“En sjømanns liv er en gyngen på farer”

posted in: Sjøfartshistorie | 0

Av Arne Aronsen

Et skipsmannskap i drift på isen i Skagerak

Tretten år gammel reiste Anton Brechlin Andersen fra Nedre Buerstad til sjøs. Han var ikke engang konfirmert. Det var ikke uvanlig at så unge Nøtterøy-gutter tok hyre på seilskuter: Mange måtte belage seg på et liv på sjøen. Og langt fra alle kom hjem igjen.

I følge Helge Paulsen forliste 150 norske skip bare i året 1870(1). I perioden 1876 til 1893 forliste så mye som 269 skuter fra Tønsberg tolldistrikt. Det er 15 skuter hvert år i gjennomsnitt. 25 skuter gikk ned med mann og mus, og 336 mann ble borte på havet. Mange av dem — kanskje de fleste — var fra Nøtterøy, og i tillegg seilte jo nøttlendinger også på skuter utenfor vårt tolldistrikt.
Det var altså et ikke så lite farefullt sjømannsliv den trettenårige Anton hadde i sikte da han i 1857 gikk om bord i briggen Marthe Helene med destinasjon Skottland. Anton Brechlin Andersen ble likevel en gammel mann, til tross for at også han måtte oppleve både forlis og andre dramatiske hendelser. En av hendelsene forteller han om selv i et intervju i Tønsbergs Blad september 1925. Historien er så spennende at jeg gjengir hele intervjuet. Språket er modernisert til dagens rettskrivning av undertegnede, og åpenbare feil er rettet opp.

