En flyktning forteller sin historie

Av Astrid Helene Tollefsen (Njotarøy 2014)

Gravid i åttende måned da hun rømte til Sverige under krigen

I 1995 laget områdesjef for Mil.org på Nøtterøy, Ove Tollefsen, heftet «Krigsminner. En beretning om Mil.org.1533. Nøtterøy og Tjøme». Det inneholder også bidrag fra andre medlemmer av organisasjonen.

I kapitlet om flyktningeruten over Nøtterøy og Tjøme forteller Astrid Helene Tollefsen i et avsnitt om sin flukt til Sverige og oppholdet i eksil. Da hun måtte rømme med sin to år gamle sønn, Sven, var hun gravid i åttende måned. Med tillatelse fra familien gjengir vi dette i en litt forkortet utgave. Astrid Tollefsen døde i 2002.

Astrid Helene og Ove Tollesen giftet seg i 1942 (Foto tilhører Inger Severinsen)

Selv om 47 år er gått siden flukten til Sverige, har ikke minnene bleknet i særlig grad. Dertil var opplevelsene for sterke. Likevel er det ingen lett oppgave å skrive denne beretningen. Imidlertid fant jeg ut at en ganske omfattende innledning måtte til, om min beretning skal ha noen betydning i ettertid. Man forlater ikke landet hals over hode uten at det er tvingende nødvendig; derfor vil jeg begynne min beretning med forspillet: Jeg er født den 26. juni 1918. Mitt pikenavn er Øberg. Den 20. august 1942 giftet jeg meg med handelsskolelærer Ove Tollefsen, som etter hvert ble leder for den militære delen av motstandsbevegelsen på Nøtterøy og Tjøme, d.v.s områdesjef i Mil.org. Vi bosatte oss i Hansinegt. 1; der har våre fem barn vokst opp, og der bor vi fremdeles. Vårt første barn, Sven, så dagens lys den 19. mai 1943 og var bare 20 måneder gammel da jeg i januar 1945 måtte ta ham med meg til Sverige. Selv var jeg gravid i 8. måned med nummer to.

Jeg var fullstendig klar over at min mann var opptatt med illegalt arbeid. Forholdet var i så måte helt åpent mellom oss, hvilket selvsagt ikke betyr at min mann fortalte meg mer enn jeg behøvde å vite. Etterat vi hadde giftet oss, ble jeg fort klar over at det var umulig ikke å bli direkte involvert i motstandsarbeidet på forskjellig vis.

Ved uventet besøk – en prat på kjøkkenet

Av og til måtte min mann ta et møte hjemme med andre av områdets ledere. Det ble automatisk min oppgave å skjerme slike møter. Kom en uventet besøkende under et slikt møte, måtte gjesten ta til takke med en prat med meg på kjøkkenet til min mann ble ferdig med sine “privatelever”!!

At min mann i det hele tatt tok møter med sine nærmeste medarbeidere hjemme hos seg selv, skyldtes hans ubekvemme arbeidstid. Minst fire dager i uken hadde han undervisning til kl. 21 og var sjelden hjemme før kl. 21.30.

Det hendte forøvrig ikke så sjelden at en av områdets ledere med noe viktig på hjertet, oppsøkte oss uten forutgående varsel. Hvis min mann av en eller annen grunn var forsinket, plasserte jeg gjerne gjesten på kjøkkenet, hvor han kunne gjøre litt nytte for seg i ventetiden. Ole Kristian Bekkevar var f. eks. en mester i å strigle bønner!

Det kunne saktens ikke unngås at jeg etter hvert fikk mer kunnskap om organisasjonen og dens virksomhet enn godt var. Bare det faktum at jeg kjente et flertall av de lokale ledere gjorde meg til en sikkerhetsrisiko, noe jeg var klar over selv. Med tiden utviklet det seg et naturlig tillitsforhold mellom meg og dem jeg kom i kontakt med. Egentlig gled jeg vel automatisk inn i organisasjonen og fikk gjøre litt nytte for meg. At både min mann og andre ledere gav uttrykk for at de satte pris på det lille jeg kunne gjøre, var en mektig inspirasjonskilde.

Mange kvinner, gift med Mil.org.-folk, har vært til støtte for sine ektefeller i det organiserte motstandsarbeid. At jeg tilfeldigvis var gift med områdesjefen, gjorde meg antakelig til en større sikkerhetsrisiko enn de fleste. Bortsett fra det skal mitt arbeid ikke skrives med større bokstaver enn andres.

Risiko

Ethvert illegalt arbeid var forbundet med større eller mindre risiko. Noe kunne når som helst gå galt, med alvorlige konsekvenser når noen ble arrestert. Det kunne ofte også gå ut over den arrestertes familier. Den tyske sikkerhetstjeneste og det hemmelige politi “Gestapo” var ofte raske til å ta gisler, hvis de mente å kunne oppnå noe med det. Min mann og jeg unngikk lenge å snakke om risikoen best å skyve slike tanker fra seg. Det var vel først etter storaksjonen mot Mil.orgs. ledelse i mars 1944 at vi ikke lenger kunne skyve tankene fra oss. Min mann var en av de få ledere i Vestfold som ikke kom i tyskernes søkelys, og etter moden overveielse fant han å burde bli på sin post, men vi forberedte oss vel mentalt så godt vi kunne ved å snakke åpent ut om det som kunne skje. Et eksempel på det fikk vi i oktober/november 1944. Da måtte min mann og et par andre ledere gå i dekning på grunn av en dramatisk arrestasjon i Oslo. Dekningen varte en måneds tid. Jeg vet at min mann i denne situasjonen overveide å få familien over til Sverige, men at det var momenter i saken som gjorde det forsvarlig å ta sjansen på å la oss bli hjemme.

