Russerleiren på Bergan

Av Norvald Fuglestrand

Disse linjer skal handle om den russiske fangeleiren på Bergan, som ble anlagt i april 1944, og om forholdet mellom fangene og de norske barn og tenåringer som trosset forbud og hjalp fangene med matpakker. Dette kvitterte russerne for med å gi dem skrin og andre gjenstander som de med enkle hjelpemidler hadde laget.

Etter frigjøringen i 1945 fikk en av smuglerne til og med en fiolin av en russisk fange, og mellom en norsk gutt og en russisk fange ble det knyttet en helt spesiell kontakt, som – bortsett fra «den kalde krigen» – varte helt til 2006.

Brakkeleiren på Bergan der det kunne bo opp mot 1000 russiske krigsfanger. Bilde fra Nøtterøy Historielags fotosamling.


Året 1943 – Hitler fryktet alliert invasjon i Norge

Hvorfor ble den store fangeleiren på Bergan opprettet? Det hadde seg slik at Adolf Hitler forventet at Tysklands fiender i vest ville gå til angrep på Norge. Derfor ble det i mars 1944 gitt ordre om å bygge flere nye festninger langs kysten. På Vardås skulle det bygges et grovkalibret batteri med tre 38 cm kanoner som skulle forsvare hele Oslofjorden. Arbeidet ble iverksatt av «Organisation Todt», som opprettet sine kontorer på Oserød pleiehjem. Hovedtyngden av arbeiderne var russiske offiserer som ble tatt til fange i Kharkov i Ukraina. De måtte ha et sted å bo, og derfor ble fangeleiren på Bergan opprettet.

Russiske fanger arbeidet først og fremst på Vardås

På det meste kan det ha vært opp mot 1000 fanger i denne leiren. De hadde dårlig med klær og levde under elendige sanitærforhold. Okkupasjonsmakten trengte deres arbeidskraft. Den tyske overkommando hadde gitt beskjed om at de måtte få så mye mat at de kunne delta i anleggsarbeidet på Vardås og andre steder i distriktet hvor det var behov for arbeidshjelp. Faktum var vel at de levde på sultegrensen, og det skjønte de norske barn og foreldre som så dem, når de under sterk bevoktning kom slepende etter veiene til og fra arbeidsplassene sine. Det var strengt forbudt å gi fangene mat, men det var veldig mange som trosset påbudet. Mot slutten av krigen hendte det også at vaktene snudde ryggen til når de skjønte hva som foregikk.

Bildet er tatt på Ulvø i mai 1945. Foran fra venstre Nils og Nelly Henriksen, Emilie Henriksen og Egil Fadum. Bak ser vi russiske krigsfanger som var på besøk. Bilde utlånt av Tormod Henriksen.

8. mai 1945 – Frigjøringsdagen

Under frigjøringen 8. mai og dagene fremover fikk Milorg på Nøtterøy under ledelse av områdesjef Ove Tollefsen en spennende og stri tørn med å innta de forlegninger som var under tysk kontroll. Hjemmefronten hadde på det tidspunkt 40 000 mann som ble mobilisert, mens tyskerne hadde 300 000 topptrente soldater i Norge. Derfor var det mye som måtte avklares før avvæpning kunne finne sted. Men om morgenen 9. mai ble det satt ut tilstrekkelig med vakter for å kunne holde oppsikt med hva tyskerne foretok seg på de forskjellige steder.

På Vardås ble tyskerne avvæpnet kl. 17, og Milorg satte inn sine vaktmenn. Samme dag ble de tyske vaktene ved russerleiren på Bergan fjernet, og Milorgs stabsoffiser Bjarne Evensen og stabsassistent Arne Ring Olsen symboliserte frigjøringen ved å sette portene på vidt gap, en gest som russerne satte stor pris på. En tidligere russisk oberst fikk oppgaven med å ta seg av sine medfanger og sørge for ro og orden. Denne krigsfangeleiren var områdesjefens ansvar.

I heftet «Krigsminner», som Nøtterøy kommune og Nøtterøy Historielag utga i 1995, forteller Ove Tollefsen om møtet med den russiske generalen, som var sjef for leiren. Det var en av de sterkeste opplevelser han hadde under frigjøringen. «Begge hadde tårer i øynene ved dette første møte», sier Ove. Møtet klarla forholdene mellom de russiske krigsfangene på den ene siden og Milorg og den sivile befolkningen på den andre siden.

Den russiske sjefen var meget fornøyd med de åpne portene, men vegret seg for å vise hvordan det så ut før de fikk ryddet opp og satt leiren i presentabel stand. Men det er mange som mener at de slapp inn allerede 8. mai. At fangene levde under kummerlige forhold er det lite tvil om.

