Skotter og nordmenn i isen

Sir Gerald Elliot:
Salvesen-rederiet og hvalfangsten

«Det er en stor ære for meg å bli invitert av Nøtterøy Historielag for å holde et foredrag om Salvesens hvalfangst.» Slik åpnet Sir Gerald Elliot sitt foredrag i Teie kirke i mars i år (1998) for 350 tilhørere. Njotarøy ønsket umiddelbart å få retten til å trykke det, og redaksjonen vil gjerne uttrykke sin takknemlighet til Sir Gerald for at han betingelsesløst overlot oss manuskriptet. Bortsett fra rettelser av noen få trykkfeil gjengis det i den form vi fikk det.

Den siste gangen jeg holdt et foredrag om hvalfangst på norsk var for 38 år siden, i kinoen på Leith Harbour i Syd-Georgia. Jeg var på den tiden mere opptatt med hvalfangstens fremtid enn med fortiden, men jeg fant en del interessante papirer på stasjonen som skaffet råstoff nok. Jeg gav et foredrag på engelsk en kveld, og det samme på norsk neste kveld. Jeg kan ikke si at folk sto i kø for å komme inn, men ganske mange hvalfangere møtte opp. Det var kanskje bedre underholdning enn en av de seks filmene vi hadde på stasjonen, som alle kunne utenat. Dit kom blant andre bestyreren på Husvik, Nils Erling Olsen, sammen med Husviks lege, Roar Nilsen og hans pene kone.
På slutten av min tale uttrykte jeg håpet om at hvalfangsten i Syd-Georgia, som hadde vart i 50 år for Salvesen, ville fortsette 50 år til. Jeg visste selvfølgelig at dette var ren fantasi, men man måtte forsøke å oppmuntre folk når det var lite hval på planet. Nils Olsen var iallfall fornøyd med tanken, selv om han visste at Husvik snart ville gå under.

Firmaets grunnlegger Salve Christian Fredrik Salvesen, 1827 – 1911. Christian startet også den første norske (nordiske) sjømannskirken – i Leith (Edinburg) i 1868.

Christian Salvesen

Christian Salvesen, min oldefar, hørte til en kjøpmannsfamilie i Mandal. Det var lite for ham å gjøre hjemme, så sammen med sin bror Teodor seilte han til Skottland, hvor de satte opp et shippingagentur i Grangemouth og Leith. Dette var i 1843. Skottland var i full utvikling, og det var mer enn nok å gjøre over Nordsjøen med eksport av kull og innføring av trelast. Teodor, som ledet selskapet i Grangemouth, døde ganske ung, og Christian bygget opp selskapet i Leith som eneinnehaver.
Christian var en meget dyktig forretningsmann. Ved siden av agenturforretningen og et ganske stort rederi ble han en pioner i skog- og trelastindustrien i Finland, var med på å bygge den første elektriske jernbane i Norge, i Orkdal, og etablerte en parafinfabrikk i Mandal – det eneste av hans større foretagender som mislyktes. Christian ble først interessert i hvalfangst ved slutten av århundret. Firmaet var blitt agent for salg av hvalolje fra Svend Foyns stasjon nordpå og leverte kull til den. Så det var et naturlig skritt å ta opp hvalfangst selv, med den fordel at Salvesen, alltid forsiktig, hadde til disposisjon kapital som manglet blant hvalfangstpionerene.
Christian, eller rettere sagt hans sønn Theodore, tok sjansen og investerte på Island, Færøyene og i 1904 på Shetland. Firmaets aktivitet ble senere konsentrert på Shetland, noe som varte helt til 1930.

Første stasjon i Sydishavet

Salvesen var ikke de første som åpnet Sydishavet for hvalfangst. I likhet med den tids hvalfangere i Norge mente de i første omgang at man neppe kunne drive lønnsom hvalfangst så langt borte. Men etter at C.A. Larsen hadde brutt vei, ble de interesserte. De var nå briter og regnet med at et britisk selskap måtte kunne høste fordeler på Falklandsøyene og Syd Georgia, begge under britisk flagg. Deres første stasjon sydpå ble satt opp på New Island på Falklands-øyene i 1908 med maskiner fra en nedlagt stasjon på Island. Neste år kom Salvesen til Syd Georgia og bygget sin base på Leith Harbour.
Stasjonen på Falklandsøyene ble aldri noen suksess. Den fortsatte til 1916, men fangsten var mager, med mye seihval. Men rundt Syd Georgia vrimlet det av hval, mest knøl. Leith Harbour gjorde det godt fra starten, og den opererte helt opp til 1960/61.

