Fra Kalladarnes til Brånan – Om stedsnavn på Nøtterøy

Av Per Velde – Njotarøy 2017

Om stedsnavn kan man kanskje si at de er motsatt av været: Det er vanskelig å vite hvordan været blir – og om stedsnavn hvordan de var. Og ofte er det slik som det står i Norsk Stadnamnleksikon: «Tolkinga er uviss, og ein bør ikkje sjå bort frå andre løysingar.» Mange stedsnavn er ikke sikkert forklart og kan som reven ha mange «utganger». Og fra tid til annen blir noen tolket om.

Til denne artikkelen vil jeg se på to hovedoppgaver om stedsnavn på Nøtterøy (Reinert Rødland 1942 og Mette Hansen Dahl 1995), men også dra inn andre kilder. De eldste er som kjent mest usikre. Kildene inneholder over tusen navn, mens jeg bare vil se på noen få dusin.

Njotarøys mobile stedsnavnteam, Per Velde og Svein Lundby, i Røsselgata. Foto: Tom Brodin.

De fleste stedsnavn kommer fra to grupper ord: Fellesnavn og egennavn. Fellesnavn viser til flere av samme slag: fjord, dal, ås, bukt – navnene måtte beskrive stedet. Mens egennavnene skiller navn av samme slag fra hverandre, for eksempel Vardås, Strengsdal. Det vanligste er sammensatte navn, ett overledd og ett underledd. Overleddet beskriver noe i naturen, mens underleddet karakteriserer overleddet. Det vanligste er underledd + overledd. Eksempler er Ørastranda, Hårkollen, Teieskauen. Enkelte stedsnavn mangler et naturbeskrivende overledd: Kuruka (ligger riktignok i naturen) og Baker’n. For oss er stedsnavn en omfattende kilde til forståelsen av menneskenes liv.

Så la oss så legge ut på det jeg vil kalle en litt slentrende navnerundtur på Nøtterøy. Njotarøys to utsendte medarbeidere starter på sykkel i nord, ved Kaldnes – Kalladarnes – som var stedet hvor man ropte på båt eller ferge – av ordet for å kalle eller rope. Vi passerer Danholmen som nok har noe med dansk å gjøre og som tidligere var ei øy ved navn Saueholmen, og ved Ramberg – Rafnabjargir (ravneberg) – ruller vi raskt forbi, for ravn varslet død. Går vi opp på det bratte Stalsberget, må vi eventuelt stoppe opp – førsteleddet kan bety å stanne eller stoppe.

Er det stranda eller matjorda som skal tørke opp? I bakgrunnen ser vi Tørkoppgårdens gamle våningshus. Byggeåret er ukjent, men, ifølge eierne, fra før 1850. Foto: Tom Brodin.

Lenger ute ved Vestfjorden sykler vi ned til Tørkopp, en tidligere husmannsplass, som skråner mot sjøen. Klassikeren Rygh i Norske Gaardsnavne (NG) er usikker: «Skulde Navnet Tørkop, der findes oftere, sigte til Beliggenhed paa fugtigt, sidlændt Sted?» Altså fuktige jorder som måtte tørke opp. Hos Hansen fra 1995 heter det imidlertid at man skulle «tørke opp» søla fra sjøen utenfor der det var gjørmebunn – der lå Tørkoppdynga (= leirete bunn). Mens Rødland i 1942 peker på den lange fjæra ved lavvann. Hansen har muligens Rødland som kilde; men for disse to dreier det seg altså ikke om dyrkingsjorda. Litt rart at man skal tørke opp ei strand som har høyvann to ganger i døgnet, sier min følgesvenn, og at stedet har fått navn etter det? Jeg er enig, og har noe tidligere kontaktet en navneforsker på Blindern. I hans materiale fins det flere Tørkopp, stort sett med fuktige jorder hvor vannet ligger lenge. Også på Nøtterøy er det vel sannsynlig at det er jorda – dette var et småbruk – og ikke stranda som skal tørke opp. Kanskje har Rygh likevel truffet riktig.

Vi passerer Hella, det gamle ferjestedet over til Stokke; slike flate steiheller var ofte utgangspunkt for brygge. Det samme ved Presthella (Roper’n) i Sevika, der båter la til for å sette presten over til Tjøme, dagens Ferjeodden, og ved La(d)helle nord på Føynland, hvor skip kunne laste og losse. Da landhevingen førte til at stedet ble grunnere (én meter for hvert 200. år), overtok Nesbrygga. (Minst tre steder het for øvrig Roper’n, og ved motvind måtte man vifte med klesplagg for å tilkalle båt.)