Flukten

Den 25. januar 1945 var evakuering til Sverige den eneste mulighet. Detaljer om det som skjedde, og som gjorde flukt nødvendig, må jeg sløyfe i denne beretningen. For det første ville beretningen bli for lang, for det andre må jeg ta hensyn til de varsomhetsregler som området har vedtatt for sine beretninger om krigstiden. I dette tilfelle har jeg bare sterke mistanker, men ingen realiteter om den eller de som hadde fattet mistanke til oss.

Det jeg kunne fastslå på ettermiddagen den 25. januar 1945, var at noe var forferdelig galt. Ting som skjedde, tydet på at vi var under oppsikt. Det gikk fem lange timer før min mann kom hjem fra dagens arbeid. Han fant det jeg kunne fortelle, og forsåvidt også kunne dokumentere, så alvorlig at han var tvunget til å gå i dekning hurtigst mulig. Personlig var jeg fullstendig klar over at dette ville bety flukt til Sverige for meg og Sven, noe min mann og jeg også bestemte oss for etter å ha drøftet saken grundig. Ove ønsket å forsøke å bli i landet for om mulig å fullføre den oppgaven han hadde påtatt seg. Skulle det vise seg umulig eller for vanskelig, fikk han reise etter siden. Det var ingen uenighet om dette oss imellom.

Mine foreldre, Martha og Haakon Øberg, kom på besøk til oss den kvelden vi måtte ta vår beslutning. Det var ingen grunn til ikke å informere dem om situasjonen. Den øvrige familie skulle ikke informeres om at Ove ble tilbake i Norge. Folk flest burde regne med at vi hadde reist alle tre. Mor ble hos meg om natten og hjalp meg med forberedelser til reisen. Før Ove forlot hjemmet hadde han ordnet med et permanent vakthold i området der vi bodde. Dette ble ordnet så raskt av troppssjef Per B. Lotherington at to skiløpere var på vakt før min mann dro hjemmefra! Senere skiftet flere mann på vaktholdet til vi var reist. Det var beroligende å vite at Mil.org. passet på oss. Hva de kunne utrettet i en akutt situasjon, er et spørsmål vi aldri får noe svar på.

Fredag 26.1.1945

Den natten tilbrakte Ove hos sin nestkommanderende, Kitil Kravik, i Vestfjordveien. Herfra fikk han pr. telefon varslet sin arbeidsgiver, Harald Håkonsen, om fravær på grunn av “influensa”, slik at denne kunne ta sine forholdsregler. Ved ni-tiden om morgenen ble han kjørt med bil til Tønsberg, hvor han via Bjarne Evensen aktiverte flyktninge- og sambandssystemet. Det var viktig at nøkkelpersoner i området ble orientert omgående.

Mye tydet på at den situasjonen vi var oppe i, også kunne skape problemer for fru Aase Gihle, Melsomvik. Hennes mann, Einar Gihle, var rømt til Sverige noen uker tidligere. Kurér ble sendt til Melsomvik med orientering om situasjonen. Aase bestemte seg for å forlate landet med sin to år gamle datter.

Fra “Vulkaniseringen” i Slagensveien, hvor områdesjefen for Sem og Slagen, “Lie” (Conrad Berntzen) hadde sitt arbeid, fikk Ove låne en spesialkurér med kontakt til avsnittssjefens dekkplass, for å orientere sin overordnede. “Antonsen” (Axel Thv. Marthinsen) var et par uker før blitt nødt til å sende sin familie til Sverige og selv gå i dekning. En god times tid etter var kuréren tilbake med følgende svar fra avsnittssjefen:

“Anser det fornuftigst å forlate eget område til bølgene har lagt seg. Du er velkommen hit. Kjentmann vil vente 26.1. og 27.1. fra kl. 20 til 21 på møteplass kjent av “Lie”. Kr. 300 i sølvmynt vedlegges som reisepenger for din kone.” Det banket et varmt hjerte bak “Antonsens” vindjakke!

Mil.org tømte hjemmet for alt inventar

Ved 11-tiden om formiddagen kom Bjarne Evensen på besøk. Han gav beskjed om av vi ville bli hentet ca kl. 19. samme kveld. Mil.org. ville tømme hjemmet vårt for alt inventar og bringe det til sikker lagringsplass så snart vi var reist. Serviser, glass og andre skjøre gjenstander måtte jeg pakke separat og hvis mulig finne oppbevaringssted for selv. Han hadde beskjed med fra Ove om at han ville ha et møte med meg på sin dekkplass i Teglhagen.

Jeg tok en rutebil til Tønsberg og traff min mann til avtalt tid og på avtalt sted. Jeg håper at de som leser dette, vil forstå at det er umulig for meg å skildre dette møte. Avskjedens stund blir hellig for to mennesker som har hatt så mye sammen, og ikke vet om de noen gang vil se hverandre igjen. La fortid være fortid og snu seg frimodig mot en ukjent fremtid, er i et slikt tilfelle det eneste som duger.

