Samuel fra Sanne – fra til en av Norges fremste folkemusikk-kilder

posted in: Artikkel, Personalhistorie | 0

Av Ann-Turi Ford – Njotarøy 2016

En tukthusfange som blir smedfrimester. En omstreifer som etterlater seg store verdier når han dør. En bemerkelsesverdig formidler av sangskatter. Samuel Hellen (1813–1892), som fikk navnet sitt fordi han bodde i Hella da han gikk for presten, er en av folkemusikkinnsamler Ludvig Mathias Lindemans største og mest merkverdige kilder. 

Faksimile av Lindemans nedskriving av «Alf i Oddeskjær». Øverst til høyre kan vi se at Samuel Hellens melodi er fra Nedre Thelemarken, hvor han hadde vært på vandring.

I forbindelse med gruppa Ford Folks cd-prosjekt «Folkemusikk fra Nesodden» fikk jeg kjennskap til sangkilden Hellen. I materialet etter ham, som er bevart for ettertiden, takket være Lindemans dokumentasjon, fant jeg en særegen melodi til middelalderballaden «Liten Kirsten» som vi brukte på cd-en. Siden da har jeg tenkt mye på Samuel Hellen. Hans førti underlige, vakre melodier med tekster på stort sett bokmål er den rene gavepakken til folkemusikkinteresserte sangere fra Østlandet – som meg. Jeg gikk umiddelbart i gang med å lære meg alle sangene, og i 2014 fikk jeg et stipend fra Rådet for folkemusikk og dans til å finne ut mer om ham og skrive om det jeg fant. 

Lindeman var grepet av nasjonalromantikkens ideer og tanken om at eventyr, dans og sanger brukt av vanlige folk hadde en verdi og burde dokumenteres. Han fikk stipend til å reise rundt og samle slikt på den norske landsbygda og fikk utgitt materialet i mange bøker. Det meste av Lindemans originalnotater finnes dessuten på Nasjonalbiblioteket. Det var forskningsbibliotekar ved NBs musikkseksjon, Astrid Nora Ressem, som introduserte meg for Hellen og nøkkelen til hans sanger, nemlig notebøkene fra 1868 og 1869. 

Gjennom henne kom jeg dessuten i kontakt med Samuel Hellens tippoldebarn Kåre Haugerud. Vi har sammen besøkt Hellens fødested på Sanne og Hella, hvor han har navnet sitt fra. 

Artikkelforfatter Ann-Turi Ford tar selfie en tåkefylt novemberdag i Hella sammen med Kåre Haugerud. Han er tippoldebarnet til Samuel Hellen. Huset på bildet var ikke bygd da Samuel bodde hos ferjemannen og kona hans mens han gikk for presten, men det er riktig eiendom. Foto: Tom Brodin
Sped vestfolding synger for staut trønder 

En gang i 1868 kom altså to menn sammen et sted i Kristiania for å feste til papiret den enes ekstraordinære sangkunnskaper. Han som skulle synge, var smedfrimester Samuel Hansen Hellen, og han som skulle notere, var folkemusikkinnsamler Ludvig Mathias Lindeman. 

I det snart 150 år gamle tablået som vi prøver å se for oss, er den «staute, firskårne trønderen» – som var Olaus Arvesens beskrivelse av Lindeman – i ferd med å notere den første av i alt førti sanger som den lille smeden – i rettspapirene notert som rundt 164 centimeter høy – skal komme til å synge for ham. Det er Petter Dass’ katekismesang «Trollkvinden i Endor». 

De to var omtrent like gamle, 55 og 56 år, og de hadde en lidenskapelig interesse for sanger til felles. De bodde begge i Oslo, Lindeman i Grønnegate 4 og Hellen i Brenneriveien 16. Lindeman bodde sammen med kona Aminda, fire sønner og to døtre, mens Hellen bodde sammen med sin kone Marthe, to sønner og en datter. Bortsett fra dette hadde livene deres vært temmelig ulike, og Hellen hadde til sammen ti barn fra to ekteskap.

