Han far sjøl i stua

posted in: Kulturhistorie | 0

– Av Per Velde – 

Asbjørnsen og Moes folkeeventyr er en del av Norges kulturelle arv og har kommet i utallige utgaver gjennom 150 år. Ettersom de er samlet inn fra hele landet, kan man jo spørre seg om det også har vært noe å finne lokalt – her på Nøtterøy. Jeg hadde hørt noen rykter og satte meg derfor som mål å undersøke om dette kunne stemme. Og hva fant jeg? 

Per Chr Asbjørnsen i sitt arbeidsværelse i Rosenborggate 2 i Kristiania. Arkivfoto fra et av hans siste leveår, Institutt for kulturstudier, Universitet i Oslo.

Alle kjenner vi til eventyrene fra Asbjørnsen og Moe. Den ene, Peter Christen Asbjørnsen, var av yrke naturforsker, den andre, Jørgen Moe, var prest og ble siden biskop. Fra midten av 1830-årene reiste de om sommeren rundt i landet, samlet inn og skrev ned eventyr, sagn og viser som de fikk folk til å fortelle. Dette ble etter hvert utgitt som Norske Folkeeventyr 1841-44. Hovedutgaven kom i 1851. 

Om dette står det i Gyldendals Konversasjonsleksikon: «Det var en begivenhet i norsk åndsliv. Fra utlandet strømmet anerkjennelsen inn. De norske eventyr hørte til de beste i verden. Og de var fortreffelig fortalt.» I dag er de en del av vår nasjonale kulturarv. 

Molkte Moes største fortrinn som feltarbeider i Telemark, var hans evne til medmenneskelig kontakt. Og så delte han folkets kår i hverdag og fest. Arkivfoto, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.
Etterfølgeren 

Ingebret Moltke Moe, sønn av Jørgen Moe og vår første professor i folkeminne og middelalderlitteratur, overtok og sendte ut flere utgaver av eventyrene da de to eldre var døde. Moltke Moe hadde en særlig heldig hånd med å fornorske eventyrene (fra tilnærmet dansk skriftspråk) slik at de skulle ligge så nær det opprinnelige fortellerspråket som mulig. Alt fra 18-årsalderen hadde han samlet inn folkeminne, særlig fra Telemark, og noen eventyr stammer også fra hans hånd. Her må det imidlertid poengteres at mange av eventyrene ble fortalt flere steder og kunne ha noe ulike versjoner. I 1895 forteller Moltke Moe om en opplevelse da han for første gang hørte et bestemt eventyr: 

«Fyrste gongen eg høyrde dette æventyret ute paa landsbygdi, so tenkte eg: Dette er daa norsk, egte norsk; likso norsk som det malmrike bygdemaalet her uppe. Det er utenkjande, at dette kan have runne upp andre stader en her heime. Og den gamle ottiaars kona som fortalde meg æventyret, mumrande med munnen og ruggande med hovudet, men likevel so klaart og so levande, som ho nett var med sjølv i det ho fortalde – den armodslege stova hennar, der det ikkje var so mykje som eit bord til aa skriva paa, berre ein einaste krakk, som eg sat paa og skreiv på knei (sjølv sat ho paa peishella) – den bratte lii med bakande solsteik nedanfor – sumardagen dirrande yver dalen, og dei blaanande fjelli lengst ute i himmelsynet… alt samla seg, styrkte meg i den trui: er noko norsk, so er det dette. Og so ei tid seinare finn eg det att, i ei buddistisk bok fraa India… det same æventyret, berre her like so indisk som vaart er norsk.» 

Hvilket eventyr var det så Moltke Moe hørte? Jo, det er det vi kjenner som «Han far sjøl i stua». 

Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for gråbeinen. «Jeg skal vel lure den gråtassen», sa han til sist, og ga seg til å grave en ulvestue. Da han hadde gravet dypt nok, satte han en stolpe midt nede i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå der strødde han sne, så tassen ikke skulle se det var en grav under. 

Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå der. «Vov, vov, vov!» sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre marken, og så gjorde han et hopp – lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: «Vov, vov, vov», sa han. Rett som det var kom en gråbein tassendes og tassendes. Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde han et hopp – lukt ned i ulvestua. 

Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og det ble så kaldt at den lille hunden sto og frøs og skalv, og så var han så trett og sulten. «Vov, vov, vov, vov!» sa han og gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes bortover og husket på seg, og tenkte han nok skulle få seg en godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene – lukt ned i ulvestua. 

