Adelsmøtet på Bolærne i 1631

Av Ole Henrik Gjeruldsen (Njotarøy 2003)

Adelsmenn rundt Oslofjorden ønsket og fikk større privilegier

De fleste av Njotarøys lesere forbinder vel de tre Bolærne-øyene i Nøtterøy-skjærgården med Bolærne Fort eller som bosted for tidligere tiders nøysomme fiskere, sjøfolk og loser og deres familier. Derimot er det nok langt mindre kjent for mange at det ble holdt et adelsmøte på Bolærne våren 1631.

Våren 1631 var de fem adelsmennene Gunde Lange, Gerlof Nettelhorst, Sten Willumsen (Rosenvinge), Daniel Bildt og Oluf Christophersen (Rytter) blitt enige om å møtes på Bolærne 7. mai 1631, for å drøfte adelsstandens interesser og fremme dem overfor myndighetene i København. Før vi går nærmere inn på hva adelsmennene tok opp på møtet, skal vi se på hvem de fem adelsmennene var og hvorfor de valgte Bolærne som møtested.

Utsnitt av kart, tegnet av R. Juel, antakelig 1707. (Statens Kartverk.)
Hva vet vi om de fem adelsmennene?

Den mest kjente av adelsmennene som deltok på møtet på Bolærne, var Gunde Lange (ca. 1570– 1647), som var lensherre over Tønsberg len. Lange tilhørte en jysk adelsslekt, men hans far hadde innvandret til Norge i begynnelsen av 1570-årene. Lange arvet og ervervet et stort gods, og i 1625 var han en av Danmark-Norges største godseiere og eide anslagsvis 2562 tønner hartkorn, som var en gammel dansk måleenhet for den verdi jorden hadde som åkerjord eller som angivelse av en jordeiendoms skatteevne. Lange hadde omfattende godskompleks både i Danmark og Norge samt en del gods på Shetland. Han eide mye gods på vestsiden av Oslofjorden. I 1623 kjøpte han Fritsøegodset sør i Vestfold med flere sager og et mindre jernverk. Gunde Lange deltok på en rekke adelsmøter i Norge fra 1620-1640-årene, og han ble ansett for å være en av de fremste i den norske adelen. Ved den norske hærens opprettelse i 1628 ble Lange utnevnt til oberstløytnant og sjef over Tunsbergske regiment. Langes lensherreresidens lå på Sem kongsgård, nå Jarlsberg hovedgård ved Tønsberg, men han hadde flere setegårder som han kunne residere på. En setegård var en gård som var bosted for en adelsfamilie og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Lange eide blant annet setegårdene Falkensten, Fritsø og Brunla i nåværende Vestfold fylke og Fossesholm i Eiker. Men Lange styrte etter hvert sine store gods og sitt len med en lite heldig hånd, og fra 1626 måtte han selge alt sitt gods i Danmark og mesteparten av det han eide i Norge. I 1633 måtte Lange oppgi Tønsberg len, antakelig fordi han ble holdt ansvarlig for store restanser til kongen.

Også Sten Willumsen (død 1647) og Gerlof Nettelhorst (ca. 1580-1643) var betydelige godsbesittere. En oversikt over adelens gods i Norge i 1639 viser at de var blant landets største godseiere. Sten Willumsen var kommet fra Danmark til Norge for å ha overoppsyn med jernverkene. Han hadde tidligere vært sjef og admiral på Bremerholm flåtestasjon i København. Sten Willumsen hadde arvet en del gods gjennom sin hustru Karen Klausdatter (Multing), men ellers kjøpte han mye gods på egen hånd. Han er blitt beskrevet som en energisk og pågående mann. Sten Willumsen hadde setegården Thorsø i Borge og eide i 1639 gods taksert til 427 tønner hartkorn, mens Gerlof Nettelhorst eide gods anslått til 413 tønner hartkorn og hadde setegårdene Os og Berby i Idd, Holleby i Tune og Blomsholm i Båhuslen.