Våre venner, Solveig Bergh og Bjørn Plyhn, var forlovet og samlet utstyr som vanlig er for forlovede par. De hadde lånt lagerplass for møbler og andre ting de etterhvert skaffet seg i en uthusbygning på vår eiendom. Her måtte jeg kunne plassere glass og stentøy! Solveig arbeidet på et kontor i Tønsberg, og etter mitt møte med Ove oppsøkte jeg henne på arbeidsplassen og informerte henne om situasjonen. Solveig lot kontor være kontor og slengte på seg yttertøy for å bli med meg hjem og hjelpe til. Ingen rutebiler gikk på det tidspunktet, så vi la i vei på våre ben. Det snedde og var subbete å gå, ikke nettopp noen passende spasertur for en høygravid. Vel hjemme gav jeg hushjelpen, Sigrid Madsen, som hadde passet Sven mens jeg var borte, beskjed om å ta tre dager fri, “fordi vi skulle reise på besøk til noen venner”. Solveig og jeg gikk så i gang med å flytte serviser, glass og andre skjøre ting over til hennes og Bjørns lager i uthuset. Det fikk være deres eiendom om noen skulle spørre. Det tok ikke så lang tid når vi var to om det. Andre verdisaker som sølvtøy etc. tok mine foreldre vare på.

Så var det å pakke en koffert med det nødvendigste. Klær til meg selv og gutten, spebarnstøy som jeg hadde gjort ferdig til babyen som skulle komme. Litt leker til Sven ble det også plass til. Bjarne hentet oss til avtalt tid med drosje kjørt av Lindemann. Foran hos sjåføren satt Bjarne, bak i bilen satt Sven og jeg sammen med søster Johanne, Bjarnes forlovede, ansatt ved sykehuset i Tønsberg.

Sven, født 19.5.1943, måtte bli med på flukten før han fylte 2 år (Nøtterø foto)
Bjarne hadde tatt sine forholdsregler

I bilen fikk jeg beskjed om at vi første natten skulle innkvarteres hos lærerparet Edith og Hans Eikeland, ansatt på Torød Skole. Kjentfolk altså – humøret steg litt.

Snefallet hadde øket på utover dagen og kvelden, og været var blitt ganske ufyselig da vi startet på turen utover. Det kunne ofte være så som så med snebrøyting under krigen. Veiene utover til Torød var ennå ubrøytet under vår kjøretur. Sjåføren hadde atskillige problemer med snedriver som var føket sammen her og der. Det gikk imidlertid bra til vi kom til Oterbekklinna. Noen hundre meter sør for Skallestad kjørte vi oss fullstendig fast i en snedrive. Uansett hva Lindemann forsøkte seg på, satt bilen bommende fast. Etter noen forgjeves forsøk på å komme løs, kom Bjarne seg ut av bilen for å finne frem til nærmeste telefon. Byggmester Asbjørn Langaas bodde like i nærheten. Derfra ringte Bjarne til en kontaktmann ansatt i Nøtterøy kommune, forklarte situasjonen, og ble lovet omgående hjelp. Det gikk faktisk ikke mange minuttene etterat Bjarne kom tilbake til bilen, før den digre lastebilen “Nøtterøygubben”, som delvis ble brukt til brøyting, var på plassen og fikk oss løs. (Mil.org. hadde flere gode kontakter med folk ansatt i Ingeniørvesenet.) “Gubben” brøytet så veien foran oss, og litt forsinket kom vi til Eikelands bolig. Eikelands inviterte Bjarne og Johanne til aftens, og ved aftens-bordet forsvant etterhvert det meste av den spenningstilstand jeg hadde opparbeidet. Småprat med venner om dagligdagse ting var fin terapi.

Lørdag 27.1.1945

Det var meningen at vi skulle transporteres videre om kvelden den 27.1. Ut på dagen kom det imidlertid beskjed om at videretransport ikke kunne gjennomføres før dagen etter. Vi måtte altså bli hos Eikelands et døgn til. Dette førte ikke til problemer.

Søndag 28.1.1945

Vi ble hentet søndag kveld med den samme drosjen vi brukte hjemmefra. Den hadde først hentet Aase Gihle og hennes lille datter, Tove. De hadde vært i dekning hos folk de kjente i Stangebyområdet. Bjarne Evensen var også med, så med sjåføren var vi fire voksne og to barn i bilen. Det var fint vær og lett å kjøre. Turen til Tjøme over Vrengen Bro gikk uten komplikasjoner. Det viste seg at vi skulle helt ut på sørenden av Tjøme til en fisker ved navn Bjarne Moe, som bodde i nærheten av Grepan. Det var han som skulle få oss videre til Sverige. Bjarne Moe og hans kone bodde i et koselig hus, ikke med mye plass, men med desto større hjerterom. Vi var de første som kom. Etter et vennlig “velkommen” ble vi henvist til familiens stue. Vi ble gjort oppmerksom på at det skulle komme fler, og utover kvelden kom flyktninger enkeltvis og i små grupper, slik at vi etter hvert var ti-tolv voksne og fire barn samlet i stuen.

Så snart alle var på plass, fortalte Bjarne Moe hva som ventet oss morgenen etter. Vi skulle gå fra Bjarne Moes eiendom langs en sti som ville føre til en sjøbod på den andre siden av Grepanbukta. Her skulle vi vente på det rette tidspunkt til å gå om bord. Det var ikke særlig langt eller vanskelig å ta seg frem, men det kunne hende at lyskasterne på Verdens Ende ville forsinke oss litt. Hvis vi merket at lyskasterstrålene beveget seg i vår retning, skulle vi trekke inn mellom trærne for ikke å bli sett. Bjarne Moe ba oss hjelpe hverandre med bagasje og barn. Bjarne Moe var ikke den første og heller ikke den siste som ba oss å holde munnen lukket om alt vi hadde fått eller ville få kjennskap til. Samtaler om flukten, eller om årsakene til den, måtte ikke føres med noen, heller ikke med andre flyktninger.

Vi måtte regne med å starte ved fire-tiden om morgenen. Barna fant vi soveplasser til, mens de voksne fikk hvile så godt det lot seg gjøre der de satt.