Da det led litt lenger utpå morgenen, kom det gåendes en gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi. 

«Er du kommet i fella nå, Mikkel?» sa hun til reven, for ham så hun først. «Til pass til deg, din hønsetjuv! – Du og, gråtass?» sa hun til gråbeinen; «har du revet geit og sau, så blir du nå pint og peisa dau. – Eia meg da, bamse! Sitter du i stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi flå, og skallen skal vi på buveggen slå!» skrek kjerringa ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram over hodet på henne, og kjerringa røk – lukt ned i ulvestua. 

Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde. 

Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: «Kan du ikke sitte rolig du da, di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest,» – for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen. 

Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa, og så slo han i hjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove. Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast. 

Tegning av Erik Werenskiold, Gyldendal år 2000.

Ifølge Moltke Moe er eventyr et gammelt, internasjonalt kulturelement som krysser grenser, som forandres og tilpasser seg lokale miljø, og slik antar nasjonale og regionale former. Våre versjoner er norske fordi nordmenn har satt sitt preg på dem, de er formet av og blir del av vår forestillingsverden. 

Hvorfor skrive om dette i Njotarøy? 

Utgangspunktet er at «Han far sjøl i stua» etter sigende også skal stamme fra Nøtterøy, det skal ha blitt fortalt av ei gammel dame i Hella, en av de ti versjonene som eksisterer. Dette var noe jeg for første gang ble fortalt av en nå for lengst avdød lærer her på Nøtterøy – sannsynligvis i 1978. Også andre har nevnt dette. I år bestemte jeg meg derfor for å undersøke dette nærmere. 

Jeg hadde også et annet spor. I Lorens Bergs bygdebok om Nøtterøy fra 1922 står det om uår og sulteforing av buskapen i fjøsene, noe som kunne være direkte gruoppvekkende. For eksempel blir det fortalt at kuer hadde «styrtet» på båsen i Tinvik (Tenvik?) i 1808. Og på sommerbeite var kveget i eldre tid utsatt for fare fra rovdyr. I 1692 forteller tingboka at på Bergan hadde ulven revet i hjel ei ku som de hadde leid av kirken, og sogneprest Hegelund skriver i 1743 at det finnes «desto verre alt for mange bjørne som fordærver bondens havreaker og sønderriver deres kjør». Dette måtte man selvfølgelig prøve å beskytte seg mot. 

Og så står det: «Ved Sande hetter en aas Ulvaasen, og traditionen beretter at de her hadde laget en ulvegrop for at fange ulv. En kjerring fra Hella skulde en juleaften gaa til Sande efter melk, kom ut paa vippelemmen og dat ned i gropa. Her fandt de henne morgnen efter – kjerringa i det ene hjørne, en ulv i det andre. Jeg har aldri hat meir end ett lys på bordet julaften, sa hun, men denne gongen hadde jeg to.» 

Dette kunne jo passe bra med at eventyret også ble fortalt i Hella. Og i Sigurd Unnebergs gårds- og slektshistorie fra 1971 står det: «Dyregrava kan ennå påvises». 

Aschehoug-hefte fra 1914
Hvordan finne ut mer om dette? 

At eventyret var blitt fortalt på Hella og at man til og med kunne peke på ulvegrava, et bestemt sted, så konkrete var eventyrene bare sjelden. Jeg tok derfor i tur og orden kontakt med Asbjørnsenselskapet, folkeminnesamlingen på Universitetet i Oslo og Nasjonalbiblioteket. Ingen kunne dokumentere dette, men viste til at en variant av eventyret ble trykt i Norsk Folke-Kalender i 1847, uten stedsangivelse. Det foreligger ellers 9 andre varianter fra hele landet med stedsangivelse. Jeg ble derfor anbefalt å undersøke i en beretning om en reise langs kysten som P. Chr. Asbjørnsen, som zoolog, hadde foretatt i 1846, for å se om jeg kunne finne noe der. Det ville da eventuelt kunne passe at dette var kommet i trykken året etter: Asbjørnsens beretning heter: «Indberetning om en zoologisk Reise, foretaget med offentligt Stipendium i Sommeren 1846.» 

