Vinghøg kvesser Forsvarets spisse ende

Av Tore Dyrhaug  (Njotarøy 2013)

Far og sønn Vinghøg og deres blomstrende bedrift

Våpensmeden Hans Lund Vinghøg startet i 1950 et lite verksted i sin egen hage i Lindholmveien. Forretningsideen var enkel. Tyskerne hadde etterlatt seg store mengder krigsmateriell. Vinghøg startet med ombygging av tyske feltkanoner. I dag har Vinghøg AS 200 ansatte i Duken og på Ramdal.

Våpensmeden Hans Lund Vinghøg (Foto utlånt av Geir Vinghøg)

Hans Lund Vinghøg, født i Alstadhaug på Helgeland 1907, arbeidet som mekaniker på Hovedarsenalets verksted i Oslo. Med utdanning fra Akershus festning i 1936 fikk han stilling som våpensmed og oppsynsmann ved Ytre Oslofjord Befestninger, stasjonert på Østre Bolæren. Gift med Marie Vestheim i 1936 og med den nyfødte datteren Randi Mette tiltrådte han stillingen i 1938. Kona Marie skulle drive marketenteriet, en slags kiosk for befal og soldater på festningen. Her ute på Østre Bolæren bodde sønnen Geir fra han ble født i februar 1940 og fram til krigen.

Våpensmed Vinghøg ble arbeidsløs da Bolærne kom under tysk besettelse, men fikk en stilling som kontrollør i Det civile luftvern fra mars 1941 og ut året. I januar 1942 kom det for mange en overraskende vending. Hans Lund Vinghøg søkte og fikk ansettelse i Arbeidstjenesten, med kontor og lager på Lindahlplan i Tønsberg. Vinghøg-familien fikk seg en leilighet ved Teie torv. De ble uglesett som nazister, selv om de ikke var medlemmer av Nasjonal Samling.

Men skinnet kan bedra. Hans Lund Vinghøg ble høsten 1940 vervet til motstandsgruppen Kongshirden, som var en del av Milorg. Han ble oppfordret av motstandsbevegelsen til å søke stillingen i Arbeidstjenesten, i stedet for å bli utskrevet til tyskkontrollert våpen eller ammunisjons produksjon. Det passet Milorg å ha våpensmeden Vinghøg i stillingen som magasinforvalter i Arbeidstjenesten, slik at de hadde en våpenkyndig mann i distriktet.

Vinghøg i Milorg

I 1944 var Hans Lund Vinghøg et betrodd medlem av Milorg. Han ble jaget under en tysk aksjon mot Milorgs hovedkvarter på Iselinsæter i Strengsdal. Ved en annen anledning kunne han sammen med sin fireårige sønn Geir og seksåringen Randi Mette avsløre at tyskerne hadde losset i land torpedoliknende gjenstander på Ørsnes brygge, ved å la ungene kaste ball over gjerdet. En grei tysk vakt slapp dem innenfor. Barna fant ballen, og faren fikk et bedre glimt av mini-ubåtene (Njotarøy 2011).

Men det var ikke helt ufarlig. Samme år ble Hans Lund Vinghøg forhørt av det tyske sikkerhetspolitiet fra Larvik.

– Kjenner du noe til en mann som blir kalt Mr. Grå, og som skal være like stor og gråhåret som deg? spurte de.

– Nei, svarte Vinghøg, han hadde aldri hørt navnet.

De fikk seg en god latter. Virkeligheten var at Mr. Grå var hans eget dekknavn i Milorg…

Hans Lund Vinghøg unngikk alle ubehageligheter angående naziststempelet, da freden kom i 1945. Han var da kompanisjef i Milorg.

Fra sommeren 1945 til høsten 1949 var han ansatt som fenrik og våpensmed ved Kystartilleriet utenfor Tønsberg. Men han var sterkt preget av krigstidens opplevelser, både som «nazist» og «Mr. Grå». Familien Vinghøg flyttet fra Teie til Håøya, og i 1948 til Lindholmveien. Der bygget faren bygget eget hus av materialer fra tyske brakker på Skjervehagen.