Henrik Henriksen, Kaldnes første direktør, var Salvesens mest betrodde mann i pionerårene. Han påpekte lokaliteter for landstasjoner på Island, Shetland, Falkland og Syd Georgia.

Norske hvalfangere

Henrik Henriksen var Salvesens drivkraft i de grunnleggende årene, på Island, Shetland, Falklandsøyene og Syd Georgia. Han hørte til en kjent Tønsberg-familie, og jeg går ut fra at de fleste av mannskapene på stasjonene og hvalbåtene sydpå ble hyret fra distriktet. Den eneste direkte forbindelse jeg har med den tiden, er at Hans Abrahamsen, som senere ble Salvesens toppskytter og skytterleder, begynte sin karriere som fyrbøter på en Falklandshvalbåt. De aller fleste av Salvesens hvalfangere den gangen, både på land og på sjøen, var nordmenn. Det ble sendt nedover noen shetlendinger fra Olna-stasjonen, men de trivdes ikke på øya og varte ikke lenge. Transportskipene var alltid britiske, fra Salvesens handelsflåte. Stort sett var mannskapet britisk, bortsett fra under første verdenskrig, da det ble stor mangel på sjøfolk.

«Kongen av Leith»

Leganger Hansen, som ble kongen av Leith i 20-årene, skrev en gang til Onesimus Andersen hjemme i Tønsberg, at en av transportbåtene som kom til øya, hadde mannskap fra 17 nasjoner ombord, selv med alle svarte regnet som en. Kapteinen sa at det var den verste dritthaug han noengang hadde hatt.
Leganger Hansen overtok ledelsen av stasjonen fra Henriksen i 1922 og ble der helt til 1937. Mellom sesongene var han, sammen med Onesimus Andersen, i stor grad ansvarlig for plasseringen av skyttere og mannskap, både på Leith og på kokeriene.

De første kokeriene

Salvesens første kokeri, Neko, kom til Syd Shetland i 1911. Det var et ombygget lasteskip på omkring 6 000 tonn dødvekt, samme størrelse som norske kokerier på den tiden, men meget beskjedent i sammenligning med de moderne kokeriene på 20 000 til 30 000 tonn, som ble bygget i 30-årene og fremover. Vi hadde også Horatio, som ble benyttet delvis som hjelpekokeri på Leith Harbour. Det tok fyr og ble ødelagt i 1916. Neko fortsatte til 1924, da det havarerte utenfor Rio på veien hjem. Salvesen hadde skaffet Sevilla i 1922 og Saragossa ble kjøpt som erstatning for Neko. De to kokeriene, sammen med Leith Harbour, drev fangst i Sydishavet opp til slutten av 20-årene. Det ble et stort oppsving i hvalfangst i 1929. Prisen på hvalolje var høy, og man var i ferd med å utvikle pelagisk hvalfangst over hele Sydishavet. Større kokerier med opphalingsslipp og flensing innenbords kunne operere overalt i åpen sjø og var ikke avhengig av havnene på Syd Shetland og Grahamland. Det var stor aktivitet i Norge med utrustning av nye hvalfangstflåter, og antall ekspedisjoner gikk opp fra 17 i sesongen 1927/28 til 41 i sesongen 1930/31. Nye selskaper ble dannet, noen av dem med britisk kapital, og det var mye pengespekulering i Vestfold.

Ingen krise for Salvesen

Men nedgangen kom i 1931. Hvaloljeprisen falt, og nesten hele hvalfangstflåten gikk i opplag i 1931/32. I Norge var det noen rederier som klarte seg bra, mens andre gikk konkurs. Anders Jahre, som bygget to nye kokerier, Kosmos I og Kosmos II, fikk glimrende fangst og greidde å betale tilbake alle sine lån. Andre var ikke så heldige og mye penger gikk tapt.
Salvesen sto utenfor dette finansielle virvaret. De hadde solide reserver, og det ville ikke forekomme dem å låne penger for å bygge skip. Men Sevilla og Saragossa var ikke egnet til isfangst og ble erstattet med to større ombyggede passasjerskip, Salvestria og Sourabaya. I 1931/32, da de norske rederne la opp flåtene sine, drev Salvesen og Unilever fangst alene. Saragossa gikk tapt i brann i løpet av sesongen, og Salvesen fikk New Sevilla i stedet, et billig kjøp fra et konkursslått norsk/britisk selskap. New Sevilla sammen med Salvestria og Sourabaya var Salvesens kokerier på feltet inntil utbruddet av krigen i 1939.