– Jeg er vel for gammel til å kunne fortelle noe, jeg, sa kaptein Brechlin Andersen forleden da jeg kom i samtale med ham.
– Hvor gammel er De da?
– Jeg er født på Nøtterøy den 26. oktober 1844, går således i mitt 81. år. Min far het Andreas Andersen. Han var født 1816, var sjømann og døde 1898.
– Men hvor har De det noe fremmede navn Brechlin fra?
– Det er fra min bestefar på morssiden. Han var tysker og het Volkert Erik Breckling og var født på Eiland Føhr 1789(2). Som skipsskaptein kom han til Nøtterøy i 1814 og giftet seg der med Rebekka Pedersen, som var født 1791. Det var mine besteforeldre. Siden er navnet Brechlin bevart i slekten gjennom dåpen.
– De kom kanskje tidlig på sjøen?
– Før jeg var konfirmert 13 år gammel gjorde jeg noen turer på Skottland med briggen ”Marthe Helene”, ført av kapteinen, som også var reder. Så var jeg hjemme og ble konfirmert. Det var i presten Harbitz’ tid. Han var da statsråd ved avdelingen i Stockholm og hadde en vikar her. Navnet hans husker jeg ikke, men jeg minnes godt at jeg var hans spesielle yndling. Han kalte meg bestandig “den lille skotte”, fordi jeg gikk i grå dress som var kjøpt i Skottland. Og så kunne jeg svare på spørsmålene hans.
Når han eksaminerte de andre, og de i et øyeblikk stod fast, pleide han si til meg: — Du får svare for dem du, Andersen.
Etter konfirmasjonen bar det ut på blåmyra for alvor. Da for jeg i ett trekk til 1897, da jeg forliste med mitt eget skip, briggen ”Emma”. Siden har jeg holdt meg i ro her hjemme i Tønsberg.
Den første jeg var med, var briggen ”Henriette” av Nøtterøy; så med ”Andrea Caroline” fra Tjøme; videre med ”Hebe” fra Sarpsborg og med ”Stella” fra Tønsberg. 19 år gammel tok jeg navigasjonseksamen, og ikke svært lenge etter ble jeg styrmann. Som styrmann hadde jeg en opplevelse som jeg må fortelle Dem.
Det var i 1871. Jeg var da styrmann med bark ”Amalie ”, som tilhørte Røsch her i byen. Kaptein var Christen Jacobsen, også her fra byen. Vi kom saltlastet fra Spania og skulle til Oslo. Det var blitt ut i februar måned da vi kom opp under Norge. I 1871 var det en av de verste is vintre vi har hatt. Hele Nordsjøen var full av is, og verst var det i Skagerak. Man så is så langt øyet kunne nå, og man kunne gå og kjøre på den milevidt. Som sagt, vi kom inn i denne, og det var som om vi skulle befinne oss oppe i polaregnene. Isen skrudde seg tettere og tettere om oss, og til slutt ble vi liggende uten minste sjanse til å få åpent vann. Dette oppdaget vi ikke så langt vi var i stand til å se med kikkerten.
Det ble stadig verre og verre med skruisen. Så stod det ikke noe annet tilbake enn å forlate skuta og begi seg ut på isen og vandre på lykke og fromme. Vi tok med den ene av båtene til å begynne med. Denne utstyrte vi med mat og klær. Og så trakk vi den med oss inn over isen. Vi var åtte mann, og det ville være tilstrekkelig med plass til alle i båten om vi nådde fram til åpent vann.
Imidlertid ble den jo tung å drasse med på denne måten, og vann var det ikke i sikte noe sted. Noen begynte derfor å knurre og mente vi skulle la båten i stikken, så ville vi så mye hurtigere kunne bevege oss mot land. De som mest tente for denne planen, var kapteinen og tømmermannen. Den siste var litt ut i årene. Det nyttet ikke alt hva jeg protesterte og framholdt det farlige ved å gi oss ut på en slik eventyrlig ferd. Jeg framholdt at isen var i drift, og at den derfor ikke var landfast. Vi ville finne åpent vann utenfor landet, hvis vi nådde dit. Men det var ikke mulig å få dem til å dele denne mening. De holdt på sitt og ville gi seg på vandring. Tømmermannen var til og med så forutseende at han kledde seg godt, tok en ransel med mat på ryggen, og mente nå å være rustet til å gi seg alle farer og strabaser i vold.
Jeg tok plass i båten, i det jeg sa: ”Jeg forblir her, reis dere.” De forsøkte å overtale meg, men til ingen nytte. Så ruslet de bortover. Jeg ble sittende. Kommet et stykke av sted syntes nok kapteinen synd på meg fordi jeg skulle bli igjen alene. De kom derfor tilbake for å overtale meg. Og jeg lot meg virkelig overtale enda jeg hadde en sterk indre følelse av at det ville bære galt av sted.
I motsetning til tømmermannen kastet jeg klærne av meg for å få bedre bevegelsesfrihet. Oventil hadde jeg således bare to blå ullskjorter og gikk i skjorteermene.
Det var ved tolv-tiden på formiddagen den 20. februar at vi forlot skuta og begav oss på vandring. Solen skinte henover den uendelige isørkenen, og så lenge solen var oppe, var det jo ikke så forferdelig kaldt. Vi gikk og gikk. Det ble mot aften, og dagen hellet. Med mørket satte også kulden inn. Og hva som var verre: isen skilte seg ut i store flak, som vugget og drev i større eller mindre råker. Nå begynte det for alvor å se faretruende ut, men det var umulig å gå tilbake. Alle åtte var på et stort isflak, som drev omkring uten noen kurs. Men det var ingen garanti for at flaket skulle holde. Timene sneglet seg hen i den mørke og gnistrende kalde vinternatten. I begynnelsen kunne vi jo bevege oss litt, så vi fikk noen varme ilinger i kroppen. Men også det tok slutt. Isflaket vi gikk på, smuldret opp og slo revner. Vi kunne hvert øyeblikk vente at det revnet fra hverandre i småbiter. Til slutt gikk det fra hverandre i to deler. Vi ble nå fire mann på hver del. Skipperen, jeg og to til, deriblant en 15 år gammel gutt, ble sammen på den ene delen. På den andre satt andrestyrmannen, tømmermannen og to matroser. Nå drev vi hver for oss, for til slutt å forsvinne ut av syne for hverandre i nattens mulm. Men også det flaket vi satt på, smuldret stadig inn. Det var ikke lenger mulig å holde seg oppreist, vi måtte sette oss ned og med ryggen mot hverandre to og to, for på den måten å varme oss litt. Omsider kom vannet inn over oss, så vi satt i vann til midt på livet. En slik natt vil jeg be Gud bevare alle fra å måtte oppleve. Og det står ennå for meg at det skyldes Guds nådige bistand at jeg slapp levende gjennom denne fryktelige nattens usigelige lidelser. Hvordan vi led, kan neppe forestilles. Det lar seg ikke skildre med ord. Men dag fulgte også på denne natt. Solen steg, og det var en eiendommelig menneskelig stilling dens blide åsyn skuet ned på i den tidlige vintermorgen.
Imidlertid hadde vi fått to skip i sikte. Men ville det lille gyngende fnugg vi satt på, holde så lenge til de kunne komme oss til unnsetning? Sjansene var ytterst små. For nå var også vi fire skilt fra hverandre. Jeg og den 15 år gamle gutten befant oss på det ene flaket. De andre to drev for seg selv. De øvrige fire så vi ingenting til.
Et Tønsberg-skip kom seilende forbi oss. Det slengte ut en ende og det ble ropt: ”Hold fast!” Men skuta hadde for stor fart, og våre hender stod krumme som ørneklør, så det var umulig å foreta seg noe i en slik hast. Men så kom briggen ”Melanchton ” av Kragerø, kaptein Borgen, ned mot oss.

