situasjonen var så fryktelig at vi var nær ved å bli gale.»

På dette tidspunktet hadde pappa fylt 20 år. Han var alene i et ukjent land, uten papirer, penger eller nettverk. Språket var fremmed, de kulturelle kodene også. Alt som var kjent og kjært var utenfor rekkevidde. Han håpet fortvilet i mange år at han igjen skulle få leve med sin familie i sitt land. Slik gikk det ikke, heller ikke for vennen, Denisov. Han klarte ikke påkjenningene og tok sitt eget liv.

En feil ved omregning fra den gamle russiske kalender (Juliansk) til norsk (Gregoriansk) førte til at fødselsdatoen ble 14 dager forsinket.
Stalins Sovjet

Etter at Stalin hadde utryddet all motstand og gjort seg til despotisk enehersker, virket det helt umulig for Leo å vende tilbake. I Wikipedia kan vi lese: «I årene omkring 1930 klarte kommunistpartiets generalsekretær Josef Stalin i den interne maktkampen etter Lenins død å utmanøvrere mulige konkurrenter blant partifellene. Et system av tvangsarbeids- og fangeleirer ble i 1930 formalisert i Gulag, som inntil Stalins død i 1953 hadde 14 millioner fanger i leire og 45 millioner i kolonier. Under Moskvaprosessene i 1937–39 ble all opposisjon ryddet av veien, og Stalin etablerte et «personlig diktatur.» Jernteppet falt ned bak Leo.

20-årene var en vanskelig periode, også for innfødte nordmenn. Leo forteller at uten språk og praktiske kunnskaper, var han glad for de jobbene han kunne få, enten det var som fabrikkarbeider, gårdsgutt eller maler. I en periode hadde han nødsarbeid med én krone timen i lønn. Likevel hadde han i løpet av de ti første årene i Norge greid å spare penger til å ta noe utdannelse. Helst ønsket han å studere ved universitetet, men søknaden ble avslått. Han manglet både språk, papirer, penger og forbindelser.

I april 1925 fikk han fagbrev som maler fra Tønsberg tekniske aftenskole, med utmerkelse.

Selv sier han at han tok denne skolen mest for språkets skyld, og han oppnådde karakteren 2 i norsk på vitnemålet. Det var hans dårligste karakter.

Så fikk han tilbud om å bli farvemester på kjøpmann Grinvolls farvemølle i Tønsberg. Her jobbet han i to år, mens han sparte penger til å ta radioskolen.

Leo med sin norske kone, Solveig, og barna Maria Aleksandra, Peter og Kari Tatjana.
Norsk statsborger

Han søkte om norsk statsborgerskap og fikk det 7. mai 1930. I mars 1932 var han sertifisert norsk radiotelegrafist og dro til sjøs. Tilværelsen virket lysere.

Leo hadde nå fått kontakt med familien og kunne brevveksle med moren. Han hadde ikke helt gitt opp håpet om gjensyn. I denne perioden ble han kjent med lærer Ingvar Dillan i Hellaveien, hvor han bodde på hybel. «Aldri før har jeg opplevet så uselvisk hjelp i et fremmed land.» På tross av forskjellig politisk ståsted, utviklet det seg et livslangt vennskap.

Etter tre år til sjøs hadde Leo spart penger til å ta Skiensfjordens tekniske fagskole, som var 21⁄2-årig. Den tok han på ett år, men utsiktene til skikkelig arbeid var lik null. Arbeidsledigheten i landet var høy, og Leo var glad for å kunne dra ut igjen som telegrafist. Så skulle han igjen oppleve krig. Han skriver:

«Den annen verdenskrig inntraff mens jeg var på Wilhelm Wilhelmsens «Tarn» i Saigon. Vi kom i god behold til Europa. I Gibraltar ble lasten vi hadde beslaglagt av engelskmennene. I den engelske kanalen måtte vi ligge blant hundrede andre båter og vente på oppklaringen av det merkelige fenomenet: Skip som gikk i de alliertes tjeneste sprang i lufta uten foranledning. Det var panikk og amper stemning blant de sjøfarende. Det «hemmelige» våpenet tyskerne brukte, var magnetiske miner.

Jeg fikk nok av krigen på sjøen, mønstret av og kom hjem på vinteren. Norge var ennå ikke i krig. Men situasjonen var spent, og hjemme ventet min forlovede, Solveig, på meg. Denne gangen var det hyggelig å komme i land. Jeg behøvde ikke å leie en hybel. Solveig hadde allerede ordnet med leilighet i et hus på Teglverket på Teie. Der feiret vi vår første jul sammen. I desember 1939 giftet vi oss i Tønsberg domkirke…»

Fra notatbok Leo brukte som tolk for russiske krigsfanger i 1945. Nummer 10, Blinov er den eneste som kom tilbake.
Et nytt liv

Leo startet radioverksted og utsalg av brukte, elektriske artikler i et lite kjellerlokale i Stoltenberggata. Fortjenesten var minimal, men økte etter hvert.