Harold K. Salvesen

Offiseren blir hvalfanger

I begynnelsen av 30-årene kommer Harold Salvesen inn i bildet. Theodore, sønn av grunnleggeren Christian, hadde drevet firmaets hvalfangst frem til 1920, mens hans to brødre, Tom og Fred, disponerte skipsrederiet og agenturet. Så kom eldste sønn av Theodore, Noel, inn i firmaet, og noen år senere, Harold. Han hadde vært offiser i India under første verdenskrig, og hadde så studert i Oxford med glimrende suksess. Etter noen år som lektor bestemte han seg for forretninger. Han ble sendt til feltet som nybegynner i 1928, hvor han studerte Salvesens ekspedisjoner grundig og besøkte flere av konkurrentene. Han ble øyeblikkelig betatt av hvalfangst og støttet moderniseringen av Salvestria og Sourabaya. Neste år var han igjen på feltet og overtok kontrollen av ekspedisjonene.
Harold var en drivende kraft, hard mot de som ikke fylte hans meget strenge krav, men samtidig en god venn av de mange hvalfangerne som han lærte å kjenne på feltet. Han likte ikke noe bedre enn å være i Antarktis, på Leith Harbour eller i isen. Som ivrig jaktmann følte han seg hjemme på broen på hvalbåten, men han var også ekspert på fabrikkprosessene i kokeriene. Han kunne stå i timevis nede blant presskjelene i tropisk varme, opptatt med studering av bedre metoder for høyt oljeutbytte. Han var i alt syv sesonger på feltet mellom 1928/29 og 1954/55.

Onkel og nevø på feltet

Da jeg kom inn i selskapet i 1948, ble jeg straks beordret til å følge med ham til feltet som assistent, og det gjorde jeg også i 1951/52. Vi hadde med oss en stor, gammel lærkoffert, stapp full av mapper og papirer slik at vi kunne ordne opp i hvilket som helst problem som måtte dukke opp. Den lærkofferten fulgte med oss overalt, også når vi passerte fra skip til skip og ble heist opp i den vanlige kullkurven. En særdeles viktig jobb var disponering av tankbåtene, som leverte brenselolje til Leith Harbour og kokeriene og fraktet hjem hvalolje. Programmet måtte planlegges meget nøye slik at hver ekspedisjon fikk forsyning av brenselolje når det trengtes og kunne avlevere hvalolje for å skaffe tankplass. Jeg måtte holde å jour store ark, hvor jeg tegnet inn utviklingen over sesongen i forskjellige farger: fangst i tonn hvalolje, bruk av brenselolje og fylling av tankplass.
Etter sin hjemkomst fra feltet i 1930 ble Harold den drivende kraft i Salvesen, nesten 33 år gammel. Det var stor nedgang i hvaloljeprisen i 1931, og de norske rederne hadde bestemt seg for å ligge hjemme i 1931/32, delvis for å styrke oljemarkedet, delvis fordi de ikke hadde råd til å reise ut. Salvesen hadde spart godt i 20-årene og var ikke rammet av pengemangel. Harold regnet at det ikke var fornuftig å innstille aktiviteten i dårlige tider og gjøre folk arbeidsledige. Salvesens ekspedisjoner og Unilever ble da alene på feltet. De norske rederne var ikke fornøyde.

Hvalkokeriet «Southern Venturer» i full drift på feltet. 

Harde forhandlinger

I 30-årene ble Harold meget engasjert i forhandlinger med de norske rederne om en serie med avtaler som industrien satte opp for å begrense fangsten og sjalte ut det overskuddet av ekspedisjoner som man hadde arvet fra boom-perioden. Jahre og de andre hvalkongene var vant til å diktere andre og likte ikke denne sta og selvsikre, unge mannen, som argumenterte hissig mot deres forslag, som var laget til gunst for deres egne selskaper. Men han fikk sine prinsipper godtatt etter hvert, og Salvesen ble akseptert på like fot med de andre.
I 20- og 30-årene var mannskapet på kokeriekspedisjonene og Leith Harbour mest fra Tønsberg og distriktet rundt, men en pulje av hvalbåtfolk kom fra Onsøy. Det gikk ofte i familier, særlig blant skyttere. Vi hadde for eksempel Ludvik Mikalsen, dog opprinnelig fra Vestlandet, fulgt av sønnen hans, Arne, på Southern Venturer, etter krigen også fangstleder. Likeledes ble Bjarne Kristiansen fulgt av sønnen Gunnar, skytterleder på Southern Harvester. Senere i 30-årene kom det inn en del folk fra Åseral ved Mandal. Salvesen-familien hadde en jakthytte der, og man kunne ikke lenger finne den type landsmenn som passet så godt til hvalfangst fra Vestfold. De var selvstendige karer, ofte lite begeistret for den klausul i hyrekontrakten som pliktet til overvintring, hvis påkrevet.
Det var uheldig for Salvesens norske hvalfangere at sjømannsorganisasjonene ble suget inn i den høyere hvalfangstpolitikken. I 1936 kom Jahre frem med et kvoteforslag som han fikk godtatt av både den norske regjering og sjømannsorganisasjonene. De truet de andre rederiene med boykott hvis de ikke aksepterte og forlangte samtidig at alt mannskap for hvalfangsten skulle være norsk. Salvesen, med full støtte av den britiske regjering, sa blankt nei. De hadde hatt noen briter ombord i alle år, og kunne ikke tåle at disse skulle bli sjaltet ut eller at de skulle bli presset til å gå inn i en ugunstig kvoteavtale på denne måten. Den norske regjering gav seg, og forslaget falt i fisk.
Salvesen begynte da straks forhyring av briter til sin flåte, mest fra Skottland. De ble også støttet av det engelske sjømansforbundet. Mens Harold ikke kunne fordra Ingvald Haugen, den mektige lederen av det norske sjømannsforbundet, ble han en god venn av Charlie Jarman, generalsekretær for the National Union Of Seamen. Jarman ville gjerne skaffe nye jobber med god hyre for sine medlemmer og ble Salvesens ivrige medarbeider. Antall briter i fangstflåten steg etter hvert og stabiliserte seg mellom 45 og 50 %.

