Barnearbeid i Kjøpmannskjær

Terje Fr. Gulbrandsen:

Historielaget har blant sine medlemmer en ung 93-åring, Niels E. Hanssen, og han er kjent for sin fortellerglede og sin glimrende hukommelse. Her forteller han om sin oppvekst i Kjøpmannskjær, om familien og om skoletiden, som også var arbeid. Da han ble konfirmert, hadde han 7 års praksis som arbeider på kokeriet i Kjøpmannskjær! Denne artikkelen er skrevet ut fra lydbåndintervjuer med Niels E. Hanssen.

«Jeg ble født 22. februar 1898 i det huset far hadde bygd, og der bodde jeg til jeg giftet meg i 1920. Far arbeidet som formann på Nilssons kokeri i Kjøpmannskjær i alle år. Selv om kokeriet var i drift hovedsakelig om sommeren, manglet han og de andre aldri arbeid, fordi Nilsson fant opp forskjellige ting, landbruksmaskiner for eksempel, som far og broren hans arbeidet med. Hvis ikke resultatet ble bra, bare tippet de bare maskinen i sjøen, og begynte på en ny. Far tjente 2 kroner dagen, men jeg kan ikke huske at det var mangel på penger noen gang.

Huset

1991_0002_cr
Familien foran i huset i Kjøpmannskjær. Fra v.: Mina, Niels, Margit, Hartvig og Patrik Hanssen (ca. 1900).

Huset bygde far stort sett sjøl. Noe hjelp fikk han til murene, og så fikk han hjelp av naboene. De var svensker alle sammen, og de hjalp hverandre ofte; sånn var det den gangen. Men resten gjorde far; vinduer og dører også. Broren til far – han bodde like ved oppkjøringa til Vrengenbrua – kjøpte ei jakt, og når noen skulle bygge seg hus, dro han til Fredrikstad og kjøpte plankeknott. Mellom knottene hadde de støp, og det ble noen ubegripelig varme hus. Søskenflokken var egentlig på seks barn, tre av hvert kjønn, men to av dem døde tidlig. Så vi var som regel fire barn i huset, som var på to rom og kjøkken. Et par lå på kjøkkenet, og et par lå hos mor og far, i feltseng som far hadde laga.
Stua hadde vi ikke råd til å bruke; den stod på stas, det var vanlig den gangen, i alle fall så lenge ungene var små. Der inne hadde vi et rundt bord og en stor, pen hengelampe med parafinlys og en pidestall borte i ett hjørne. I et annet hjørne hadde vi hyller, som far hadde gjort, og der stod det en lampe, som mor og far fikk i bryllupspresang av Foden. Da vi ungene begynte å bli store, spanderte vi en gyngestol, en amerikansk en med fjærer og greier. På gulvene var det hjemmevevde matter. Vi hadde også en sofa, som til nød kunne brukes hvis det kom gjester til overnatting. Veggene var panelte, både i stua og på soveværelset. Men på kjøkkenet hadde vi bare malt papp, som var strekt utenpå knotten. Den måtte vi være forsiktige med, for det var lett å lage hull i den. Alt lys kom fra parafinlamper, og varmen fikk vi fra etasjeovner, som ble fyra med ved. I begynnelsen hadde vi bare det vi kalte for halv komfyr, uten stekeovn.
Til jeg godt og vel hadde begynt på skolen, bodde jeg på kjøkkenet. Men da fikk jeg lov av far til å lage rom oppe i annen etasje, og det laga jeg stort sett selv i den søndre enden av loftet. Jeg hadde lært en god del av far, blant annet hjalp jeg til med å høvle panelbordene i stua. Huset var vel på 56 kvadratmeter. Inngangen var midt på huset, og så var det kjøkken i den ene enden og det vi kalte «bua» i den andre, der vi hadde store klær og støvler og sånt. Opp til loftet gikk det en repostrapp; det var før svingtrappene kom. Og så hadde vi kjelleren, eller bryggerhuset som vi sa, men for å komme dit, måtte vi gå ut. Der spiste vi bestandig alle måltider om sommeren; det var som å dra på tur!

