Fandens Spillebord

posted in: Arkeologi, fornminner | 0

Av Per Velde (Njotarøy 2015)

Går du en tur på Øraveien, så stopp der den runder toppen og ta grusveien inn til venstre. Der den går over i lysløypa fortsetter du ca fire hundre meter før du igjen tar til venstre og inn på et relativt flatt område, og så brått igjen til venstre på en knapt synlig sti inn i skogen. Og plutselig står du der, ved Fandens Spillebord, en muligens 5500 år gammel dysse.

Fandens Spillebord i Øraskauen. Foto: Svein Lundby.

Hva er så en dysse? Det en stor steinhelle eller blokk oppå flere stående steiner. Som et tak eller bord med bein. En gravplass eller kultsted av det slaget det ble bygd titusenvis av i Europa i perioden 4000 – 3000 år før Kristus, i den yngre steinalder. Disse små gravstedene (enmannskamre) med én blokk oppå som kan veie flere tonn, kalles med et dansk  ord for dysse. På svensk sier man stendösa. De er del av en omfattende megalittkultur (megalitt=stor stein) som fantes fra Oslofjorden til Portugal, og hvor mesterverket over alle er det engelske Stonehenge. Et annet er Carnac i Bretagne med tusenvis av stående bautasteiner i en såkalt lineær steinsetting.

Da istida for ca. 12 000 år siden var over i Norge, vandret det inn jegere og sankere fra sør. De var nomader og forflyttet seg etter hvor det var mat å finne. Fram til bortimot 4000 år f. Kr. var de enerådende. Da kom innvandrende jordbrukere fra sør med husdyr, en utflytting som hadde begynt i Midtøsten rundt 6000 år tidligere, og som gjennom flere tusen år hadde beveget seg mot nord. På Sørlandet (Lista) er det funnet kornpollen fra 4100 f. Kr. som understøtter dette og antyder en mulig direkte immigrasjon fra Danmark. Det er disse jordbrukerne dagens skandinaver i hovedsak stammer fra. Danske forskere har via Y-kromosom funnet ut at fire av fem menn stammer fra disse innvandrende jordbrukerne. Mens majoriteten av kvinner synes å stamme fra jegerne og sankerne som var her fra før. De nye hadde et «reproduktivt overtak», sier forskerne – det var med andre ord mer sexy å være jordbruker.

Den perioden som da begynner kaller vi for bondesteinalderen. Og megalittene er bondesteinalderens monumentalarkitektur.

Bondesteinalderen

I Skandinavia oppstod dyssene først i Danmark, på Sjælland, kanskje omkring 3600 f. Kr. Der kan et gravkammer være inntil 2,7 meter langt, ofte bare det halve. Det på Nøtterøy er ca. 1,5 meter. Det vanligste var runddysser, et enkelt steinsatt gravkammer dekket av jord og stein, en rund haug med store kantsteiner rundt. Derfra spredde de seg oppover den svenske vestkysten mot Norge. Det merkelige er at de ikke kom lenger enn til Oslofjorden: Østfold, Buskerud og Vestfold – hvis den på Nøtterøy viser seg å være ekte. Der stoppet jordbruksrevolusjonen opp for lang, lang tid, muligens ekspanderte jordbruket først rundt 2800 f. Kr. opp til Trøndelag. Det er derfor bare ytterst få dysser i Norge, og de få vi kjenner til – 4-5 stykker – fins bare her. Sannsynligvis fantes det flere som enten er ødelagt eller ikke oppdaget. I Norge er det hittil fem arkeologisk anerkjente dysser. Steinblokka ved lysløypa omtales i Riksantikvarens database under kulturminnesøk.no: «Art: Gravkammer – gravkiste. Fornminnet kan være en grav av sjelden type». Men det står også: «Dette kan dreie seg om et natur fenomen».

Fra faglig hold får jeg vite at dysser i Norge er et omstridt tema. Er det en ekte dysse vi har for oss? Eller bare en tilfeldighet? Selv føler jeg meg sikrere etter å ha sett nettbilder av tallrike dysser: Den på Nøtterøy er ekte. Det vil i så fall være en sjeldenhet i norsk sammenheng.

Hva finner man under en dysse?

Beger fra traktbegerkulturen i yngre steinalder. Slike rester er funnet i dysse ved Skjeberg. Bildene er hentet fra Riksarkivet. Kulturarv.