Hvalskytter Georg Paulsen fra Veierland har skutt ‘fast fisk» fra hvalbåten «Solvra» 1958. Foto: Gunfeldt Karlsen.

Harmoni mellom nordmenn og briter

Jeg kan tilføye at det aldri var noen problemer mellom nordmenn og briter på hvalfangst. I den tiden jeg kjenner, etter krigen, var det alltid full harmoni. Harold Salvesen bidro til dette gjennom etableringen av fellesforhandlinger som fant sted hver sommer i Norge mellom norske og britiske redere på den ene siden og norske og britiske fagorganisasjoner på den andre. Han ledet forhandlingene sammen med en norsk kollega, og i etterkrigssesongene ble det sjelden noen tvist.
Det var vanlig mellom sesongene at Salvesens kokerier lå ved Husøyflaket og ble overhalt av sitt mannskap, mens hvalbåtene ble reparert av overvintringsmannskap på Leith Harbour og Strømness. Kokeriene fikk sin årlige dokking på Kaldnes eller i Gøteborg. Denne ordningen fortsatte etter krigen med Venturer og Harvester, men dokkingen foregikk da ved et av verftene på Tyne ved Newcastle.

Krig og store tap

Så kom krigen. Hvalfangsten ble innstilt, og kokeriene og hvalbåtene ble tatt ut til krigstjeneste. Salvesen overtok Unilevers fangstflåte. Vi hadde da Salvestria, Sourabaya, New Sevilla, Southern Empress, Southern Princess og Strombus, en gammel båt overtatt sammen med New Sevilla. I tillegg kom Tafelberg og Svend Føyn, disponert av Salvesen under krigsforhold.
Da de norske hvalfangerne dro nordover etter sesongen 1939/40, var tyskerne allerede i Norge, og de måtte derfor avmønstre i England. Mange av dem seilte ut igjen med våre skip eller i handelsflåten, og de som overlevde, kom ikke hjem før etter fem år. Hvert eneste av de kokeriene jeg har nevnt, gikk tapt. De var jo de største skip i konvoiene som gikk over Atlanterhavet med forsyninger til England. Da de også lå høyt i vannet, var de første treffpunkt for ubåter. Mange tapre mennesker gikk ned med kokeriene, blant dem Jamieson, som var blitt Salvesens første britiske bestyrer, og Olav Hansen. Trygve Strandskog, som senere ble bestyrer på Harvester, ble torpedert på fire kokerier på rad: Tafelberg (som ble Empire Heritage), Salvestra, Strombus og Southern Princess.

Fra forplanet på et hvalkokeri. Hvalen er flenset på akterplanet/fienseplanet som vi ser i bakgrunnen. Derfra blir den halt inn på forplanet for videre partering. Beinsag og kokehull til høyre i bildet. Foto: Norvald Fuglestrand 