Veggdyrkontrollen i Tønsberg påtok seg å rense leiren for veggelus som det fantes myriader av. Det verste var latrinene nede ved Berganbekken som var en stinkende skam. Det er hevdet at ørret, som vandret oppover bekken for å gyte, fløt opp og lå døde på grunn av giftig forurensning.

Russere var med i 17. mai-toget

Det ble etter hvert mye folk som besøkte Berganleiren, og russerne inviterte til underholdning med musikk og dans til ære for lokalbefolkningen. De frie fangene ble også invitert til norske hjem, og satte pris på at de fikk være med å gå i 17. mai-toget i Tønsberg på vår nasjonaldag i 1945. Men det måtte nok være en merkelig opplevelse å delta i barnetoget og sammenligne vår feiring av frihetsdagen med militærparaden i Moskva den 1. mai.

Mødrene våre bakte brød og lagde matpakker

Som kjent var det mange som fikk gaver i takknemlighet for matpakker som fangene fikk under krigen. En av dem var Lars Arnt Foyn, som den gang bodde på Smidsrød. Vi lar ham selv fortelle om det:
«Det var blitt 9. mai. Krigen var slutt, og jeg syklet ut til Bergan på Nøtterøy med matpakker til fangene. Vi kjente noen av dem fra sykkelturene til Felleskjøpet der de arbeidet. De var på Kaldnes også, men det var enklere å smugle inn matpakker mellom plankestablene ved Kanalen. Vi ribbet syklene våre for alt som kunne røpe oss av lyder. Skjermer, bjelle, kjedekasse, etc. ble demontert hver gang. Jeg bodde ved Smidsrødveien under krigen, og vi gutter gjemte oss i grøftekantene mens de russiske fangene ble bevoktet av tyske soldater med sine geværer.

Det hendte at vi så en mulighet for å «stikke» til en fange en brødskive. Vi måtte passe på at tyskerne ikke så det, for da kunne fangene bli straffet med hogg og slag. Mødrene våre bakte brød og lagde gode matpakker. Noen ganger klarte fangene å gi oss et selvlaget skrin eller noe annet de hadde laget til oss.

Vaktene skjøt etter oss så gnistene føk

En gang var vi «uheldige», de tyske vaktene hadde hørt oss eller sett oss og kom løpende med sine geværer. De siktet og skjøt etter oss så gnistene føk rundt bena våre. Det var jo brostein på veien bak Felleskjøpet den gang. Vi var merkelig nok aldri redde, men vi syklet nok som gale for å komme rundt hjørnet på Felleskjøpet. En gang fikk jeg en vakker, liten kirke som fangen hadde laget til meg, og han ba Gud velsigne meg. Den kirken har jeg tatt godt vare på. Jeg fikk også et vakkert dekorert treskrin, det har min nevø fått senere, fylt av splinter etter bombingen av Vallø i 1945.

Men tilbake til 9. mai 1945. Jeg var da blitt 15 år. Møtte en av fangene som hadde fått mange matpakker. Han så trist ut, til tross for at det var blitt fred. Tynn, blek, med pene øyne langt inni hodet, som en «Belsenfange». Han fortalte at en fange var død den morgenen: Han var major eller oberst og en nær venn. Tårene rant. Jeg ble med han ned til «bordet» der han lå. Det gjorde dypt inntrykk på oss som stod rundt. Så spurte han om vi, min fetter Ola og jeg, ville være med «inn» i brakken og se. Det gjorde vi. Meget sterkt inntrykk. De som delvis lå i køyene sine var nok dødssyke.

En klangfull fiolin

Min fangevenn hentet en fiolin, som han ga til meg og ba meg ta godt vare på. «Det er god klang i den,» sa han. Jeg nølte, men han insisterte og ba meg pent om å ta vare på den, for han hadde ikke lang tid igjen å leve. Jeg har aldri kunnet glemme den fangen».

Lars Arnt Foyn t.v. og Per Sandvik med fiolinen som nå er reparert. Per har spilt på den ved flere anledninger. Her er de i Husøy bedehus. Foto: Norvald Fuglestrand.

Russerne åpnet de tyske matlagrene

Tom Sanne var blant dem som gav de russiske fangene noen brødskiver når de dro til Vetan for å bygge veier og bunkere for tyskerne. 9. mai, da portene i Berganleiren ble åpnet, var han blant de mange unggutter og jenter som kom inn i leiren. Hjemmefronten hadde avvæpnet de tyske soldatene, og russerne inviterte til underholdning og dans i spisesalen hvor det var piano. Russerne hadde åpnet de tyske matlagrene og delte ut skiver med smørbrød til sultne nordmenn. Tom kan også fortelle at han som speider var med i 3. Nøtterøy. De fikk i oppdrag å holde vakt på en låve på Hengerød nedenfor Vardås hvor det var våpenlager. Guttene fikk også prøve skytevåpen, og det var spennende.

