Ambra-klumpen reddet hvalfangstselskapet

posted in: Hvalfangst | 0

Av Sverre Mitsem (Njotarøy 2012)

To veteraner minnes slit og eventyr i nære og fjerne farvann

Under vignetten Dengang da – og signaturen Gambrinus skrev journalist, senere redaktør Sverre Mitsem i Tønsbergs Blad en rekke fremragende portrettintervjuer med kjentfolk i Tønsberg, Horten og distriktet. Mange av artiklene ble samlet i flere bøker. Njotarøy fikk før Mitsems død eksklusiv og vederlagsfri tillatelse til å bruke dette stoffet. Intervjuet ble gjort i 1951. Vi har beholdt Mitsems språkdrakt og har bare satt inn noen mellomtitler.

Hvalskytter og fangstbestyrer Alek. Andreassen var fra Nøtterøy og bygde en praktbolig i Teglverksveien. Herman Berntsen var fra Husøy.

Herman Berntsen. Utsnitt av et bilde med faren og hans tre sønner. (Foto utlånt av Karl Jan Skontorp)

Det var en av de vanlige stillferdige generalforsamlingene i et hvalfangstselskap. Da utbytteprosenten ble meddelt, var det almindelig tilfredshet. Det var i den tiden da ennu ikke Prisdirektoratet og bokmålsdepartementet i forening hadde gjort hvalfangsten til kvalfangst. En av aksjonærene følte seg imidlertid forpliktet til ikke å være altfor takknemlig over fortjenesten.

– Det er vel egentlig ikke noen kunst å skyte denne hvalen, sa han, det er jo så mye av den.

Det ble stille en stund, så stille at man ville ha kunnet høre aksjene falle, men det gjorde de ikke. Derimot hørtes en stemme fra en av de bakerste benkene.

– Det er riktig, det. Det er mye av den. Men den går laus i vannet.

Stemmen var Alek. Andreassens. Og om han ikke på forhånd hadde vært berømt som hvalskytter og bestyrer, ville han blitt det på den replikken.

Alek. Andreassen. (Foto i Mitsems bok Den gang da…)
To kyndige herrer

Alek. Andreassen er sky som en hval av i dag og vil ikke ha noe med aviser å gjøre, så det er ikke derfra han har berømmelsen. Men jeg har bedt hans ikke mindre kjente kollega Herman Berntsen om å få ham med til en samtale, og det viser seg at Berntsen av gammel vane har fått fast fisk. Og man skal ikke ha hørt de to snakke sammen i mange minuttene før det står klart for en legmann at det de to ikke vet om hval og hvalfangst, ja det er ikke mer enn vi godt kunne unne tyske og italienske og panamesiske ekspedisjoner å vite. Ikke sånn at de to blåser med sin viten så dampen røper dem. Det er tvert imot en lun og stillferdig og selvfølgelig kyndighet, som er meget mer imponerende.

En kunst å skyte hval?

Allikevel sitter de begge hjemme i denne tiden, da «kampen om oljen» er i full gang i Sydishavet. Jeg spør om de ikke lengter dit ned akkurat nu, og 71-årige Alek. Andreassen innrømmer. «Det hender det priglær i meg,» sier han. – Men Herman Berntsen påstår at han for sin del er kommet over det, enda han bare er godt og vel 60. «Jeg la opp da jeg var 43 på grunn av isjias, og det var fælt det første året,» sier han. – Med isjiasen, spør jeg. «Nei, med å være hjemme når de andre dro av sted,» sier Berntsen. «Mørketiden frem til jul var ille. Men jeg aldri vært en så hissig fangstmann og fisker som en skytter jeg kjente, jeg tør ikke i navnet på ham. Når han kom hjem fra feltet etter å ha vært borte nesten hele året, gikk han rett ned i båtnøstet sitt og stelte i stand fiskerusene, etterpå ruslet han hjemom og hilste på kona. Nu har jeg forresten vennet meg til å være hjemme når de andre drar, alt blir en vane.»

– Også det å skyte hval? Eller er det en kunst?’

De to eksperter ser på hverandre, de har hemmeligheter på det punkt, later det til.