Vinghøg-bedriften i 1953 – verkstedet i forgrunnen og bak bolighuset, der Vinghøg-familien hadde én av tre leiligheter. Det gamle verkstedet, hvor det hele startet, ses til høyre bak bolighuset. (Foto: Widerøes Flyveselskap A/S)
Starten på bedriften

I 1950 starter historien om Vinghøgs Mekaniske Verksted. Hans Lund Vinghøg bygget et lite og meget enkelt verksted i sin egen hage. Også forretningsideen var enkel. Tyskerne hadde etterlatt seg store mengder krigsmateriell i Norge i 1945. Mye ble tankeløst ødelagt, ikke minst på britisk initiativ fordi britene selv ville forsyne land som Norge med forsvarsmateriell. Ødeleggelsene ble etter hvert stoppet. Norge var et selvstendig land, som skulle forsvare seg med alle midler, også tidligere tysk utstyr.

Hans Lund Vinghøg startet med å bygge om tyske feltkanoner, slik at de kunne brukes som festningsartilleri. Dette ga arbeid til åtte mann i sommersesongen, da mekanisk kyndige hvalfangere var hjemme. Verkstedet var oppført så billig som mulig, med materialer av simpleste kvalitet i etterkrigstidens rasjonering-Norge. Den lille trebygningen tålte ikke vekten, når tunge kanonelementer ble heist opp i en talje som var festet i taket. Løsningen ble å surre solide minevaiere rundt hele huset, som hyssing rundt en pakke. Det holdt verkstedet sammen.

Norge ble medlem av NATO i 1949. Mange fryktet at Sovjetunionen ville angripe små land som Norge. Forsvaret prioriterte å vedlikeholde tyske luftvernkanoner. Noe av dette skulle foregå hos Vinghøg på Nøtterøy. Det ble flere oppdrag, da Koreakrigen startet i 1950.

I 1953 var det tid for å bygge en nytt og mye større verksted i Lindholmveien 14, der virksomheten fortsatt holder hus.

FAKTA .50 cal. Browning M2 er en oppskalert versjon av John Moses Browning M1917 .30 cal. rekyldrevet maskingevær. Fra 1920-årene og til i dag er det produsert mer enn 2, 5 millioner våpen. Fortsatt er dette i produksjon. Det er 83 nasjoner som har våpenet i sine oppsetninger. De landene som ikke har den amerikanske Browning, har som regel den russiske NSV 12,7mm.

Tidlig krøkes…

Geir måtte som åtteåring jobbe på verkstedet etter skoletid. Det samme måtte etter hvert også hans to år yngre bror, Håkon Dag. Barnearbeid hadde man kalt det i dag. Geir jobbet hjemme noen år, gikk på Tønsberg yrkesskole og begynte på Horten tekniske skole, der han tok ingeniør-eksamen i 1965.

FAKTA Den norske 12,7-løsningen ble en renessanse for det gamle våpenet. Det viktigste elementet i denne løsningen var Raufoss multi purpose ammunition. Dette var en granat som var panserbrytende, med én brannsats, og som fragmenterte ved penetrering. Kåre Strandli fra Nøtterøy var sentral under denne utviklingen på Raufoss. Hegglund Moelv leverte ringmount, Våpensmia på Dokka leverte reflektsikte og Bakelittfabrikken leverte øvingssystemer (rød- og blåplast-ammunisjon). Sammen med Vinghøgs softmount (rekyldemper) og lavetter var det skapt en «pakke», som ble kalt The Norwegian Solution. Raufoss og Vinghøg var svært aktive på messer og demonstrasjoner rundt om i verden, med de begrensninger norsk eksportregelverk gir. Den største enkeltkontrakt de fikk på softmount var til Finland, for bruk til det russiske SNV 12,7-våpenet.

Samarbeidet mellom far og sønn haltet. Geir ville ikke tilbake til Nøtterøy etter endt utdannelse. Bestemoren var «dadda» for Einar Høvding i Brønnøysund. Høvding eide skipsverft og drev skipsopphugging. Han ga Geir jobb som ingeniør på tegnekontoret. I april 1966 ble det giftemål med operasjonssykepleier Hedvig Halvorsen.

