Norvald Fuglestrand (Njotarøy 1997)
Den glemte hvalfangstpioner
En hel generasjon i Vestfold har nå vokst opp og har aldri vært på hvalfangst. Tiden går fort, og det er ikke rart at eldre eks-hvalfangere og andre med kjennskap til næringen ser behov for å løfte frem historiske fakta. Heldigvis har vi museer i både Tønsberg og Sandefjord, og vi har fått restaurert den 45 år gamle hvalbåten «Southern Actor» som ligger i Sandefjord. Godt er det, så folk kan se de geniale mekanismene som ble brukt for å fange de store havdyr.
Bortsett fra Svend Foyn har ingen norsk fangstmann stått oppstartingen av den norske hvalfangsten nærmere enn Marcus Christian Bull. For sin betydelige innsats ble han i 1896, to år etter Foyns død, hedret med St. Olavsordenens ridderkors for allmennyttig virksomhet. Men hva har Tønsberg by gjort for å hedre hans minne?
Marcus C. Bull ble født i Hole 18. desember 1848 og døde i Christiania 5. oktober 1922. Bare seks år gammel kom han til Lena og Svend Foyns hjem i Tønsberg. Lena – eller Magdalena Margrethe Bull som hun var døpt – hadde en halvbror som het Ole Holmboe Bull. Sammen med sin hustru Birgithe som døde i 1856, hadde Ole fem barn, blant dem Marcus. Her ligger nok forklaringen på at den lille gutten vokste opp som pleiesønn i Foyns hus. Det varte ikke lenge før den unge Marcus viste seg som en teknisk begavelse, noe hans berømte onkel og mange hvalfangstbedrifter nøt godt av.
Verdens største blåhvalskjelett
Alle som har gått på skole i Tønsberg-distriktet, har en eller annen gang vært på Arktisk Museum, som lå på Slottsfjellet, eller i det nyere Fylkesmuseet og beundret det 25 meter lange blåhvalskjelettet som er utstilt der. Men hvor mange vet at blåhvalen ble fanget på Island og gitt av Brødrene Bull i 1901? Og hvem var forresten Brødrene Bull? I første rekke var det Marcus, og ved å lese Bulls slektshistorie, kan man slutte seg til at den andre kan være en yngre bror, Jacob Bull (1853-1912) som var skipskaptein og parthaver i sin brors hvalfangstforretning.
Gjennombrudd på Finnmarkskysten
Marcus C. Bull var ikke med på den første hvalbåten «Spes & Fides», som Svend Foyn gikk ut med i 1864. I sine første ungdomsår var Marcus i koffardifart, delvis som styrmann i det fjerne Østen. Det var først i 1868, da Foyns første prøveår ble kronet med hell, at M.C. Bull begynte å interessere seg for hvalfangst.
I året 1873, som regnes som det store gjennombruddsåret for Finnmarksfangsten, er Bull kaptein på transportbåten «Dagen» som brakte forsyning av kull og proviant til Foyns hvalstasjon i Vadsø og guano tilbake. I 1878 hadde han lært så mye av sin onkel og satt seg så godt inn i bedriften, at han kunne overta som bestyrer. Han ledet den på en måte som vakte Foyns oppmerksomhet.
Fangstbestyrer for A/S Finnmarken
Da Foyns fangstmonopol på Finnmarkskysten opphørte først på 80-tallet, var det mange som ville prøve seg på egen hånd. En av dem var Marcus C. Bull, som ved hjelp av kjente Tønsbergmenn, som kjøpmann Johannes Bruu og skipsrederne Olaus Røed og Otto Thoresen, skaffet kapital til å starte A/S Finnmarken og anlegge en stasjon på Sørvær i Vest-Finnmark.
Tønsbergs Blad tester kjøttekstrakt
M.C. Bull ledet stasjonen i ti år og hadde et våkent øye for alt. Det gjaldt å utnytte hele hvalen, også hvalkjøttet. Derfor startet han en hermetikkfabrikk i Sørvær med tanke på markedsføring av kjøtt i det store utland. Han oppnådde prisbelønning for dette i London i 1883, men fikk dessverre ikke så stor omsetning av varen. Hvallim ble prøvd og nyttet i stor stil. I 1889 kunne Tønsbergs Blad melde at produktet vant alminnelig anerkjennelse. Samme år hadde A/S Finnmarken en spesialist på kjøttekstrakt, Hofsten, som eksperimenterte med ekstrakt av hvalkjøtt. Høsten 1889 kunne Tønsbergs Blad melde at bladets redaksjon hadde smakt på produktet og funnet ut at det ikke var noen vesentlig forskjell på denne ekstrakten og Liebigs anerkjente produkt, buljongterningene.