Ludvig Mathias Lindeman var en stor samler av folkemusikk. Her blir han presentert i «Skilling-Magazin til udbredelse af almen – nyttige Kundskaber».
Venner med svært ulike utgangspunkt 

Lindeman kom fra et dannet hjem i Trondheim med en far som var organist. Selv hadde han studert både teologi og musikk og var på dette tidspunktet en dyktig organist i Vår Frelsers Kirke – den som i dag heter Oslo Domkirke. Dette var kirken Samuel Hellen hørte til og etter alt å dømme ofte var i. Skal vi dømme etter antall katekismesanger han kunne, skussmålene fra presten som konfirmerte ham og hans forhold til grundtvigianismen, er det ikke tvil om at Hellen var en dypt troende mann. Lindeman hadde på sin side, som den første i Norge etter Olea Crøger, satt i gang en systematisk innsamling av folkemusikk. Nesten to tusen sanger skulle han komme til å dokumentere i løpet av livet sitt. 

Hellen kom nesten ikke fra noe hjem i det hele tatt. Det hjemmet hans unge ugifte mor, vaklende med fødselsrier, søkte tilflukt i om kvelden lørdag 13. november 1813, var imidlertid ressurssterkt nok. På gården Nordre Sanne på Nøtterøy bodde nemlig Jan Rasmussen, som var den første stortingsrepresentanten for Jarlsberg grevskap. Han skal blant annet ha kunnet ti ulike språk, deriblant gresk og latin. Til faddere for lille Samuel ble Rasmussens halvbror, skipper og gårdbruker Rasmus Christophersen, og dennes kone Anne Sørensdatter fra nabohuset på Nordre Sanne huket inn. Det er naturlig å tro at Hellens forbindelse til disse folkene er noe av forklaringen på at en fattig omstreifergutt som ham blir så lese- og skrivekyndig at han underviser bøndenes barn og får topp skussmål når han leser til konfirmasjonen.

Overalt hvor folk bodde, sang de 

Hvor den første sangdokumentasjonen i 1868 foregår, vet vi ikke, det kan ha vært i kirken hvor Lindeman jobber eller hjemme hos en av dem. Uansett synger Samuel Hellen i denne første runden sju sanger. Lindeman noterer melodien og teksten til et vers, som regel det første. Det spesielle ved Samuel Hellen er at han for hver sang oppgir hvor han har lært den. I denne første av tre dokumentasjonsrunder oppgir han at melodiene er fra Grevskaberne, altså dagens Vestfold, og fra Valdres, Biri, Gudbrandsdalen, Hemsedalen og Nedre Thelemarken. Sangene han videre synger, er fra steder man i dag ikke forbinder med folkemusikk, som for eksempel Hobøl, Råde, Moss og landskapet rundt Bunnefjorden. Det at Samuel Hellen alltid oppgir hvor han har lært sangene, viser at folk selvfølgelig sang overalt – ikke bare i nasjonalisme-hotspots som Telemark, Setesdal og Gudbrandsdalen. Hellens sanger er ellers fra et stort område, helt fra Arendal i sør, Sogn i vest, Råde i øst og Sunndalen i nord. Det later til at han under sine omfattende bevegelser fram til han var rundt tretti år kontinuerlig har plukket opp sanger. 

Da han ble benådet, satt Samuel Hellen i Slaveriet på Akershus festning, hvor han ble godt kjent med tankene til Grundtvig. Bildet er fra 1895 og er fotografert av Hans Wingaard Friis. Det tilhører Oslo Museum.
Frilynt og frigjørende kristentro 