Mandag 28.1.1945

Turen til sjøboden gikk i grunnen uten problemer. Lyskasterne plaget oss lite. At turen måtte foregå så lydløst som mulig, var noe ingen behøvde å fortelle oss. Folk var hjelpsomme med barn som måtte bæres og med fordeling av bagasje. Det sto en parafinovn i sjøboden, men det var temmelig kaldt der, og vi var glad det ikke varte lenge før Bjarne Moe tok oss ombord i små grupper.

Ombordføringen måtte naturligvis foregå så stille som mulig. Vi var nå svært nær tyske installasjoner, hvor tyskerne ofte hadde vakter gående. Det hele gikk bra og egentlig mye kvikkere enn vi hadde tenkt oss på forhånd. Vi ble plassert i et rom under dekk. Stor tumleplass var det ikke, men vi greide å plassere oss slik at det ikke ble for trangt for noen. Det var en parafinovn i rommet også. Den gav etter hvert tilstrekkelig varme, men luften ble ikke særlig behagelig av parafinvarmen.

Vi forholdt oss musestille mens vi ventet på at turen til Sverige skulle begynne. Det tok sin tid. Båten skulle gå ut sammen med andre båter som skulle ut til fiskefeltene fra båthavnen på Verdens Ende. Endelig hørte vi dunk-dunk-dunk fra maskinen, først langsomt, så stigende til en raskere, jevn rytme. Vi var på vei til friheten, til tryggheten og til savnet.

Det ble ikke snakket stort underveis. Noen prøvde vel å sove litt, det var blitt lite søvn for de fleste det siste døgnet. Av og til kunne en person ta seg en tur på dekk for å trekke frisk luft. Barna la, naturlig nok, beslag på sine foreldre, de slapp ikke taket i far eller mor for noen pris. På den måten søkte de trygghet i en utrygg verden. At barna opplevde flukten som noe unaturlig og skremmende, kan det neppe være noen tvil om.

Været var fint med lite vind. Riktignok husket vi til tider ganske kraftig i dønningene, men ingen av oss gav uttrykk for sjøsyke, noe som ofte var et problem for flyktningetransportene. Turen over tok mellom fire og fem timer.

Båten la til brygge like nedenfor tollstasjonen på Koster. Det var en rar følelse å sette foten på nøytral og trygg grunn. Følelsene er ikke lett å beskrive. En blanding av lettelse for at spenningen var over, glede over å være i sikkerhet, takknemlighet mot alle som hadde gjort flukten mulig, blandet med engstelse for familien hjemme.

På veg til friheten, til tryggheten – og til savnet (Foto: Norges hjemmefrontmuseum)
Kaffe og mat på Koster

Vi tok avskjed med Bjarne Moe og ble ført opp til tollstasjonen, en stor bygning et lite stykke unna. Her ble vi plassert i et stort rom, nærmest en sal, i 2. etasje. Vi var ikke de første. Det var kommet en båt med flyktninger før oss og etter oss kom båt nummer tre. Det ble altså ganske folksomt på salen etter hvert. Det var liten eller ingen kontakt mellom de forskjellige gruppene, ingen presentasjoner, ingen spørsmål. Alle hadde den samme taushetsplikten. Vekslet vi noen ord, var det om været og andre trivialiter. Det var ikke særlig behov for sosialt samvær heller. Jeg tror alle hadde nok med sine egne tanker. Mine gikk hjemover til en mann som hadde fulgt alle våre bevegelser fra en hytte på Taranrød i Sem, og hver dag ble holdt underrettet ved hjelp av sambandslinjene, men som ennå måtte vente i mange timer på siste melding fra Bjarne Moe.

Det ble servert kaffe og noe å spise, mens vi ventet på å komme videre til Strømstad. Ut på formiddagen kom folk fra tollvesenet (marinpolisen) for å ta oss ned til fergestedet og følge oss over til Strømstad. Turen til Strømstad tok vel omtrent 1/2 times tid. På brygga ble vi møtt av to nordmenn, plassert i byen for å ta seg av flyktninger. Sammen med dem og marinpolisen ble vi så eskortert gjennom byen til en militærbrakke, som de svenske myndigheter hadde avstått til mottak av flyktninger. Det var en bra, ganske stor bygning med rikelig plass for flyktninger som skulle oppholde seg der for kortere tid. Hvor mange flyktninger vi tilsammen var blitt, er jeg ikke sikker på, men jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg anslår tallet til omkring 30-35.

Selv om vi var ganske slitne alle sammen etter en tur med lite eller ingen nattesøvn, gjorde Strømstads butikkvinduer med utstilling av alle slags varer, et sterkt inntrykk på oss på turen gjennom byen. Så vidt jeg erindrer, måtte vi gjennom en registrering og en foreløpig legekontroll ved ankomsten. Det er rimelig at de svenske helsemyndighetene var redde for import av smittsomme sykdommer. Avlusing var obligatorisk om man fant lus på noen.

Så ble det etter hvert middag og aftensmat. Jeg husker ikke hva som ble servert, men jeg husker hvor utrolig godt det smakte! Unger er unger. Tove og Sven kjente hverandre litt fra før, og de ble lett kjent med andre barn i følget. Ungene lekte med hverandre og hverandres leker og tilpasset seg øyeblikkets situasjon.

Før vi krøp til køys for natten, fikk vi beskjed om at vi skulle sendes videre med jernbane neste dag. Selv om sengene vi fikk å sove i var utstyrt med papirlakner og putetrekk av papir, tror jeg neppe noen ble forstyrret av knitringen i papiret når vi snudde oss om natten. Kroppen forlangte hvile og trengte all den søvn den kunne få.