Større skip

I 1948, da jeg kom inn i hvalfangstens verden, var våre to nye kokerier i full drift, og vi var i ferd med å bygge opp en ny hvalbåtflåte. Den vanlige størrelsen på en hvalbåt hadde da øket fra 1500 hestekrefter til 2000, med en lengde på 150 fot. Slik var Southern Actor, som man har restaurert så flott i Sandefjord. Men det var stadig press for større båter, og man fant ut at korvetter fra krigstiden, som var basert på hvalbåtskrog, lett kunne bygges om til fangstbåter. De hadde dampmaskiner på 2700 hestekrefter, var 170 fot lange og klarte 16 mil mot 15 mil for de mindre båtene. Vi hadde da en blanding og Smithsdock-byggede 15-milbåter i 50-årene. Man kan merke seg at vi aldri gikk inn for dieselbåter, slik som for eksempel Thor Dahl gjorde. Man hadde spart mye brenselolje og tankbåtutgifter på den måten, men vi var redde for at motorene skulle gi problemer på feltet, og etter 1952 syntes vi ikke det var forsvarlig å investere i nye båter. Venturer og Harvester var forresten også dampdrevet. Under krigen og like etter måtte man ta til takke med hva man kunne få, så vi måtte nøye oss med samme tegninger og spesifikasjon som Svend Foyn, bygget i 1930. Venturer og Harvester var på 20 000 tonn dødvekt. Det ideelle kokeri hadde vært på ca. 30 000 tonn med rommelig fabrikkplass og dieselmotorer, større enn noen av de britiske eller norske nybyggelser etter krigen.

Salvesen og biproduktene

Harold Salvesen hadde alltid vært meget interessert i biprodukter, i motsetning til de norske rederiene som utelukkende satset på olje. Salvesen likte ikke å kaste råstoff, og på Leith Harbour hadde man alltid hatt ben- og kjøttmelfabrikker. Venturer og Harvester ble utstyrt med store kjøttmelanlegg. Vi forsøkte oss også med frosset kjøtt i 1948. Det var stor kjøttmangel i England, og de britiske rederne ble anmodet av regjeringen om å skaffe hvalkjøtt til hjemmemarkedet. Men det gikk ikke. Salvesen fikk tak i et gammelt skip, Southern Raven, som visstnok hadde fraktet lik hjem til USA første verdenskrig. Maskiner og utstyr var elendig, og produksjonen var meget lav. Da den beskjedne lasten kom hjem til England, var det ingen som ville spise kjøttet. Folk sa at det smakte fisk og tran. Kjøttet måtte selges som bikkjemat. Balaena klarte seg bedre, og fortsatte noen sesonger med frosset kjøtt til «Pet-food». Senere, før hvalfangstens slutt, kom japanerne til å kjøpe ferskt kjøtt fra kokeriene til sine frysebåter på feltet. Jahre satset også på et stort fryseanlegg på Kosmos IV. Salvesens ekspedisjoner fortsatte med stor produksjon av kjøttmel, som også Balaena gjorde i mindre grad.

Suksess med kjøttekstrakt

Så kom et nytt produkt som i de siste årene ble redningen for hvalfangsten, kjøttekstrakt. Dette begynte for oss i stor skala i 1958. Hvalkjøttekstrakt smakte som den beste biffekstrakt og solgte for 1000 pund per tonn. I 1960/61 hadde Venturer og Harvester og Leith Harbour en samlet produksjon på 1315 tonn. Særlig hjalp dette på Leith, hvor man fant at man kunne vaske ut store mengder med ekstrakt fra kjøttet, og at selv med eldre hval ble kvaliteten ikke forringet. Kokeriene hadde begrenset plass i fabrikken, og man fant at når vi etter hvert satte inn mere og bedre utstyr, ble det stadig trangere, slik at det ble nesten umulig for en som ikke var kjent å finne veien gjennom, hvis man skulle gå under dekk fra broen forut til maskinrommet akterut.
Det var stor konkurranse mellom de norske og britiske kokeriene om hvem som fikk størst fangst hver sesong. I de første etterkrigssesongene fanget Salvesens ekspedisjoner og Balaena meget godt i forhold til de andre, men senere ble forskjellen utjevnet. De norske rederne mente at Salvesen hadde bedre redskap enn de andre i begynnelsen, men det var selvfølgelig mye annet som spilte inn, for eksempel hvilket fangstfelt man satset på, værforhold og kvaliteten på bestyreren og skytterne. For oss var dampmaskinene, som neppe kunne kjøre skipet når det var på fullt kok, et handicap, likeledes de hyppige anløp av tankbåter som trengtes. På den andre siden hadde alle våre hvalbåter asdic, som de norske holdt seg borte fra, og helikoptere. Disse kunne i grunnen aldri bevise sin fordel, og vi sluttet å benytte dem de siste sesongene.