Det daglige brød

I bryggerhuset hadde vi store saltholker, og skap med syltetøy og hermetisert kjøtt i store krukker. Der holdt maten seg ubegripelig bra. Vi hadde gris bestandig, og den ble utnyttet totalt og spist opp av oss. Vi manglet aldri mat. Mor bakte alt, 16 brød i slengen, og til storhelgene, jul, påske, pinse, bakte hun hvetekake ved siden av. Vi kjøpte ferskt kjøtt så å si hver uke, det var til søndagsmiddagen. En kjøpmann fra Stangeby, Berulfsen, kjørte rundt og solgte til husmødrene.
Og så fiska vi mye. Mor var litt av en fisker, for far hadde aldri tid; han arbeidet jo fra morgen til kveld. Vi lånte bestandig kokeriets pram, den vi brukte når det kom store båter, som måtte få rodd trossene i land. Men vi stod også ofte på brygga og fiska. Den beste fiskeplassen var borte ved den røde kosten, like utenfor Roper’n. Vanligvis hadde vi sprisnøre med to kroker og brukte mye skjell til agn. Mor brukte hår for å surre fast agna; det kunne vel komme av at det var mye strøm i sundet, så agna falt av hvis hun ikke gjorde det. Flyndre og ulke fiska vi fra brygga, og den ga vi til grisen, som spiste på en underlig måte. Den nærmest silte ut beina gjennom munnvikene! En 8-10 høner og en hane hadde vi også, mest til husbruk. På den tida var det nesten ingen som hadde hund. Frukt hadde vi mye av, fordi tomta vår var den søndre delen av den svære frukthagen til Fagerberg. På tomta dyrka vi poteter, stikkelsbær, rips og grønnsaker — gulrøtter, persille og salvie. Salvie ble mye brukt den gangen til erstatning for mye rart, og så ble den brukt mot forkjølelse og sånt. Den eneste egentlige medisinen den gangen var harlemerolje. Den kom i høye glass og var noe brunt og seigt, som folk brukt mot all verdens ting. Jeg smakte på det en gang — og det var vondt! Kjøleskap hadde vi jo ikke, men kjøpte melk nesten hver eneste dag av bønder som kom til Kjøpmannskjær. Om sommeren gikk mor opp til smågårdene ved Brattås og Gurrød og handlet både vanlig og sur melk og betalte opp til 4 øre literen.

En vanlig dag

Jeg begynte å arbeide på kokeriet omtrent samtidig som jeg begynte på skolen. Da sto far og jeg opp ved fem, halvsekstiden og spiste; svært ofte var frokosten fleskefett som vi dyppet brød i. Oftest drakk vi kaffe, men også melk. Så var vi på kokeriet klokka seks, og halv ni var det en halvtimes frokost med brødskiver, ofte med hjemmelaget prim. Fra tolv til ett var det middag, og da dro vi hjem for å spise. Men hvis jeg fyrte dampkjelen, og det gjorde jeg fra jeg var ganske liten, måtte jeg skynde meg å spise og så fly ned og begynne å fyre igjen. Da var jeg på plass igjen ved halvetttida. Fra halvfire til fire var det kaffepause og så holdt vi på til seks. Også på lørdagen holdt vi på i 12 timer. I begynnelsen måtte vi hente lønninga etter arbeidstid; så fikk vi lov til å gjøre dette i arbeidstida og til slutt, kanskje i 1909, endte lørdagsarbeidet klokka fem. Lønna fikk vi kontant i en pose; jeg hadde 25 øre og far 2 kroner om dagen. Etter noen år fikk far 25 øre pålegg; den dagen husker jeg godt. Særlig om vinteren var det mange som ikke hadde arbeid, og da måtte de skrive hos kjøpmannen. 2.januar tok alle hyre, da var Torvet fullt av folk — og samlaget stengt! — og da fikk de forskudd, som gikk rett til kjøpmannen. Etter arbeidsdagen hadde jeg litt lekser og la meg nok ved halvnitida.