Reisen varte i to måneder og gikk ut på å undersøke og samle skalldyr, skjell, sjøplanter og fugler. Det første oppholdet var i Arendal, og de øvrige navn som nevnes er Tvedestrand, Kragerø, Larvik og Hvaler. Selv om han nok også var innom andre steder, er det bare disse som er nevnt. Mitt håp, at han også skulle ha lagt til og nevnt det daværende ferjeleiet ved Hella (forbindelsen til Stokke), slo altså ikke til. 

Tilbake stod da følgende mulighet: Universitetet i Oslo fortalte at de hadde store mengder materiale etter P. Chr. Asbjørnsen som ikke var sortert og katalogisert. De sa jeg var hjertelig velkommen til å tilbringe noen tid hos dem for å lete i disse papirene om jeg skulle ønske det. Noe jeg i denne omgang ikke tok imot, det kunne bli både langvarig og muligens helt uten resultat. 

Konklusjon 

Det kan ikke dokumenteres at P. Chr. Asbjørnsen også fikk fortalt dette eventyret på Hella, men forholdene med rovdyr, ulvegraver etc. fantes på Nøtterøy, som i store deler av landet, og vi må kunne anta at dette eventyret i alle fall var kjent her – kanskje også med stedsangivelse, for eksempel ulvegropa på Hella, altså et direkte, lokalt tilsnitt. Og det helt spesielle er at her fins det en antatt faktisk historie på et konkret sted om ei kjerring som hadde falt ned i grava sammen med en ulv – nøyaktig som i eventyret. En ekstremt sjelden hendelse, må vi tro. Og som en representant for Asbjørnsenselskapet skriver i en mail: «En dyregrav vil være et fint utgangspunkt for en forteller til å huske nettopp dette eventyret.» Det må antas at denne historien har vært kjent på folkemunne på Nøtterøy, og at det med rette eller urette har versert en historie eller oppfatning om at eventyret hos Asbjørnsen også stammet herfra. Dette sier en del om sannsynligheten av dette, men altså ikke så mye som vi skulle ønske. 

Eventyrenes vandringer 

Moltke Moe forsket altså på folkeeventyrene i deres internasjonale vandringer og nye tilpasninger: I Norge får de derfor norsk stempel og beskriver norske dyr, mennesker, bondesamfunn og natur. Forestillingsverdenen blir norsk. Seinere oppdaget han stadig flere varianter av dette eventyret fra mange land; foruten den indiske også en engelsk versjon som Rikard Løvehjerte skal ha fortalt, dessuten tyske og franske versjoner, og fra Danmark og Sverige og landene i Baltikum. Også jødiske, arabiske og afrikanske historier har noe av det samme innholdet. 

Moe ser eventyrene, ikke bare som noe som skal behage og glede, men som beskriver noe og gir en måte å forklare og se verden og menneskene på. Der kan dyr være kodenavn for «øvrigheta», bjørnen kan bli «presten» og reven (i Norge) snakker «dansk» og kan være sorenskriveren. I de ulike utenlandske variantene er det et stort spekter av dyr og mennesker som faller i grava, og svært ofte viser disse eventyrene menneskenes falskhet og ondskap. Dyrene er gode og holder ord når de blir hjulpet opp, menneskene er onde. Dyr kan være takknemlige, mens menneskene er motsatt – grådige og utakknemlige. 

Den norske varianten har derfor «ødelagt» dette poenget som finnes hos så mange andre. Ja, skal vi tro Arbeidernes Leksikon fra 1933, så er eventyret her, sett i et klasseperspektiv, forandret til et «storbondeeventyr» – bonden som har gård og grunn og som ordner opp for fantekjerringa. Den norske versjonen er for øvrig svært kort, den slutter der hvor de utenlandske begynner – når mennesker og dyr er kommet opp av grava og skal holde løfter de har gitt for å kunne bli reddet. Først her begynner moralen i historien. 

Men altså: 

Versjonen av eventyret fra Hella kunne i denne omgang ikke påvises. Men til trøst: Ulvegrava er fortsatt der.

Per Velde sitter her ved den antatte ulvegrava ved Hella. Den er nå nesten rast igjen, og bare en svak fordypning er fortsatt synlig. Foto: Svein Lundby
Follow Per Velde:

f. 1944 i Arendal. Bosatt på Nøtterøy og medlem av Njotarøy-redaksjonen. Lektor med hovedfag i fransk, nå pensjonist fra Nøtterøy videregående skole. Har deltatt i lokalpolitikken og vært aktiv i Bevar Grønne Nøtterøy.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.