«Fra Nordishavets de kolde Strande…»

Svend Foyn og selfangsten
Helge Paulsen:

Svend Foyn var født i Tønsberg i 1809 og var 25 år gammel i 1834 da han fikk sin første skute å føre.
Om hans tidligste år til sjøs, som gutt og ung mann, er det ikke mye som er kjent – heller ikke hvilke skuter han seilte med som menig sjømann og som styrmann. Men vi kan gå ut fra at han hadde en god del av sin læretid til sjøs på familiens egen skute, bark «Minerva». Svends far Laurentius Foyn fikk bygd denne barken på Kaldnes i 1803. Året etter ble den målt til 125 1/2 kommerselester; det var et av distriktets største skip.(1)

Illustrasjon hentet fra boken “The cruise of the “Antarctic” to the South Polar regions” av Bull, H.J. og utgitt av E. Arnold (London, 1896)

«Minerva» ble i familiens eie i all sin tid, til den forliste i 1865. Men Laurentius Foyn omkom allerede i 1813, og enken Benthe Marie Foyn ble barkens reder. De første årene ble den ført av forskjellige skippere, fra midt i 1820-årene av Svends eldre brødre, først Samuel (som omkom i 1830), så Laurentius som var 2 år eldre enn Svend. «Minerva» seilte med trelast bl.a. til Frankrike, men var nok også i Middelhavet. Vi kan se av Tønsbergs magistratsprotokoll at den både i 1831, 1832 og 1833 var utstyrt med tyrkisk sjøpass og 3 kanoner til forsvar mot sjørøvere. Det ville være i tråd både med familieforholdene og med tidens praksis om Svend Foyn nå var styrmann hos broren, skipper Laurentius Foyn. Sannsynligvis var han det.
Året etter, i 1834, seilte Svend Foyn sin før-ste tur som skipper. Laurentius fortsatte å føre «Minerva», og da moren døde i 1842, ble han hovedreder for den. Svend var senere medeier; hadde kanskje vært det lenge.
«Minerva» (nå 163 1/2 kl.) forliste ved Narva 30. mai 1865 med tap av flere menneskeliv, bl.a. to mann fra Nøtterøy. Skipperen, Jens Jensen fra Knarberg, ble reddet. Det ble kjøpt inn en ny «Minerva». Den ble hentet fra England, var på ca. 200 kommerselester. Jens Jensen var styrmann på hjemturen. Men på den samme hjemturen, før skipet var registrert og målt i Norge, forliste det 23. februar 1866 ved Rakkebåene. 8 mann omkom, bare 1 ble reddet. Skipper og styrmann var blant de omkomne.
I 1807 hadde Stokkefamiliene Bull og Melsom (Gjert Bull i Bogen og Peder Christen Melsom) bygd barken «Familierne». Peder Melsom var hovedreder. Hans enke solgte den i 1830 til Niels Bull med flere i Tønsberg, og disse igjen i 1834 til Svend Foyns bror Laurentius Foyn «med flere». Disse «flere» var i første rekke moren, enken Benthe Marie Foyn, men sannsynligvis hadde også den sparsommelige styrmann Svend kjøpt parter i skipet. I alle fall ble han snart medeier, senere hovedreder for det. I 1844 registrerer tollboka «Svend Føyn m. Fl.» som skipets rederi. Moren var død i 1842.
Fra 1834 tilhørte «Familierne» altså familien Foyn, og snart ble den omdøpt til «Familien». Den var opprinnelig målt til 115 kommerselester, målte nå 141 lester. Med den seilte Svend Foyn sin første tur som skipper, og turen er registrert i Tønsbergs «utgående» tollbok 1834. Det var ingen lang tur, den gikk fra Tønsberg til Halden.

Trelastskipperen

«5. April (1834): Skpr. Svend L. Føyn af Tønsberg, førende Skibet «Familierne», dr. 141 Coml: efter Drammens Mbr: af 23 Juli 1830…. agter med samme til Frederikshald…»
7. april kom barken til Fredrikshald (Halden), og av Fredrikshalds tollbok ser vi at skuta lå der i 14 dager og tok inn trelast, og med denne lasten avgikk den 21. april 1834 til Paimboeuf, en liten fransk havn på vestkysten, utenfor Nantes ved munningen av Loire.(2)
I Paimboeuf hadde den 25 år gamle Svend Foyn antakelig vært før han ble skipper; det var en av de havner «Minerva» anløp med trelast. Tollboka i Fredrikshald skriver skipperens navn «Swen L. Føyn». «L.» står for Laurentiussen. Tollbøkene og andre samtidige, offentlige kilder skriver alltid Føyn, slik navnet ble uttalt. Først senere i århundret begynte familiemedlemmer og andre å skrive Foyn. Avisene skrev Føyn, t.eks. Morgenbladet i skildringen av «Haabets» stabelavløping i 1845, og så sent som i 1870 kunne en lese om Svend Føyn i «Folkevennen» og «Dølen».
I 7 år – fra 1834 – seilte nå Svend Foyn i trelastfart med bark «Familien». Han kjøpte trelast i Østersjøhavner og solgte sør i Europa. Han tjente penger. Om dette kan vi lese i Arne Odd Johnsens bok «Svend Foyn og hans dagbok.»
Den 14. april 1841 kom han for siste gang inn til Tønsberg med barken, som i tollbøkene igjen heter «Familierne». Han kom fra Lillesand – han bodde der de par årene han var gift med Elise Amalie Tvede. (Om henne kan vi lese i Lisbeth Higleys artikkel i Vestfoldminne 1995). Da barken gikk fra Tønsberg noen dager senere, het skipperen ombord Zacharias Pedersen (Lofs-Eik i Slagen). Svend Foyn «med flere» eide som nevnt barken etter morens død; broren Laurentius var vel medeier. Svend stod som hovedreder og Pedersen som skipper i alle år til skuta gikk tapt ved forlis i 1850. Rederen sørget sikkert for at den seilte med fortjeneste også uten ham selv.
Svend Foyn ble ikke gående lenge ledig våren 1841. Han gikk rett ombord i et nytt stort skip, så nytt at det ennå ikke var ferdig utstyrt. Det var bark «Brødrene», 193 1/2 kommerselest, som lå ved beddingen på Teie, der grosserer og reder Samuel Foyn på Teie hadde fått bygd det på sin egen grunn. Samuel, herren på Teie, var Svends fetter, over 20 år eldre; deres fedre var brødre.
Svend Foyn overtok skipet og gikk 7. juni 1841 ut fra Tønsberg med svensk havn som bestemmelsessted: Hårnøsand i Bottenviken. Derfra gikk turen med trelast til fransk havn.(3)
I 1842 og 1843 gikk han i trelastfart til Le Havre; tilbake hadde han med kolonialvarer til sin fetter – den 24. august 1843 t.eks. 41 sekker kaffe og diverse stykkgods. Tønsbergskipperen Fredrik Nørregaard overtok nå barken og førte den i mange år.
Bark «Brødrene» forliste i 1855, men vraket ble berget og skipet reparert, hjemkjøpt fra England, og seilte siden under navnet «Almå» for familien Seeberg i Tønsberg.