Birger Evensen og Ivan Blinov ble gode venner

Birger Evensen fra Kjøle og den russiske fangen Ivan Blinov møttes for første gang i februar 1945. En tysk bil fikk motorstopp utenfor pinsevennenes lokale, Betel. Det var bitende kaldt og Birger, som bodde i 2. etasje på Betel og kom fra jobb på Kaldnes, syntes synd på de to fangene som var utenfor bilen og ventet på at en bilmekaniker fra leiren skulle få bilen i gang. Birger spurte da om lov til å hente litt mat til de to fangene. Vaktmannen, som antagelig var fra Østerrike, var tydeligvis lei av krigen og skjønte nok at det snart var slutt, og svarte: «Hvis du vil, kan du gjerne ta med fangene opp og gi dem mat mens jeg sitter her på trappa!» Birgers foreldre serverte kokt hvitting, og fangene koste seg med rikelig og god mat i en norsk leilighet. Dette var begynnelsen på et vennskap mellom Ivan og Birger som skulle vare i 60 år.

Russerne drar hjem

I juni måned ble det gjort forberedelser til å sende russerne hjem. Ivan og flere av dem fikk være med til Oslo i juli på den store seiersparaden foran slottet med kongefamilien som tilskuere. Her møttes også deltagere i hjemmefronten fra alle landsdeler som hadde vært med i frigjøringen. Etter dette dro russerne via Sverige, Finand og Tallin til sitt kjære fedreland. Ryktet om at alle som hadde latt seg ta til fange, ville bli sendt i konsentrasjonsleirer, stemte ikke, men de som hadde samarbeidet med nazistene fikk hard medfart. Men så kom jernteppet, den kalde krigen og Berlinmuren og all kommunikasjon ble brutt. La oss nå gå tilbake til Blinovs fedreland og se på utviklingen der fra 1941.

Blinov satt i fangenskap under hele krigen

Ivan Blinov var født i 1921 i byen Tsjeljabinsk, som ligger sørøst for Uralfjellene ned mot grensen til Kazakhstan. Da Hitler og Stalin undertegnet en ikke-angrepspakt i 1939 og delte Polen mellom seg, var vel neppe Sovjet godt forberedt på at Tyskland erklærte dem krig 22. juni 1941. Blinov har fortalt at han sammen med en gruppe offiserer ble sendt til Ukraina og Kharkov for å forsvare seg mot den tyske invasjonen. Problemet var at de ikke hadde fått med seg våpen. De skulle bli ettersendt, het det, men de kom ikke. Offiserene ble dermed omringet og tatt til fange. Blinov og hans medfanger ble ikke skutt, men sendt til Tyskland og så til Norge.

Det er langt fra Tsjeljabinsk til Nøtterøy.

Tsjeljabinsk – russisk industriby lukket for utlendinger

Mens Blinov satt i fangenskap i Norge, skjedde det mye i Russland. Her var det kamper på liv og død, og millioner av russiske og tyske soldater mistet livet. Blinovs fødeby ble et senter for all slags industri, og særlig for produksjon av traktorer og annen metallisk maskinindustri. Etter at tyskerne hadde besatt store deler av Sovjetunionen i 1941/42, sørget Stalin for at størstedelen av rustningsindustrien ble flyttet til millionbyen Tsjeljabinsk. Selv om Sovjet fikk store mengder krigsmateriell fra USA via Murmansk, var det ingen tvil om at de enorme mengder av stridsvogner av typen T-34 og andre angrepsvåpen, som ble produsert i området rundt Tsjeljabinsk og Sverdlovsk (i dag Jekaterinburg), var et svært viktig tilskudd til den samlede slagkraften. Tsjeljabinsk var et viktig knutepunkt på den transsibirske jernbanen og ble også et senter for utvikling av atomvåpen. Derfor var provinsen hermetisk lukket for utlendinger fram til året 1992.

Året 1989 ble et gjennombrudd for «glasnost»

Det skjedde mye på det storpolitiske plan i 1988/89. Da Gorbatsjov kom på banen med glasnost (åpenhet) og perestrojka (omstrukturering), og jernteppet dermed forsvant, fikk russerne anledning til å ta kontakt med venner i Norge. Ivan Blinov ville gjenopprette forbindelsen med Birger Evensen, men han hadde bare noen bilder og husket ikke navn og adresse. På lykke og fromme sendte han da et brev 19. januar 1989 med adresse Norge pr. Tønsberg Nøtteroj. Åpne brev Nøtteroj på post. I brevet skriver han blant annet:
Ærede damer og herrer. Hjelpe meg å finne disse mennesker. Postkontoret så på bildene og fant fram til Birger som da bodde i Larvik. Han ble overlykkelig for å få kontakt etter 44 år. Da så Ivan fikk brev med svar på sin henvendelse, ble det så sterkt at han gråt av glede.