Tirsdag 30.1.1945

Det var godt å få vaske og stelle seg skikkelig om morgenen. Ved frokosten fikk vi beskjed om at vi måtte vente noen timer før vi kunne fraktes videre. Igjen ble vi minnet om å tie stille både med våre opplevelser i Norge og under flukten. Selv om det antakelig ble stillet egen jernbanevogn til disposisjon for oss, var dette ingen garanti mot tysk spionasje.

Vi kom til jernbanestasjonen ved 13-tiden og fikk ganske riktig en reservert jernbanevogn. Vi hadde altså god plass på turen sydover til Gøteborg. Derfra var det meningen at vi skulle skifte tog som skulle bringe oss til Kjesäter, den norske samlingssentralen for alle norske flyktninger, uansett hvor og hvordan de var kommet over grensen.

Vi begynte etter hvert å bli kjent med hverandre. Det var ikke bare nordmenn i følget vårt, det var også noen utlendinger som var hjulpet ut av Norge. Vi kortet tiden nedover mot Gøteborg ved å synge med hverandre og for hverandre. Det ble en god stemning i vognen. Ved ankomsten til Gøteborg viste det seg at vi ikke kunne komme videre samme dag. Vi ble derfor innkvartert på et hotell i byen.

Med sølvmynter på by’n

Etter frokost fikk vi beskjed om at det ville bli et par timers ventetid før vi kunne komme videre, og at det var anledning til å ta seg en liten bytur i hotellets nærhet. Fra denne turen har jeg lyst til å nevne en liten episode som har med min medbrakte “sølvskatt” å gjøre. De 300 kronene i svensk og norsk sølvmynt gjorde meg naturligvis til en Krøsus i flyktningers øyne! Jeg tok med meg Sven og ruslet på byen. Det var ikke stort leker jeg hadde fått med meg til Sven. Hans kjæreste leker var esker, esker av alle mulige slag med lokk som kunne tas av og på. Han kunne ikke si “K” og kalte eske for “esse”. Det var tydelig at han savnet “essene” sine.

Vi kom forbi en tobakksbutikk på vår vandring. Her stanset gutten og trakk meg i skjørtet, pekte inn i butikkens utstillingsvindu og ropte: “Se – esse mamma”! Han hadde fått øye på en riktig fin, blank eske til snus!

Vi gikk inn i butikken. Jeg pekte på snuslådan i vinduet og sa at jeg gjerne ville ha en slik. Det var vel ikke så vanlig at kvinner kom inn i butikken og kjøpte snuslåda, så ekspeditøren så litt undrende på meg, mens han plukket det jeg ønsket. Hans forundring ble ikke mindre da jeg leverte snuslådan uinnpakket til min vesle sønn, som gav høylydt uttrykk for sin glede. «Skal pojken ha snuslåda?», utbrøt han sjokkert! “Ja”, svarte jeg på mitt beste svensk, “men inte snus! Han skal ha lådan som leksak”. Om dette gjorde norska frun mindre besynderlig, skal jeg ikke ha sagt noe om. Det var vel ikke ofte at svensker kjøpte snuslåda som leksak til sine barn!

Lådan hadde selvfølgelig sin pris og skulle betales. Om den var billig eller dyr, vet ikke jeg. Jeg åpnet min lerretspose og tok ut det forlangte beløp i sølv. Ekspeditørens fjes var et syn! Han gransket hver enkelt mynt og utbrøt: “HAR FRUN SILVER”? “Som Ni ser”, svarte jeg og forlot butikken uten nærmere forklaring. Det var ikke så rart at ekspeditøren var forbauset. Norske og svenske sølvpenger var for lengst ute av vanlig omsetning og sjeldne å se. Naturligvis burde jeg undersøkt om noen av myntene hadde samlerverdi. Så langt tenkte jeg ikke.

Brakkene som møtte flyktningene på Kjesäter, mottakssenter for norske flyktninger (Foto: NTBs krigsarkiv)
Til Kjesäter

Toget forlot Gøteborg på formiddagen og var fremme relativt sent på ettermiddagen. Kjesäter ligger inne i landet, omtrent på høyde med Uddevalla. Det er en gammel herregård beliggende i et vakkert, parklignende område hvor det var bygget en rekke brakkelignende bygninger for å gi plass til de mange oppgaver en mottakssentral nødvendigvis måtte kunne løse. Her var eksempelvis administrasjonskontorer, legekontorer, sovesaler, matsaler, oppholdsrom, rettskontorer, en butikk eller et varelager hvor flyktningene kunne handle for norske penger, eller på kreditt mot betaling i Norge når krigen var slutt. En barnehave var det også på stedet. Det var ganske mye flyktningene skulle igjennom før de var klar til komme ut i det svenske samfunn. Et opphold på Kjesäter måtte derfor vare noen dager for de fleste. Mange vil vel naturlig dele eksilet sitt i tre deler: før, på og etter Kjesäter. Hittil har jeg i min beretning benyttet en slags dagboksform. Heretter kan jeg bare i unntakstilfeller datere beretningen.

Det første som skjedde etter frokost dagen etter ankomsten til Kjesäter, var registrering. En nøyaktig registrering var naturligvis nødvendig for både svenske og norske myndigheter. Ved registreringen var det ganske mange spørsmål som skulle besvares, og registreringsprosessen måtte nødvendigvis ta tid. I det hele tatt var venting på tur en del av flyktningenes hverdag på Kjesäter. Jeg vil ikke påstå at dette var plagsomt, rutinene virket både godt gjennomtenkte og gjennomarbeidet og bygget selvfølgelig på lang erfaring. Det var en fordel at barna kunne plasseres i barnehagen, mens de voksne var opptatt med rundgangen til de forskjellige kontorer.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer fra møter med svenske immigrasjonsmyndigheter, norske legasjonsfolk m.m. Det var atskillig som måtte være i orden før en flyktning kunne bevege seg fritt i Sverige.