Isen vekkes på senvinteren slik at ishavsskutene kan komme avsted fra Vestfold til fangstfeltene. Etter maleri av Hjalmar Johnssen (1852 - 1901).
Isen vekkes på senvinteren slik at ishavsskutene kan komme avsted fra Vestfold til fangstfeltene. Etter maleri av Hjalmar Johnssen (1852 – 1901).

Som matros til Nordishavet

I 1844 hadde Svend Foyn seilt som skipper i 10 år, vesentlig i tradisjonell trelastfart. Men nå var den slutt for hans vedkommende. Han kunne ha endt sine dager som en forholdsvis velstående trelastskipper, som så mange andre i distriktet. Men han hadde andre planer og større ambisjoner. Han hadde erfart at de store fortjenester også i trelastfarten ikke gikk til dem som bare fraktet varene for andre, men til dem som hadde noe å selge. Han visste om en vare som var mer verdifull enn tømmer og plank. Olje til Europas lamper, olje til industrien. Olje fra dyr i havet. Han tok sikte på fangst i Nordishavet.
La oss kort se på begynnelsen til Svend Foyns og Tønsbergdistriktets selfangst.
Det var for det første sjøfarten som var utgangspunktet. Ishavsfangsten ut fra en liten stripe av kysten ved Christianiafjorden var en avlegger av den gamle hovednæringen.
I store trekk er det kjent hvordan den europeiske selfangsten begynte. I første halvdel av 1800-tallet drev tyskere og dansker en viss ishavsfangst, og fangst ble drevet i det små fra det nordligste Norge. Lenge før det, på 16- og 1700-tallet, drev særlig hollenderne en betydelig selfangst i nordområdene.
En Stokkeskipper, Peder Mikkelsen, hadde slått seg ned i Hammerfest, var gift der og bodde der noen år før og etter 1840. Han drev hvalrossfangst og litt selfangst i Ishavet, først og fremst ved Svalbard, uten å oppnå særlig store resultater.
Tønsbergskipperen Svend Foyn, som ennå i 1840-årene var en forholdsvis ung mann – som nevnt født i 1809 – hadde tidlig vist en evne til å gjøre forretninger og finne fortjeneste. Han var velorientert om tidens muligheter, og han hadde fått tro på at det lå penger i selfangst. Han bestemte seg for å studere denne næringen nærmere, og han forteller selv senere i livet til Finmarksposten hvordan han gjorde det:
«Efter de 10 Aars Forløb lagde jeg mig efter Fiskeriet og gik en Sommer som Matros med en Skonnert paa Hvalrosfangst til Spitsbergen».(4)
Selfangsten var «fiskeri» – som hvalfangsten senere.
Denne turen, sommeren 1844 med Peder Mikkelsen, ble ikke særlig vellykket økonomisk. Svend Foyns konklusjon var at «det Fiskeri passede ikke for mig». Han hadde lært hvordan det ikke skulle gjøres, han ville konsentrere seg om selen, ikke hvalrossen, han ville drive stort, i Vestisen, ved Jan Mayen og Grønland, der selen ynglet. Utlendinger drev fangst der, i mye større målestokk enn Hammerfestskipperne gjorde ved Spitsbergen. Fra Vestisen drev det utvilsomt en sterk lukt av store penger. Og Svend Foyn hadde god nese, han hadde sterk vilje og stor ærgjerrighet. Etter «studieturen» i 1844 visste han hva han ville. Han ville ha et spesialbygd skip som virkelig var skikket til å «gå isen» og hente inn verdiene som lå der.