– Du får svare du Alek., sier Berntsen. Og Alek. svarer lurt:

– Salvesen hadde en gang en skytter og bestyrer som het Magnus Davidsen, han var en frisk fyr og manglet aldri svar. En gang var det en som sa at han syntes det måtte være lett å skyte hvalen, for den var jo så veldig stor. «Det er nok så at den er stor,» sa Davidsen, «men det er godt med rum ved sia, au.» Det er i det hele tatt vanlig å høre at det er lett å skyte hval, og Davidsen hørte det ofte. En annen gang var det en danske som sa til ham: «Å skyte hval kan da ikke være noe kunst, det kunne da en gammel kjerring gjøre.» «Skulle hu væra så gammal, da?» svarte Davidsen.

Pjolter i premie

– Hvordan kom De til å bli skytter selv, Andreassen?
– Jeg var egentlig med i fem sesonger på Færøyene, ja, det var ikke egentlig begynnelsen, men det var der jeg ble skytter. Det var Peder Mikkelsen som var skytter og bestyrer, har De hørt om ham? Førsteklasses kar, han var fra Stokke. Så var det en gang han hadde gått ned for å ta seg en drink, og i mellomtiden skjøt jeg en finnhval. Da ble jeg kalt akterut og belønnet med en kongepjolter. Det var min første.
– Kongepjolter?
– Ja, og hval. Men jeg hadde vært på fangst før, på Finnmark med Neptun på 75 hester. Der fanget vi finnhval og seihval og knøl, av og til slang det en blåhval også. Men så kom fredningen, for fiskerne der oppe mente at hvalfangsten ødela fisket for dem. Fiskerne i Mehamn rev ned husene sine for å tvinge gjennom et forbud mot hvalfangst, og dermed kom loven. Før jeg deltok i hvalfangst på Finnmark, var jeg med Viking og fanget sel i Nordishavet, det var min første tur og jeg så visst ikke særlig sprek ut da jeg dro av sted, for naboen hjemme sa: «Du rekker ikke lenger enn til neset, du,» – han mente Lindesnes – «så hiver de deg ut.» Men heldigvis rakk jeg lenger. Jeg hadde 12 kroner måneden i hyre, og en part på 2/16.

Flytende kokeri Admiralen i Seattle 1912. Herman Berntsen var med på den første turen til Falkland i 1905. (Foto: Sandar Historielag)
Fra Spitsbergen til Falkland

– Det var guttungeparten, det, sier Herman Berntsen. Den var blitt litt høyere da jeg begynte, jeg fikk 20 kroner måneden og 2 kroner hvalen på den første turen jeg var med far til Spitsbergen, da var jeg 14 1⁄2 år. Jeg var omgitt av hvalskyttere i familien, far var skytter og onkelen min og broren min. I 1905 var jeg med kommandør Christensens Admiralen til Falkland, der hvor Salvesen bygde stasjon senere. Vi gikk ned mot Syd-Shetland og fikk like mye hval der på en dag, som vi senere fikk på en måned på Falkland. Vi fanget uten lisens ved Shetland den gangen, det var først etter de rike fangstene at engelskmennene ble interessert. Far skjøt fast på en blåhval helt inne i en bukt hvor det lå 7 stykker like innpå kokeriet.

– Syd-Shetland var et herlig felt, sier Alek. Andreassen drømmende. Det var gode muligheter der selv når det var dårlig vær.

Uvær og solskinn

Berntsen: – Ja, det kunne være stor forskjell på det. Jeg husker den første turen til Syd-Georgia med Bucentaur og hvalbåtene Mathilde og Karl, Lille-Ka’l, som vi kalte den. Den var på 75 hester, det var ynkelige greier, men det var i alle fall begynnelsen på Tønsbergs Hvalfangeri. Den greide 3 hval, mens Mathilde fikk 4. Mathilde klarte å gå nedover for egen maskin, den var på 120 hester, men kokeriet måtte slepe Lille Ka’l. Det var ingen som trodde vi kom levende frem, så det var vanskelig å få folk den gangen, det ble mest 70-80-åringer som tok sjansen. Julaften 1907 kom vi til Syd-Georgia i et overhendig vær, kokeriet hadde måttet la sleperen gå, og vi havnet i Position Bay, som er det verste blåsehullet i hele Syd-Georgia. Neste dag måtte Lille Ka’l ligge og passe på havnen, for selv om den var fæl, så kunne vi ikke risikere at andre tok den. Mathilde gikk ut for å møte koka, og så gikk vi til Husvik, der var det fint og sol. Det er sånn med de lokale stormene der nede, enkelte steder kan det storme så vannet ryker og båtene sliter seg med to ankere, men like utenfor kan det være det fineste vær av verden. Royal Bay og Position Bay var noe av det verste, men Husvik var strålende. Ja, det het jo ikke Husvik den gang, området var ukjent og ikke kartlagt, hele bukten ble kalt Strømness Bay.