Regjeringen i London betalte regningen

Vi ble gjort kjent med at det var den norske regjering i London som betalte det flyktningene kostet den svenske staten. Vi behøvde altså ikke å føle oss som snyltere, eller vise noen spesiell takknemlighet overfor svenskene av økonomiske grunner. Legasjonen betalte underholdsbidrag til flyktninger som ikke kunne underholde seg selv. Riktig nok ble vi gjort oppmerksomme på at slike bidrag kunne bli forlangt tilbakebetalt etter krigen hvis Stortinget traff vedtak om det. Noe slikt vedtak ble imidlertid aldri fattet.

Det siste kontoret vi måtte innom før avreise fra Kjesäter, var det kontoret som hadde med utplassering av flyktninger i det svenske samfunn å gjøre. For min del anbefalte kontoret en mor/barn-institusjon som legasjonen disponerte i nærheten av Stockholm. Der kunne jeg, ifølge kontoret, føde mitt barn mens man samtidig tok vare på Sven. Dette hørtes glimrende ut, og jeg aksepterte tilbudet på stedet. Jeg var klar til avreise.

Så begynte da endelig den lange reisen, og med den mitt liv som flyktning i Sverige. Helt alene følte jeg meg ikke. Det var flere jeg kjente fra Kjesäter som skulle østover med samme toget. Både svensker og nordmenn var greie og hjelpsomme og hjalp meg som best de kunne på alle måter. Noen var svært flinke til å holde Sven i aktivitet.

Men hvor skulle jeg føde?

På Kjesäter hadde jeg fått ordre om å henvende meg til legasjonens flyktningekontor så snart jeg var kommet frem til Stockholm. Jeg ble elskverdig mottatt av personalet der som kunne fortelle meg at det var reservert plass for meg og Sven på mor/barn institusjonen i Saltsjö Brevik. Fra legasjonen ble vi kjørt ut til stedet vi skulle innkvarteres. Så vidt jeg kunne bedømme, hadde stedet tidligere vært et badepensjonat – eller et lite badehotell. Saltsjö Brevik er jo ellers et kjent badested i Stockholms skjærgård. Jeg ble tatt imot av vertinnen, som viste meg rommet Sven og jeg skulle ha, og jeg ble orientert om stedet og dets rutiner. Det hele virket i første omgang meget tiltalende et sted jeg i alle fall kunne bli så lenge jeg hadde behov for det. Oppholdet ville bli betalt av legasjonen, så jeg behøvde ikke tenke på den økonomiske siden av saken heller.

Imidlertid ville jeg forhøre meg litt nærmere om enkelte ting og spurte om jeg kunne få se fødestuen. “Fødestuen?”, spurte vertinnen forbauset. “Her er ingen fødestue! Barnet Deres må De få på sykehus i Stockholm når den tid kommer”. “Hva så med gutten min?” ville jeg vite. “Han sender vi til et barnehjem i nærheten mens De er på sykehuset”, var svaret.

Dette var nærmest et sjokk. Hvorfor hadde jeg ikke fått skikkelig informasjon på Kjesäter eller i det minste på legasjonen? Eller var det jeg som hadde misforstått? For meg å få barnet på et sykehus var ikke noe problem og betydelig bedre enn på en privat fødestue. Det var først og fremst Sven jeg måtte tenke på. Gutten viste tydelige tendenser til nervøsitet og stigende avhengighet av meg. Han slapp faktisk ikke skjørtene mine unntatt når han lekte med lekene sine i samme rom som jeg oppholdt meg. Han hylte hvis han et øyeblikk tapte meg av syne. Han skulle ikke og måtte ikke sendes på barnehjem med bare fremmede mennesker omkring seg. Gutten skulle ikke utsettes for større påkjenninger enn han allerede hadde hatt, hvis jeg kunne forhindre det. Jeg svarte derfor vertinnen at dette ikke stemte med de opplysningene jeg hadde fått, noe hun verken kunne begripe eller gjøre noe med.

Farvel til Stockholm?

Jeg skjønte at dette var et problem jeg måtte løse selv på en eller annen måte. Jeg fikk bli der jeg var noen dager. Jeg ventet ingen nedkomst de første tre ukene, så det skulle være tid til å finne en løsning. Det ville ikke vare mange dagene før jeg kunne vente brev eller telefon fra Aase Gihle i Dalarna. Hun hadde min adresse og ville kontakte meg så snart hun var kommet i orden. Jeg ble vel på pensjonatet omtrent en uke, brukte tiden til småturer i omegnen og tok en tur til Stockholm for å besøke en gammel tante som bodde der. Hos henne traff jeg også andre kjente. Endelig var kontakten med Aase i orden. Jeg forklarte henne i telefonen hvilket dilemma jeg var i. Aase løste problemet med fem små ord: “Det er plass hos meg”.

Dermed tok jeg omgående kontakt med legasjonen og forklarte situasjonen. Jeg ville omgående forlate Saltsjö Brevik, sette meg på toget og dra til Dalarna. Legasjonsfunksjonæren mente visstnok at jeg hadde fått en skrue løs! “Reise alene med tog til Dalarna i Deres situasjon!” utbrøt han. “Det kan vi neppe tillate. De risikerer jo å nedkomme på veien!” Jeg svarte nokså behersket at jeg hadde både pass og penger, og at beslutningen helt og holdent var mitt eget ansvar. Dessuten mente jeg at jeg selv måtte få vurdere hva som var best for meg og min sønn. Det jeg kontaktet legasjonen for, var ikke noen søknad om tillatelse til å bytte oppholdssted, men for å oppgi ny adresse.