Begrensning av fangsten

Våre vanlige fangstfelt var øst for øya, i Weddelhavet. Det ble noen tokter til Rosshavet helt østpå, men dette var en lang reise for en ekspedisjon som måtte anløpe Syd Georgia både på frem- og tilbakeveien. En sesong var særdeles vellykket. I mange år var feltet vest for Grahamland, Bellinghausenhavet, fredet for fangst. Hvalfangstkommisjonen regnet at for å bevare hvalbestanden måtte det være et område hvor hvalen kunne parre seg i fred og ro. Hvalfangerne var ikke imot en slik ordning, da de regnet med at det var lite hval der. Men i 1955 ble kommisjonen overtalt til å erklære hele Antarktis åpen for fangst. Man argumenterte med at med en fastsatt kvote ville man ved å åpne den fredede sonen, heve noe av presset på resten av Antarktis. Da ekspedisjonene dro nedover i 1955, var Harold Salvesen den eneste reder som turde satse på Bellinghausen. Han regnet med at selv om Lars Christiansen og andre hadde sett lite hval der på sine undersøkelsestokter, så måtte det være hval der.
Hans bedømmelser var helt korrekte. Harvester ble sendt til Bellinghausen og fikk glimrende fangst, og Venturer slo følge senere i sesongen. Været var flott hele tiden, det var ikke vann på dekk på hvalbåtene. Jeg var selv nede på feltet og fikk, ved hjelp av skytter Arne Mikalsen, anledning til å skyte «fast fisk». Sesongen var meget kort, da den totale kvoten ble fort oppspist, men Harvester greide en gjennomsnittlig produksjon på 2600 fat, en rekord for norske og britiske ekspedisjoner. Det var spennende for meg å reise forbi Deception Island, det store sentrum for hvalfangsten i 20-årene. Vi var de første hvalfangere som hadde passert den veien på 25 år.

Leith Harbour, Syd Georgia ved sesongens slutt 1961. Man kan telle ca. 25 hvalbåter. Ved kaia ligger hvalkokeriet «Southern Harvester» og innenfor den igjen tank- og transportskipet «Southern Opal». Foto: Norvald Fuglestrand. 

Leith Harbour og Strømness

Leith Harbour i 50-årene hadde mange aktiviteter. Den drev sin hvalfangst med Tønsbergs Hvalfangeris stasjon, Husvik Harbour, i samme bukt, og Grytviken av Argentina da Pesca lengre borte. De tre konkurrerte seg imellom mens hvalen stadig minket og kom på lengre avstand fra øya.
Leith Harbour var også basen for kokeriene og hadde et stort reparasjonsverksted. Tankbåtene anløp der for å levere brenselolje og frakte hjem hvalolje, og tanker sto i rad og rekke bak stasjonen i et område kalt Lille Aruba. (Noen av tankene var blitt flyttet ned fra den gamle Unilever-stasjonen på Prins Olavs Havn, en times seiling oppover langs kysten.)
Verkstedene kunne gjøre alt som trengtes av skipsreparasjoner og klarte å overhale og pusse opp 40 hvalbåter for de tre ekspedisjonene hver vinter. Blant de fagene som var samlet der var: støpere, modellsnekkere, tegnere, sveisere, klinkere, møbelsnekkere, dykkere, grisepasser, vaskerimann og kjelesmed.
På Strømness, tidligere en prektig fangsstasjon overtatt fra Rasmussen i 1931, var det to flytende dokker og et stort plateverksted, bygget i 1951-53. Dokkene var i full virksomhet om vinteren for hvalbåtene, og fra kokeriene kom det i løpet av sesongen også hvalbåter, som hadde fått propell- eller asdicskader, ofte fra spermhvalfangst. (Strømness var forresten kjent som stedet hvor Shackleton kom i 1916 etter sin eventyrlige reise med livbåt fra Elefantøya til Syd Georgia og hans heroiske tur over fjellene fra Kong Haakons Bukt.)

«Klausul K»