Briggen ”Emma”

De fikk først fatt på kapteinen vår og dem som var sammen med ham. De ble halt om bord. Så kom linen ut til meg. Og det var i siste liten. Det var med nød jeg maktet å gjøre fast linen om livet på den unge gutten. Men det gikk på et vis, og jeg så de svingte ham om bord. Men De skulle sett min stilling i dette øyeblikk. Da var det ikke mer igjen av isflaket enn to små biter, akkurat store nok til å holde meg når jeg stod med ett kne på hvert av dem og holdt dem sammen på denne måten.
Endelig kom da linen også ut til meg. Men nå var skipet dreid om, så jeg måtte hales rundt baugen og over til motsatt side. Jeg var så medtatt at jeg ikke hadde orket å binde linen så godt rundt livet at jeg kunne gjøre en knop. Jeg tok derfor tampen i den ene hånden og holdt fast om linen, så ropte jeg: ”Hal inn!”. Med oppbydelsen av de siste krampaktige kraftanstrengelser holdt jeg slik til jeg var om bord. Men i det de halte meg forbi baugen, skrubbet den ene armen min mot denne, så skinn og kjøtt ble flekket av. Da jeg var kommet om bord, var det også slutt. Jeg falt i avmakt på dekket og husket ikke noe fra det øyeblikket jeg svingte inn over rekken. Jeg våknet et par timer senere og lå da i kaptein Borgens køye, iført andre klær. Til å begynne med stusset jeg litt. Men så fikk jeg se kapteinen sitte ved bordet og spise middag sammen med skipets offiserer. Kaptein Borgen kom nå og spurte hvordan det var med meg. Han hadde arbeidet med meg i to timer for å bringe meg til bevissthet.
Den stakkars tømmermannen og en av matrosene var gått vekk i løpet av natten. De hadde måttet hoppe fra det ene flaket til det andre, og dermed var de forsvunnet i det kalde dypet. De andre to var reddet.
Vi var seks kvartmil av Fredriksvern (Stavern) da vi forlot skipet. Og vi var tvers av Kristiansand da vi ble tatt opp. Så kom vi omsider inn til Kragerø, hvorfra vi begav oss til Tønsberg, og den eventyrlige ferden var til ende. En sjømanns liv er en gyngen på farer og en lek med døden.

