«I Eventyret»

Arbeid og lek på Tømmerholt på 50- og 60-tallet

Av Kai Roar Furvann og Svein Lundby

Tømmerholt er bygda fra Støyten i nord til Tenvik i sør og Brattås i øst. Kai Roar Furvann vokste opp på Tømmerholt og forteller om vestsida av Nøtterøy. Kai Roar ble født i 1948 og begynte på Tømmerholt skole i 1954 og sluttet i 1961. Deretter ble det framhaldsskole, yrkesskole og læretid som elektromontør. Han ble så ansatt i Tønsberg E-verk og ble der i 44 år. Tømmerholt-samfunnet på 1950- og 1960-tallet var preget av sosial likhet med dugnadsånd og solidaritet. – Vi var alle i samme båt. Her følger Kai Roars egen beretning.

Frihet

På Tømmerholt var det få gjerder, bare de som skulle holde dyra på beite. Som unger hadde vi stor frihet og kunne bevege oss fritt rundt omkring, og vi fikk delta i de voksnes verden, i arbeid og fritid. Dette førte til at vi blei tidlig selvstendige og det ga oss selvtillit. Vi opplevde ikke noe forbud mot barnearbeid, ingen arbeidsmiljølov, men ingen blei utnytta av den grunn.

Lek og moro ved Tømmerholtgrinda

Når du kommer Tenvikveien og ut av Stangeby-skogen, sto det ei grind for å holde dyra på beite. Den måtte holdes stengt, men av og til glemte vi dette. Da ble det kujakt for å få kuene tilbake til skogen. Ved grinda sto det også et ploghus med en treplog inni. Den blei brukt vinterstid til å holde veien åpen for snø. Plogen blei trekt av to hester, og bøndene hadde hver sin rode å brøyte. Ved grinda bodde også Larsen. Han hadde to rottweilere som alle var redde for. Men vi som kjente han lot oss ikke skremme. Larsen var av taterslekt blei det sagt. Det hendte det var noen livlige fester der, men de var aldri farlige for oss. Jeg husker at han satte opp en stige til taket og at hundene klatra over taket. Det var jo rene sirkusnummeret!

Parti fra Tømmerholt. Fra høyre: Ebenezer, Alfheim, Tømmerholt skole (nå revet). Bilde utlånt av Kirsten Ludvigsen.
Alfhild – «mor Alli»

Sandkassa på fjellet hos fru Jønland var møtestedet for alle ungene. Fru Jønland, som vi kalte mor Alli, lot oss leike. Det var Jønland som dreiv Tenvik-bussen til Øybuss. Her på Tømmerholt var bussgarasjene, og mor Alli var administrasjonen. På femtitallet var det jo nesten ingen som hadde privatbil, den eneste vi visste om var doktor Strøm. Annerledes var det etter 1960 da bilsalget blei fritt. Så bussen var kommunikasjonsmidlet. Øybuss dreiv Tenvik-ruta, strekingen Tønsberg – Tenvik. Det var passasjertrafikk, godsrute og arbeidsbuss. Amandus Augustin startet Tenvik-ruta allerede i 1911 med en 7-seter, og dattera hans Alfhild, tok bussertifikat i 1922 som den første kvinne i Norge. Ikke rart hun vakte oppsikt når hun kom kjørende i bussens første tidsalder både i Norge og på Nøtterøy. – Nå kommer’a, nå kommer’a, ropte folk. Pappa Augustin hadde etablert seg på Tømmerholt, og Alfhild gifta seg med Johs. Jønland. Da Amandus døde, overtok ekteparet bussruta, og i 1941 grunnla de, sammen med andre, busselskapet Øybuss A/S. Etter krigen var det Alfhild, sammen med flere, som administrerte og dreiv Tenvikruta med passasjertrafikk, godsrute, arbeidsbuss og Veierland-ferja. Den legendariske Alfhild, likt av alle, ble altså «mor Alli».

Garasjen til bussene. Bilde utlånt av Kaare Jønland.
Bussen var en Scania Vabis 1958 modell. Her er det John Smith som foretar en skikkelig frontrutevask. Han kjørte Tenvikbussen i en mannsalder. Bilde fra Nøtterøy Historielags fotosamling.
Arbeidsbussen
Alfhild (mor Alli) og Johs. Jønland. Bilde utlånt av Kaare Jønland.