Salvesen var det eneste selskapet som holdt sin hvalbåtflåte i Antarktis året rundt. Andre ekspedisjoner seilte hjem med hele flåten på slutten av sesongen, bortsett fra noen som reparerte i Syd-Afrika, og hvalfangerne kunne nyde familien og sommeren. Det var anderledes hos Salvesen. Man måtte undertegne en kontrakt som, med den fryktede klausul K, forpliktet den forhyrte til å overvintre hvis det var påkrevet. Jeg var ansvarlig for vinterlisten i mange år og måtte streve hardt for å få alt til å klaffe Heldigvis var det ganske mange, både nordmenn og briter, som var glade i overvintring. Man slapp skatt og kunne virkelig spare penger. Jeg tror ikke folk ville vært så imøtekommende i disse dager, men man jo huske at den gangen var det vanlig å mønstre på i handelsflåten for opptil to år, så to sesonger og en vinter i Antarktis var ikke særlig avskrekkende. En av våre mest berømte skikkelser, Arvid Rynning, overvintret i syv år sammenhengende, sparte seg opp en liten formue og ble en av Tønsberg-samfunnets støtter. Folk likte seg stort sett bra på øya. Fangstsesongen var lengre enn på kokeriene, men det var ikke så mange påkjenninger, og man hadde adgang til sport og natur.
Tidlig i 50-årene, da stasjonen var under gjenoppbygging med nye produksjonsanlegg, verksted, lagerhus og brakker og krevde tilsvarende stort mannskap, opp til 600 mann, ga Leith mer inntrykk av industriby enn hvalfangststasjon. Men senere ble antall folk sterkt redusert, til 300, en passende bemanning for dens mangesidige rolle.
Leith Harbour hadde dypt vann helt opp til brygga, og Venturer og Harvester kunne trygt fortøye der på veien til og fra feltet. Våre transportbåter lå der også. De fraktet mannskap og forsyninger til stasjonen og fraktet hjem kjøttmel og benmel. Vi hadde like etter krigen to veteraner fra hvalfangstens tidligere epoker. En var Saluta, ex Southern King, som hadde vært transportbåt for Unilever-stasjonen på Prins Olav. Et annet berømt skip var Polar Chief, bygget i 1897, opprinnelig passasjerbåt for Canadian Pacific, senere ombygget til kokeri som Rey Alfonso, Anglo-Norse og Polar Chief. Skipet hadde noen rester av sin gamle stil. Salongen hadde fremdeles mahognipanelene fra sin storhetstid. Som transportbåt var Polar Chief håpløs. Lugarene var dårlige, tankene var på alle størrelser og nivåer og olje rant fritt gjennom naglene på skottene; en styrmanns mareritt. Den kunne til nød klare 12 mils fart, men da brente den opp så mye at det ikke var noen last igjen å levere. Harold var glad i gamle båter, men dette gikk for langt. Polar Chief ble endelig hugget opp, etter 54 år, og en nyere tankbåt, Southern Opal, tok over transporttjenesten.

Dyktige ledere

Hvalfangst krever ledere av ualminnelig drift og dyktighet. Vi var heldige etter krigen med Hans Abrahamsen fra Knarberg, Thorvald Olsen og Arne Mikalsen fra Årøsund og Gunnar Christensen fra Veierland som fangstledere. Blant bestyrerne på Harvester og Venturer var Konrad Granøe, veteran fra før krigen, Trygve Strandskog og Harald Myhre. Myhre hadde vært overstyrmann på Pelagos. Han kom til Venturer i 1949, etter at Hjalmar Nilsen døde på feltet, og fortsatte hos Salvesen helt til slutten. Per Virik var fremragende som bestyrer i de norske og britiske fangstflåter. Med Finn Ellefsen som toppskytter kjørte han Balaena til første plass blant ekspedisjonene.
Salvesen var både venner og konkurrenter med Hektor Whaling, disponert i Tønsberg av firmaet Bugge og Krogh Hansen. De hadde samme interesser som vi i biprodukter, og de hadde også noen britiske folk ombord, særlig i de tekniske bransjene. Da Balaena ble solgt til Japan i 1960, var det naturlig at Virik skulle komme til oss som bestyrer, og han ledet Harvester på siste tokt i 1962/63. Etter at fangsten ble innstilt på Leith Harbour i 1941, måtte Ragnvald Hansen med en liten gjeng holde vakt på øya til slutten av krigen. Det var et ensomt og kjedelig opphold for de karene, men de klarte seg bra. Hansens etterfølger var shetlenderen kaptein Begg, fulgt av Sigurd Larsen Bjelland og Sverre Akseth, en tidligere Salvesen-skytter, som omkom ved en ulykke der i 1960.

Salvesen i Nedre Langgate

Jeg har alltid beklaget at den store Leganger Hansen døde året før jeg begynte på hvalfangst. Vi vet jo fra hans legat at han ikke bare var en mektig bestyrer, men også en flink forretningsmann som investerte godt i boom-tidens hvalfangstspekulasjon. Han var en god venn av Onesimus Andersen, som fra kontoret i Nedre Langgate holdt ham å jour med de siste skandalene. Det gikk mange gode historier om Leganger blant hvalfangerne. Han kunne ikke la være å erte dem, men de likte ham bedre for det. Man kan lese mye rart om ham i Tore Asplins samling av intervjuer: «På hvalfangst med Salvesen.»