Fangsten ut fra Hammerfest

Det er rimelig å stille spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at han hadde fattet interesse for selfangsten, en næring som var nesten ukjent her i distriktet.
For å finne tråden bakover, må vi gå nord til Hammerfest, der han i 1844 seilte ut som matros på en fangstskute.
I Vestfold-Minne for 1994 kunne vi lese om denne turen, i en interessant artikkel av Svend Foyn Bruun, basert på Svend Foyns dagbøker. Men jeg bygger ikke her på denne artikkelen, bare på kilder i offentlige arkiver, som det er rikelig av – tollbøker, tingbøker, losregnskaper, av- og påmønstringslister, amtmannsarkiver og mye annet, foruten avisene fra denne tiden.
Det som tidligere har vært skrevet om dette, har vært delvis feilaktig eller sterkt forenklet.
I Hammerfest begynte ishavsfangsten så smått i 1820-årene. To små skuter ble i 1820 utrustet for Spitsbergen. De jaktet, fanget og samlet: Edderdun, fjær, reinskinn og reinkjøtt, hvalrosshuder, hvalrosspekk og hvalrosstenner. Den ene forliste, den andre kom hjem med 18 hvalrosshuder.(5) De fangstet stort sett på den måten kystfolket der nord alltid hadde høstet av naturen, høstet litt av hvert av det de kom over.
I 1822 var det både et par engelske og et par tyske fartøyer som ut fra Hammerfest gikk nordover, og det ene tyske kom tilbake fra Spitsbergen og Grønland med 300 hvalross. Så i 1823 gikk fem og i 1824 seks Hammerfestskuter nordover i isen, utrustet av skippere og kjøpmenn i byen. Det ble hovedsakelig tatt hvalross, noen få sel, men også hvitrev og enkelte isbjørn og reinsdyr, og litt ærfugldun. Enkelte fangstmenn ble satt i land til overvintring på Spitsbergen og Bjørnøya. Hvalrossen ble tatt for skinnet, for spekket og for tennene.
Nå ble fangsten årviss, og i 1830 drev 14 skuter ishavsfangst fra Hammerfest. Det var små skuter, vanligvis på mellom 10 og 20 kommerselester; noen var enda mindre. En kommerselest var ca. 2 registertonn – skutene var altså bare på 20 til 40 tonn, som litt store skøyter. De 14 fart-øyene fanget i alt 1138 hvalross og bare 44 sel i året 1830. Noen isbjørn, rein, rev og litt dun var også med i utbyttet, i små antall og små mengder. Altså 44 sel på 14 fartøyer: Vi kan sammenligne disse tallene med tall fra Tønsbergdistriktet noen og tyve år senere – da hver fangstskute normalt hvert år kom hjem til distriktet med skinn og spekk fra flere tusen dyr.

Peder og Anders Mikkelsen

En rekke skippere fikk borgerbrev i Hammerfest i 1820- og 30-årene, skippere fra fremmede steder. En av dem var Peder Mikkelsen fra Stokke. Han fikk sitt skipperborgerskap i 1832 (6), men førte skuter i isen fra 1831.
Tollbøkene viser at Mikkelsen førte galeasen «Carl Johan», som målte 23 kommerselester, hvert år til og med 1836. I 1834, som var et godt år, kom han tilbake til Hammerfest fra Spitsbergen med en fangst av 240 hvalross, 20 hvalross-unger og 5 kobber (sel).(7)
Peder Mikkelsen var bare en blant flere, og han var ikke blant pionerene. Men fangsttallene, som hvert år ble innført i byens inngående tollbok, viser at han må ha vært en av de dyktigste.
I 1835 fikk så Peder Mikkelsen følge i isen av sin bror Anders Mikkelsen. For kjøpmenn i Hammerfest førte Anders briggen «Charlotte Wilhelmine», som var kjøpt inn samme år, og som tidligere hadde tilhørt skipper Mathias A. Waal i Stokke. Anders hadde selv hentet den i Tønsberg.(8) Mathias Waal hadde brukt briggen i trelastfarten.
Det gikk bra i 1835. De to brødrene samarbeidet i isen. Tollboka viser at Anders kom tilbake med endel av brorens fangst ombord.
1836 var et dårlig år. Anders med «Charlotte Wilhelmine» og Peder med «Carl Johan» var nord i fire måneder. Peder Mikkelsen kom tilbake til Hammerfest med bare 29 hvalross og 10 kobber. To norske og to russiske fartøyer forliste i isen det året.(9)
De neste par årene gikk Hammerfestskutene over til mest å jakte på en småhval som ble kalt kvitfisk.
Vi tar med disse fangsttallene for å kunne sammenlikne dem med resultatene for de fangstskutene som bare få år senere hver vår forlot Tønsberg og Vrengen og gikk nordover herfra. Fangsten ut fra Hammerfest var såpass beskjeden at skipperne like gjerne, hvis de kunne, gikk i utenriksfart.
Det gjorde Peder Mikkelsen da han våren 1837 avløste broren Anders og reiste sørover med «Charlotte Wilhelmine». Lasten var malm fra Kåfjord Kobberverk til Swansea. Også Anders reiste sørover – til Tønsberg. Der kjøpte og hentet han en annen skute, Tønsberg-skonnerten «Enigheden».(10)

Skonnert «Enigheden»

Med sin «eiende og førende» skonnert «Enigheden» kom Anders Mikkelsen (altså ikke Peder) til Hammerfest 15. mai 1837 «Enigheden» målte 18 kommerselester. Den kom direkte fra Tønsberg og Larvik og hadde med last av brennevin, spiker og annet stykkgods fra Christiania.
Denne lille skonnerten er av spesiell interesse for oss. Det var nemlig med den Svend Foyn i 1844 foretok sin «studiereise» som matros i ishavsfarten.
19. juni 1837 var «Enigheden» sjøklar for sin første fangsttur til Spitsbergen. Det var en spesi-ell tur, for det var samtidig en vitenskapelig ekspedisjon. Med seg hadde nemlig skipper Anders Mikkelsen en svensk naturforsker, zoologen Sven Ludvig Lovén, senere professor og internasjonalt kjent vitenskapsmann. (11)
Broren Anders Mikkelsen kom inn fra Spitsbergen og Ishavet 9. august 1837 «nu i Nat», sier tollboka, og samme dag reiser han utenriks med stykkgods, tran og saltsild til Hamburg.