Vadmel og tresko

Klærne våre var laget av en slags vadmel, og til arbeidsklær hadde vi en slags stripete dongeri. Tøyet kjøpte vi oftest av en jøde som gikk rundt, Fischer het han. Han kom med båten fra Oslo om søndagen, og losjerte seg inn hos en gammel dame nedi her. Far fikk ofte godt kjøp, for vi bodde i det første huset, og denne jøden hadde det for seg at han måtte handle i det første huset han kom til. Far ble forresten mye brukt av naboene til «å skjære tøy», som vi kalte det, altså å klippe til tøyet. Jeg skjønner ikke hvor han kan ha lært det, men han hadde to søstre i Sverige som drev systue, så det kan vel være at han hadde det fra dem. På beina hadde vi oftest tresko, i alle fall hjemme, og andre sko fikk vi laget hos skomakere i Kjøpmannskjær. Konfirmasjonsskoa mine kosta forresten seks kroner!

Mye slags arbeid

Om jeg ikke var så gammel, hadde jeg i alle fall voksent arbeid. Jeg hadde blant annet med å telle tomfatene, som kokeriet kjøpte inn fra hele Europa. På det meste var det 62000 tomfat ved bedriften. Fatene måtte sorteres når de kom, og det var fars jobb; han klarte 1000 fat i timen! Han luktet på dem og luket ut de som hadde vært brukt til spesielle ting før, garvesverte og sånt.

Lek og fritid

Hverdagene ble fylt av arbeid eller skole, så skulle vi leke med andre unger, måtte det bli om søndagene. Oppi skauen hadde vi ei slette, som vi kalte Rønningen, og der slo vi ball. Vi slo «munk» også; det var et blekkspann som vi kasta på med et trestykke, og når vi slo det over ende, kunne vi fly til neste mål. Det kom også ungdommer fra Tenvik for å slå ball, og vi dro dit av og til. Fotball visste vi ikke hva var for noe, men vi begynte å ane hva det var like før krigen kom. Og så kasta vi på stikka, eller «jeppe» som vi kalte det. Vi hoppa paradis også, men det var nå helst jentearbeid! Om vinteren akte vi, med enmeiskjelke, som så ut som en sykkelramme med meie på. Skøytene var hjemmegjorte, men noen sjøfolk hadde med seg skruskøyter fra utlandet. Bøker hadde vi fælt lite av, men noen ganger fikk vi et ukeblad, et vittighetsblad som het -Tyrihans. Hver søndag henta vi avisa til far hos en nabo; det var nok «Tønsbergs Blad». Mor var av og til i kirken, men vi hadde aldri noen religiøse møter hjemme. Jeg husker godt at jeg rodde henne til innvielsen av Veierland kirke, det var i 1905. Mor var forresten god til å ro sjøl; da hun tjente på Jarlsø, fikk hun beskjed om at det skulle være barnedåp på hjemstedet, Hankø i Østfold. Hun lånte ei sjekte på Nes og natt til søndagen rodde hun til Hankøsundet, derfra gikk hun til Onsøy kirke og så rodde hun tilbake om kvelden for å kunne komme på arbeid igjen klokka sju på mandagen. Det hadde ikke mange gjort i dag!

Mina Hanssen.
Mina Hanssen.

Sykdom og medisin

Sjuke var vi sjelden, men søstra mi var henglesjuk; det var ikke noe spesielt med henne, og farlig var det vel heller ikke, for hun levde i over åtti år. Vi hadde fast lege, og han kom omtrent hver måned rundt om på gårdene. Han het doktor Sand, var fra Tjøme og hadde ei svart veske med mye rart i, blant annet tenger som han dro ut tenner med. Så vi var redd for den veska. Ble folk plutselig sjuke, måtte de dra til Oslo. Kjøpmann Johansen i Kjøpmannskjær fikk tarmslyng og ble sendt med en av de båtene som gikk til Oslo. Jeg tror ikke Tønsberg hadde noe sykehus av betydning da, men i Horten var det bedre. Svigerfar var der flere ganger. Kloke koner hørte vi om, men det var ingen der vi bodde.