Litt videre ligger Verjøy som formelt nå hører til Sandefjord, men… En tidligere navneforsker, Indrebø (1929), skriver Værgøy og viser til NG som mener at navnet kunne svare til gammelnorsk Dvergey (av dverg). Går vi tusen år tilbake, stod vannet inntil fem meter høyere, og øya var ganske lita. Andre mener førsteleddet er vargr (ulv) ettersom vi i nærheten har Ulvåsen – altså øya med ulv.

Men hvorfor si varg her mens man ellers har både Ulvåsen og Ulvø? spør min følgesvenn. Med fare for å lage fake news vil jeg derfor trekke inn et alternativ. På gammelnorsk står som første betydning av vargr: illgjerningsmann, røver og fredløs. (Mens ulfr er dyret). Og vi kjenner uttrykket: Varg i veum = fredløs på fredhellig sted. Altså: Kan denne øya en gang ha vært tilholdssted for tyver og røvere? Professoren i Oslo informerte også om at varg kunne være et noa-navn for ulv, altså et erstatningsord fordi selve ordet kunne være tabu, «farlig» å si, man måtte ikke tilkalle den man snakket om. Derfor sa man for eksempel bamse brakar i stedet for bjørn. Kanskje var det ulver der, og man sa Vargøy fordi Ulvøy var for «farlig»? Hvis det er tilfelle, så har navnet Ulvåsen oppstått seinere da denne overtroen var svekket. Ifølge professoren er grunnbetydningen av vargr kvele og strupe – det er vel slik ulven avliver sitt bytte? Og han viser til gotisk (i slekt med gammelnorsk) hvor det står: gawargjand ine dauÞau – «la ham varges til døde» = kveles (warg er inni første ordet). Varg er i slekt med tysk (er)würgen – kvele, snøre, snevre inn. Da vil altså Vargøy/Verjøy kunne bety «øya som innsnevrer (seilingsløpet)».

Her kan vi også nevne et annet mulig noa-ord, det gamle navnet på sundet mellom Føynland og Nøtterøy og utover mot Huikjæla: Hundssund. Navnet kan ha oppstått fordi Satan i folketroen kunne opptre i en hunds skikkelse (også i folkeeventyrene). Sundet var rett og slett satans farlig.

ELGESTAD – ET HELLIG STED?

Vi tråkker videre og svinger inn til Elgestad ved Nøtterøy kirke, øyas tidligste bosetting. Her skal Helge ha bodd, sies det. Det er usikkert. På 1500-tallet finner vi både Helgestad, Ellgestad og Ellistad. Språkforskeren Sophus Bugge mente at ordet elgr – tempel eller fredhellig sted, gravplass – ligger til grunn. Og peker på at lokaluttalen var hæl’jestad (hellig sted?). Kirker ble ofte bygd der det hadde vært norrøn kult, så dette kan ha vært et hellig sted, hov eller gravplass. Dette styrkes også av at det ligger førkristne gravplasser her (helt inn på Elgestad), og at dette feltet opprinnelig var stort i omfang, men er blitt fjernet. Andre navn med slik kultopprinnelse er, ifølge Bugge, Elgesem og Elgeseter. I denne sammenhengen tar jeg med Hovland som ikke ligger langt vekk. Navnet kan bety «hedensk tempel» eller hellig sted, av gammelnorsk hof, og endingen – land tyder på at dette har vært en gård, ikke nødvendigvis med gudshus, men knyttet til et gudshus, muligens kultstedet Elgestad.

På vei over Nøtterøy mot øst kan vi ta omveien innom Skarphaga hvor det kanskje ikke var så fett i gamle dager. Navnet kommer nemlig av hagi = havnegang, og skarp = mager jord. På Skjerpe, som betyr det samme, var det nok ikke bedre, men der gikk en bekk forbi som man mener het Harpa fordi den lagde så vakker lyd (og som ga navn til Horperød, på 1600-tallet skrevet Harperød) og som kanskje var en liten trøst. Mens de på Skjerve (= naken fjellgrunn) nok hadde det atskillig verre enn med dagens Skjerve-kiosk på stedet, mener min følgesvenn.