Matros på «Enigheden»

Men Peder Mikkelsen fortsatte fangstvirksomheten. Han har overtatt «Enigheden» etter broren Anders; i 1844 er han både skipper og reder av skonnerten.
Og 13. april 1844 går han nordover mot Spitsbergen – ikke fra Hammerfest, men fra Tønsberg. Og blant matrosene ombord er altså Svend Foyn. De var borte i 5 måneder. Den 16. september kom de hjem til Hammerfest.
Utbyttet var ikke det aller dårligste: 114 hvalrosser, 196 selhunder og 2 isbjørner – i alt med ca. 150 tønner spekk – foruten 6 våger dun og 204 hvalrosstenner. Det var likevel lite for en fem måneders fangstsesong. Og matros Svend Foyn på «Enigheden» hadde helt andre ambisjoner enn å utøve en næring han så vidt ville kunne leve av.
Samme år solgte skipper Mikkelsen skonnert «Enigheden» til en kjøpmann og reder i Hammerfest.(12)
Tollbøkene derfra viser at han fortsatte fangsten enda en sesong, etter sesongen da Svend Foyn var med. Men nå var Mikkelsen bare skipper på «Enigheden» under ny eier. Resultatet i 1845 var 150 hvalross og 88 selhunder. Det var ikke mye for en fangsttur på 4 måneder med 11 manns besetning. Dermed gav Mikkelsen opp ishavsfangsten og gikk over til å seile utenriks; tollbøkene forteller oss det, som så mye annet.
I august 1843 var Svend Foyn kommet til Tønsberg etter sin siste tur med «Brødrene» til Frankrike med trelast, og i oktober førte han den en tur til Drammen for Samuel Foyn på Teie.
Vinteren som kom, brukte han sannsynligvis sammen med Peder Mikkelsen til å forberede fangstreisen med «Enigheden».
«Enigheden» hadde ligget i havn i eller ved Tønsberg hele vinteren 1843-44, fra 27. november 1843 til 13. april 1844. Svend Foyn var en av de matrosene som 13. april eller en av de nærmeste dagene tok skonnerten ut herfra under skipper Mikkelsens kommando,

I kompaniskap med Peder Mikkelsen

Vi får vel tro at det formelt sett var som matros Svend Foyn seilte ut, når han selv sier det. En samtidig kilde sier egentlig noe annet, nemlig at de to skipperne var «i kompani» om ekspedisjonen med «Enigheden». Reisen gikk ikke upåaktet hen; det stod om den på forhånd i avisene både i Tønsberg og Christiania. Svend Foyn gjorde heller ikke noen hemmelighet av at han etter turen kom til å begynne for seg selv med fangst der nord:
Morgenbladet kunne meddele, med Tønsbergs Tidende den 13. april 1844 som kilde:

«Om faa Dage agter Hr. Skibskapitain Svend Føyn her af Byen i Kompagni med Skibskapitain P. Mickelsen af Gaarden Stanum (:Stavnum) i Stokke Sogn, at foretage en Reise med Skonnerten Enigheden, dr. 18 Kommercelæster, til Spidsbergen paa Hvalrosfangst. »

Kaptein Mikkelsen har foretatt flere ekspedisjoner i denne fart, og derved ervervet seg formue, forteller avisen blant annet, og tilføyer:

«Hr. Føyns Bestemmelse er, naar han paa denne Tur har gjort sig bekjendt med denne Fart og finder den at være uden skadelig Indflydelse paa sin Helbred, siden at fortsætte den uafhængig af Kompagniskab…»Og avisen Ønsker «Hr. Føyn og Mickelsen alt muligt Held til deres Reise og Foretagende.»(13)

Svend Foyn var ikke noen vanlig påmønstret matros, men medansvarlig og medorganisator av ekspedisjonen, antakelig også med på å finansiere den. Svend Foyn hadde litt formue, i motsetning til Peder Mikkelsen.
Han kjente sikkert begge brødrene Anders og Peder Mikkelsen fra Stokke. Selv om det var mange skippere i distriktet, var miljøet nokså begrenset. Skipperne kjente hverandre og hadde sosial omgang, særlig i den tiden av året da distriktets skuter normalt lå i vinteropplag.
Både Anders og Peder Mikkelsen var periodevis i Tønsberg-distriktet mens de bodde i Hammerfest, og det var nok gjennom dem Svend Foyn hadde sine beste informasjoner om mulighetene «i isen», selv om kunnskap om forholdene i nord også var tilgjengelig fra andre kilder, norske og utenlandske.(14)
Og Svend Foyn var en mann som leste både aviser og bøker.