Da kom krigen til Norge. En dag fikk han besøk av uniformerte hirdmenn. De fektet med pistoler og skjelte ham ut. Så tømte de hans lille butikk for alle radioer og utstyr. Grunnen var at Leo bygde kortbølge-apparater så folk kunne lytte på London. Forretningen måtte avvikles, og Leo dro igjen til sjøs. Han opplevde at båten gikk på en mine, men mannskapet ble berget. For tredje gang kom han levende fra et drama til sjøs.

Da freden kom, tok han på seg oppdrag som tolk for russiske krigsfanger fra Berganleiren og Bolærne. Hans lille notisbok inneholder nummer og navn på mange som trengte hjelp i forbindelse med blant annet sykdom og sykehusinnleggelse. Blinov, den eneste som kom tilbake hit under frigjøringsjubileet i 1995, er en av dem.

Et nytt liv hadde gradvis formet seg, med norsk kone og familieliv på Nøtterøy. Leo ble pappa og Pater familias, autoritær, men også varm og leken. Med referanser fra sin russiske bakgrunn, ble han aldri helt som en nordmann. Tre barn fikk vokse opp, mens han periodevis jobbet hjemme og til sjøs. Helst ville han være hjemme, men det var mer å tjene på sjøen. Og det trengtes når han skulle bygge nytt hus for familien. Vi fikk lange brev og fargerike postkort fra Wilhelmsen-båtenes ferd over hele verden. Etter ti år i nedre Strengsdal, flyttet vi. Huset på Holmenløkka sto ferdig i 1951. Her hadde pappa selv gravet ut tomta og nedlagt mye arbeid. Det ble familiens base til siste slutt i 1983.

Alpelue og drakjerre

Han hadde sitt lille radioverksted hvor han reparerte radioer for naboer og kjente. Noen ble nok overrasket over å få en nymalt radio tilbake. Han elsket å male og tegne, og gjorde det hele livet. Vi har en akvarell han malte i Polen da han var 14 år og akvareller fra han var over 80. Gater, hus, landskap fra Tønsberg og Nøtterøy er foreviget. Med alpelue på hodet og drakjerre med malesaker, var han nok et motiv i seg selv. Som barn gledet vi oss alltid til fortellerstundene hans. Vi satt ofte rundt spisestuebordet, mens han fortløpende illustrerte fortellingene med tegneserier. Det kunne være fra bøker av Jules Verne, russiske eventyr og mye fra hans egen fantasi.

Skisseblokk hadde han alltid med seg, både på de sju hav og i snekka i vår hjemlige skjærgård. Han, som vokste opp langt fra havet, hadde lært å like sjøen, fisketurer og øyturer med familien. Slik var han som en vanlig nøttlending.

Utsikt fra Leos rom på Gipø.

I fritiden for øvrig leste han mye og var en flittig gjest på biblioteket. Det hendte bibliotekaren henviste besøkende til ham, når han var der. En som opplevde det, var hans egen svigersønn. Det ble det en god latter av!

Som russere flest, spilte han sjakk, men bare privat. Spesielt stor glede hadde han av å spille med marinekaptein Olafsen, da de begge var innlagt på Gipø. Den gamle marinekapteinen var visst en god motstander.

Det var sjelden pappa fikk bruke sitt morsmål. Få av dem han flyktet sammen med, ble i Norge. Noen fortsatte kampen i general Wrangels hær ved Svartehavet. Mange dro til Frankrike. Pappa vurderte også det. Derfor ble det russiske etternavnet, Sjukov, stavet på fransk i hans pass. Fransk språk var en del av oppdragelsen og utdannelsen i den russiske adelen. Leos bestemor underviste barnebarna i fransk fra de var små. Slik kunne pappa glede seg over møtene i Alliance Française i Tønsberg, interessante foredrag og mennesker. Her traff han blant andre en «greve» grev Wedel Jarlsberg.

En historisk ironi

Det var ikke behagelig under den kalde krigen å ha tilknytning til Sovjetunionen. Stalin stod fram som den mest synlige russer og skapte frykt og avsky.

Ironisk nok ble pappa, som russer, mistenkt for å sympatisere med dem han hadde våget livet for å bekjempe. Familien vår ble overvåket. Brev var åpnet og limt igjen, telefonen avlyttet.

Å være mistenkelig fiende for sovjetere og mistenkelig russer for nordmenn, var uverdig. Hvem visste egentlig hvem han var?

I begravelsen hans uttrykte presten at vi skulle ta farvel med «denne merkelige mannen». Det var min pappa.

Leo Joukoff. Innenfor den norske kofta banket et russisk hjerte
Note:

*Pud: Gammel, russisk vektenhet, ca. 16,38 kg. Offisielt avskaffet i USSR i 1924.

Alle illustrasjoner er utlånt av Kari Joukoff.

Follow Kari Joukoff:

f.1941 og oppvokst på Nøtterøy. Pensjonist og bosatt her. Lærer og rektor. Har også arbeidet med organisasjon og ledelse, div. prosjektledelse. Slektsforskning som hobby. Vært styremedlem i Nøtterøy Historielag. Medlem av Njotarøy-redaksjonen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.