Slekta

Både mor og far var innflyttere, mor kom fra Hankø, far fra Båhuslen. Bror til mor kjøpte Bjerkøy, som han hadde til like før siste krig; det er en gammel ærverdig gård, som Nerdrum har nå. Far hadde en bror i Bjønnhue; Alfred het han og hadde 11 unger. Hver eneste søndag kom han til far, og da var det en dram og et glass øl. Han var bøkker på kokeriet og hadde ansvaret for alt som hadde med fatene å gjøre. Han kom nok til Norge samtidig med far, som tok arbeid på Jarlsø. Far hadde mankert arbeid i Sverige, og her i Vestfold var det gode tider med arbeid hvor du ville. I Sverige hadde han vært «kretturhandler»; han solgte dyra på «Kutørje» i Oslo, og så tok han støvlene på skuldra og spaserte tilbake til Sverige. Til Jarlsø kom han i 1887 som gårdsgutt, og der traff han mor, som kom fra Hankø. Og det ble bra! De — og vi — hadde det godt; jeg hadde et sjeldent godt hjem. Begge to hadde et glimrende godt humør; far lekte med oss så lenge vi gikk på skolen. Jeg hørte aldri at han var ordentlig sinna. Han hadde to søstre i Sverige, som han faktisk klarte å sende penger til. Men jeg var aldri der for å besøke dem. Hos familien i Onsøy var vi derimot flere ganger; vi seilte i en losbåt som onkel på Bjerkø hadde, til bestemor som bodde på Vikane. De fra Hankø har vært her flere ganger, men nå har jeg ikke noen kontakt med dem.

Skolegangen

Jeg begynte på Lysheim skole i 1905 og gikk der i litt mindre enn sju år. Lærerinna het frøken Rud og læreren het Markus Andersen, begge to prektige mennesker. Rud tente somme tider, men Andersen kunne aldri bli sinna. Andersen var flink til det meste, men han var spesielt kjent for å være god til å lese og synge; han ble det også kirkesanger etter hvert. Og når vi kom på skolen og ropte at vi ville ha eventyr, da leste Andersen eventyr. Han var også kjent for å lese privat med ungguttene som kom fra sjøen og skulle blir styrmenn; han lærte dem matematikk på kveldene — gratis! På skolen var det minst 60 elever, fordelt på to rom. 5. og 6. klasse gikk sammen, og så satt vi tre sammen på pulten. Ute hadde vi en liten lekeplass på den andre siden av veien; der var det en brønn, ei bøtte og ei øse, som alle drakk av. Men det var ingen som ble sjuke av det. Jenter og gutter var sammen bestandig; litt småkrangel var det jo, men det var bare ungeleiker. Hvis det var snakk om straff for litt alvorlige ting, var det formannen i skolestyret som riste synderen mens alle var til stede, aldri læreren. Men det hendte vel bare tre ganger; det gjaldt en og samme gutt hver gang. Jeg traff denne gutten på gata i Brooklyn helt tilfeldig en gang; da var han stor og sterk med svære muskler, og sa at han skulle hjem og jule opp skolestyreformannen. Men det ble aldri noe av.