Et langt liv på sjøen

Anton Brechlin Andersen hadde, som han selv forteller, et langt liv på sjøen. I intervjuet forteller han om de første skutene han seilte med. Ved å gjennomgå rullene i sjøinnrulleringen, som fins i kopi i statsarkivet på Kongsberg, lar det seg gjøre å rekonstruere fartstida hans etter 1869. Slik kan vi se hvilke skuter sjømannen seilte med og hvor de reiste. Jeg har satt fartstida opp i tabellen nedenfor:

Sjøinnrulleringen for Tønsberg
Anton Breklin Andreassen (Andersen)
Hovedrullenummer 858, utstedt 22/1 1869, nytt 6/3 1871
Faret over 12 måneder som Enestyrmand

År Dato Navn Fra Til Dato Hjem Stilling
 1869   24/2  John  Tønsberg  Fredrikshald  22/9-69  Tønsberg
 1870   22/4 Amalie  Tønsberg  27/2-71  Tønsberg(1)  Enestyrmand
 1871  25/3 Elise  Horten  London  7/10-71  Horten
 1872  3/6  Drammen  Skotland   24/11-72  Sarpsborg
 1873  5/3  Aurora  Tønsberg  Waterford  10/10-73  Sunsvall
 1873  10/10  Aurora  Sunsvall  Udlandet  23/12-73  Tønsberg  Styrmand
 1874  12/2  Aurora  Tønsberg  Udlandet  10/2-74  Tønsberg
 1875  5/5  Sylphiden  Fredrikstad  Ostende  5/11-75  Fredrikstad  Fører
 1876  5/2  Sylphiden  Fredrikstad  ?  20/1-77   Christiania  Fører
 1877  28/3  Sylphiden  Christiania  Brügge  9/5-77  Fredrikshald  Fører
 1878   22/3  Vestalinden  Tønsberg  Skotland  17/8-78  Tønsberg  Fører
 1878   19/8  Vestalinden  Tønsberg  England  5/10-78  Tønsberg  Fører
 1878   23/10  Vestalinden  Tønsberg  Dundee  27/12-78  Moss  Fører
 1879  4/3  Vestalinden  Tønsberg  Peterhead  3/10-79  Tønsberg  Fører
 1880  10/4  Vestalinden  Tønsberg  Skotland  10/6-80  Tønsberg  Fører
 1880  1/7  Emma  Tønsberg  Charlestown til Udlandet  24/11-83  Tønsberg  Fører
 1880   2/11  Emma  B?  Vestindien  24/11-83  Tønsberg  Fører
 1883   17/8  Emma  Tønsberg  Drøbac udlandet  24/11-83  Tønsberg  Fører
 1884  19/2  Emma  Tønsberg  Ostende  11/10-84  Christiania  Fører
 1884   18/11  Emma  Tønsberg  Glasgow  Fører
 1890   10/4  Emma  Drammen  Udlandet  10/12-90  Tønsberg  Fører
 1891   25/4  Emma  Tønsberg  Udlandet  21/9-91  Tønsberg  Fører
 1892  26/4  Emma  Moss  Udlandet  3/10-92  Tønsberg  Fører
 1894  2/5  Emma  Christiania  Udlandet  17/9-94  Tønsberg  Fører
 1895  4/5  Emma  Tønsberg  Udlandet  16/11-95  Christiania  Fører
 1896  7/5  Emma  Tønsberg  Udlandet  24/11-96  Christiania  Fører
 1897  12/5  Emma  Tønsberg  Udlandet  6/10-97  Bracke  Fører