«Haabet» av stabelen på Kaldnes

Svend Foyn brukte tiden godt i sin «læretid» på skonnert «Enigheden» i 1844. Året etter fikk han bygd sin spesialkonstruerte ishavsskute, brigg «Haabet», på Carl Bulls verv på Kaldnes. ( Medeiere var broren Laurentius og svogeren Jacob Bull.)(15)
Svend Foyn hadde store forhåpninger til «Haabet», som han fikk bygd etter sine egne ideer og spesifikasjoner, og det skulle vise seg at det var med rette. Svend Foyn og «Haabet» innledet en ny æra i ishavsfangstens historie. Tønsberg og Nøtterøy og distriktene omkring fikk en ny næringsvei.
Svend Foyns initiativ fikk fra første stund betydning for Nøtterøy, ved byggingen av brigg «Haabet» på Kaldnes. Den gikk av stabelen 1. oktober 1845 under dramatiske omstendigheter: Det kraftige skroget gled tvers over havna og inn i en av sjøbodene på bysiden.(16) Briggen ble målt til 106 1/2 kommerselest.
Antakelig har minst 12-15 tømmermenn hatt arbeid med byggingen på Kaldnes hele året 1845, foruten at bl.a. smeder og seilmakere har vært sysselsatt, og reperbanen har hatt betydelige oppdrag.
Mens «Haabet» var under bygging på Kaldnes, pågikk altså fangsten i nord, og ikke alltid med dårlig resultat. Morgenbladet melder 27. august 1845 fra København om en selfanger som er hjemkommet dit med 991 selhunder.
Ikke bare Svend Foyn var blitt klar over at de store fortjenestene lå i selfangsten, ikke lenger i hvalrosstenner og hvalrosskinn.

Bottlenosfangeren «Haabet». Foto: Vestfold-minne 1995.
Bottlenosfangeren «Haabet». Foto: Vestfold-minne 1995.

«Haabets» første sesong i isen

I februar 1846 lå to brigger «Haabet» og ble utstyrt i Tønsberg. Den ene ble målt til 45 kommerselester. Eier og fører av den var Peder Mikkelsen, som nå etter mange år i Finnmark igjen hadde slått seg ned hjemme i Stokke. Og mens Svend Foyn med sin brigg «Haabet», over dobbelt så stor, den 25. februar var seilklar for de store utfordringer og de store fortjenester, vendte Mikkelsen med sitt nyinnkjøpte håp tilbake til Tønsbergdistriktets tradisjonelle og sikre trelastfart og gikk 14. mars til Sarpsborg etter bord og plank for Frankrike.(17)
Tollboka har lange lister over de forsyninger og det utstyr Svend Foyn brakte med seg nordover i sin nybygde brigg – bl.a. 8000 pund brød, 30 tønner poteter og 210 potter brennevin, 13 kompasser, hvorav 9 lommekompass, 4 kikkerter, 7 geværer og 3 kasser og 1 tønne krutt.
Vi kjenner ikke besetningen og det nøyaktige mannskapstallet, men fra midt i 1850-årene foreligger fullstendige mannskapslister. Da gikk «Haabet» årlig nordover med skipper og 45 mann ombord.(18)
På de første turene var tallet langt lavere. En brigg av denne størrelsen hadde normalt en besetning på 10 mann. Tollkammeret i Tønsberg registrerte hvert år fangstresultatet som innkommen last, og vi kan følge den dramatiske utviklingen gjennom tallenes tale.
Turen i 1846, den første med «Haabet», ble en fiasko. 10. juli 1846 kom Svend Foyn tilbake til Tønsberg, «indkommen fra Grønland», med en last av «Spek og Skind af 937 Sælhunde». Dette var ikke et lite tall, hvis vi sammenlikner med Hammerfestskutenes fangster. Men sett i sammenheng med skipperens forventninger og store ambisjoner, og ikke minst i forhold til de svære investeringer i skip og utstyr, var det katastrofalt lite. Det var første gang i Norge at et spesialskip som «Haabet» var blitt bygd for ishavsfangst, og finansieringen var avhengig av fremtidige store fangster. Så gikk det galt.
Ekspedisjonens resultat var 2000 spesiedaler i underskudd. Medeiere var skuffet og mannskapene var bitre.(19)
Høyst sannsynlig var det også Nøtterøyfolk blant mannskapene.
Det ville ikke ha lignet Svend Foyn å gi opp eller å ha blitt liggende ledig. Det ville også ha vært unormalt for en av distriktets skuter å ligge ledig midt på sommeren. Det var derfor ikke noe uvanlig i at «Haabet» mindre enn to uker etter hjemkomsten lettet anker for Drammen for å ta inn trelast.
Gennom tollbøkene kan vi følge «Haabets» videre ferd dette året.
10. august lå den seilklar i Drammen med trelast for Dublin, og 13. november kom den til Tønsberg igjen, nå fra Stavanger. I mellomtiden hadde den ikke bare vært i Irland, men derfra en reise til Portugal etter en saltlast til Stavanger. Så kom forberedelsene for neste års ishavstur.