Hans Lund Vinghøg var nå meget syk, delvis blind av diabetes og hadde dårlig hjerte. Etter påtrykk fra Geirs foreldre gikk de nygifte under sterk tvil med på å flytte sørover. Geir overtok familiebedriften i oktober 1966, 26 år gammel. Hans Lund Vinghøg døde bare noen måneder senere, 59 år gammel.

Politisk interesse for Vinghøg på Nøtterøy. Fra venstre daglig leder Geir Vinghøg, stortingsrepresentant Karin Lian, forsvarsminister Jørgen Kosmo og stortings-vararepresentant Trond Mathisen, som studerer tung mitraljøse montert i softmount NM152 og Vingfoot i høy stilling. Dette var starten på produktutviklingen hos Vinghøg. (Foto utlånt av Geir Vinghøg)
Geir Vinghøg eneeier

Vinghøgs Mekaniske Verksted var på overtakelsestidspunktet omgjort fra et privat firma til et aksjeselskap. Geir Vinghøg overtok alle aksjene.

Firmaet hadde kun to ansatte og en delvis nedslitt maskinpark. Geir Vinghøg fortsatte i det forretningsmessige sporet faren hadde lagt opp til. Forsvaret var i 1966 stadig en betydelig kunde, men Vinghøg var også underleverandør av mekaniske komponenter til sivile kunder som Motorfabrikken på Horten Verft, Husø Verk, Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø Fabrikker.

Disse komponentene var viktige smådeler som skruer, foringer og bolter av ulike dimensjoner, som måtte produseres med ytterst krevende nøyaktighet. Oppdragene for Forsvaret besto i produksjon av reservedeler til forskjellige militærkjøretøy og vedlikehold av våpenmateriell. Denne produksjonen krevde den samme nøyaktigheten, men ikke stor teknologisk kompetanse. Vinghøg spesialiserte seg etter hvert på sponfraskillende bearbeiding og var tidlig i 1970-årene blant de første i fylket til å anskaffe datastyrte maskiner. Bedriften samarbeidet med H. Henriksens Mek. Verksted om tyngre stål- og sveisearbeid.

Vinghøg vokste sakte og sikkert både i antall ansatte og omsetning. Virksomheten har aldri hatt røde tall i regnskapet.

En av fire prototyper i operativ tjeneste i Kosovo. (Foto utlånt av Geir Vinghøg)
«Vinghøg er for liten!»

Til å begynne med var grunnlaget for omsetningen 50 prosent sivile og 50 prosent militære oppdrag. Forsvaret skulle etter hvert bli en stadig viktigere drivkraft for bedriftens teknologiske gjennombrudd.

Hærens forsyningskommando utfordret Vinghøg til å finne praktiske løsninger på våpentekniske problemer. Det store gjennombruddet kom i 1985, da Hæren ønsket å montere mitraljøser med opptil ett tonns rekylkraft på beltevogner. Den tunge mitraljøsen ville kantre den relativt lette og ranke vognen uten en radikal demping av rekylen. Forsvaret hadde vært kloden rundt, men det som var på markedet var store og tunge løsninger med liten rekyldemping.

Vinghøg ble invitert til å være med på produktutvikling. Bedriften hadde etter hvert fått flere svært kompetente fagfolk, blant dem verksmester Erling Aas, driftsingeniør Tore Nicolaisen og framfor alt og alle et teknisk unikum ved navn Arne B. Hagen. I løpet av tre uker var en prototype klar for prøveskyting. Utfordringen ble løst med en demping av rekylkraften på 80-90 prosent. Eierskapet for nyvinningen tilfalt Vinghøg. Resultatet av denne utviklingen gjorde at Norge fortsatt ville ha tung mitraljøse i sine oppsetninger.

Etter at Forsvaret med Hæren som største bruker hadde bestemt seg for Vinghøgs løsning, kom Kongsberg Våpenfabrikk på banen. Også de hadde utviklet en modell, som de prøvde å instruere Forsvarsdepartementet til at Sjøforsvaret skulle anskaffe. Med hjelp fra Forsvarsdepartementet ble det imidlertid en ny runde med prøveskytinger. Resultatet ble det samme. Sjøforsvaret valgte Vinghøg.

Ett at Kongsberg Våpenfabrikks ankepunkter var at det var et stort internasjonalt marked for dette produktet, og at et lite firma på Nøtterøy ikke kunne utnytte denne muligheten. Der og da bestemte Geir Vinghøg seg for å markedsføre og selge produktet internasjonalt. Markedssjef ble ansatt og strategien for videre utvikling ble bestemt.