1) efter forliset den 21/2-70

Anton Brechlin Andersen, ble en kjent skipsreder og skipsmegler i Tønsberg. I 1904-08 var han formann i styret for Tønsberg navigasjonsskole, og han var også formann i Tønsberg Sjømannsforening 1916-18.
Rundt århundreskiftet var det imidlertid trange tider for seilskuterederne. De små seilskipene som hadde gått i Østersjøen og Nordsjøen, og særlig besørget trelasttransporten fra de svenske Østersjø-havnene til England, Frankrike og Nederland, kunne ikke konkurrere med dampskipene. Mange av de gamle seilskuterederne var fulle av uvilje mot den nye tida, og noen prøvde hardnakket å holde liv i seilskipsrederiet ved å kjøpe eller bygge nye skip, noen mye større enn de gamle og av og til også av jern eller stål. Men de får ingen varig betydning. Skutene går som regel ut av rederens eie etter kort tids forløp, dels ved forlis, dels ved avrigging, opphugging, kondemnering eller salg. Omkring århundreskiftet er forfallet i seilskipsfarten katastrofalt, noe vi ser tydelig illustrert gjennom skjebnen til Brechlin Andersens rederi.
En oversikt i Tønsbergs historie(3) over seilskipsrederier omkring århundreskiftet viser at Anton Brechlin Andersen & Co eide ni seilskuter. I 1904 hadde selskapet sju små seilskip i fart; det største var barken Eda på 514 tonn. Eda ble kondemnert samme år. De andre skipene ble solgt de følgende åra, og i 1909 solgte selskapet skonnerten Reykjavik på 51 tonn. Dermed var selskapet oppløst.

Familien

Brechlin Andersen giftet seg først med Pauline Abrahamsen som døde i 1895, og dernest med Thea Thorgersen, som også døde fra ham, i 1923. Han bodde i Øvre Langgt. 20 i Tønsberg. De ti barna hans tok etternavnet Brechlin, og flere av dem utvandret til Amerika. Først bosatte de seg, som så mange andre nordmenn, i Brooklyn i New York. Her ble for eksempel datteren Antonette Pauline oversøster ved Norwegian Hospital. I kildene har jeg fulgt noen av utvandrerne et stykke på veien, men i dag er det flere hundre som heter Brechlin over hele USA.

Mange av dem har sitt opphav i Tyskland. I Norge er det derimot ingen etterkommere med dette etternavnet. Den 9. april 1928 døde Anton Brechlin Andersen etter å ha levd et langt liv knyttet til skuter og sjømannsliv. Han ble 83 år gammel. Han er gravlagt på Tønsberg gamle kirkegård sammen med sine to koner, sønnen Toralv Volkert og datteren Helene Rebekka. I Tønsbergs Blad stod følgende nekrolog den 10, april 1928:

“Skipsreder A. Brechlin Andersen er i går avgått ved døden. Brechlin Andersen var født på Brattås på Nøtterø i 1844 og dro allerede i 14-årsalderen på til sjøs. Han steg opp gjennom gradene og fikk våren 1867, etter å ha ”gått skolen ”, styrmannshyre med skonnerten “Sylfiden”, og i 1874 ble han skipper på barkskipet Aurora. Like før han tok styrmannseksamen i 1887 var han i 13 år om vinteren navigasjonslærer på sjømannsskolen i Tønsberg, men i 1880 ble han partreder i ”Emma” som sattes i fart på Vestindien og var således stadig ute. ”Emma” hadde han til 1897, da skipet sprang lekk i Nordsjøen og forliste. Det var hans siste tur, men også hele tiden siden var han sterkt interessert i sjøfarten. Han var således medlem av Tønsberg Sjømannsforening fra 1887 og en tid også formann i denne forening. ”

Begravelsen ble behørig omtalt i Tønsbergs Blad den 17. april. I følge avisen var det usedvanlig stor deltakelse. Tønsberg Sjømannsforening var møtt fram ”under floromvunden fane”. Det ble nedlagt kranser fra Sjømannsforeningenes Fellesforening og fra Tønsberg Sjømannsforening, og til tonene av et preludium av Chopin ble kisten båret ut av medlemmer av Tønsberg Sjømannsforening.

Noter

  1. Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900-årene, s. 96.
  2. Se Arne Aronsen: Volkert Erick Breckling -en friser på Nøtterøy. Njotarøy 2000.
  3. Oscar Albert Johnsen: Tønsbergs historie, bd. III, 2.
Follow Arne Aronsen:

f. 1951 på Nøtterøy. Bor på Torød. Cand.philol. fra Universitetet i Oslo 1981 med norsk hovedfag og historie mellomfag. Lektor på Greveskogen videregående skole.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.