Hva kan man så finne når man undersøker en dysse? I Norge ikke så mye, viser det seg. I 1981 – 82 undersøkte arkeolog Einar Østmo landets kanskje mest kjente dysse ved Skjeberg i Østfold. Her fant han trekull som ble radiologisk datert til 3500 – 2700 f. Kr., noe traktbegerkeramikk og redskaper av flint. Han har også undersøkt en dysse på Rødtangen i Hurum som kanskje er litt eldre: 3650 – 3350. Her ble det funnet noen flintbiter. I restene av en annen dysse samme sted ble det funnet perler av rav, en flintøks og pilspisser av flint. På Rødtangen har det også vært to andre dysser. Av de fem kjente dyssene i Norge ligger altså fire på Rødtangen. Dyssene omtales gjerne som enmannsgraver og er nesten alltid en naturstein, man kunne knapt bearbeide blokker med den tids steinredskaper. I funnene i Norge var det imidlertid ingen menneskerester. Men Østmo fant altså flintbiter, og i Danmark er det vanlig å finne istykkerbrent flint på gulvet og bjørkenever i sprekkene mellom kammerets steiner – for å holde det tørt og tett. Restene av keramikk i Skjeberg knytter dyssene til traktbegerkulturen, en kultur som nådde Norden rundt år 4000, og opphørte rundt 3350. Det er funnet rikelig med slike rester i Danmark og på den svenske vestkysten.

Det er også svært knapt med rester av grav i svenske dösar, men her og der er det keramikkrester ved kantsteinen rundt. Også i England og Frankrike er det få menneskerester å finne. Dette er noe av det uavklarte ved dysser, ja megalittmonumenter i det hele, at noen inneholder beinrester og skjelettdeler, andre ingenting. Noe kan ha gått i oppløsning gjennom tusenvis av år, noe kan være plyndret og ødelagt. Men noen dysser kan også ha vært i bruk for kultiske formål i en religion vi vet lite om. Kanskje bortsett fra at de store megalittgravene, f.eks. i Storbritannia, har oppreiste steiner orientert etter himmel retningene hvor sola treffer et bestemt punkt ved vinter- og sommersolverv. Det samme i Frankrike hvor man ofte finner bearbeidet flint, dolker/kniver, pilspisser, skraper og potteskår, ting man skulle ha med seg. I Nederland er det funnet små båter av brent leire, steinøkser og votiver, gaver til gudene, noen bare 1 cm lange. I Bretagne kalles dyssene for dolmen, dvs. steinbord, et ord som etter hvert har spredd seg internasjonalt. Noen ligger direkte på fjell og kan altså ikke ha fungert som grav.

Slik ser dyssa på Rødtangen ut i dag.

Etter hvert større graver

Dyssene ble etter hvert avløst av større megalittgraver, avlange og med flere dyssekamre i rekke, langdysser, dekket av jord og stein, i Danmark ofte i lengderetningen øst-vest med åpning mot sør. Rekorden der er en enorm langdysse på 160 meter, mens det vanlige er under 30 meter og en bredde på 6–10 meter. Dette var trolig fellesgraver for storfamilier og slekter blant jorddyrkende folkeslag i Vest-Europa i yngre steinalder, ca. 4000 til 1800 f. Kr. Alt dette må vi da tenke oss som gravhauger med jord over. Lang dyssene spredde seg i mindre utstrekning til Skåne og Bohuslän, hvor man kjenner til 70–100 dysser og bortimot 400 ganggraver. Men disse nådde altså ikke Norge som bare har denne eldste, enkle typen – fra «fattigsteinalderen», som noen sier.

Rundt 3300 nådde de såkalte jættestuene Danmark fra sør. En jættestue, norsk ganggrav, er et gravkammer, ofte med en enorm haug over, store kantstein rundt og en lang gang inn. På svensk sier man gånggrift. Gangen eller korridoren inn kan ha flere sidekamre og også et «forværelse» før hovedgraven, og formen på haugen følger da dette. I Danmark går et anslag ut på at det har eksistert 20–40 000 dysser og 6–7000 jættestuer; av 2400 bevarte er 500 jættestuer. Man anslår at 91% av alle danske storsteinsgraver er fjernet og brukt til annen bygge virksomhet. I mange langdysser og jætte stuer fins det rester etter et stort antall mennesker, og rekorden er muligens på Langeland med inntil 400 mennesker i én grav. Dette gikk over generasjoner med stadige tilførsler av nye døde.