Stadig nyutvikling

Vinghøg satset på oppbygging av en utviklingsavdeling. I ettertid har bedriften brukt ca. 30 prosent av sine ressurser på utvikling. Bedriften ønsket selv å sitte med eierskapet til de forskjellige produktene, siden det er mer lønnsomt å selge til sluttbrukeren enn å være underleverandør. Vinghøg ansatte flere våpenfolk og ingeniører, de fleste med bakgrunn fra Forsvaret. Mange av utviklingsoppdragene ble initiert av Forsvaret eller av internasjonale våpenprodusenter, i nært samarbeid med brukerne. Etter hvert sto bedriftens leveranser til Forsvaret for nesten hele omsetningen.

Også i 1997 var det en viktig milepæl for Vinghøg-bedriften. Forsvarets forskningsinstitutt og Luftforsvarets forsyningskommando hadde en utfordring med tilstrekkelig presisjon ved oppskyting av sprenglegemer med mitraljøser. Det var viktig å treffe på første skudd, så ikke objektet ble tildekket av sand og søle og vanskeliggjorde rask rydding av rullebanen på flyplasser. Vinghøg hadde våpenkunnskaper og erfaring med rekyldemping. Kunden leverte et pansret kjøretøy de skulle montere en våpenstasjon på. Bedriften på Nøtterøy laget en prototype som ble akseptert, men produksjonen uteble grunnet økonomiske problemer i Forsvaret.

Protector våpenplattform på pansret kjøretøy i FN-tjeneste. Bildet er tatt under transport. I en «skarp» situasjon sitter soldatene beskyttet under et panser, med dataskjerm og joysticker for å betjene våpenet. (Foto utlånt av Geir Vinghøg)
En ny digital verden

Basert på denne erfaringen og et nytt prosjekt for våpenstasjoner, bestemte Vinghøg seg for å utvikle en ny og avansert digital våpenplattform for egen regning. Soldaten skulle sitte beskyttet under et panser med en dataskjerm og joysticker for å betjene våpenet med mulighet for å se målet både dag og natt, i stedet for å stå oppreist i et kjøretøy med overkroppen eksponert over lukekanten. For Forsvaret var det viktig å beskytte norske jenter og gutter, som gjorde sin innsats i krigen som raste på Balkan. Etter å ha presentert konseptet for Forsvarets logistikkorganisasjon, fikk Vinghøg grønt lys til å lage en prototype.

Vinghøg hadde mange kreative våpenfolk, sivilingeniører og ingeniører. Det de manglet var elektro-optikere og softwarefolk. De fikk ansatt noen elektro-optikere med utdanning fra Forsvarets skole på Helgelandsmoen. For å kvalitetssikre det hele fikk de en pensjonert major, Torbjørn Kvalvik, med på laget. Servofolk fikk de ved å kjøpe bedriften ServoKontroll, som holdt til på Kalvetangen. Software-kompetanse ble i begynnelsen innleid. Det er nå opprettet en fagskole for elektro-optikere, Vinghøg skolen, som er godkjent av skolemyndighetene og leder fram til fagbrev. Skolen mottar også eksterne elever. Over halvparten av de ansatte er sivilingeniører og ingeniører eller eksperter på våpenteknologi med bakgrunn fra Forsvaret.

Da de startet på prosjektet, hadde utviklingsavdelingen estimert en kostnad for en demonstrator/prototype på 400 000 kroner. Av erfaring ganget Geir Vinghøg som regel dette tallet med faktor Pi (3,14), men i dette tilfellet ganget han med 10. Sannheten ble at prosjektet etter hvert økte til 80-gangen. Hadde de visst det da de startet, så hadde de ikke turt. Bedriften var teknisk konkurs en kort periode før de solgte hele prosjektet.

Salg endret økonomien radikalt

I 1997 solgte Vinghøg 50 prosent til Kongsberg Protech, den mekaniske delen av gamle Kongsberg Våpenfabrikk. Kongsberg Protech ønsket å sikre seg produksjon av sveise- og platearbeider. Utviklingen skulle fortsatt foregå hos Vinghøg.