Mange av fedrene våre jobba på Kaldnes, og de tok arbeidsbussen. Ivar Gulliksen kjørte den, og når han kom med Kaldnesarbeiderne klokka halv fem, fikk vi sitte på ned til garasjene. Det var et høydepunkt på dagen. Bussen blei også brukt på fritida. På Sankthans for eksempel, for da kjørte alle, store som små, ned til Tenvik. Og så blei det ferjetur utpå med alle sammen, med mat og kaffe, trekkspill og en liten knert og godt humør. Vi blei satt i land i Storbukt, og så gikk vi hjem derfra i midt sommernatta mens sankthansormen lyste i lyngen. På høsten dro vi, store som små, med bussen på tyttebærtur til Jondalen eller Lampeland der det sosiale kanskje var det viktigste, i alle fall for oss små. Jeg husker en gang Kaare, sønnen til mor Alli, dreiv med duer, og han hadde duehus nede ved garasjene. Han skulle kjøpe duer, og da blei det ordna med busstransport. Vi ungene fikk oss da en fin tur for å hente duer med bussen.

Tømmerholt skole og lærerbolig. Bildet er tatt i 1930, men skolen var den samme som da jeg gikk der. Bilde utlånt av Kirsten Ludvigsen.
Skolen

Vi gikk på Tømmerholt skole. Den lå vis-a-vis Vindal handel ved krysset Tenvikveien/Brattåsveien. Skolen blei bygd i 1861/62, men brant ned i januar 1920. Den blei bygd opp igjen, men blei nedlagt i 1966, og elevene fra Tømmerholt blei overført til Brattås skole. Selve skolebygningen blei revet i 1968. Jeg gikk i en klasse med 18 elever, 13 gutter og 5 jenter. Klassen vår var så stor at den ikke blei slått sammen med et annet trinn, som var det vanlige på den tid. I første klasse hadde vi Jorunn Aanderaa som lærer. Hun var en av ungene i den fargerike og barnerike prestefamilien, Aanderaa. Jeg husker at hun hadde ei svart kåpe og at hun hadde inspeksjon i friminuttene. Vi hadde henne bare dette ene året, og hun fortsatte ikke som lærer. Hun skreiv dikt, blant annet diktsamlingen «Hansen på jorden». I syvende klasse fikk vi Knut Mello, og vi var vel den første klassen hans. Han var også den første læreren på Nøtterøy som dro på skoletur med overnattinger. Det var ikke snakk om kommunalt tilskudd, så vi samla inn flasker for å finansiere turen. Alle var med, både elever og foreldre. Flaskene solgte vi til flaskesentralen og til skraphandlere, for her var det tale om flasker av alle slag. Så dro vi på tur, tok toget til Oslo og overnatta på Grünerløkka skole. Dagen etter dro vi til Hamar, til Domkirkeodden og var på Jernbanemuseet. Vi overnatta på ungdomsherberget. Så dro vi til Lillehammer og var på Maihaugen og på Stampesletta. Vi overnatta på Speiderhuset. En vellykka tur.

Innsamling til inntekt for skoleturen. Bilde utlånt av Kai Furvann.
Fra skoleturen til Lillehammer og Maihaugen. Bjørn Kaldtvedt og Terje Næss i luka. Foto: Kai Furvann.
Klassen på tur til Lillehammer. Foto: Kai Furvann
Pappa i utenriks

Først på femtitallet husker jeg at pappa var i uteneriksfart og borte i to år om gangen. Han kom hjem med «Maud» som skulle dokksettes. Det blei skoleskipet til Tømmerholt skole. På den tid skrev 7.-klassingene på skolene med en båt og sendte brev til mannskapet. Når båten var nær nok, fikk klassen komme ombord. Pappa var gjestfri og tok med seg to afrikanere hjem til Tømmerholt. Det var uvanlig å se mørkhudede folk på den tida, så jeg hadde med meg kamerater hjem for å se på dem. Ikke nok med det, for de hadde med seg et dyr. Det fikk navnet «det stygge dyret». Da pappa dro, blei dyret igjen hos oss. Mamma var ikke noe særlig glad for det. En dag hadde det kommi seg inn i hønsehuset til tante Hjørdis på nabogården. Det hadde tatt egg, og tante Hjørdis var sint. Jeg gikk ned og henta det. Da det hang etter halen, tok jeg det i halen og bar det hjem, Etter hvert måtte det avlives, og det blei onkel Kjell som fikk det oppdraget.