Fra «Spes & Fides» til «Southern Actor»
Fra den gang Svend Foyn oppfant damp-hvalbåten og granatharpunen i 1864 og til Salvesen fikk bygget «Southern Actor» i 1950, ble det gjort en rekke forbedringer og tatt ut mange patenter. Tønsberg-smeden Henriksen og Ellefsen fra Stokke og mange andre har bidratt til dette, men ingen har som Marcus C. Bull gjort så mye for å forbedre kanon og skyteredskap. Hvalbåten «Frey», bygget for A/S Finnmarken i 1883, var den første som fikk egen maskin for innhivingsspillet. Men det var først i 1894 og 95 det absolutt største fremskritt ble gjort, da Bull fikk bygget hvalbåtene «Island» og «Falken» for fangst på sagaøya. De hadde maskiner på henholdsvis 200 og 230 IHK. Til sammenligning kan nevnes at «Spes & Fides», bygget i 1864, hadde 50 IHK, «Southern Actor» – bygget i 1950 – hadde 1800 IHK, mens «Kos 55», som ble bygget i 1964, hundre år etter «Spes & Fides», hadde ikke mindre enn 3600 IHK.
Spesielt fremheves «Falken» ved at den forut hadde et spesielt konstruert innhivingsspill med særskilte dobbelte og ganske kraftige dampmaskiner. Takket være denne innretningen kunne en skyte ut to harpuner og manøvrere hvallinene uavhengig av hverandre. Dette var en av flere oppfinnelser som Bull hadde gjort.
«Falken» var dessuten utstyrt med en ny type kondensator, fjær- eller bremseakkumulator ble den senere kalt. Det var M.C. Bull og direktør Swensens spiralfjærakkumulator, som her første gang ble montert på en hvalbåt. Oppfinnelsen betegnet en vesentlig forbedring og kom snart i allminnelig bruk.
Bull, Foyn og Bruun starter trankokeri i Tenvik
Lena og Svend Foyn var som kjent barnløse, men slekten var stor, særlig på Bull-siden. Den berømte kaptein og skribent H.J. Bull fikk æren av å føre seilskuta «Antarctic», som Svend Foyn sendte til Antarktis i 1893 og som ennå ikke var hjemkommet da Foyn døde i november 1894. Johannes Bull var også knyttet til Foyn-familien, som disponent og bobestyrer.
Likevel var det Marcus Bull og den berømte hvalskytter og bestyrer Carsten Bruun som sto Foyn nærmest på sjø og land. Men de gikk også sine egne veier. Noen ganger finner vi dem i Foyns tjeneste, andre ganger driver de i konkurranse med ham. Om de alltid var enige, står det lite skrevet, men de sto i alle fall sammen om å starte Tenvik Trankokeri og Guanofabrikk i 1891.
Det var den gang det ble funnet betydelige mengder hval i Ytre Oslofjord, der Bull og Bruun kunne utnytte vinterhalvåret mellom sesongene på Finnmarkskysten. Som rimelig var, var det Marcus Bull som sto for oppbygging og drift, mens Carsten Bruun, som var gift med Foyns niese, Maren Sibylle, utmerket seg som hvalskytter. Han presterte å fange 75 hval i Skagerrak på en vinter, en nesten utrolig fangst på den tid.
Anlegget i Tenvik fikk også betydning for sel- og bottlenosefangere. Det er også verdt å merke seg at Bull fikk Foyn med på å bygge de såkalte presskjeller som Bull hadde konstruert. Og like viktig, for å støtte den industrielle utvikling i Tønsberg lot Foyn og Bull alle presskjeller, dampkjeller og andre maskiner forarbeide på hjemstedet. Dette var et arbeid som fikk betydning for byen som utrustningssted for hvalfangstekspedisjoner.