I Tyskland, særlig på kysten i Friesland og ved Østersjøen, fins det 900 mer eller mindre skadde dysser og langgraver. Dette er sannsynligvis bare 15% av de opprinnelige. Mange er helt uten menneskerester. Også i Belgia og Nederland er de tallrike, men det største, helt overveldende antallet fins i Frankrike (Bretagne) og i Storbritannia.

Dyssene var dekket av jord og stein

Og her er det viktig på nytt å understreke at dysser og ganggraver opprinnelig ikke var slik de ligger i dag, men dekket av jord og stein, altså gravhauger. Kammeret lå inne i jordhaugen, og inn dit førte åpningen som var lav, og man måtte ned på kne. Mest av alt minte dette om en jordgamme. Den eldste formen i Norden er en rektangulær, kisteformet dysse, omgitt av en avlang eller rund haug av jord og stein, altså runddysser, og også gravkammeret inni var rundt, svært vanlig i Bohuslän hvor de kalles for runddösa. I Danmark kunne de største jættestuene være en haug av enorme dimensjoner, med en diameter fra 10 til 121 meter og en korridor inn til kammeret på 8-9 meter! Flere av Danmarks mest imponerende jættestuer er bevart, noen er også restaurert, men de fleste ble brukt som steinbrudd på 17-og 1800-tallet, særlig til veibygging.

Over hele Europa ligger i dag dyssene «nakne», uten haug og kantstein om foten. Litt kan i årtuseners løp være erodert, men det meste er fjernet av seinere slekter og brukt til murer, voller, veier og hus. Ofte har også gravplyndrere fjernet jord.

Ble tillagt mystiske egenskaper

I årtusener etterpå har folketroen tillagt disse steinene mystiske egenskaper. Danskenes jættestue er vel egentlig en trollstue, det var de som holdt til der, og i Tyskland og Nederland sier man Hünenbett (Hüne = kjempe), dvs. trollseng. Og det er vel ikke tilfeldig at dyssa på Nøtterøy kalles for Fandens Spillebord. Dette fenomenet finner vi overalt, steinene står for magi, legender og myter. Som på Nøtterøy fins det også i Spania og Bretagne en «djevelstein» og en «djevelhule», og der bodde ofte de underjordiske. I England fins en Devil’s den (den = hule). I Irland var dyssene bygd av «giants» og var bolig for underjordiske. Mange steder knyttes dyssene til feer og gudinner som «feenes hus», «feenes stein» og «feenes grotte». Og ofte danser feene på «bordet» ved midnatt.

At dette er et bord, går igjen på mange språk, både som spillebord og «Kjøpmennenes bord». Noen knyttes også til bestemte navn. På Orknøyene kalles en dolmen for Odins stein. Noen steder hadde dyssene legende virkning og man måtte krype under den for å bli frisk. Et annet sted måtte ektefolk dra dit for å bli forlikte.

Da Kirken oppstod, så den med mistro på slike steder. Dette var overtro og hedenskap. Dyssa ble tolket som en alterstein eller offerstein hvor en trollmann eller medisinmann (druide) hadde utført rituelle handlinger. Derfor ble enhver form for kult, f.eks. å påkalle noen ved disse steinene, motarbeidet. I Frankrike i år 435 kom det første forbudet, og i 452 het det at «den biskop som tolererer tilbedelse av steiner i sitt område gjør seg skyld i helligbrøde». I 567 het det at slike personer måtte kastes ut av kirken, og seinere at de som lar seg lure av «demonenes list», som ærer og kommer med ønsker foran steiner «skal graves så dypt ned at de aldri finnes igjen». Nye forbud kom på 600-tallet. Det ble forbudt å tenne vokslys, eller lage lys eller ild på slike steder. Og Karl den store bestemte at der hvor folk ærer steiner, der skal steinene ødelegges. Dermed førte kirkens bann til at mange megalittbyggverk ble ødelagt.

Nils Hansen, Borgheim, og Olav Hoff, Munkerekken, i et slag regnværspoker på «Fandens Spillebord» i Øraskauen. Foto: TB, 3.5.1983.