Storebror Torbjørn og meg med «det stygge dyret». Bilde utlånt av Kai Furvann.
Gårdsgutt

Vi var mye på Glomstein, gården til onkel Sverre Skar. Det å være med i onnene var særlig gjevt, og vi fikk tidlig lov til å hjelpe til. I våronna, etter at jordene var harvet og sådd til, var det tid til å kjøre konkestokk. Konkestokken var to tykke eikestokker kobla til hverandre sidelengs og festa til et drag. Oppå konkestokken var det et lite sete. Den rullet over jordene og slettet dem etter at de blei sådd til. Konkestokken blei trukket av en hest, og jeg var ikke gamle pjokken første gang jeg fikk lov til å kjøre konkestokk helt aleine. I høyonna var hesjing arbeidskrevende. For oss yngste blei det å streve med høygaffelen, for det å kjøre hesteriva med de store hjulene hadde vi ikke lange nok bein til for å rekke ned til pedalen. Men å tråkke høyet i høyvogna var en passe jobb, og moro var det å sitte øverst på lasset etter at stanga var festa. Når vi kom fram til låvebrua, måtte vi gå av, for lasset gikk gjerne helt opp til bjelkene på låven. Å hoppe i høyet fikk vi lov til etter dagens slutt. I skuronna var vi med og bandt kornband og satte dem sammen fire og fire til rauk.

Høyonn slik det foregikk med hest og vogn. Bilde fra Nøtterøy Historielags fotosamling.
Potetferie

På høsten hadde vi potetferie, og den blei brukt på riktig måte, nemlig til potetopptaking. Potetopptakeren blei trukket av to hester, så det var en voksenjobb. Hver enkelt plukker fikk tildelt et røfte som en hadde ansvar for. Så var det å plukke i bøtter og tømme i kasser, for vi fikk betalt for hver kasse. Seinere på høsten treska de på låven. Da kom Lars i Holmen med treskeverket, og så var det å få reimene på plass fra en trefasa motor før treskinga kunne begynne. Det var maskinfellesskap mellom bøndene på Tømmerholt på denne tida, for treskeverk var dyrt for bare en bonde. Traktoren kom ikke på Glomstein før på 1960-tallet. På Lofterød var det både kommunal mølle og kommunal sag. Å kjøre til mølla på Lofterød aleine med «Blakka» var en stor tillitserklæring. For jeg måtte ha hjelp når jeg kom fram til mølla for å håndtere sekkene når de blei heist opp til mølla. Men det ordna seg fint. Så var det å ha med seg sagflis tilbake fra saga på Lofterød. Sagflisa blei brukt til flere ting, blant annet å strø i kubåsene i fjøset. Seinhøstes var vi med på veding. Vi renska jordkantene for lauvtrær og frakta det til gårds. Så var det å kappe opp veden på kappsaga, men den var for farlig, så der var det streng beskjed om å holde seg unna. En annen viktig jobb var å kjøre ned til feriekolonien etter skyller til grisemat.

Konkestokk. Foto: Kai Furvann.
Smia

På Glomstein var det smie, og den står der den dag i dag. Bestefar, Mathias Skar, var smed, og det var spennende for oss guttungene å følge med, særlig når han herda jern. Bestefar laga rattkjelker til oss i smia, og de fikk vi god bruk for i snøvintrene på femtitallet.

Rattkjelke laget av bestefar Mathias Skar i smia på Glomstein. Foto: Kai Furvann.
Visergutt og handelsbetjent

Det var to butikker, den ene lå nede på Tømmerholt, og den andre i krysset Tenvikveien/Brattåsveien, seinere Vindal handel. Men ferskvarer var det de lokale slaktere, bakere og grønnsakshandlere som reiste rundt med. Slakter Andersen fra Snarrønningen reiste rundt i en blå lastebil og leverte ferskt kjøtt og slakt. Han hadde med seg vekt, husker jeg, en av de gamle vektene med lodd i forskjellige vektklasser. Abrahamsen fra Torbjørnrød reiste rundt og solgte grønnsaker. Han hadde en firehjulsvogn trekt av hest. Abrahamsens salgsturneer var selvsagt sesongbetonte. Ikke slik med Bergan-bakeren som kom med kneipp og grovbrød, loff og wienerbrød. Da jeg var 13/14 år, hadde jeg jobb i butikkene både som ekspeditør og visergutt på sykkel. Jeg var også med Ove Mortensen som kjørte varer i sin gamle Opel. I femti/seksti-åra var det feriekoloni på Glomstein, og de to butikkene fordelte denne store kunden mellom seg slik at de leverte varer der annet hvert år. Da jeg blei konfirmert i 1962, husker jeg at jeg fikk pengegaver fra kundene. Spennende var det å åpne gavekonvoluttene, var det en blå fem kroneseddel, eller en gul tikrone seddel oppi? En liten formue, etter datidens pengeverdi, blei det iallfall fra alle de fornøyde kundene.