Gerlof Nettelhorst tilhørte en gammel adelsfamilie fra Livland, landskap i nåværende Estland og Latvia. Han innvandret som ung til Danmark og ble hoffjunker hos Christian 4., senere slo han seg ned i Norge. I 1609 ble han lensherre over det lille lenet Idd og Marker len, som han hadde frem til sin død i 1643. I 1628 ble han utnevnt til oberstløytnant i den nyopprettede norske hæren og sjef for det Båhusiske infanteriregiment. Fire år senere ble han i tillegg toller og sisemester, det vil si tollkasserer, i Svinesund. Nettelhorst giftet seg inn i en av Norges rikeste og mest fornemme slekter. Han ektet i 1614 Viveke Bjelke, søster av den mektige kansler Jens Bjelke. Ved giftermålet fikk Nettelhorst mye gods i Østfold, og han kjøpte også en del på egen hånd. Nettelhorst var målbevisst i oppbyggingen av sitt gods.

Den fjerde adelsmannen som møtte på Bolærne, var Daniel Bildt. Men på denne tiden fantes det to adelsmenn i Norge med dette navnet. Det var Daniel Knudsen Bildt som eide setegårdene Morlanda og Kårød i Båhuslen, og Daniel Ottesen Bildt som eide setegården Hafslund ved Sarpsborg. I 1639 eide de to adelsmennene gods taksert til henholdsvis 344 og 100 tønner hartkorn. Men det går ikke frem av dokumentet som ble utstedt på Bolærne, hvorvidt det var Daniel Knudsen Bildt eller Daniel Ottesen Bildt som møtte på adelsmøtet.

Oluf Christophersen hadde norsk bakgrunn. Han var den av de fem adelsmennene som eide minst gods. Oluf Christophersen eide setegårdene Østby og Brandstorp i Skjeberg, og i 1639 ble hans gods taksert til 64 tønner hartkorn. Vi ser at alle de fem adelsmennene som møtte på Bolærne eide en eller flere setegårder, og at de fleste av dem bodde i Oslofjord-regionen.

Hvorfor valgte adelsmennene Bolærne?

For dagens mennesker kan det virke upraktisk å møtes på en øygruppe midt i Oslofjorden, men i første halvdel av 1600-tallet var det svært få veier i Norge. Den enkleste måten å reise langs kysten på var å benytte båt, som utvilsomt var det best egnede kommunikasjonsmidlet. Siden de fem adelsmennene enten bodde på vest- eller østsiden av Oslofjorden, må Bolærne vist seg å være et passende møtested en vårdag. Men bekvemmeligheter var det smått med på Bolærne, for det verken bodde mennesker eller fantes noen hus der på denne tiden. Det var først senere på 1600-tallet at det bosatte seg folk på Bolærne.

Det står ingen ting i kildene om hvilken av de tre Bolærne-øyene adelsmennene gikk i land på, men Lorens Berg hevder i sin bok om Nøtterøys historie at adelsmøtet fant sted på Mellom Bolæren. Berg har antakelig trukket sin slutning ut fra at Mellom Bolæren er den største av øyene med sletter og gode havner, mens Vestre Bolæren er mer høyreist og Østre Bolæren er forblåst og ligger lengst ut mot fjorden og havet. Det er altså mye som taler for at møtet ble holdt på Mellom Bolæren.

Forsiden av brevet som ble skrevet på adelsmøtet på Bolærne. Brevet er skrevet med gotisk skrift, som var den rådende skrifttypen i Danmark-Norge på 1600-tallet. (Riksarkivet. Danske kanselli, norske innlegg, eske 6.)
Utsnitt av baksiden av brevet som ble skrevet på adelsmøtet på Bolærne, som viser de fem adelsmennenes underskrifter. (Riksarkivet.)
Adelsmennenes ønsker

Før vi går nærmere inn på hva adelsmennene ønsket å fremme på møtet, skal vi kort se på hvilke muligheter adelen hadde for å fremme sine interesser overfor myndighetene. Adelen hadde en del økonomiske privilegier, og det viktigste av dem alle rundt 1630 var skattefrihet for de gårdene som de bodde på; setegårdene. Skattefriheten for setegården omfattet også ukedagsbøndene, det vil si leilendinger under en adelig setegård med arbeidsplikt (“ukedag”) der.

Adelen kunne legge frem sine krav på stendermøtene. Stendermøtene var forsamlinger som ble innkalt av kongen og sammensatt av representanter for de forskjellige stendene. Stendermøtene kunne være knyttet til kongehyllinger eller til krisesituasjoner når myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter, gjerne i forbindelse med forsvar av riket. Bondestanden hadde svært liten innflytelse på slike møter i første halvdel av 1600-tallet, mens borgerskapet, geistligheten og adelen hadde langt større innflytelse. De kunne i utgangspunktet ikke pålegges ekstraordinære skatter. Det var snakk om forhandlinger, selv om de kunne bli utsatt for sterkt press fra myndighetene.