Mange ubesvarte spørsmål

Mange spørsmål forblir ubesvart. Kanskje særlig at mange dysser ikke har rester etter mennesker. Var dette utelukkende graver? I andre er det biter av skjeletter og knokler, til dels store mengder, plassert der over lang tid. Dette kan ha gått i oppløsning, blitt plyndret og ødelagt. Men hvorfor finner man ikke et eneste skjelett i helt uåpnede graver? Er dette bare ossuarer – beinhus? Noen steder er det brent inni og utenfor kammeret: Ble lik brent? Det er også knust keramikk der, vi finner flint og rav, og noen steder antatte gaver til gudene. Og i Tyskland har noen hulrom i gulvet som er umulig å tyde. Skulle bare symbolske rester gravlegges? Hva var i gropene i gulvet?

Noen forskere antyder at megalitter ikke bare var graver, men også viste slektens rett til området, deres revir. Imponerende byggverk skulle skape respekt. Men var dette også kultsteder for høytidelige handlinger, religionsutøvelse? Gaver til gudene, såkalt rituelt deponi, kan tyde på det. Noe trodde de på, guddommer eller vesener i natur eller himmelrom; plasseringen viser at solas posisjon var viktig, og soldyrking er kjent fra mange tidligere sivilisasjoner.

I Danmark mener forskere at jættestuene sannsynligvis er orientert etter månen. Veldig mange ligger øst/sør-øst og har inngangspartiet mot fullmåne.

Hvordan fikk de så flyttet på disse enorme blokkene som kunne veie flere tonn? Man mener at en stor gruppe menn brukte vektstenger, sammenhengende staur som spett, med tunge steiner på; det hevet blokka så de kunne bygge under med stein og jord. Deretter bikket de den over på en helling av jord og leire, og fikk den kanskje til å skli en meter. Deretter gjentas operasjonen, og den flyttes videre. Med mange blokker kunne dette foregå i uker, måneder og år, avhengig av avstanden de måtte tilbakelegge. Eller i generasjoner ved store anlegg.

Rekonstruksjon av dyssa på Rødtangen. Slik kan også dyssa på Nøtterøy ha sett ut.

Bosetting ved sjøen var vanlig

Dyssene på Rødtangen lå i sin tid rett i strandkanten. Siden har landet steget med 30 meter. Det samme er selvsagt tilfelle på Nøtterøy hvor det flere steder er gjort steinalderfunn. Vår mulige dysse ligger nå langt over havet. De nye innvandrende jordbrukerne drev med svibruk, svidde av små rydninger i skogen og dyrket i asken. Først rotfrukter, så lin og hamp til tau og klær, deretter korn. Sau og geit var dominerende fra først av. Det er ikke sikkert at jordbrukerne ved lysløypa måtte svi av stor skog, kanskje var det i begynnelsen bare busker og småskog. Iallfall kan den nesten flate, åpne dalen ikke ha vært uegnet til det beskjedne jordbruket det her er snakk om.

Våre norske, enkle dysser fra «fattigsteinalderen» kan altså telles på én hånd. Men kanskje hadde de det fint der ved lysløypa. Det var fugl og vilt å jakte på, og rett nedenfor lå stranda og sjøen med fisk og sel og skjell. Vestfjorden var breiere enn i dag, og det var litt lenger med skinnbåten eller den hule trestammen over til Stokkelandet, hvor ikke så mye stakk opp av havet, men hvor det nok også var muligheter for litt kosttilskudd, kanskje en elg? Og stedet var vestvendt, med kveldssol. Kanskje satt de der om sommeren ved bålet med et villsvin på spidd og skar av stykker med flintkniv. Kanskje tok de seg et kveldsbad og plukket litt østers til kvelds, skylt ned med geitemelk. Hvem vet?

Skulle jeg få komme med et nyttårsønske her, så er det at stedet må bli undersøkt av fagfolk. Kanskje får vi da Nøtterøy på den eksklusive lista over dysser i Norge.

Kartutsnitt over området ved lysløypa som viser plasseringen av Fandens Spillebord.
Follow Per Velde:

f. 1944 i Arendal. Bosatt på Nøtterøy og medlem av Njotarøy-redaksjonen. Lektor med hovedfag i fransk, nå pensjonist fra Nøtterøy videregående skole. Har deltatt i lokalpolitikken og vært aktiv i Bevar Grønne Nøtterøy.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.