Kanskje det er for å imponere teologen Lindeman at Hellen synger sangene med Petter Dass-tekster først? Eller er et moderne syn på den kristne troen nettopp møtepunktet deres? De har nemlig felles én viktig ting til: De er begge store tilhengere av grundtvigianismen – en frilynt kristentro basert på den danske presten Nikolai Fredrik Severin Grundtvigs tanker, og hvor det nasjonale har en viktig plass. Grundtvigs syn på kristendom var trolig forløsende, især for Hellen. Det går blant annet ut på at vi alle har noe godt i oss som skal videreutvikles, foredles og forvandles gjennom særlig sang, salmer og estetisk hverdagslig virksomhet. Lindeman skrev hele 350 melodier til Grundtvig-tekster i løpet av livet, og Hellen skulle komme til å være aktiv talsmann for de nye tankene. Han har etter alt å dømme møtt Grundtvigs tanker i Akershus festnings slaveri da han sonet en livstidsdom han fikk i 1843. Her møtte han Slaveriets prest Nils Christian Hald og grundtvigianer Hans Stensrud som også var prest, og i sine studentår jobbet som lærer på Slaveriet. Stensrud var svært populær blant fangene, ikke minst hos Samuel Hellen. I 1864, elleve år etter at han ble benådet, ærer han Stensrud ved å døpe sønnen sin Harald Stensrud Hellen. Dessuten hadde sentrale grundtvigianere som Olaus Arvesen og Hans Brun vært blant fadderne da den fem år eldre sønnen, Magne, ble døpt i 1859. 

Startet sanginteressen på Sanne? 

Senere, også det i 1868, har Hellen og Lindeman en ny dokumentasjonsrunde hvor ni sanger blir skrevet ned på notepapiret. Igjen står Petter Dass på programmet, nå med fem katekismesanger. 

Det er bemerkelsesverdig at Hellen synger så mye som tolv Petter Dass- sanger. På hans tid hadde nemlig piffen for en stor del gått ut av Dass-visene i bokform, etter at de hadde vært utrolig populære på 1700-tallet. 

Som grundtvigianer har nok Samuel Hellen verdsatt nasjonalarven, men opphavsstedene indikerer at hans dragning mot sanger har vært der helt fra oppveksten. Altså før han møtte Grundtvigs tankegods, i alle fall fra rundt konfirmasjonen og trolig tidligere fra bøker hjemme hos folkene på Nordre Sanne. Uansett må sangene ha vært viktige for denne dypt troende og musikalske mannen. 

Rundt femten av Hellen-sangene har opphav i den utrolig mye brukte sangboka, Kjempeviseboka, som også ble kalt Tohundreviseboka. Den ble utgitt av den danske presten Peder Syv i 1695, basert på Anders Vedels Hundredevisebog fra 1591. Kjempeviseboka var en av 1800- tallets desidert mest brukte bøker. Den ble trykt i opplag etter opplag, i vakre praktutgaver og rimelige versjoner – de siste oftest lest og sunget i filler. Et bondehjem med respekt for seg selv hadde både Katekismesangene og Kjempeviseboka på hylla. Ikke minst, må vi kunne anta, hos folket på Sanne. 

Den svært populære sangboka var igjen hovedkilde da Lindeman og Hellen kom sammen igjen året etter, i 1869. Nå dokumenteres hele 24 viser, og rundt halvparten av dem er fra Kjempeviseboka. Den aller siste sangen Samuel Hellen synger for Lindeman, er enda en sang den tidligere tukthusfangen nok lett har kunnet forholde seg til: «Grev Greffenfeld vise», slik den ble stavet av Lindeman, er skrevet av danske Peder Griffenfeld (1635–1699), som gjorde kometkarriere som rikskansler med grevskap i Vestfold for så å bli utsatt for justismord med feilaktige beskyldninger, dømt til døden, benådet på skafottet og plassert som livstidsfange på Munkholmen fra 1676 til han døde. 

Artillerigården på Fredrikstad festning ble opprinnelig oppført som lagerbygning for artillerimateriell og annet militært utstyr i 1733, men ble tatt i bruk som lokale for slavene i 1825. På det meste var det plass til 220 slaver, blant andre Samuel. I 1848 ble alle slavene overført til Akershus festning. Bildet er hentet fra forsvarsbygg.no. Der kan du lese mer om blant annet festningen i Gamlebyen i Fredrikstad.
Annerledeskilden Samuel Hellen 

Når det gjelder tekstene, later det til at Hellen forholder seg til Kjempeviseboka framfor muntlig overlevering, siden tekstene ofte er helt lik de trykte. Verken Kjempeviseboka eller Petter Dass’ Katekismesanger var større enn at Hellen kan ha hatt dem med seg på sine vandringer, men vi har ikke noe bevis på at han har eid dem selv. En mulighet er altså at han har blitt kjent med bøkene på Sanne. Det er også mulig at Hellen kan ha ført sin egen sangbok, eller – med sin tydeligvis over gjennomsnittet hjernekapasitet – rett og slett husket tekstene. 