Fra Tenvik til Island
Tenvik Trankogerier, som A/S Svend Foyns Hvalkompani etablerte i 1891, svarte ikke til forventningene. I februar 1894 fratrådte M.C. Bull som bestyrer og ble avløst av en annen kjent veteran, Ole Nilsen. I juni samme år ble anlegget solgt på tvangsauksjon og i november døde Svend Foyn.
For hans fostersønn ble imidlertid året 1894 inngangen til en ny og spennende tid. Han startet da selskapet «Brødrene Bull» med stasjon på Island. Det første året gikk det dårlig, men da han året etter hadde både «Island» og «Falken» i fangst, ble det meget godt utbytte. Også her brukte han presskjeller til å koke både kjøtt og bein. I 1899 flyttet Bull sin stasjon over fra Hesteyrifjord til Hellisfjord på Østkysten, og det var her «Brødrene Bull» fanget den 25 meter lange blåhvalen som ble fraktet med båten «Gimle» til Tønsberg brygge i september 1901.
Det kunne vært på sin plass å navngi alle de kjente veteranene fra Tønsberg-distriktet som gjorde seg bemerket på Island, blant dem Lauritz Berg og Jørgen Øhre, men det vil føre for langt.
Derimot er avviklingen av fangsten på Island et meget interessant kapittel i historien. Faktum er at så å si alle de norske stasjonene langsomt ble oppkjøpt og gled over i hendene på det britiske forretningsforetagende Chr. Salvesen & Co. Hvordan kunne dette skje?
I det historiske år 1883, da Foyns monopol og privilegium på fangsten i Varangerfjorden utløp, forlot han Vadsø med «Gratia» hvori han hadde lastet alt nødvendig utstyr til en ny stasjon ved Isafjord på Vestkysten av Island. For driften av denne var det stiftet et selskap «Mons Larsen & Co» der Foyn skjøt inn tre femdeler av kapitalen. Foruten Mons Larsen var det hans svigersønn Peder Amlie, opprinnelig bonde og lærer fra Toten, og hans bror Thomas Amlie som var bosatt i Oslo. Det var til denne stasjonen den moderne dampbåten «Isafold» ført av Samuel Foyn fra Tønsberg, ble bygget.
Svend Foyn nektet å seile under dansk flagg
Det lå ikke til Foyns natur å gi seg så lett. Da islandske myndigheter, naturlig nok, så med misnøye på at utlendinger skulle berike seg på islandske ressurser, ga Alltinget en lov som gjorde det surt for mange.
Loven bestemte at det ikke var tillatt for utlendinger å drive fangst fra Island eller bringe den i land og tilvirke den der. Men hvis man lot seg naturalisere som islandsk (dvs dansk) borger og bosatte seg i landet, ville det ikke bli lagt noen hindringer i veien. Dette førte til at noen tok borgerskap, men satte ikke opp hus, og andre bygde hus som de brukte til saltbuer og lagerskur. Svend Foyn likte ikke dette. Han var i ferd med å bygge opp sin egen stasjon på Østkysten, men han holdt det gående bare i to måneder. For det første gikk det dårlig med fangsten. Men det var verre med alle de fortredeligheter de islandske myndighetene stelte til. Noen brukte stråmenn, men det var utenkelig for Foyn. «Jeg har fart under norsk flagg siden jeg begynte til sjøs, og under annet flagg farer jeg heller ikke etter denne dag.» Dermed flyttet han tilbake til Finnmark og anla to nye stasjoner i Mehamn og Bøle.
Men Thomas Amlie ga ikke opp. I seks år var han allene om fangst på Island. Først da ekspansjonen i Finnmarksfangsten var på det største og striden mellom fiskere og fangstmenn på det verste, vendte hvalfangerne for fullt mot Island. Først kom Hans Ellefsen, oppfinneren fra Stokke. Det ryktes om stort fangstutbytte og hvalfeberen brer seg. Det lukter formelig hval og penger – helt til Tønsberg (!), Danmark, Tyskland og Skottland. Men sandefjordingene kom ikke til Island!