Deretter over brua til Føynland som het Féøy og hvor det gikk kveg i gamle dager. Det fins ingen «n» i Féøy, og jeg lurte derfor på hvordan dette i eldre tid kunne bli til Fenn, Fæen, Feøyn med flere. Så viser det seg at n-en i Féøy skyldes dativformen Féyjunni (= på Feøya), så da ble dette klart.

Dette fører oss videre til Fjærholmen hvor det nok fins fjær, men hvor opprinnelsen er Feeyarholmr – fe(øy)holmen. Det samme med Fjærskjær som nok er Feeyjarsker – feskjær. Ennå på 1940-tallet sa gamle folk Feskjær om denne øya.

NAVN LANGS KYSTEN

Og her på Fjærholmen ligger et medlem av Nøtterøy Historielag og kjentmann klar med sin store snekke, og vi lemper syklene om bord og drar utover i Nøtterøys skjærgård. Der tar vi først for oss den lille øya Steinkloss. Stedsnavn kan ofte forandres hvis det de betegner endrer seg, og denne holmen het opprinnelig Steinkross og hadde et kors risset inn, gjort av munker i middelalderen. Munker tok seg ofte av sjømerker; et kors skulle holde kristendommen høyt og kanskje også være et «memento mori» – husk du skal dø. Her bodde en fisker eller los om sommeren og kunne fø en sau. Det samme var tilfelle på Skrøsslingen – også der stod et korsformet sjømerke på øya som het Krosslingen. Korsene og navnene forfalt etter reformasjonen, og etterhvert kalte folk denne øya for Skrøsslingen, etter plantenavnet skrøe – takløk – som det fantes mye av der og som ble kokt til salve mot sår og verk. Perioden med munker har satt sitt preg på Nøtterøy; foruten Munkerekka og Munk(e)odden, het det Munkevika der Ekenessundet er breiest; dessuten Munkholmen, Munkåsen og Munkhaugen. Og i et skriv fra 1551 nevnes Munke-Årøen – der må munker ha holdt til. Dessuten, innenfor Nordre Årøy lå i sin tid et sted man kalte Sjøkirke (Sjøkjerka?) hvor munker skal ha holdt gudstjenester for skip som lå på reia – fra Pølsa til Mågerø.

Var Verjø ei øy med ulver, med røvere eller har den fått navnet sitt fordi den snevrer inn sundet? Har du forresten tenkt på at Verjø nå er en del av Sandefjord kommune?

Mye lenger ute ligger et skjær, Bassen, som nok også er et noa-navn for et farlig sted.

Men vi putrer inn i Bjerkøysundet, gammelnorsk Bjarkøy, som nok henger sammen med tresorten bjørk. Enkelte mener at navnet kan stamme fra bjarkøyjarréttr, en gammel nordisk by- eller handelslov. Opprinnelsen skal være Björkö i Mälaren med handelsstedet Birka, og derfra spredde navnet seg til andre handelsplasser; men dette er helt udokumentert. I dette sundet ligger også Arås – Ørneåsen, av gammelnorsk ari = ørn, sier kjentmannen, som mener denne fuglen ikke har vært her på generasjoner. Deretter passerer vi Sparrønningen etter Hans Spar som eide området på 1700- tallet. Her kan det nevnes at godt voksne som er oppvokst der, sier Sparningen.

Årøy het engang Alrøy, fra gammel – norsk ólr = or. Altså Orøya, et treslag som vel fortsatt fins der ute. På Søndre Årøy fins for øvrig ei lang, smal bukt som heter Ora. Og i Ordal sør på Nøtterøy skal det fortsatt finnes or. Ved Tømmerholt fins også Oreskogen. Vi passerer Jakteberget hvor folk speidet etter jaktene (skutene) de ventet på, og bak Junkerodden, i Junkerbakken, falt en gang en junker (offiser/lavadel) i en duell og ble begravd der i bjørkeskogen. Deretter skuer vi innover mot Brevik som i 1772 kalles Omli, av AlmliÞ = Almelia. Andre navn etter tresorter er for eksempel Lindholmen, Ekenes og Bokemoa (= bøk, i Teieskauen), mens gran og furu som etter hvert har erobret mye av plassen, ikke har slått særlig gjennom.