Kamp om hvalen

– Var nordmennene de første som drev fangst der nede?
– Nei, det var amerikanske selfangere der før nordmennene kom. Grytvika har fått navn etter grytene som selfangerne brukte til å koke i. Amerikanerne fanget forresten retthval også, det var adskillig av den. Jeg for min del hadde 17 retthval i den første sesongen som skytter der nede, jeg gikk etter den, for det sto ingenting i kontrakten min om retthvalen, så den hadde jeg full part av. Den var ganske ettertraktet, for det var en kolossal pris på de svære bardene, de ble pakket fint inn og sendt til Paris, hvor de ble brukt til uniformsdusker og den slags, de ble i hvert fall utrolig godt betalt.

– Ja, det var rene gullet, nesten som ambra, sier Alek. Andreassen. Vi kom over en ambraklump på 138 kg i en hval vi tok i Biscaya engang. Klumpen var så stor som en cementtønne, og den ble betalt med 4 000 kroner kiloen. Den ble sendt til Paris, den også, de bruker ambraen til å binde parfymen med. Den lukter så fælt at det er rart den kan ha noe med parfyme å gjøre. Men den har merkelig nok betydd litt for hvalfangsten, ambraen også. Borte i Australia var det et Sandefjord-kokeri som fikk en ambraklump som bar hele selskapet, så det slapp å gå fallitt.

Stor fangst i Spania

– Biscaya, har De fanget hval der også?
– Ja, det vil si egentlig på spanskekysten. Det var for Lorentz Bruun og Herlofson, men det måtte dannes et spansk selskap, for spanjolene ga ikke lisens. Og det var en vanskelig affære å få lov til å gå i gang, vi måtte bygge husene først og få tillatelsen efterpå…..

Berntsen: – Omtrent som når en vil bygge i Norge nu….
– … og folk trodde det var en skrøne at vi skulle drive hvalfangst der, de hadde aldri sett hval, sa de. Det kom av at hvalblåsten er så tynn der på grunn av varmen, det blir ikke sånn damp som i kulda. Men jeg skal si det var hval der, vi så hval overalt, til og med i luftspeiling, det har jeg aldri opplevd andre steder. Det var finnhval og spermhval i mengdevis, og hver sperm innbragte 35-40 000 kroner, det var en menneskealder siden. Vi hadde 600 hval der på én sesong, vi måtte nesten bestandig bremse på fangsten, og da gikk vi i spillebanken i Algeciras og hadde det moro. Den første hvalen vi fikk, ble også slept inn til Algeciras, og den vakte stor oppstandelse. En prinsesse eller noe sånt ble rodd ut for å se dette rare dyret, og alle menneskene måtte bort og se inn i gapet på det for å se hvor det var Jonas i sin tid hadde tatt veien.

Hvalbåtene var små omkring 1910. Denne er den omtalte Karl med hval langs siden på vei til Bucentaur. (Foto utlånt av Karl Jan Skontorp)
Var det så lett?

– Var det ikke vanskelig å drive hvalfangst midt oppe i all skipstrafikken?
– Å jo, det kunne ofte være litt problematisk når hvalen fløy ut lina og vi ikke var i kommando. Rett som det var, kom et skip mellom hvalen og fangstbåten, men det gikk bra. Det var et flott felt, og hvalen var spak, den var vant til båter. Man kunne stå og røyke sigar og skyte.

– Jeg skjøt en hval engang mens jeg sto og tok på meg selene, sier Berntsen, og jeg spør igjen:
– Er det så lett? Eller er det en kunst, jeg fikk ikke riktig greie på det?

Jeg får ikke riktig greie på det nu heller.