Med sine førti sanger er Samuel Hellen en av Lindemans desidert største kilder. Bare Bendik Sveigedalen og Olea Crøger kan måle seg med ham. Samuel Hellens helt ekstraordinære livshistorie gjør ham dessuten til Lindemans mest merkverdige og motsetningsfylte sangkilde. Han ble altså født i dyp fattigdom utenfor ekteskap, vokste opp som omstreifer og tigger – stort sett i følge med moren og avbrutt av noen opphold hos folkene på Nordre Sanne. Midt oppi dette var han uvanlig kunnskapsrik, og han kunne lese og skrive. 

Som 17-åring møtte han sin første kone, Sophie Albertine Andreasdatter, og de følgende tretten årene levde han på kant med loven. Han var en liten og sped mann, og ifølge flere av rettspapirene hans kamp for tilværelsen avstedkom, ikke særlig egnet til tungt kroppsarbeid. Hvis du vil prøve å se Samuel Hellen for deg, kan du bruke beskrivelsen fra lensmannen i Aker: mørkt krøllete hår, mørke øyenbryn, blå øyne. På hodet en svart skinnlue med skygge, lerretsskjorte, grå vadmelsbukse, «frakke», rutete «verkensvest», et rødt og hvitt og et svart silketørkle i halsen, hvite strømper og støvler. 

Samuel og Sophie var etterlyst som kriminelle og gikk ut og inn av Tukthuset. Innimellom dette fikk de fem barn, pluss at Sophie fikk en dødfødt sønn med en medfange på Tukthuset – som hun kalte Samuel! I 1843, da Samuel Hellen var tretti år, fikk han en livstidsdom, noe som idag virker helt urimelig med tanke på alvorsgraden av kriminaliteten hans. Men slik var det, rettsvesenet kunne bure inne kriminelle gjengangere for lang, lang tid, også om hver enkelt forbrytelse nærmest var bagatellmessig. Han startet soningen på Fredriksten festning og ble flyttet over til Akershus festning etter et par år. 

I 1852, som for øvrig var året etter at Grundtvig besøkte Norge, ble han benådet og etablerte seg på Sagene med Sophie og barna. Han begynte som smed og fikk ett barn til sammen med Sophie før han ble enkemann. I 1857 giftet han seg igjen, med Marthe Olsdatter Kindsbækken, og startet for alvor sin klassereise: Han slo seg opp som smedfrimester, kjøpte en bygård, hadde ansatte, ble del av det fritenkende intellektuelle grundtvigianermiljøet, deltok aktivt på et stort nordisk kirke møte, skrev tekster om historiske og kristelige temaer som han fikk utgitt i tidsskrifter, og han ble medlem av Christiania Arbeidersamfund. I tillegg til de seks barna han hadde med Sophie, fikk han fire barn med Marthe. Åtte av barna vokste opp. Da han døde i 1892, etterlot han seg hele 7.000 kroner, noe som tilsvarer bortimot en halv million i dag. 

Merkverdige melodier 

Astrid Nora Ressem synes det at så mange av Hellens tekster har Kjempeviseboka som opphav, er svært spennende. For sangforskerne er det nemlig et problem at det er så få kilder herfra. Det er jo bare tekstene som er gjengitt i boka. Folk brukte melodier de kjente, eller lagde egne. Som i tilfellet med Katekismesangene hadde de vært utrolig populære hundreåret før, men i ferd med å gå av moten på Samuel Hellens tid. I forordet til Almuens sange som kom ut i 1790, påpeker Claus Frimann at kjempevisene nå er sjeldne blant bønder. Og det er kanskje bra, undrer han, «thi den megen Troldom og Diævelskab, som i disse er indvævet, feste alt for dybe Rødder hos de Eenfoldige, til at man burde ønske dem almindelige». Men han konkluderer likevel: «Lad dem synge, som ere forlegne baade med dem selv og med tiden!» 