Båtfolket, sier vår kjentmann, de kjenner godt til Pusane vi ser der borte ved Mågerø. Men navnet er ikke så søtt som det ser ut – for opprinnelig het disse småholmene Pussane (=testikler). Så tøffer vi inn i det store sundet som ennå rundt 1820 ble kalt for Grindholmsund (etter holmene som sperrende grinder), og hvor navnet Vrengen bare ble brukt om det vrange, trange sundet som i dag har bro, et vanskelig sted for seilskuter. Brånan eller Brånaråsen er åsryggen langs Vrengen som går bratt og mørk ned i sjøen; navnet er fra gammelnorsk bruni = brent flekk, muligens fordi fjellet kan virke svartbrent. Dette er også i slekt med å brenne bråte.

Fra båten ser vi nå inn mot Tenvik (gammelnorsk Þyrnivik) – vika med tornebusker. Til venstre for oss ligger Håøyholmene som i et dokument fra 1772 ble kalt Kidholmene fordi man holdt geitekidd/-killinger der; i dag heter den ene av dem Saueholmen. Vi er nå på vei innover Vestfjorden, passerer Håøya – den høye øya – og Grøtterød som kanskje ikke var så lett å dyrke ettersom grjót – stein – er førsteleddet. Glomstein kan komme av glaum = larm, støy, trolig fra sjøen som slår brutalt mot skjærene, mens Glomsteinskjæret, som vi seiler innenfor, i sin tid ble kalt for Gullholmen – muligens på grunn av mye gult og vissent gress om høsten. Vi fortsetter mot Øra hvor vi legger til og går i land. Nøtterøy har flere navn hvor Øra/Øre (gammelnorsk eyrr) står aleine eller sammensatt, og er banker av grus og sand. Men på Nøtterøy er dette ikke delta hvor store elver har etterlatt løsmasser (som i Lærdalsøyra og ved Fredrikstad), men et resultat av landheving hvor sjøbunnen kommer opp og er blitt fast grunn – pluss sand skylt i land fra sjøen.

PÅ SYKKELEN IGJEN

I gamle dager var det smalhans på Skjerve. Men med Skjervekiosken kan vi «gjøre oss feite» på både softis og andre godsaker.

Vi takker vår kjentmann med snekka og tar farvel, og så sykler vi oppover bakkene fra Ørastranda, det er bratt, og vi burde hatt el-sykkel. Nøtterøy virker flat, men her er også mye kupert, og tro det eller ei – her fins hele 103 navn med ås. Andre navn for høyder er også tallrike, og vi har 57 med kolle, fjell, berg, bakke og brekke – med bakke (26) på førsteplass og berg (21) på andre. Bekkenavn er også tallrike (16), pluss et stort antall myr, eng, dal, slette og løkke – Nøtterøy som jordbrukssamfunn har vært helt dominerende. Av li har vi bare to – Bratteli og Grønli – mens navn som Vestli nok er nye. Og langs sjøen har fiskerbøndene satt hundrevis av navn på steder med bukt, kil, vik, nes, odd, tange, skjær, båe og lignende.

Gårdene på Nøtterøy har som andre steder navn etter naturen på stedet (for eksempel Sande, Skjerpe) eller etter en person, nesten bare mannsnavn: Tokenes er etter Toke, mens Torbjørnrød, Svensrød, Amundrød og Håvaldsrød sier seg selv; Lofterød er etter mannsnavnet Loptr, Gunnestad etter Gunnulfr, Torød etter Tore, det samme med Trolltorød etter en Tore som kan ha fått kallenavnet Troll-Tore eller en kvinne, Troll-Tora. På Stangeby (stangabýr) bodde trolig Stangar (býr = gård), mens Styrr holdt til i Styrsvik. Kvinnenavn fins det tre eller fire av, noe som faktisk er uvanlig: Oserød, Anildrød og Gurød – av skriftformen på 1300-tallet ser vi navnene Åse, Arnhild og Gudrun. Også Ollerød kan stamme fra kvinnenavnet Allaug.