100 brev fra Ivan til Birger

Birger Evensen, som nå bor i Sandefjord, har brevvekslet med Ivan og har tatt vare på ikke mindre enn 100 brev som han har fått fra sin kamerat i Russland. Han har også samlet på gjenstander som han har fått av russiske fanger, og er spesielt glad for en russisk samovar (tekoker) og et verdifullt lommeur som han har fått av Ivan. Deres vennskap har også gitt seg utslag i gjensidige besøk.

Birger og Ivan brevvekslet fra 1982 til Ivans død i 2006. Til sammen ble det over hundre brev. Foto: Norvald Fuglestrand.

Tilbake i Norge

I august 1989 inviterte Birger Ivan Blinov til Norge og var blant annet i Stavern hvor han hadde sittet i fangenskap. En dag er Ivan Stefanovitj Blinov tilbake på Bergan og skuer utover det som engang var en fangeleir hvor han oppholdt seg i 1944/45. Tønsbergs Blad hadde et stort førstesideoppslag og en helside hvor Ivan forteller om russerleiren 16. august 1989: «Her lå rundbuede blikktak i uisolerte brakker med jordgulv, mat fra aluminiums fat, grøssende kaldt om vinteren. Angsten og usikkerheten for hva som kunne hende, avmakt for den tyske overmakt. En strime av lyse minner har Blinov: Maten, hjelpen han fikk av familien Evensen, som da bodde i 2. etasje på misjonshuset Betel. – Frigjøringen og maidagene. Det var som å bli født på ny, sier Blinov og smiler sitt vakre smil.»

Ivan Blinov og Birger Evensen. Gode venner er tilbake på Berganleiren. Bygningen bak dem er var leirkommandantens kontor. Foto: Eivind Eriksen.

1991 dro Evensen og hans kone til Russland

Anne Lise og Birger Evensen var de første fra Vesten som fikk visum for å dra til byen Tsjeljabinsk, som ligger sørøst for Uralfjellene. Det ble en lang og spennende reise som varte i tre uker. Samtalene gikk på tysk, russisk og norsk, og det var mye å lære om russiske forhold. Blinov kunne fortelle om en vanskelig tid med restriksjoner og vanskelig økonomi, men at han som ingeniør i en malingfabrikk hadde hatt det bra.

Ivan Blinov var i Norge to ganger til. I 1995 var han Nøtterøy kommunes gjest i forbindelse med frigjøringsjubileet. Og i år 2000 ble han invitert av Fjell og Sotra Forsvarsforening til et møte på Sotra. Der fortalte han fra tiden på Sotra (1942/44) der han hadde vært med på å bygge det tyske kystfortet «Fjellfestningen».

Etter dette levde Ivan Blinov i seks år. Da han døde i en alder nær 85 år, hadde Tønsbergs Blad et minneord om ham 3. november 2006.

9. mai 2015 arrangerte den russiske foreningen «Kalina» en markering av 70-årsdagen for frigjøring av fangeleiren på Bergan. Bildet viser Jelena Håkonsen sammen med noen barn foran minnetavlen. Foto: Norvald Fuglestrand.

En tankevekker

Historien om de mange øst-europeere som satt i fangeleirer under Nazi-Tysklands okkupasjon i Norge, var i mange år lite påaktet. På landsbasis var det 500 fangeleirer og ca. 100 000 russiske krigsfanger i Norge. Kilder viser at det var 11 724 nordmenn som ble krigens ofre på sjø og land, mens andre undersøkelser viser at det var enda flere krigsfanger fra tyskokkuperte land som mistet sitt liv her i Norge. Tallene er usikre, men det antas å være over 13 500. Svært mange av dem døde i Nordland fylke.

Hvorfor er dette så lite kjent? Svaret er klart: Den kalde krigen fra 1945 til 1989 bidro til at krigsfanger fra Sovjet lenge var skjøvet ut av norsk krigshistorie. I senere år har det imidlertid kommet flere opplysninger om de faktiske forhold. Noen av oss husker tilbake til 1941, og det var kanskje en viss lettelse over at Nazi-Tyskland og Kommunist-Russland tørnet sammen. I ettertid er det klart at hvis ikke Russland da hadde blitt med i den vestlige allianse, er det uvisst om vi igjen fikk oppleve fred og frihet i mai 1945.

Til slutt et hjertesukk. I de første år etter krigen var parolen: Aldri mer 9. april! Her kan vi ikke nå være så like gyldige som landets forsvar var i 1940, men sørge for at vårt gode land alltid er beredt!

Godt gjemt i skogen finner vi to gravsteiner etter russiske fanger. Begge hadde rød stjerne og navneskilt i tinn. Foto: Norvald Fuglestrand.
Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.