Fra fiasko til suksess

Svend Foyn fikk store problemer både med å finansiere turen i 1847 og å skaffe brukbare mannskaper etter forrige års mislykte ekspedisjon. Men reisen kom i stand.
Han hadde nå med seg et mannskap på 28 mann, herav bare 6 som var med forrige gang. (20)
23. februar 1847 er han seilklar igjen, og han «agter nu til Nordiishavet», som tollboka sier. Nå har han også kanoner ombord! Det er to harpunkanoner, innkjøpt fra England. I desember var «1 Hval-, 1 Sælhunde-Kanon» med 2 harpuner kommet med en Tønsbergjakt fra Christiania, dit de var innført fra Newcastle. Kanonene og harpunene er med når «Haabet» går nordover våren 1847.(21)
Harpunkanoner var altså ikke noen Svend Foyn-oppfinnelse, som enkelte har ment. Det ble en kort tur; allerede 20. mai er «Haabet» tilbake i Tønsberg, og nå med en helt annen last enn forrige gang: Tollerne klarerer inn briggen med «Spæk og Huder af 6600 Sælhunde». Det var en eventyrlig stor fangst, vel den største som noen gang var gjort i Nordishavet til da. Svend Foyn hadde funnet fram til selens yngleplasser, og det var ikke lenger tale om jakt på enkeltindivider av sel og hvalross, men slakt av dyr i tusentall.
Harpunkanonene hadde han sannsynligvis ingen nytte av. Svend Foyns og medeiernes lykke var dermed gjort, og en ny næring var åpnet for distrik-tet.
Så mye spekk kunne det foreløpig ikke gjøres noe med her hjemme, og noen dager etter hjemkomsten gikk skipperen med «Haabet» til Altona ved Hamburg for å selge lasten.
Året etter, i 1848, gikk han nordover 12. februar og var tilbake 23. mai, nå med spekk og huder av 9500 sel. Og turen gikk atter til Altona med lasten.
I 1847 var han ikke bare i Altona. Da han i oktober endelig kom hjem til Tønsberg, var det fra Quebec i Canada, dit veien hadde gått etter Tysklandsturen.(22)

Revodden med Ramdal i bakgrunnen ca. 1890. På Ramdal bodde Svend Foyn fra 1877 til sin død i 1894. Foto: Vesffoldminne 1995. 
Revodden med Ramdal i bakgrunnen ca. 1890. På Ramdal bodde Svend Foyn fra 1877 til sin død i 1894. Foto: Vesffoldminne 1995.

 

Ny industri på Nøtterøy

I amtmannens femårsberetning for årene 1846-50 finner vi følgende opplysning: I 1848 ble et trankokeri anlagt i Nøtterøy prestegjeld. Det beskjeftiger 6 arbeidere og tilberedte i 1849 300 tønner tran, i 1850 1200 tønner.
Svend Foyn hadde forretningssans nok til å vite at den største gevinsten ikke lå i salg av råvaren. Den måtte foredles her hjemme, så ferdigvaren kunne eksporteres. Seloljen, tranen, hadde større verdi enn spekket. Kokingen sysselsatte folk og skaffet eierne fortjeneste.
Svend Foyn fikk festerett på Revodden, like ved Kaldnes, i 1848, anla sitt trankokeri der, og året etter begynte altså kokeriet å produsere. Det ble begynnelsen til en betydelig vekst i virksomheten på den nordre delen av Nøtterøy. Revodden ble hjemmestasjon for «Haabet» og Svend Foyns senere fangstskuter, og der anla han verft for både bygging og reparasjon av skip. På Revodden var det fra før et ølbryggeri som tilhørte Otto Føyn. Det fortsatte i noen år å brygge øl på Revodden. Revodden ble et lite industrisentrum.
Vi begynner nå å se konturene av mannen Svend Foyn og dimensjonene hans. Han var ikke bare en skipper som reiste i isen og fanget sel. Han fikk spesialbygd skute, fant nye fangstfelter, organiserte og fikk reist den industrien som fangsten krevde, organiserte og eksporterte sluttresultatet, som var olje til lamper og såpe og mye annet ute i Europa. Og alt på en utrolig kort tid.
Denne nordre delen av øya var fremdeles Nøtterøy; det var før Tønsberg greide å ta til seg den mest spiselige delen av øya.
I det nære nabolaget ved Revodden var det bygging og reparasjon av skip på Kaldnes og Teie, og fra 1860-årene også på Fagerheim, der det dessuten en tid var dampsag med høvleri. Folk tok etter Svend Foyn. Fra 1854 kom det også trankokeri hos Ole Olsen på Kaldnes – men kapasiteten der var bare en brøkdel av den på Revodden. I 1870-årene fikk Revodden nytt anlegg for trankoking, nå basert på hvalspekk. Siden kom det kokerier i Tenvik og Kjøpmannskjær; trankoking ble en industri på Nøtterøy.
Svend Foyns kokeri på Revodden behandlet ikke bare spekk fra hans egen fangst, men tok imot spekk og kokte for andre fangstredere. Revodden lå under gården Ramdal, og virksomheten på Revodden knyttet Svend Foyn sterkt til Nøtterøy. Men det ble først i slutten av 1870-årene han bygde hus på Ramdal og flyttet dit.(23)

Tenvik trankokeri på Nøtterøy. Foto: Vestfoldminne 1995.
Tenvik trankokeri på Nøtterøy. Foto: Vestfoldminne 1995.