På flatlandet rundt nåværende Borgheim ligger trolig øyas eldste gårder: Nøtterøy (Njotarvin), Sande (Sandvin) og Sem (Sæheimr). Deretter kom kanskje Skjerve og Meum og muligens også Stangeby og Hovland. Noe seinere kom gårdene på – stad: Gunnestad, Elgestad, Herstad med flere, disse var nok der før 1000-tallet. De som kom etter dem søkte seg i stor grad sørover på øya for å rydde ny jord, og vi fikk alle – rudgårdene (lokalt –rød), mange av dem nevnt ovenfor, totalt 24 stykker. Noe yngre er rydningsgårdene som karakteriseres ved navnet Rønningen. Seks av disse heter bare Rønningen, mens tolv andre har et underledd som Grasrønningen, Bakkerønningen, Langrønningen, Skogrønningen, Snarrønningen (av snar, kratt).

Men om kvinner ikke er særlig synlige i gårdsnavn, så navngis de en rekke andre steder, ofte i svært ulike sammenhenger: Marteåsen – ei kone falt utfor denne åsen, Pernillestøkket – her bodde ei kone i ei lita stue, Marikransen er ei myr (ukjent opprinnelse), Maribakken fins også, mens Malladammen har navn etter Amalie Tollefsdatter. Og Kjerringkleiva var en bratt sti hvor kjerringa på gården måtte hente ved, stakkers. Magnhildås finner jeg ikke opprinnelsen til – kan noen hjelpe oss med opprinnelsen til dette navnet? –, mens Karihølet er en dybde i sjøen på innsida av Føynland hvor ei kone engang druknet. Et sted kalles også for Dameløypa.

SPESIELLE NAVN

Det fins også en del navn, både for gårder og natur, som i dag ikke er innlysende: Rien (av rid, høyeste punkt av jordrygg) på Glomsteinveien, mens Skuta kan være et framhengende berg som likner ei skute, Såta (og Såteberget) er et vanlig navn på fjell som likner ei såte, Låveflaket er en flate i terrenget – også i sjø: Mågerøflaket. Ivertraet kommer av tra som er et inngjerdet jordbruksområde, Ekenesstokken er et småbruk som ligger ved en rett veistrekning eller sund, Bjørnekloa kommer trolig av glova, en sti i ei bratt bergkløft på Ramberg – kloa var nok lettere å uttale. Og så har vi navn for inneklemte eller bortgjemt steder som Klypa, Skogro (av ró, krok, krå), Trongka – av trongke, et trangt sted, mens Porsmyr kan skyldes plantenavnet pors. Skallestad virker som et litt brutalt navn, å skalle, men skal bety tørre, steinete forhøyninger, eller etter en mann som var skallet. Og litt overraskende: Navnet Hjemseng er ikke som det ser ut, men kommer av hjalmr – korn- eller høystakk – som man hadde på denne enga.

De store eikene står trolig på Elgestads siste førkristne gravhaug, så det er ganske sannsynlig at navnet viser til at det er et hellig sted.

Men hva betyr Lasken, Promstaden, Skjelåsen og Flasketuten? Promstaden var ankringsplass for prammer, et flatbunnet lastefartøy. Lasken er et jordstykke som likner på en laske, et firkantet tøystykke som felles inn på ei skjorte – eller som «kloss» på en båt mellom to bord. Flasketuten er ei myr av form som en flasketut, og på Skjelåsen finner man skjell. Mens skjærene Nøtta og Pølsa har greie navn etter sitt utseende. Andre navn er Kjoneåsen – av kjone, et korn- og lintørkehus, og Ballane – to fjellknauser som likner baller.

I oppgaven fra 1995 hadde Nøtterøy over 40 navn på vei, vanlig for landkommuner (flere i dag). Men to steder heter det gate, nemlig Hansinegata og Røsselgata. Dette skyldes at de er gamle fegater, en trang vei mellom gjerder hvor man drev feet på beite/hamnehage. Men hvorfor heter det Røsselgata? Hansen har i 1995 ikke kunnet påvise noen person Røssel som opphav til navnet. Jeg stilte derfor spørsmålet til professoren i Oslo, om dette kunne ha noe med gammelnorsk hross (hest) å gjøre, at man her førte hester på beite. Han har noen mulige forslag, men ingen sikre. En mulighet er røsslyng (= hestelyng, fór), at røsslynggata har blitt til røsselgata. På gammelnorsk kunne man også lage diminutiv («forminsking») ved -ill, derfor er også røssill (liten hest) en teoretisk mulighet, sammen med rossling/røssling, men slike former av hross er ikke blitt påvist. Altså ikke oppklart, men det er ikke usannsynlig at svaret har med hest å gjøre.