Adelen kunne bruke stendermøtene til å fremme sine krav, noe den gjorde særlig fra 1628. Videre kunne adelen arbeide for sine interesser ved å sende supplikker, det vil si bønnskrifter, til myndighetene. I 1630-40-årene oppnådde adelen omfattende rettigheter på bekostning av bøndene. Den fikk blant annet rett til å kreve gratis skyss av bøndene, myndighet til å reise påtale og fullbyrde straffer (hals- og håndsrett) over adelsgodsets bønder i setegårdens hovedsogn og nærmeste kirkeanneks og rett til de bøtene bøndene betalte.

Det er på bakgrunn av slike forhold vi må se på adelsmøtet på Bolærne. De fem adelsmennene møttes her for å fremme sin stands interesser. De ble enige om å skrive en felles supplikk til kansler Christian Friis, som var lederen for Danske kanselli (regjeringens kontor) i København. I supplikken, som adelsmennene skrev på møtet, ba de om at deres ukedagsbønder måtte få slippe skipsutnevn, det vil si utskrivning til båtmannstjeneste i den dansk-norske marinen. Videre ba de om at ukedagsbøndene deres måtte bli fritatt fra å betale båtsmannsskatt både i freds-og krigstid. Adelsmennene ba kansler Friis om å støtte deres ønsker; med andre ord ville de at han skulle forsøke å påvirke kong Christian 4. til å imøtekomme deres begjæring. Adelsmennene avsluttet sin supplikk med en hilsen til kansleren og hans nærmeste familie, som virker ganske underlig og servil for oss i dag: ”Vi giør altid for voris person, som her cantzeler kand hafve ehre och gaat af, och vil nu och altid hafve her cantzeler sampt hans kiere hustru och børn med alt, hvis hannem kierter, Gud allermegtigiste befalit thil lif och siel med tusend gode netter”.

Hva innebar egentlig båtsmannsutskrivningen og båtmannsskatten? I 1630-årene var marinen den viktigste våpengrenen i Danmark-Norge, og det trengtes mange båtsmenn (matroser) til å betjene flåten. De fleste av dem ble hentet fra Norge, og det var ikke uvanlig at det i 1630-årene årlig ble utskrevet 400-500 unge nordmenn til slik tjeneste. Hovedbasen til den dansk-norske marinen var Bremerholm flåtestasjon i København. Båtsmannsutskrivningene var upopulære i Norge, for det førte til at mange unge menn ble sendt langt hjemmefra og tjenestetiden i marinen kunne vare i flere år og dødeligheten var stor. Hensikten med båtsmannsskatten var at den skulle brukes til å verve matroser.

I et udatert dokument som enten ble skrevet på adelsmøtet på Bolærne eller tre uker senere, går det klart frem hvorfor adelsmennene ikke ønsket at deres ukedagsbønder skulle utskrives som båtsmenn eller betale båtsmannsskatt. De viste til at de ville miste viktig arbeidskraft på sine setegårder, dersom noen av deres ukedagsbønder ble utskrevet som matroser. Hvis ukedagsbøndene skulle betale båtsmannsskatt istedenfor å bli utskrevet, måtte de arbeide ekstra på sine egne gårder. Dette ville føre til at de kom til å arbeide mindre på setegårdene. Vi ser at adelsmennene argumenterte ut fra snevre, egoistiske interesser.

Adelsmennenes ønsker fikk ytterligere tyngde da den mektige Jens Bjelke (1580-1659), som var Norges rikes kansler og en av landets største adelige godseiere, i slutten av mai 1631 skrev til kansler Christian Friis og ba om det samme som dem. Det er uvisst hvorfor ikke Bjelke møtte på møtet på Bolærne, men antakelig var han forhindret fra å reise dit.