Ny stor næringsgren for distriktet

«Haabets» fangstresultat i 1847 vakte oppsikt og interesse, både blant sjøfolk og redere, både i distriktet og langt utenfor. Fangsten i 1848 ble som nevnt enda større: 9500 sel, og fortjenesten tilsvarende.
Resultatet året deretter ble svakere. «Haabet» innkom ifølge tollboka 12. juni 1849 fra Grønland til Tønsberg med spekk og skinn av 2500 selhunder, 15 hvalross og 1 bjørn.(24)
I 1850 tok fangsten seg opp igjen: 8200 sel var resultatet for «Haabet», som fortsatt var alene her fra distriktet i isen; i 1851 kom skipet hjem med 5500 sel.
I 6 år hadde nå Svend Foyn og «Haabet» vært alene. Fangsttallene hadde vært varierende, men likevel var briggen kommet hjem hver forsommer med skinn og spekk av et tusentalls sel, og skipper Foyn var i ferd med å bli en holden mann. Det var klart at selfangst var en årviss næring, til tross for variasjonene. Og nå kom etterfølgerne i rask rekkefølge.
I 1852 gikk to nye fangstskuter fra distriktet nordover ved siden av «Haabet». Det var skipper Comelius Bull med brigg «Fremad» (92 kommerselester), som tilhørte Carl Bull og P.A. Bruun i Tønsberg, og det var skipper Samuel Andreas Bull med det nesten dobbelt så store skib (bark) «Martha» (167 kl.)
Samuel A. Bull var født på Tokenes på Nøtterøy; han var en yngre bror av den senere mer kjente A.B. Bull på Fagerheim. Samuel bodde nå på Lofs-Eik i Slagen. Den «Martha» han førte nordover, var hollandsk eid, men fikk mannskap her.(25)
«Haabet», «Fremad» og «Martha» hadde i alt 140 mann ombord, de fanget i 1852 tilsammen 12.632 sel og skjøt 4 isbjørner. Av dette tok «Haabet» nesten dobbelt så mye som de to andre tilsammen, nemlig omkring 9000 sel.
I 1853 var fire skuter nordover, de tre fra året før og skib «Den norske Bonde» (112 kl.), ført av Nøtterøyskipperen Olaus H. Gundersen fra Østre Nøtterø. «Bonden» tilhørte rederen Hans Hansen i Tønsberg.(26) O.H. Gundersen flyttet senere til Tønsberg. De fire skutene hadde 224 mann ombord, og de fanget 21950 sel, en ny rekord. Av disse tok Svend Føyn med «Haabet» 9600 dyr.

Det store spranget

Året 1854 betydde det store spranget i selfangstens historie i vårt distrikt. I dette året utvidet Svend Foyn sin egen fangstvirksomhet med et nytt spesialbygd skip, «Eliezer», og nå deltok hele 8 fartøyer med i alt 340 mann ombord, og det ble tatt 28570 sel. De 8 var «Haabet», «Eliezer», «Fremad», «Den norske Bonde», «Iisbjørnen», «Jan Mayn», «Marie» og «Martha».
9 selfangere var gått nordover, den niende ut fra Sandefjord. Det var skonnert «Renen» (60 kl.) av Stokke. Natten mellom 19. og 20. mars 1854, framme på fangstfeltet, ble den skrudd ned og knust. En matros fra Slagen omkom, de øvrige kom seg ut på isen, der de senere ble tatt opp av andre skuter.
Skipper var Marcus Bull, eiere var Comelius Bull fra Sand i Stokke med flere partsredere. 7 mann av mannskapet møtte senere for sorenskriveren og forklarte seg om forliset. Av de 7 var 4 fra Nøtterøy: 2 formenn og 2 matroser. De andre var fra Stokke.(27)
En ny økning kom i 1855, da 11 skuter med 447 mann var i isen. For første gang ble det drept over 30.000 dyr på en sesong. Amtmannens femårsberetning sier at verdien av en selhund kan anslås fra 3 til 7 spesiedaler etter størrelsen. Fangstverdien var altså i utgangspunktet mellom 100.000 og 200.000 daler, en svær sum, som var resultatet av bare ca. 4 måneders beskjeftigelse.(28) I femårsberetningen 1856-60 ble gjennomsnittsverdien for sel innbrakt til Tønsberg anslått til 2 1/2 spesiedaler pr. sel, og nettoutbyttet i 1860 for fangstskuter hjemmehørende i Tønsberg anslått til 50.000 daler.
Hvert år ble det også skutt noen få isbjørner, noen hvalrosser og enkelte reinsdyr. Nøtterøy-skipperen A.H. Gundersen førte i 1855 brigg «Fremad», og briggens resultater var beskjedne dette året: 458 selhundskinn, 13 hvalrosskinn, 24 hvalrosstenner og 135 tønner spekk, ifølge tollboka. I årene som fulgte, hendte det ikke sjelden at enkelte ekspedisjoner gjorde det dårlig eller gikk med tap.
De fleste av skutene gikk etter fangstturen en eller to reiser utenriks om sommeren og høsten. Etter ishavsturen i 1855 gikk t.eks. «Haabet» 25. august til London med trelast.
Til tross for de svære samlede fangsttallene økte aktiviteten ytterligere, og det kan trygt sies at slakteriet etter hvert antok enorme dimensjoner.
Våren 1856 ble 14 selfangstskuter utekspedert fra Tønsberg tolldistrikt, herav 11 hjemmehørende i distriktet. De 11 hjemmehørende brakte hjem spekket av 41.427 drepte dyr. Av de 14 var, foruten de 8 nevnt under 1854, briggene «Nordstjernen», «Norden», «Ranger», «Sælhunden» og «Harpunen», og skonnerten «Newcastle Paket». Briggen «Jan Mayn» var registrert i Christiania, men holdt til her i distriktet (og var bygd på Kaldnes). Skonnerten «Newcastle Paket», tidligere av Tønsberg, hørte nå hjemme i Drammen, fordi eieren, Carl Seeberg, av Tønsbergfamilien, nå bodde i Drammen. Med «Newcastle Paket» var min bestefar Hans Johannesen for første gang på selfangst, i 1858, som matros og 19 år gammel. Senere var han en rekke ganger på selfangst som båtsmann og seilmaker og som tømmermann, innimellom utenriksfarten, som så mange andre nøttlendinger.
Også i 1857 ble 14 selfangstskuter utekspedert fra Tønsberg, og de 11 av dem som var hjemmehørende i Tønsberg tolldistrikt, drepte 61.465 sel dette året.
Slike fangster var aldri tidligere tatt og skulle heller ikke senere noen gang bli tatt. De store fangstene deretter lå på 30-40.000 dyr i sesongen, selv om den et enkelt år, 1860, kom opp i over 50.000 sel for de 10 Tønsbergregistrerte skutene som deltok.