– Jeg husker en stuert vi hadde da vi fanget på Ecuador, sier Andreassen. Vi hadde vært uheldig noen dager, og da sa stuerten: «Når vi ikke skyter noe, så er det gjerne noe i veien med været, eller med båten, eller med hvalen. Men det skulle vel ikke tilfeldigvis være noe i veien med han som holder skjeftet, vel?» Det kan andre si, men skytteren må helst ikke miste troen på seg selv.

Mange slags hjelp

På Hebriderne var jeg sammen med en skytter som het Christensen. Da han hadde fått hvalbåt, skjøt han mye bom. En dag var det ikke annet enn bom, og han ble nokså ute av seg, fortalte han meg etterpå. «Men så tenkte jeg som så,» sa han, «at den som Gud gir et embede, gir han også forstand, og så roet jeg meg ned med det.»
– Hjalp det?
– Det gikk i hvert fall bedre etterpå. Det er så mye som kan hjelpe. Det var en gang en skytter som var sterkt religiøs, og en dag kom en av matrosene ned i lugaren hans og fant skytteren på kne på gulvet. «Hva driver du på med?» sa matrosen. «Jeg ber til Vår Herre om bedre fangst,» sa skytteren. Da ble matrosen stående, ærbødig tenksom, før han sa: «Tror du ikke det var bedre å legge litt på kruttet, du?»

Farmasøyten bommet

– Er nordmennene fødte hvalskyttere?
– En av de fem sesongene jeg var med Peder Mikkelsen på Færøyene, hadde vi med to danske farmasøyter, to venner av Mikkelsen, sier Alek. Andreassen. En av dem skulle forsøke seg som skytter, jeg sto på broen og jaget, og Mikkelsen skulle si nu når han skulle skyte. Men farmasøyten skjøt bare i det hølet der hvor hvalen hadde vært. Det kom av at Mikkelsen ropte nu akkurat litt for sent, og det sa jeg til ham. «Ja, tror du jeg ville si det i tide, da?» sa Mikkelsen. «Da hadde dansken truffet, og så skulle vi være nødt til å høre alt skrytet etterpå.»

– Det er altså lett?
– Det å skyte hval er et samarbeide, for eksempel med han som sitter utkikk, sier Berntsen. Han skal ha gode øyne, det er stor forskjell på det. Jeg hadde en utkikk engang som kunne se hvalen hele tiden under vannet.

Andreassen: – Fetteren din, Søren Sørensen, hadde en nybegynner som utkikk på en tur. Gutten fikk se en hval langt borte og ropte, «Gå an!» Det var så god tid at Søren gikk ned litt mens han ventet på å bli varslet. Men han syntes det drøyde litt lenge, så til sist gikk han opp igjen og spurte: «Er vi ikke snart der?» «Det er lenge siden vi var der,» svarte utkikken.

Illustrasjon til intervjuet med de to i Tønsbergs Blad.
Ikke bare nordmenn

– Forresten skal vi ikke tro at nordmennene er de eneste som kan skyte hval, sier Berntsen. En sesong for mange år siden berget vi en britisk seilskute som het Rutland Castle, den hadde mistet riggen i en storm og var ille ute. Vi måtte ta mannskapet ombord, og en av dem, en finsk matros, ble med til Strømness Harbour. Han ble en fin skytter. Men han hadde vel ikke satt seg inn i alle finesser, for han kom til å skyte seg selv. Det var en skrue på kanonen som han hadde satt galt i, og dermed fikk han hele ladningen mot seg og døde med en gang.

– Japsene er blitt gode skyttere, sier Andreassen, de er fullt på høyde med nordmennene. Og så har de en halv gang til så mange folk på båtene, de driver vakent, med tre mann i utkikken i stedet for én. De er så utrolig nøysomme også, kostutgiftene for de japanske ekspedisjonene er vel ikke en gang fjerdeparten av hva de norske og britiske ekspedisjonene har. Den første hvalen japanerne fanger, blir et festmåltid om bord, de lever på ris og hvalkjøtt.

De to gamle eksperter blir sittende og snakke moderne hvalfangst en stund, de kan den også, og jeg fikk vite hvor Berntsen ville gått i år hvis han skulle gått. I hvert fall ikke på midtfeltet. Alek. Andreassen sier ingenting om akkurat det, men smilet forteller at han har sin egen lille mening. Og de snakker om knølfangsten, som nettopp er begynt for sesongen. Det er ikke meget knøl igjen i vest, kan det meddeles.