For presten

Da jeg var ferdig med skolen, måtte jeg melde meg for presten — det var forresten i 2. etasje på «Forbruket», altså Forbrugsforeningen, eller Rema 1000 nå. Vi var det første kullet som gikk for presten Backer, som av en eller annen grunn aldri glemte meg. Mange år senere, da jeg arbeidet på E-verket, møtte jeg Backer på Prestesletta (Aronsletta) og strøk av meg lua og hilste. Da sa Backer, som var på befaring i prestegårdsskauen: «Der kommer også en lysets frembærer!» Både til overhøringa og selve konfirmasjonen kjørte vi til kirken med hesteskyss, en jigg med plass til to og kjørekar bak. Da hadde vi fått nye klær fra skoa og opp, og jeg hadde kjøpt alt for mine egne penger hos Gulbraar, som holdt til omtrent tvers overfor Samlaget i byen. Det var svart dress, med hvit skjorte og celluloidsnipp, som vi kunne spytte på og gjøre rengjøre hvis den ble møkkete. Etter kirken hadde vi selskap hjemme med familien, og da brukte vi stua. Av presanger kan jeg bare huske at jeg fikk et strikka slips av søstrene mine og ei lommebok. At jeg var blitt «voksen», merket jeg best på at jeg etter konfirmasjonen kunne gå med lange bukser. Før gikk vi med bukser som gikk over kneet og langstrømper som mor hadde strikka.

Kokeriet

Allerede mens jeg gikk på skolen, ble det slutt på sel- og bottlenosefangsten. Arbeidet ble mindre sesongbetont da hvalfangsten kom med full tyngde. Vi hadde tre flytende kokerier som leverte olje på tre forskjellige årstider, så det ble mer travelt og hektisk enn før, selv om vi altså ikke lenger kokte olje. Fra Kjøpmannskjær gikk det seilskip med tomfat til kokeriene sør isen og med fulle fat hjem. Arbeidet mitt besto mest i å behandle fatene, og jeg tappet også mye. Da var vi to mann som tappet. Røret delte seg i to og vi skifta på slik at det bestandig rant. Når fatet var fullt, slo vi spunsen i og rulla dem bort til de som veide og skreiv på vekt, tara og oljekvaliteten i den ene enden av fatet. I den andre skreiv de nummeret og forbokstavene til det firmaet som skulle ha oljen. I tillegg til dette vaska vi en masse olje, og det var mye min jobb. På mange av de svære husene var det satt opp jernkasser på takene. De var ca 70 cm høye og delt inn i rom som kunne være større enn et vanlig rom i et hus. De var hvitmalte inni, og oppi der hadde vi sel- eller bottlenoseolje. Vi hadde håndsprøyter med vann, og så helte vi vannet over oljen. Vannet gikk gjennom oljen og la seg i bånn av kassa, som vi til slutt tømte for vann. Da ble oljen så ren og fin at den kunne brukes som medisintran. De tjente masse penger på denne kvalitetsforbedringen av oljen. Kjelene som vi kokte sel- og bottlenosespekket i, var 3-4 meter i diameter og 5 meter høye. I båen var det steamrør som varmet opp oljen til kokepunktet. Når oljen var ferdigkokt, ble den tappet ut fra toppen og nedover; i bånn ble det graks, som ble lagt i noen svære grøfter. Da. Nilsson solgte kokeriet og kjøpte Vallø hovedgård, kjøpte han også ei jakt som han kutta mastene av. Med den frakta han graksen til Vallø, og der ble den spredd utover jordene som gjødsel. Far hjalp mye til hos Nilsson, både på jordene og i smia. Han var svært nøye med å stille plogene; han gav seg ikke før de gikk av seg sjøl, og da kunne han ta seg en pipestapp.

En del av tønnelageret. Midt på bildet, i annen rekke med lys bøttehatt, eieren Johan A. Nilson. Like bak ham Niels E. Hanssen. Nr. 2 fv. i annen rekke er Patrik Hanssen.
En del av tønnelageret. Midt på bildet, i annen rekke med lys bøttehatt, eieren Johan A. Nilson. Like bak ham Niels E. Hanssen. Nr. 2 fv. i annen rekke er Patrik Hanssen.