Hvalbåtene i Tenvik

Hvert år, litt utpå våren, kom hvalbåtene hjem fra feltet og la til i Tenvik. Det var en stor begivenhet. En av hvalbåtene het til og med «Kai». Jeg husker godt drosjene som sto stilt opp på rekke og rad, og de store sekkene hvalfangerne hadde med i land. En gang fikk vi ei pakke sigaretter, Camel. Jeg husker jeg blei sjuk, og aldri har jeg vært så sjuk hverken før eller siden. I Tenvik var det verksted, blant annet for hvalbåtene, og det var spennende å være der og prøve redskap av forskjellig slag. Verksmester Larsen likte oss ungene, men sjefen, Andresen, han jaga oss.

Abrahamsen og frue dyrket grønnsaker som de kjørte rundt og solgte. Bilde utlånt av Liv Larsen.
Tømmerholt Landhandel i 1955, drevet av Ove Mortensen. Bilde fra Nøtterøy Historielags fotosamling.
 
Fritid

Jeg begynte tidlig i speider’n i Nøtterøy 3. tropp. Først var jeg ulvunge, og ulvungelederen, Akela, var Karin Studsrød, seinere Karin Maier, gift med Fred Anton. Assistenten, Baloo, var Hans Barto Helgesen. Vi hadde speiderhytte, Åsbo, i Støyten. Den står der ennå. Vi hadde kontakt med speiderne på Nesodden, for leder for 1. Nesodden, Karl Jørgen Aanderaa, var en av ungene til presten Aanderaa. Han hadde og har fortsatt kontakter på Nøtterøy. 3. Nøtterøy og 1. Nesodden dro sammen på troppsleir til Tuddal, og da dro vi selvsagt med Øybuss. På leirene hadde vi mange fine turer. I blant gikk vi til Gaustatoppen. Vi brukte 6 timer opp, og det var en strevsom tur, men når toppen var nådd, var det stas å skrive i gjesteboka. Jeg husker også at vi skulle besøke en eneboer som het Hølje Kasin. Han hadde bodd hele livet på en seterplass som var i dårlig stand. Han hadde ei bølgeblikkplate over senga, for at det skulle være tørt. Men da vi kom, hadde han flytta ned på aldershjemmet i bygda, fikk vi opplyst. 17 år gammel blei jeg roverlederassistent, og speiderbevegelsen har i alle år betydd svært mye for meg.

Tenvik med lageret til trankokeriet. Huset i forgrunnen tilhørte bestyrer Andresen og i huset som er delvis skjult bodde verksmester Larsen. Hvalbåten i bakgrunnen er en setterbåt. Bilde utlånt av Kirsten Ludvigsen.
Ebenezer
Ungdom i skolebakken. Foto: Kai Furvann.

Bedehuset og forsamlingslokalet Ebenezer var et viktig møtested på Tømmerholt. Basarer blei holdt av Sanitetsforeningen eller Redningsselskapet. Ellers var det møter av forskjellig slag. – Jeg husker særlig møtene til Øystein Ludvigsen, for han viste lysbilder, noe som var populært. Juletrefestene på Ebenezer var årets høydepunkt. Det var flere av dem, men aller best likte vi Frelsesarmeens juletrefest, for de hadde hornmusikk og poser til alle. Utover på 60-tallet dro jeg og kameratene mine til Tønsberg, på kino. – Fribilletter fikk vi av en nabo, og onsdagene var særlig populære, for da var det filmavisen. Ellers var cowboyfilmer med Roy Rogers populære, og Zorro-filmene var både spennende og litt skumle.

Kais storebror, Thorbjørn som er født i 1940, har vært med å gjøre denne beretningen så presis som mulig. Torbjørn bor fortsatt på Tømmerholt. Noen opplysninger er hentet fra Andreas Norland: «Rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme gjennom 50 år» og Sigurd Unneberg: «Nøtterøy – Gårds- og slektshistorie I og II.»

R/B “Veierland”, populært kalt “Veierlandskøyta” ble bygd i Farsund. Det sies at det var Johs. Jønland og Oskar Amundsen som var pådrivere for fergeruta til Veierland. Den ble satt i rute 4. juli 1938.
Follow Kai Roar Furvann:

født 1948 på Tømmerholt. Bor på Ulvø. Pensjonist fra Skagerak Energi. Medlem av Mellem Bolærnes Venner. Billedredaktør av Njotarøy 2010-2015.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.