– Det er i det hele tatt ikke mye knølhval igjen, det begynte å bli dårlig alt i 1916, den ble skremt av båtene, sier Berntsen. Men før den tiden, det kunne være så mye hval at det yrte, det var den reneste granskauen til alle kanter, flere lag med knøl, jeg er sikker på at de måtte løse hverandre av for å få plass til å blåse.

– Å, det kunne da være smått før også, sier Andreassen, og det ikke bare med knøl. Salvesen telegraferte en gang til Magnus Davidsen: «Jeg er misfornøyd med fangsten.» Svaret fra Davidsen lød kort og godt: «Jeg au.» Og det kunne være kamp om den samme hvalen. En gang lå det en båt og jaget på en sky blåhval, og til sist gikk den et stykke fra, for den var redd for at de andre båtene skulle være kommet opp i noe bedre. Da tok Davidsen seg av den sky hvalen, og han fikk slag på den med en gang. Skytteren på den andre båten ble ergerlig og ropte: «Si meg, fins det ikke mer enn den ene hvalen i vannet, du?» «Jeg veit ikke, jeg,» svarte Davidsen, «du får leite.»

Hvalbåten Sir Samuel Scott . Bygd ved Kaldnes mek. Verksted i 1908. (Foto: Sverresborg. Trøndelag Folkemuseum.)
Rask utvikling

– Var det lettere eller vanskeligere å drive hvalfangst i gamle dager enn det er nu?

Ingen har lyst til å svare på det, men til slutt sier Herman Berntsen:
– Det er blitt både lettere og vanskeligere. Det er lettere fordi materiellet er ganske annerledes, skulle vi fange i dag med det vi brukte for 15-20 år siden, ville vi ikke få noen ting. Om hvalen er sky, så gjør det ikke noe nu, for de tar den på farten. Men været har så mye å si i dag, det ser vi jo i år igjen. Før kunne vi ligge i smult vann, inne i buktene, og kunne høre blåsten og komme på skuddhold.

– Og så var det vel adskillig mer hval i den tiden?
Berntsen: – Det siste året jeg var ute, i 1933, fanget vi med 5 båter og fikk 187 000 fat olje. Det var rasjonsfangst hele tiden, båtene var ferdige med dagens arbeide kl. 8 om morgenen, kokeriene kunne ikke klare mer. Det var forresten Unilevers Southern Princess som Salvesen overtok senere og som ble torpedert under krigen.

Øya «forsvant»

Alek. Andreassen har sittet og tenkt litt på dette med mer eller mindre hval, og så kommer det:

– En færøyisk hotellvert sa til meg en gang: «Før var det hval i Nolsoyfjord, men det ble slutt da hvalfangerne kom, for når hvalen blir skutt, kommer den ikke igjen.» Det lyder jo fornuftig, ikke sant? Før var det hval overalt. Ved Hebriderne for eksempel hvor vi ankret opp hvalen ved en liten øy som het San Kilda, til vi fikk mer å dra inn til stasjonen med. Også der var skytter Christensen, han hadde Sir Samuel Scott, eller Skotten, som vi kalte den, mens jeg hadde Harris. En dag kom jeg tauende med en hval, og jeg var ikke i stand til å finne San Kilda, den var som sunket i havet. Jeg praiet Christensen, som også lå der, og spurte ham hvor øya var. «Det veit jeg ikke,» svarte Christensen, «men her har den vært.» Han var i det hele tatt ikke lett å bringe ut av fatning. Om våren da vi skulle hjemover, gikk Christensen foran med Skotten. Plutselig slo han stopp og spurte meg hvor vi var. Jeg svarte at vi var der og der etter vårt bestikk. «Jaså, du er kommet riktig, du,» svarte Christensen, «jeg er kommet gæli, jeg.» – Det er kanskje et uttrykk for stemningen etter avsluttet fangst?

Hjemveien

– Kanskje det, men den stemningen gir seg så forskjellige utslag. På Irland var jeg sammen med en skytter som het Carl Olsen – det var verken «Whaler Olsen» eller «Knøl-Olsen» eller «Blåhval-Olsen», de to siste var forresten samme mannen. Han tok seg gjerne en dram når han var på vei hjemover, min Olsen. En gang ble han spurt av matrosen ved roret hvor han skulle styre. «Styr sør-vest!», sa Olsen. «Det blir vel gæli det,» sa matrosen. «Jaja, så styr nordost da!» sa Olsen.