SØROVER PÅ ØYA

Min følgesvenn og jeg setter nå kursen mot sør, først til Bergan og deretter forbi Vardås mot Torød. Ved Vetan (vete, varde) tar vi av fra veien og begir oss opp på toppen, Nøtterøys høyeste punkt, cirka 100 meter, som steg opp av havet for bortimot 10.000 år siden. Det er nå blitt sein ettermiddag, vi er svette og varme, og min følgesvenn åpner sekken hvor vi har et par Færder-øl. Sola står i sørvest, og vi skygger for øynene og ser utover landskapet. Der ligger Strengsdalsvannet som en avlang streng eller stripe og har nok også gitt navn til selve dalen – gammelnorsk strengr betyr både smal strøm og streng/strimmel. Og vi snakker om alle navnene vi ikke får sagt noe om. Men Nattvall vil min følgesvenn ha med, navnet som nok engang var Knattvall, av knottr (= ball) – altså vollen hvor man drev med ballspill. På alle kanter kan vi nå se sjøen med et utall av navn på båer, skjær og dyp. Disse forsvinner nå mer og mer, fordi båter uten motor og fiske som yrke forsvinner, og fordi vi har moderne hjelpemidler til å orientere oss. Reinert Rødland gjorde en viktig jobb da han i 1942 reddet mange av disse navnene, men i dag vet færre og færre hvorfor de fikk sitt navn. Hvis man i det hele tatt har hørt om dem.

Nøtterøy og Tjømes fiskerbefolkning hadde skjærgården felles. Derfor drar vi nå inn navn fra begge øyer for å vise det store mangfoldet. Hvem kan i dag forklare Fandens høl, Presthølet, Torødhølet, Marishøl, Karenshøl, Olines høl og Ingeborgs høl? Noen av disse er av en type som fikk et par eldre fiskere i 1942 til å si til Rødland at de «ikke var rekti’ pene» og ikke burde tas med. Muligens hadde de Kjerringraua og Kjerringskrevet i tankene. Men hva med Fanteglova, Helvetesglova, Kjærlighetsglova, Rånatangen, Purkestranda, Kausen, Kobbekribba, Gaulekokeren, Gjeldekua og Garpeskjær – sier det folk noe? Eller Galten, Ølbrødholmen, Trytemuren, Sviveskallen, Stampa, Smatta, Torskerumpa, Kokerhølet og Knullerhausane? Og hvor er Flyndresteinane, Mjølsekkane og Kloppsurka?

EN UENDELIGHET AV NAVN

Vår navneutflukt går mot slutten. Og siden vi nå går over i Færder kommune, skåler vi i vårt Færder-øl mens vi skuer utover mot Færder og ser litt på selve navnet. Den kjente navneforskeren Magnus Olsen mente i 1912 at dette kom av fjord – genitiv fjardar, med tolkningen «antal af fire» (øyer). Dette er imidlertid en (re)konstruert, ikke-påvist form, men mulig. I dag er forskerne noe mindre sikre. «Færder er nok litt verre,» skriver professoren i Oslo til meg. På 1600-tallet har vi blant annet Fiærdeøe (i entall), og på 1700-tallet skreiv man både Fardr og Farder. Derfor drister vi oss til å dra inn navnet Fårø nord på Gotland, som her ikke betyr får, men fara/farled, øya som viser leia. Kan dette være i slekt med Farder/Færder? Og ordet ferd som kommer av fara? Er det altså en mulighet for at navnet betyr øya som viser ferden/leia?

Som man ser: Stedsnavngransking er ikke verdens mest eksakte vitenskap!

KILDER

Mest fra Reinert Rødland: Sjø- og strandnavn fra Nøtterøy og Tjøme (1942), og Inger Dahl Hansen: Stedsnavn på Nøttland (1995), begge fra Universitetet i Oslo. Terje Gulbrandsens artikler i Njotarøy har også vært til stor hjelp.

Follow Per Velde:

f. 1944 i Arendal. Bosatt på Nøtterøy og medlem av Njotarøy-redaksjonen. Lektor med hovedfag i fransk, nå pensjonist fra Nøtterøy videregående skole. Har deltatt i lokalpolitikken og vært aktiv i Bevar Grønne Nøtterøy.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.