Siden adelsmennene ikke straks fikk noe svar på sin henvendelse, skrev de en ny supplikk til Christian 4., hvor de gjentok sine ønsker. Denne supplikken skulle legges frem for kongen på herredagen i Bergen i august 1631, men han ble forhindret fra å møte. Herredagen var et omreisende utvalg av det danske riksrådet som med kongelig fullmakt midlertidig virket som norske høyesterett. Siden kongens kommissærer ikke kunne treffe noen avgjørelse på egen hånd i en sak som denne, skrev Jens Bjelke et nytt brev til kansler Christian Friis den 3. september 1631. Her fremsatte han igjen adelens henstilling om at ukedagsbøndene måtte fritas for båtsmannsutskrivning og for å betale båtsmannsskatt. Begjæringen ble imøtekommet. For adelen betød dette at den fikk rimeligere arbeidskraft enn tidligere på sine setegårder, og at det ble mer lukrativt å utvikle disse gårdene. Ukedagsbøndene slapp riktignok å bli utskrevet som båtsmenn og å betale båtsmannnsskatt, men til gjengjeld økte deres arbeidsplikter og de adelige godseierne fikk større makt over dem. Sett ut fra adelens ståsted hadde adelsmøtet på Bolærne vært et nyttig møte som hadde båret frukter.

Epilog

Det kom ikke til å bli holdt flere adelsmøter på Bolærne etter 1631, og øyene kom senere på 1600-tallet og frem til Forsvarets overtakelse i 1916 til å bli bebodd av hverdagsslitere som fiskere, sjøfolk og loser og deres familier. Men Bolærne kom også senere til å bli besøkt av adelige. Bolærne kom nemlig i 1683 i grev Gustav Wilhelm von Wedels eie, og i 1840-årene fikk grev Peder Wedel Jarlsberg oppført et toetasjes hus midt på Mellom Bolæren. Huset ble benyttet av Wedel Jarlsberg-familien når den var på Bolærne for å fiske og gå på jakt. Det ble også holdt en del selskaper der om somrene, men dette er et annet kapittel av øyenes historie som vi ikke skal gå nærmere inn på her.

Utrykte kilder

Riksarkivet
Danske kanselli
Kanselli-innlegg
Norske innlegg, eske 6 (2.8. 1630–29. 12. 1632).

Litteratur og trykte kilder

Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548- 1661. Bd. I. Utg. ved Oscar Albert Johnsen. Kristiania/Oslo 1910-29.
Andersen, Eie: Øyfolket. Bilder fra Tørfest i nord til Ildverket i syd. Tønsberg 1994.
Andersen, Eie: Mer om øyfolket. Fra Vallø og Vasskallen til Husvik Harbour. Tønsberg 1996.
Berg, Lorens. Nøtterø. En bygdebok. Kristiania 1922.
Coldevin, Axel: Norske storgårder. Bd. I-II. Oslo 1950.
Johnsen, Oscar Albert: De norske Stænder. Bidrag til Oplysning om Folkets Deltagelse i Statsanliggender fra Reformationen til Eneveldet ( 1537-1661). Christiania 1906.
Norsk historisk leksikon. Red. R. Fladby, S. Imsen og H. Winge. 2. utg., 3. opplag. Oslo 1995.
Ovenstad, Olai: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Bd. I-II. Oslo 1948-49.
Rian, Øystein: Hva og hvem var staten i Norge?, i E. Ladewig Petersen (red.): Magtstaten i Norden i 1600-tallet og dens sociale konsekvenser. Rapporter til den XIX nordiske historikerkongres. Bd. I. Odense 1984.
Rian, Øystein: Den nye begynnelsen 1520-1660. Aschehougs Norgeshistorie. Bd. 5. Oslo 1995.
Rian, Øystein: Gunde Lange, i: Norsk biografisk leksikon, 2. utg.. Bd. 5. Oslo 2002.
Riksarkivet: Arkiv registraturar 4. Rentekammeret. Lensrekneskapar. Bd. I. Austlandet. Oslo 1982.
Unneberg, Sigurd H.: Nøtterøy. Bd. II. Gårds- og slektshistorie. Gjøvik 1971.
Weidling, Tor: Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660. Bd. 2: Vedlegg og appendiks. Doktoravhandling i historie. Universitetet i Oslo 1996.

 

Follow Ole Henrik Gjeruldsen:

f. 1967. Oppvokst på Nøtterøy, nå bosatt i Oslo. Cand. philol. 1997 med historie hovedfag. Han er frilanshistoriker og har skrevet bøkene Hæren og eneveldet i Norge 1660- 1675. Forsvarsmuseets småskrift nr. 20 (2000) og Defensjonsskipsordningen i Norge 1630-1704. Forsvarsmuseets småskrift nr. 20 (2002), og flere artikler om 1600- og 1700-tallshistorie i bøker og tidsskrifter.

Latest posts from

Svar på Gunhild Isachsen Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.