På Samuel Hellens tid var innsamlerne også med på å prege hva som ble ansett som verdifullt. Ressem sier at hun tror at de nok hadde påvirkningskraft overfor en del storsangere. Hun tror nok Kjempeviseboka kunne bli ansett som mindre interessant fordi den var dansk og dermed ikke tok seg så godt ut som «norsk folkemusikk». 

Man kan tenke seg at Samuel Hellens sanger, ved siden av å være til glede, trøst og underholdning, også var en fin ressurs for ham i omstreiferperioden, kanskje en form for handelsvare? Han har kunnet by på lange underholdende fortellinger, trolig sunget på virtuost vis, og fått noe igjen som takk. Fra Setesdal kjenner man til at det ble betalt med sølv for slåtter. Så kan vi vel tenke oss at han også fikk nye sanger i bytte hos dem han var i kontakt med. Foruten «boksangene» deler han sju–åtte sanger av «lettere» karakter med Lindeman. Jeg tenker at han nok kunne en del flere, av en helt annen karakter, som han ikke hadde lyst til å synge for sangsamleren. 

Samuel Hellens melodier er, som ham selv, særegne. Har han skapt dem litt om i sitt bilde? Eller har han hatt et feinschmecker-øre for toner med litt uvanlige vrier? Ressem bemerker at de ikke alltid følger tekstens betoninger og verselinjer. Hun kaller melodiene «flotte og påfallende sterke» og liker at de ofte går på tvers av teksten. «Litt ulogisk, men veldig spennende», bemerket hun da jeg intervjuet henne. 

Også Håvard Skaadel har merket seg disse tonene. Han er ekspert på melodier fra denne tida og i ferd med å gå gjennom materialet etter Hellen. Han sammenlikner ofte rytmen, særlig Dass-tonene, med polstakt. 

Tekstene til svært mange av melodiene Lindeman fikk fra Hellen, fantes i den svært populære Kjempeviseboka.
Hvordan låt Hellens sang? 

Jeg velger å tro, blant annet basert på det vi vet om repertoaret hans og min samtale med Astrid Nora Ressem, at Samuel Hellen har vært en solid sanger. Han har kanskje ikke hatt noen bevissthet om at han sang folkemusikk, i alle fall ikke før han møtte grundtvigianismen og Lindeman. Ei heller at han drev med kveding. Ordet kveding – i dag synonymt med sang i folkemusikkstil – var nok ikke en gang i hans vokabular i vår betydning av ordet, ettersom det bare er et ord som på telemarksmål betyr «sang». Begrepet «folkemusikk» er et produkt av den nasjonale oppvåkningen – som Lindemans innsamling jo var del av. 

Har Samuel Hellen sunget salmer og katekismesanger dvelende og med fullt opp av melismer? Eller har han lagt mest vekt på å synge rytmisk, sterkt og klart – og på å formidle teksten tydelig? Melismer eller ornamenter, i folkemusikkmiljøet ofte kalt kruller, er et viktig stiltrekk ved moderne kveding. Det betraktes som et kvalitetsmerke som fra og med folkemusikkbølgen på 1970-tallet har indikert «ekte, gammel folkesang». Kanskje har Hellen brukt ornamenter som Lindeman har latt være å notere? 

Vi vet heller ikke om han sang raskt eller langsomt, men mange av sangene, blant annet Dass-materialet og kjempevisene, har svært mange vers og trenger kanskje en viss fart for å holde god framdrift.
Og hvordan uttalte han ordene? Hans skriftlige kilder var danske. Standard østnorsk er et produkt av dansk skrift og norsk tale. Danske prester i Norge på Samuel Hellens tid og før ble pålagt å tale «norsk» for å bli forstått, mens mange nordmenn knotet «dansk». Dette dansk- norske blandingsspråket ble nok normgivende. En lesende mann som Samuel Hellen la seg vel på blandingsspråklinja, i alle fall når han sang tekster fra bøkene? Men under den omflakkende delen av livet hans var kanskje Vestfold-dialekta, som på midten av 1800-tallet var langt bredere enn den er i dag, bedre egnet i kampen for å tilegne seg goder fra allmuen … 

Denne typen spørsmål vil jeg gå dypere inn i i mitt videre arbeid med disse sangene. Jeg jobber nå med å gjøre opptak av alle, noen som solosang og noen i arrangerte versjoner. Planen er å gi dem ut sammen med en fullstendig sangbok og fortellingen om Samuel Hellens spesielle liv. 