Guttunge-arbeid

Når hvalkokeriene kom fra isen, hadde de også med seg barder, som de brukte som stuasje mellom fatene. Bardene blei skjært nedenfor tannkjøttet, slik at kjøttet lå igjen. Og det råtna selvfølgelig, så når skutene kom til brygga, lukta det forbi Lysheim og helt til Skjerve! Å vaske barder var guttearbeid. De brukte kaustikksoda, eller helvetessoda som vi kalte det. Det så ut som glass og var forferdelig sterkt. Fikk du det i øya, måtte du bruke en masse vann. Lukta merka ikke vi noe til, men andre syntes det var forferdelig. Hjemme var det alltid jeg som var sammen med far, for bror var ofte på Bjerkøy hos onkel. Da jeg laget rommet på loftet, var han stadig oppe og lærte meg hvordan jeg skulle gjøre alt mulig. En gang hadde far lungebetennelse, da sprakk en kjele som noen holdt på å fyre under. Olja begynte å renne ut, og Nilsson junior kom gråtende til far og ba om hjelp. Da var jeg tolv, tretten år og hadde god greie på disse røra etter alle åra sammen med far. «Ta med deg Niels», sa far til Nilsson og så forklarte han meg hva jeg skulle gjøre. Jeg satte i gang alle de voksne mannfolka som holdt på der, fikk lagt ei grøft til en vanntank og kobla noen rør, slik at olja gikk i tanken. Da vi ordna opp, hadde vi ikke mista ett fat med olje. Jeg hadde god greie på det meste, fordi far gav meg mange tunge og ansvarsfulle jobber. Han ville ikke ha på seg at sønnen hans fikk de letteste jobbene! En av disse jobbene var å tappe ut vann av de store oljetankene. De hadde jo ikke tak, så når det regna, måtte vi tappe ut vannet ellers hadde jo olja rent over. I bånn av kjelene var det plugger, og når det begynte å komme olje, måtte jeg skynde meg å plugge. Det skulle ikke være noe spill og søle rundt tankene. På kokeriet var jeg fra jeg var 7 til jeg var 16 år; da dro jeg på hvalfangst.

Niels E. Hanssen.
Niels E. Hanssen.

Fest på lokalet

Ute i Kjøpmannskjær lå det et lokale på venstre side av veien like før brua. Jeg husker godt at tre-fire gutter bygde dette huset, og det skulle de bare bruke til å spelle kort og drekke. De hadde brennevin på fat hjemme, og når de skulle på fest, hadde de med seg på spann. De kunne være akevitt og trestjernes cognac — den kosta 3.20 for literen. I noen år lå lokalet dødt, etter at guttene hadde festa fra seg. Da var det noen eldre som fikk pusset det opp og arrangerte fester der, og det ble snart kjent som det eneste på øya hvor det ikke var slåsskamp. På Oserød var det bestandig slåssing, men i Kjøpmannskjær ble det veldig hyggelig. Der lærte vi å danse! Disse eldre holdt orden og dannet Lysheim ungdomsforening der. Det var ofte basar der, og det var tryllekunstnere og spellemenn. I byen var vi sjelden; vi måtte jo gå! Så seint som i 1917 var det to gifte karer fra Kjøpmannskjær, som arbeidet på lysverket. De bodde i et bryggerhus tvers overfor verket hele uka og gikk hjem på lørdagen!

Skippere og innflyttere

De «fine» gikk på Forbruket på fest; der har jeg bare vært på basar. Skipperne hadde sikret seg alle de pene stedene rundt stranda, og det var på østsida de dyreste stedene lå. Bak alle skipperhusene bodde styrmenn og matroser. Ute i Kjøpmannskjær bodde det neste bare svensker; jeg husker det ble sagt at det var bare en rein norsk familie der og det var kjøpmannen, som var fra Stokke! Det var like mange jenter som gutter som kom fra Sverige; på Tokenesgårdene kunne det være to-tre gårdsgutter og et par gårdsjenter, og det var ofte svensker alle sammen. Mange av dem giftet seg med svensker igjen.. Noen av svenskene snakket mer svensk enn andre, og jeg brukte samme språk som far, men jeg ble aldri erta for det. Det pinte meg av og til at noen herma etter far, for han klarte ikke å si ordentlig r. Far var en rar type, han hadde kontakt med alle slags mennesker. Når skipperne på alle skutene kom til Kjøpmannskjær, da var det bestandig «Patrik! Patrik!», som han het. Og så var jo jeg sønnen til Patrik, og ble en slags visergutt og godt kjent med dem, så jeg følte ikke at det var noe skille. Men det var nok forskjell på folk likevel; på skolebildet er det flere barn som ikke er med, og det kunne være fordi de ikke hadde råd. Det kunne godt være barn fra skipperfamilier. Det var stor forskjell på å være skipper på ei lita jakt og ei selskute, så det var ikke så rart.»