I vår tid, når vi ikke er så lite fortørnet over at islandske fiskebåter truer norske fiskeriinteresser, kan det være verdt å se litt på hva som hendte for hundre år siden da norske fiskere så å si invaderte de islandske fjorder og havområder. Et kart i «Den moderne hvalfangstens historie» viser med all tydelighet dens omfang. Ikke mindre enn atten hvalfangstselskap var engasjert og hadde fra tid til annen landstasjoner på Island i perioden 1865-1913.
Norskfødte Christian Salvesen seilte under dansk flagg i islandsk farvann
Gjennom årene ble det tjent penger på islandsfangsten og skapt kapital, som kunne settes inn i den videre utbygging på andre felt. Det som skjedde var at selskapene ga sine aksjonærer for mye i utbytte i gode år, og i dårlige år manglet de kapital og måtte ut på lånemarkedet. Når ikke nordmenn ville satse risikokapital, gikk selskapene til den norskfødte Christian Salvesen som var reder, skipsmegler og kull- og oljeagent i Skottland. Der fikk de lån.
Den som kom dårligst ut av dette, var nok Johs. Bull som var bobestyrer for Svend Foyn og som langt fra var heldig med sine transaksjoner da han i 1894 overtok ledelsen av Foyns to stasjoner, Mehamn og Bøle på Finnmarkskysten, samt Carsten Bruuns stasjon i Båtsfjord. Der ble det slutt i 1897. Da startet Johs. Bull «Dansk Hvalfangst og Fiskeri Aktieselskap», som egentlig var helnorsk, og anla en hvalstasjon i Veidileysefjord ikke så langt fra brødrene Bulls stasjon på Island. Materiell fra stasjonen i Finnmark ble fraktet med den berømte båten «Antartic» som to år tidligere hadde kommet hjem fra Foyns Antarktis ekspedisjon. Hvalbåtene «Arctic» og «Imanuel» var også med.
Historikeren Joh. N. Tønnesen skriver: «Dette selskapet har historisk interesse fra flere sider. Det viser blant annet hvorledes man manipulerte for å omgå kravet om dansk statsborgerskap og det var gjennom dette selskap firmaet Chr. Salvesen & Co. tok Sitt første skritt i den moderne hvalfangst».
Svend Foyns hvalbåter i Salvesens eie
Sammenhengen er at Johs. Bull på vegne av Svend Foyns bo hadde sikret seg to leiekontrakter på Island i 1896. Den ene i Siglafjord ble ikke brukt og utløp i 1904, og den andre i Veidileysefjord hvor stasjonen Meleyre ble lagt. «Dansk Hvalfangst og Fiskeri Aktieselskap», som skulle drive stasjonen, var et stråforetagende. Aksjekapitalen på 150 000 kroner ble sagt å være fullt innbetalt, men bare 60 000 var det. Dette selskapet kjøpte de tre hvalbåtene «Minerva», «Arctic» og «Imanuel» som ble registrert som islandske i selskapets navn. Alle aksjene ble straks over nyttår 1899 kjøpt for 195 000 kroner av firmaet «Andorsen & Neuman», der «Chr. Salvesen & Co» var indirekte engasjert. De ble kjøpt for salg til andre. For kjøpesummen ble det blant annet utstedt en førsteprioritets pantobligasjon i stasjonen og hvalbåtene på 100 000 kroner til Svend Foyn i Tønsberg. «Chr. Salvesen & Co» kjøpte tyve aksjer à kroner 500, og på generalforsamlingen samme år ble Andorsen og Neuman ansatt som disponenter. Foretagendet gikk dårlig og kom i stor gjeld til Salvesen. Han overtok da etterhvert alle aksjene til en kurs av tyve prosent og ved utgangen av 1902 var han eier av hele selskapet. I 1904 ble T.E. Salvesen administrerende direktør.
Det var slik firmaet «Chr. Salvesen & Co» begynte å legge hvalfangst til sine mange andre forretningsgrener, og det nettopp i 1899 da de siste rester av Svend Foyns bedrift sluttet. På en måte var engelskmennene således med på å fortsette den.