Både Ford og Haugerud kjente historiens sus da de besøke Nøtterøy kirke, siden impulsene derfra ganske sikkert måtte hatt stor betydning for Samuel Hellen.
Sang trolig for de store kulturprofilene 

Tilbake i 1869 sang altså smeden fra Nøtterøy, med sitt forunderlige, brokete  liv, siste runde med sanger for Lindeman. Kanskje de innimellom syngingen snakket om sin andre store felles interesse: grundtvigianismen? 

Og den tidligere fattiggutten og tukthusfangen var ganske sikkert en kjær gjest i det lindemanske hjem, hvor det ble holdt musikalske og litterære kvelder hvor alle slags kulturprofiler var representert. Det er ikke umulig at også en liten smed fra Nøtterøy gledet forsamlingen med noen av sine sanger. For et merkverdig liv!

Du kan lese mer om Samuel Hellens omskifteligeliv i Helge Paulsens «Fattiggutten og tukthusfangen fra Hella, som ble en av landets store folkemusikksamlere» og sto i Njotarøy for 1994,s. 32–46. 

Du kan også lese den på https://www.notteroyhistorielag.no. Skriv Samuel Hellen i søkefeltet. 

Nedskrevet av Lindeman etter Hellen i 1868:
Trollkvinden i Endor 
Til Fader vor at sende
Job var en gudfryktig mand 
Kristus oss fortællet haver 
Aldri er at hitte nogen 
Kan Kuldens stad vel varme give 
Herre Gud ditt dyre navn og ære 
Sødeste broder 
Blant alle Guder er 
Sidste Bud på Sinai taler 
Ak hvo kan fortelle og udsige 
Alf i Oddeskjær 
Spørg du med David 
Drost Hr. Lavmand 
Disiplene til deres frelser kom 
Spanisland og Myklagaard 

Nedskrevet av Lindeman etter Hellen i 1869: 

Sven Vonved 
Sterkodder satte … 
Ungen Svegder 
Ved Udrykningen / Plante kål 
Marsk Stigs døtre 
Ridder Bolsø og Fager Aase 
Greve Genselin 
Bonden og Nissen / Haugebonden 
Ebbe Skammelssøn 
Tordivelen og Flugua 
Kong Erik og havfruen (Magnus og havfrua) 
Øvrigheta vor 
Sæterbesøket 
Dalby Bjørn 
Kjærringa og presten 
Dronning Dagmars død 
En smuk vise om venskabs ubestandighet 
Liten Kirsten 
Adjø min forlovede Blomme 
Kong Diderik og Holger Danske 
Faalahestens vise 
Mester Hildebrann 
Grev Greffenfeld vise 
Gud Raabte Disiplene frem og talte 

Ann-Turi Ford er journalist i halv stilling i Akershus Amtstidende. Hun er også fagforfatter og har gitt ut tre bøker. I tillegg har hun jevnlig oppdrag som musiker.
Ford er en allsidig folkemusikksanger, som blant annet har utgitt cd-en «Folkemusikk fra Nesodden» sammen med bandet Ford Folk. 
Samuel Hellen-prosjektet hennes er tredelt, med ei bok og to cd-er, den ene med kristelige sanger, den andre med ballader og andre verdslige sanger.
Ann-Turi Ford lanserer bok og cder høsten 2019. 
Og en morsom kuriositet – Ann-Turi bor i Hellaveien på Nesodden.

Follow Ann-Turi Ford:

Journalist

f. 1962 i Dover, England og vokst opp på Nesodden. Jobber halvt som journalist i Akershus Amtstidende og ellers som fagforfatter, sanger og grafisk designer. Har gitt ut flere bøker om lokalhistorie på Nesodden, en cd med folkemusikk derfra og en guidebok til Oxford i England (Norse & Nordic Oxford). Nå jobber hun med en cd/bok om Samuel Hellen og de førti sangene etter ham.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.