Oppfatt ikke dette som noen kontrovers mellom legasjonen og meg. Det hele gikk svært rolig for seg, en meningsutveksling mellom to parter som bare var uenige om hva som var det beste for meg. Alt legasjonspersonell jeg traff, var både imøtekommende og hjelpsomme.

Nordover til Dalarna

Så satt jeg da igjen på en jernbanestasjon og ventet på tog. Denne gangen uten samme usikkerhet som sist. Jeg visste hvor jeg skulle, jeg visste at Sven ville være i kjente og trygge hender mens jeg lå på sykehus for gi ham en søster eller bror. Det var falt en underlig ro over meg, det var faktisk godt å sitte på den harde trebenken og se folk haste til og fra. Det kom en ung mann bortover mot benken der jeg satt, hilste smilende og sa på norsk: “Kjenner De meg igjen”? Jeg ristet på hodet og svarte nei. “Vi traff hverandre på Kjesäter”, fortsatte han. “At De ikke gjenkjenner meg er rimelig, men at De er lett å huske forstår De sikkert. Man glemmer ikke så lett en kvinne i Deres situasjon på en samleplass for flyktninger”.

Dermed var samtalen i gang. Det viste seg at vi skulle med samme tog, og at han skulle litt lenger nord i Dalarne enn meg. Han sa ikke hvor i Dalarna han skulle. Men dette fortalte meg at han etter all sannsynlighet skulle slutte seg til de norske polititroppene, noe han selvfølgelig ikke kunne fortelle, selv til en norsk reisefelle. Sikkerhetsrutinene i Sverige var meget strenge for norske flyktninger.

Jeg ville altså få følge helt frem til mitt bestemmelsessted. Jeg minnes reisen som den rene fornøyelsen. Sven var tydeligvis også storfornøyd med tingenes tilstand. Mannen hadde et usedvanlig godt lag med unger. Sent på ettermiddagen var vi fremme i Dala Järna. Jeg tok farvel med mitt hyggelige reisebekjentskap, gikk av toget og ble møtt på stasjonen av Aase Gihle og hennes lille datter Tove. De to ungene viste tydelig glede over å se hverandre igjen.

I huset hvor Aase hadde fått leilighet disponerte hun et kjøkken, en stue og en sovealkove. Det var altså ikke så stor tumleplassen for to voksne og snart tre barn, men at det fikk klare seg, var vi enige om. Einar Gihle, som var underrettet om at vi var kommet, hadde fått nattperm og dukket opp hos oss om kvelden med en diger bløtkake, forhåndsbestilt hos stedets baker. Halvparten av kaken gikk med som kveldsmat, den andre ble frokost dagen etter! Vi var ennå fascinert av maten i Sverige og spiste hemningsløst den første tiden. Ikke rart at jeg fikk gulsott og måtte ligge noen dager.

Brevveksling med dekknavn

Det var en del saker som måtte ordnes etter at jeg hadde fått et permanent oppholdssted. Jeg fikk ordnet en dekkadresse som ble gjort kjent av familien i Norge. Mitt dekknavn var Anna Lisa Sødermann. Hennes navn og adresse ble brukt av dem som skrev til meg. Mine brev til min mann adresserte jeg til søster Johanne på Tønsberg Sykehus. Brev til min svigermor ble adressert til Asta Christensen, Sjømænds leseværelse, i Tønsberg. Årsaken til disse forholdsreglene var postsensuren i Norge. Brevenes reelle innhold var alltid godt pakket inn i rene trivialiteter. Min manns brev til meg ble postlagt i Sverige, sendt over med flyktninger. Det samme ble min manns brev til sin mor. Hun visste ikke bedre enn at sønnen var blitt med over til Sverige.

Jeg måtte naturligvis ta kontakt med stedets jordmor for å kontrollere min situasjon. Det måtte videre handles inn en del utstyr til babyen som skulle komme. Jeg fikk av sted et brev til min svigerfar, kapt. Anton Tollefsen, som på den tiden arbeidet i Nortraship i New York. Det var bunn i lerretsposen med sølvmynt også. Det nærmet seg raskt dagen da jeg måtte vente nedkomst. Jeg hadde ennå ikke mottatt noen kontantstøtte fra legasjonen. At det måtte ta litt tid var jeg oppmerksom på, så vi fikk heller finne oss i noen magre dager.

Ingers fødsel

Den 2. mars merket jeg de første veene. Jordmoren ble budsendt og bestemte seg for å få meg på sykehuset omgående. Det var reservert plass til meg på lasarettet i Ludvika, dit var det omtrent 10 mil, og det eneste transportmiddel jeg kunne bruke, var drosje. Overfor jordmoren beklaget jeg at jeg var uten økonomisk mulighet til å betale en så lang drosjetur. Hun beroliget meg med at både hun og drosjesjåføren var vant til å få sine regninger honorert av Den norske legasjonen. Jeg behøvde ikke å tenke på penger i det hele tatt.

Den 3. mars 1945 kl. 3 natt fikk jeg en velskapt datter. Hun ble døpt i lasarettets kapell og fikk navnet Inger. Det er ikke stor forskjell på en fødeavdeling i norsk og svensk sykehus.