US Army ønsket å utruste et nytt pansret kjøretøy med våpenplattformer. De vurderte Vinghøgs plattform som ferdig utviklet, da de fire første stasjonene var med i de norske styrkenes oppdrag i Kosovo i 2000. Amerikanerne bestemte seg for å kjøpe et stort antall våpenstasjoner, hvor Vinghøg og Kongsberg Protech skulle stille garantier for leveransen.

Vinghøgs halvpart ble på over en milliard kroner. Det var utopi for bedriften å kunne klare dette, som derfor solgte sin halvpart til Kongsberg Protech i 2001. Der industrialiserte de stasjonen. Protector ble solgt og selges fortsatt til mange land. Over 17 000 systemer er solgt til 17 nasjoner, med en samlet verdi på over 20 milliarder. Det er et lite industrieventyr. Vinghøg har fortsatt produksjon av viktige komponenter.

Salget endret Vinghøgs økonomi radikalt. Bedriften har fortsatt med å utvikle nye produkter basert på teknologi som finnes i huset. Nøtterøy-bedriften har antakelig den største samling av våpenfolk og elektro-optikere under ett tak i Norge, og er markedsleder i sin lille nisje world wide.

Vinghøg-bedriften i dag. Bak t.h. bygge trinn fra 1985, t.v. tilbygg i 2002 og t.h. tilbygg i 2009. (Foto: Milan Landauer)
Hvem eier Vinghøg i dag?

Vinghøg AS eies i dag av Rheinmetall Nordic AS (tidligere Simrad Optronics ASA), et tysk selskap innen våpenteknologi.

Rheinmetall Nordic AS er et selskap innenfor det tyske selskapet Rheinmetall AG med nesten 20 000 ansatte, der Statens pensjonsfond har eierinteresser.

Fram til 1985 var Geir Vinghøg eneeier og inntil 2003 eide han 90 prosent. Da kjøpte ledergruppen ved bedriften 85 prosent, slik at Geir Vinghøg fortsatt hadde 15 prosent. Vinghøg-eierne solgte i 2005 alle aksjene til Simrad Optronics. De gamle eierne fikk kontanter og så mange aksjer i Simrad at de hadde styringen. Ledelsen i Simrad var nå på Nøtterøy, og hovedkontoret ble flyttet hit.

I 2007 ble hele selskapet solgt til tyske Rheinmetall. Økonomisk fikk de opprinnelige Vinghøg-aksjonærene et eventyrlig utbytte.

1966: 2 ansatte og 248 000 kroner i omsetning

2012: 198 ansatte og 422 000 000 kroner i omsetning

I 1985 ble det etablert et eiendomsselskap, Lindholmveien 14 AS, som overtok den nybygde verkstedhallen med tomt. Lindholmveien 14 AS er et heleid datterselskap av Lindholmveien Holding AS, som eies av far og datter, Geir og Nora Kristine Vinghøg. I 2002 ble det gamle bygget fra 1953 revet, og et moderne verksted- og kontorbygg ble satt opp. Ytterligere et tilbygg kom i 2009. Bedriften disponerer i dag ca. 5500 kvadratmeter, som i sin helhet er utleid til Vinghøg AS. Dette er likevel for liten plass, og bedriften leier kontorlokaler på Ramdal og lagerplass på Lofterød. Det er ønske om å samle virksomheten på ett sted. Det pågår en prosess med kommunen for å muliggjøre videre utvidelser. Får man ikke til dette, spøker det for Vinghøg AS sin videre virksomhet på Nøtterøy.

Fortsatt på kontoret hver dag

Selv om bedriften er solgt, er Geir Vinghøg hver dag på sitt kontor i Lindholmveien 14, da han fortsatt er aktiv i styrer i ulike firmaer, investor i noen gründerbedrifter og driver med litt eiendomsutvikling. Han berømmer sine ansatte med mange svært dyktige fagfolk og framhever sin kone, Hedvig. Hun har funnet seg i at han til tider var mye borte fra hjemmet, og har gjennom årene vært vertinne for mange ulike forretningsforbindelser.

Denne artikkelen bygger på et nært og tillitsfullt samarbeid med Geir Vinghøg.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.