For norsk patriotisme var det selvfølgelig en styrke at Carsten Bruun førte en del av Svend Foyns hvalfangsttradisjoner videre til sin sønn Svend Foyn Bruun. Men det var vel en skuffelse at en annen og større del av Foyns dødsbo nærmest ble skuslet bort ved uheldige disposisjoner på Island for 100 år siden. Dette forhold er lite kjent i dag, men i historisk sammenheng er det meget viktig, ikke minst fordi det var Salvesen som overtok det meste. For norsk patriotisme er det en mager trøst at Salvesen var av norsk ætt og at firmaets arbeidsstokk for en vesentlig del har vært rekruttert fra Norge.
Salvesen overtok også dyktige fangstmenn på Island
I 1902, da Salvesen overtok den omtalte stasjonen Melleyre, ble Henrik N. Henriksen fra Tønsberg ansatt som bestyrer. Denne veteranen som blant annet planla og bygde opp landstasjonen Leith Harbour på Sør Georgia, var en av Salvesens mest betrodde menn. Den samme betegnelsen fikk også Marcus C. Bull som i 1906 solgte Brødrene Bulls stasjon til Salvesen og fortsatte som leder helt til den ble nedlagt i 1913.
Hvordan taklet så Marcus C. Bull og Salvesen de islandske lover? Det gikk på den måten at Bull tok dansk statsborgerskap og da Salvesen overtok, gikk det hele i Bulls navn og under dansk flagg.
Innehaverne av firmaet Chr. Salvesen & Co i Leith, som i 1906 også kjøpte Brødrene Bulls og Thomas Amlies stasjoner, hørte til en slekt som stammet fra Mandal. Her hadde familien i 1862 anlagt Norges første parafinfabrikk. Den var basert på import av engelsk kull, og transportskipet, skonnerten «Riisøe-Bank», var Norges første jern-seilskute og visstnok verdens første tankskip. Siden bevarte firmaet i sine forretninger og slektens engelske medlemmer i sitt privatliv alltid en nær kontakt med det tidligere fedreland.
Et godt ettermæle
I 1904 flyttet M.C. Bull fra Tønsberg til Oslo. Også det var et år med historie. Det var da hval på Finnmarkskysten ble fredet. Samme år startet C.A. Larsen hvalfangst på Sør Georgia og Salvesen startet fangst på Shetland med Henrik N. Henriksen som første bestyrer, og det var nettopp her ved Olna Firth at Marcus Bull sluttet sin hvalfangstkarriere i 1914.
I Finnmarkstridens hete ble det nedsatt en offentlig kommisjon for å løse den bitre striden mellok fiskere og hvalfangere. At den som skulle representere hvalfangstselskapene og som ble oppnevnt som ett av tre medlemmer het Marcus Bull, var ingen tilfeldighet. Det var nok hans erfaring, dyktighet og betydelige anseelse som lå til grunn.
Til hans 70-årsdag i 1918, skrev Norges Hvalfangsttidende: «Bull har holdt utrettelig ut og nedlagt et langt livs interesse og dyktighet i hvalfangstbedriftens utvikling og fremgang. Han har derfor et uomtvistelig krav på å bli regnet som en av denne bedrifts grunnleggende og betydelige mænd.» Hvalfangsthistorikeren Joh. N. Tønnessen betegner også M.C. Bull og skriver: «En av de mest fremtredende pionerer etter Svend Foyn av hvem han har blitt oppdratt og opplært.»
Alle kjenner Tønsbergs store sønn, men ingen kjenner Foyns fostersønn, så det er på tide at den glemte hvalfangstpioner kommer frem i lyset. Hans livsløp oppfordrer til å sette ikke bare Svend Foyn, men også andre hvalfangstpionerer på dagsorden, og ikke la det bli et skille mellom mellom dem som seilte for de norske og dem som var knyttet til utenlandske, seriøse selskaper.
«Kommandøren», Svend Foyn, var selvfølgelig den første og største, men han var ikke alene. Marcus C. Bull sto unektelig i en særstilling både i norsk og britisk hvalfangst, idet han begynte hos Foyn og sluttet hos Salvesen etter 45 aktive år. Det kunne være på sin plass at noen – for eksempel hvalfangerklubbene – hedret hans minne, kanskje ved å få laget en modell av «Falken», den mest fremtidsrettede hvalbåten. For alt vi vet, kan det godt være den som fanget den store blåhvalen, som vi – og generasjoner før oss – har beundret skjelettet av på museet i Tønsberg helt fra 1901 og til i dag.
Legg inn en kommentar