Jeg fikk skrevet nødvendige brev til Norge med gladmeldingen om Ingers fødsel. Jeg hadde beregnet nedkomsten til 3. mars, så jeg visste at noen ventet svært på å høre noe. Så bar det nordover til Dalarne igjen med meg og den nyfødte, med jernbane denne gangen. Inger var den roligste og snilleste baby en kan tenke seg. Hun spiste og sov, inderlig tilfreds med tilværelsen, og gav sjelden lyd fra seg.

Dermed begynte den roligste delen av eksilet. Det innløp svarbrev fra min svigerfar i U.S.A. Han var omtenksom nok til å overføre et beløp svenske kroner som han hadde stående i Sverige til meg. (Han sendte forøvrig flere ganger $ 100 i brev mens resten av oppholdet i Sverige varte.) Underholdsbidragene kom også punktlig i posten fra legasjonen. Økonomisk sett var jeg altså plutselig blitt en meget begunstiget flyktning, noe jeg var fullstendig klar over og dypt takknemlig for. Jeg vet at økonomien ofte var et alvorlig problem for mange norske flyktninger i Sverige.

Dagene gikk, som dager går. Med en nyfødt baby og en gutt på under to år å passe manglet jeg ikke noe å fylle dagene med. Vi fikk etter hvert kontakt med flyktninger vi kjente, som bodde andre steder i Sverige. En tante kom på besøk fra Gøteborg for å besiktige det nye medlem av familien.

Nyheter hjemmefra – tyskerne kapitulerer!

Det sier seg vel selv at vi var sultne på nyheter om krigssituasjonen og særlig på nyheter hjemmefra. Vi lyttet mye på svensk radio, leste aviser og kastet oss over “Norgesnytt” en liten avis som ble laget i London og bl. a. distribuert i Sverige. Det hendte flere ganger at denne avisen brakte nyheter fra Vestfold. Til og med en historie fra Nøtterøy kunne vi en gang finne der. Mars ble april. Det var vår i luften. Krigsnyhetene ga etter hvert håp om at vi snart ville være tilbake i Norge igjen. April ble en spennende måned og virket uhyggelig lang.

Den 7. mai 1945 var kapitulasjonen et faktum. Den 8. mai satt vi klistret til radioen og hørte det fantastiske jubelbruset fra Oslo. Tårene rant av glede, takknemlighet og ikke minst av sorg over at vi ikke kunne være med å feire fedrelandets frigjøring. Men feiret gjorde vi på vår måte. Vårt svenske vertskap og svensker vi ellers var blitt kjent med, jublet sammen med oss. “Den 17. mai”, sa vi til hverandre, “da skal vi være hjemme og delta i feiringen av nasjonaldagen!”

Slik skulle det ikke gå. Det ble sendt ut generell melding til alle norske flyktninger i Sverige om at ingen måtte prøve å ta seg tilbake på egen hånd, men vente på nærmere beskjed. Jeg fikk kontakt med Christian Lindboe, en av dem som planla repatrieringen. Han lovet meg plass på første flyktningetog hjem til Norge.

Den 17. mai satt vi igjen klistret til radioen og fulgte festlighetene i Norge. Tårene fikk fritt avløp ennå en gang. Den 25. mai tok vi avskjed med vårt vertskap og reiste med jernbane til Falun. Der var det etablert et sentralmottak for flyktninger med tillatelse til å reise hjem, og det var en del formaliteter som måtte ordnes.

Togreisen fra Falun ble lang. Men på Kongsvinger stasjon kom en tynn fyr med vindjakke, bandolær og et armbind med norsk flagg forsynt med 4 røde striper gående gjennom vognene. Jeg behøver sikkert ikke fortelle hvem det var. Ove fikk oss ut av toget og inn i Henrik Danielsens Opel. Han kjørte oss direkte til Nøtterøy, ikke til Hansinegt. 1, men til svigermor på Borgheim. Et ektepar hadde leiet leiligheten vår i Hansinegata og måtte selvsagt ha tid på seg for å finne noe nytt.

Eksilet var over. Vi var hjemme.

Refleksjoner i ettertid

Det kan antakelig være på sin plass med noen tanker om egen opplevd landflyktighet for lenge, lenge siden, i en verden som i dag er preget av krig, borgerkrig, millioner i landflyktighet i eksil i andre land eller i overfylte flyktningeleire. Sammenlignet med disse forholdene var norske flyktningers opphold i Sverige den reneste luksusferie. Vi hadde ingen språkvanskeligheter, små økonomiske problemer, en regjering som betalte oppholdet vårt og håp om at eksilet ikke ville bli av lang varighet.

Flyktningenes situasjon i dag kan overhodet ikke sammenlignes med norske flyktningers situasjon i Sverige under 2. verdenskrig.

Jeg betoner dette så sterkt, fordi jeg av og til kommer over henvisninger til norske flyktninger i Sverige i debatten om norsk innvandringspolitikk. Det antall flyktninger som vi kan ta imot, må aldri overstige den evnen eller de mulighetene vi har til å ta godt vare på hver enkelt av dem. Hver flyktning vi tar imot, er et medmenneske i drift mot det ukjente, uten håp og uten andre muligheter enn dem vi kan gi. Hvordan vi skal ordne oss i praksis når det gjelder flyktningeproblemet, har jeg ingen kvalifikasjoner for å uttale meg om. Disse betraktningene har kanskje ikke noe med denne beretningen å gjøre, men slike tanker trenger seg på i en tid som den vi nå lever i.

Follow Astrid Helene Tollefsen:

(1918-2002). Familien med fem barn bodde i Hansinegata på Kolberg. Gift med Ove Tellefsen, under krigen områdesjef for Milorg på Nøtterøy. Beretningen er skrevet i 1995.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.