– Er det ingen som kaller Dem Whaler Andreassen eller noe lignende?
– Nei, jeg vet ikke om jeg har noe oppnavn, enda det er svært alminnelig. Mange av de mest kjente – og ofte de mest avholdte – skyttere har sånne ekstranavn. «Dobbelt-Hansen» og «Morgenrøden» og «Brente hønn» og «Finger’n» og «Lille-Finger’n». «Finger’n» var kjent for å være munnrapp. En gang sto han på båten sin og brukte seg på bestyreren, som befant seg på koka. Etter å ha avlevert en kraftig salve, snudde «Finger’n» seg mot folka sine og sa: «Var det noe mer, karer?» Og så henvendte han seg til bestyreren: «Dom sier at du er lusete, au!» Ved en annen anledning kom han igjen i diskusjon med bestyreren, og da sa han: «Har du tenkt å ete meg, så begynn nedenfra, så jeg får tid til å si det jeg mener om deg!»

– Det var litt respektløst….
– Å ja, men det var likevel ingenting mot Magnus Davidsen, når han svarte Salvesen. En gang telegraferte Salvesen til ham: «Du skal ligge ut mars. Det er ordre.» Davidsen svarte som vanlig kort og greit. «Jeg går him,» telegraferte han tilbake.

«Bucentaur» med hval på slep ved Bellsund Foto: A. B. Wilse (1906)
Isproblemer

– Det er kanskje farlig å bli så lenge der nede i isen?
– Davidsen hadde vel ikke lyst til å være lenger. Og det kan være farlig å være der for lenge. Isen legger seg fort. En gang holdt jeg på i 11⁄2 døgn for å få snudd baugen fra sør til nord. Senere passet jeg på at vi aldri la oss med baugen mot sør.

Berntsen: – I 30-årene måtte mannskapet forlate en av båtene til Ny Sevilla fordi den hadde kjørt seg fast i isen. Kokeriet gikk så nær som mulig og sendte prammer av sted, så mannskapet ble reddet ved hjelp av liner. Men det var en hard tørn, og stuerten døde av overanstrengelse. Det er forresten rart å se hvalen på slutten av sesongen. Når blåhvalen skal blåse, må den vifte vekk nyisen med halen for å komme opp. Og hvis isen er blitt for sterk til at halen kan klare den, må den stange hull. Den kan være under vannet i opptil en time, det har jeg selv opplevd.

– Sett ikke dette på trykk, Herman, sier Andreassen. En halv time er vel toppen.
– Nei, det var mer enn en halv time, far, men da ligger den bare og siger og sparer på pusten. Og spermen kan være under enda lenger. Men de klarer jo alltid å komme seg av sted før det er for sent, jeg tror aldri at blåhvalen eller spermen fryser inne. Da var det verre med minkehvalen, den frøs inne i haugevis.

– Minkehval?
– Ja, den er visst oppkalt etter en tysk trankoker på Finnmark i gamle dager. Han så alltid hval inne i fjordene, og det var ingen som trodde på ham, men det var minkehval. Det var utrolige mengder av den i Rosshavet, men vi brydde oss ikke noe om den, den var for mager. Men den kunne bli opptil 25 fot lang.

– Deres største hval, Andreassen, hvor meget målte den? Og Deres, Berntsen?

De vil ikke riktig ut med det, men etter noen betenkninger noterer de seg for hver sin hval på 102 fot. «Den gav 240 fat olje,» sier Andreassen.

– 102 fot, er det rekord?
Pause igjen.
– På Leith Harbour skal det være fanget en hval på 112 fot. Men det var kanskje engelske fot, sier Alek. Andreassen og gnir seg ettertenksomt på haken.

Follow Sverre Mitsem:

f. 1907 i Fredrikstad. Bor på Nøtterøy. Journalist fra 1930. Journalist og sjefsredaktør i Tønsbergs Blad 1945-77. Narvesens journalistpris 1970. Avisartikler samlet i bøker under signaturene Sorry og Gambrinus. Døde i 2004.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.