Lysheim skole med lærere og elever, 1906 eller 1907. S. rad (bakerst) f.v.: Adolf Styrsvik, Olav Torgersen, Otto Nilsen, Halvard Andersen, Halfdan Svensen, Torvald Aasen, Karl Josefsen, Wilhelm Tangen, Matias Mathisen, Otto Styrsvik, Harald Styrsvik, Hans Hansen, Niels E. Hans-sen. 4. rad fv.: Magnus Hansen, ukjent, Wilhelm Hermansen, Jakob Hansen, ukjent, ukjent, Jakob Landsrød, ukjent, ukjent, Henrik Sørensen, Gusten Olsen, Jakob Hansen, Halfdan Her-mansen. 3. radfy.: Maren Styrsvik, Maggi Svendsen, Andrea Mathisen, Mathilde Andersen, Nora Karlberg, Ida Andersen, Hanna Johansen, Barbra Sørensen, Ester Karlsen, Margith Hanssen, Viktoria Samuelsen, Valborg Hansen. 2. rad fv.: Ruth Svensen, Borghild Svensen, Marie Sværd, Rolf Andersen, lærer Markus Andersen, lærer Astrid Rud, Liv Andersen, Karla Olsen, Jenny Skauen, Styrsvik, Alfhild Torgersen, Anna Hansen. 1. rad (nederst) f.v.: Lingår Svensen, Elias Svensen, Valborg Hanssen, Elevine Hanssen, Margaret Hansen, Jenny Hansen, Anna Kjærgrav, Astri Hansen, Hulda Olsen, Ingeborg Andersen.
Lysheim skole med lærere og elever, 1906 eller 1907. S. rad (bakerst) f.v.: Adolf Styrsvik, Olav Torgersen, Otto Nilsen, Halvard Andersen, Halfdan Svensen, Torvald Aasen, Karl Josefsen, Wilhelm Tangen, Matias Mathisen, Otto Styrsvik, Harald Styrsvik, Hans Hansen, Niels E. Hans-sen. 4. rad fv.: Magnus Hansen, ukjent, Wilhelm Hermansen, Jakob Hansen, ukjent, ukjent, Jakob Landsrød, ukjent, ukjent, Henrik Sørensen, Gusten Olsen, Jakob Hansen, Halfdan Her-mansen. 3. radfy.: Maren Styrsvik, Maggi Svendsen, Andrea Mathisen, Mathilde Andersen, Nora Karlberg, Ida Andersen, Hanna Johansen, Barbra Sørensen, Ester Karlsen, Margith Hanssen, Viktoria Samuelsen, Valborg Hansen. 2. rad fv.: Ruth Svensen, Borghild Svensen, Marie Sværd, Rolf Andersen, lærer Markus Andersen, lærer Astrid Rud, Liv Andersen, Karla Olsen, Jenny Skauen, Styrsvik, Alfhild Torgersen, Anna Hansen. 1. rad (nederst) f.v.: Lingår Svensen, Elias Svensen, Valborg Hanssen, Elevine Hanssen, Margaret Hansen, Jenny Hansen, Anna Kjærgrav, Astri Hansen, Hulda Olsen, Ingeborg Andersen.

 

 

Follow Terje Fr. Gulbrandsen:

Pensjonist. Lektor på Nøtterøy videregående skole til 2007. Leder i Nøtterøy Historielag 1990-1997, leder i Stiftelsen Fagertun 1993-2001, redaktør av Njotarøy 1997-2013.

One Response

Legg inn en kommentar