Større konkurranse – mindre hval

Jeg kommer nå til sluttfasen av hvalfangsten. 1955/56 var, som jeg har nevnt, glansens år. Men store problemer hadde allerede reist seg. Japan var kommet tilbake til hvalfangsten med stadig stigende krefter. USSR, som overtok kokeriet Vikingen som krigsbytte, omdøpt til Slava, var i ferd med å bygge tre nye ekspedisjoner. Fangsten var av International Whaling Commision begrenset til 16 000 blåhvalenheter, som svarte til ca. 25 000 hval, men de tallene viste seg tidlig å være mer enn hvalbestanden kunne tåle. De 16 000 ble kuttet ned til 14 500. Men det var klart at russerne, selv om de hadde undertegnet avtalen, ikke ville holde seg til de fastsatte kvoter og regler. De andre nasjonene kunne ikke gå med på at de skulle begrense fangsten mens russerne fanget fritt de hvalene som vi sparte. I 1959 meldte Norge seg ut av avtalen i et forsøk på å tvinge de andre til å akseptere en fordeling av nasjonale kvoter i stedet for den totalkvoten som var satt opp av IWC. Det ble til slutt en slik avtale i 1962, men det var da for sent.
Hvalbestanden hadde minket så mye at det var svært lite igjen. Jeg tror at i Norge og England gjorde vi alle så godt vi kunne for å redde hvalbestanden. I Japan, USSR og Holland var det mindre bekymring. De manglet den erfaring vi andre hadde fra fangst i verdens hav i over nesten 100 år. Særlig må Holland ta skylden. De presset sine krav til det ytterste og utsatte kvoteavtalen i fire år, mens hvalbestanden gikk mot undergang. De norske og britiske selskaper skjønte ganske tidlig at fremtiden var mørk, og begynte etter hvert å selge til Japan. Først gikk Abraham Larsen, eiet i Syd Afrika, men med norsk mannskap. Så gikk Kosmos II og Balaena. Venturer ble solgt i 1962 og Harvester i 1963. Vi hadde avsluttet fangsten på øya allerede i 1961, men et japansk selskap interesserte seg for stasjonen og leide den i fire sesonger fra 1963. De norske selskapene gav opp fangsten ikke lenge etter oss.

Gerald H. Elliot 

En æra er forbi

Dermed ble et stort kapittel i Norges historie avsluttet. Jeg tror ikke at folk ute i verden riktig skjønner hvor viktig hvalfangst var i Norges næringsliv opp til 1939. Hvalfangst var toppindustri i Norge, og nordmenn var suverene i hvalfangst over hele kloden. Det var ikke bare det at de var ekspertene i faget, de hadde også søkt ut hval hvor de enn kunne finnes i verden og satte opp sine foretagender for å utnytte den. Nordmenn var stolte av dette og var ikke helt fornøyde med at utlendinger skulle komme inn, til og med Salvesen, som var like mye norsk som britisk. Etter krigen fikk hvalfangst mindre betydning, selv om den da hadde noen av sine beste dager. Skipsfart begynte å overta som hovednæring i Vestfold, og man skjønte at andre land også kunne hvalfangst, noen kanskje bedre enn nordmenn. Japan hadde ikke bruk for norske skyttere eller teknikere, og Russland greidde seg også godt uten dem. Men det er til ære for Norge og England at vi holdt industrien gående på samme høye nivå, selv når vi visste at alt snart ville falle sammen. Det var pinlig for Salvesen, som for alle hvalfangstselskaper at våre 60 år med hvalfangst endelig måtte ta slutt. Men det var en trøst at hvalfangerne i Skottland og Norge stort sett klarte å finne nye jobber meget fort, mange selvfølgelig i handelsflåten, andre i land. De som reiser på hvalfangst, er i følge lang tradisjon vant til å legge hånd på hva som helst, som for eksempel snekker, sveiser, kokk, frisør, (vi hadde blant titlene «Altmuligmann gruppe V»), og det hjalp nok til å skaffe arbeid.
Det er nå 36 år siden Harvester sist seilte fra Husøyflaket til Sydishavet. Nesten to generasjoner har passert, og vi som deltok i fangsten, har ikke lenge igjen. Vi lever i en annen verden, hvor fangst av hval ofte blir sett ikke som ærefullt eventyr, men som skammelig fortredelse.
Jeg er stolt av vår hvalfangst, og annet syn kan jeg ikke ha. Jeg håper at vår og andres historie i Tønsberg og Sandefjord vil bli godt oppbevart til opplysning for våre etterkommere.

Follow Gerald Elliot:

f. 1923 i Skotland, bor i Edinburgh. Adlet i 1986.Tre år i den indiske arme under siste krig. Studerte filosofi, politikk og økonomi ved Oxford. Oldebarn av Christian Salvesen, med i selskapet fra 1948, styreformann fram til 1988.

Latest posts from

Legg inn en kommentar