Svend Foyns stolthet, barken «Morgenen». Fotografert av Th. Larsen utenfor Tollboden i Tønsberg.
Svend Foyns stolthet, barken «Morgenen». Fotografert av Th. Larsen utenfor Tollboden i Tønsberg.

Nøtterøybygde fangstskuter

Brigg «Haabet» var den første selfangeren som ble bygd på Nøtterøy, på Kaldnes i 1845. Det var også den første som var spesialbygd til å gå i isen som selfanger.
Da fangsten for alvor kom i gang tidlig i 1850-årene, fikk beddingene på Nøtterøy en travel tid. Ved siden av den alminnelige skipsbyggingen, som hadde en blomstringstid i 50-årene, kom byggingen av selfangerne. 1852-53 ble Svend Foyns nye skib «Eliezer» på 147 1/2 kommerselest bygd på Revodden, også 1852-53 skib «Iisbjørnen» på 132 1/2 kl. på Kaldnes for Tønsbergredere (H.Hansen, C. Røsch m.fl.), og i 1853 brigg «Jan Mayn» på 111 1/2 kl. for hovedsaklig Christianiaredere.
Fra omkring 1860 var Svend Foyn hovedreder også for «Iisbjørnen».
Senere skulle han bygge ishavsskuta «Morgenen» på Teie (1870-71). Medeier i «Morgenen» var Nøtterøyskipperen Julius Hansen på Gåsøy, som også ble skipper ombord, og som ble en av de mest berømte selskipperne.
I årene 1869 og 1870 bygde A.B. Bull på sin bedding på Fagerheim skib «Geysir», et skruedampskib på 139 1/2 kommerselester, også spesialbygd for ishavsfangst.
Ellers kom verftene nord på øya til å få årvisse arbeider med reparasjon og vedlikehold av distriktets og andre steders selfangere.
Svend Foyn konstruerte modellen og skar til seilene på «Eliezer», som han eide sammen med broren Laurentius (Lorents). Det fortelles at Lorents ville ha større reisning på stevnen, og at Svend var imot. De trettet om dette. Da sa Svend Foyn: «Nei, før jeg vil trette med deg om dette, vil jeg ønske at Gud lar hele skipet brenne opp »!
Da «Eliezer» senere forliste i Ishavet ved brann, tok Svend Foyn det som et tegn, og sa at «hvert et ord som engang er uttalt, betyr noe hos Gud».(29)
Svend Foyn førte selv «Eliezer» fra dens første tur i isen og overlot til Nøtterøyskipperen H.C. Mathiesen (H.C.M. Sanne på Vestre Gunnestad) å føre «Haabet», noe denne gjorde i en lang årrekke. Skipper på «Eliezer» da den brant opp i isen, var Lars Elgestad Larsen fra Skarphaga, styrmann var Henrik Sørensen, Kjøle. «Eliezer» hadde dampmaskin, var et «fregattskib med skrue» (propell).

Mannskapet på ishavsskutene

Fra midt i 1850-årene var som regel 8-10 av selfangstskutene hvert år hjemmehørende i Tønsberg tolldistrikt. Men flere var etter hvert kommet til fra andre steder, slik at det t.eks. i 1858 ble utrustet 16 skuter i Tønsberg – det vil si Tønsberg og Vrengen – i 1859 17 og i 1860 igjen 16.
I disse tre årene ble det til Tønsberg «innekspedert» av tollkammeret henholdsvis 12, 9 og 10 fartøyer fra Nordishavet. Det var de såkalte «hjemmehørende», altså som var registrert i Tønsberg, som gikk til hjemstedet med fangsten. De øvrige gikk til andre steder, helst Drammen og Christiania. Fra 1859 var en ny hollandsk selfanger med og ble utrustet her, «Nordpool» på hele 180 kommerselester – den største av alle de selfangerne som i disse årene gikk ut fra distriktet.
Skipper på hollenderen var Carl Koch (Kock) i Tønsberg. «Nordpool» hadde norsk mannskap, herav i 1859 5 mann fra Nøtterøy, bl.a. styrmannen, Hans A. Gundersen fra østre Nøtterø (bruksnr. 6; senere Vestre Ekenes, bruksnr. 4), som senere selv ble en kjent ishavsskipper.(30)
Fra og med 1856 fins mannskapslister – av-og påmønstringslister – fra Tønsberg. De ble ført av Sjøinnrulleringen, som i nyere tid ble avløst av sjømannskontorene. Mønstringslistene for de første årene gir navnet på sognet der de enkelte av mannskapet hørte hjemme, og ved å gjennomgå listene, ser vi hvor mange Nøtterøysjøfolk har vært forhyrt til den tidlige selfangsten.
De 14 selfangstskutene som mønstret ut i Tønsberg i 1856, hadde ifølge listene 561 mann ombord, skipperen ikke medregnet. Av disse var 96 nøttlendinger, dvs. vel 17 prosent av mannskapene på både Tønsbergskutene og skutene fra fremmede steder. 3 av skutene hadde ikke Nøtterøyfolk ombord, de 11 andre hadde fra 1 til 15 mann fra Nøtterøy.
Svend Foyns «Eliezer» med et mannskap på 58 hadde 15 nøttlendinger, herav styrmannen. «Haabet» med 45 mann hadde 9 fra Nøtterøy, foruten skipperen fra Gunnestad. Av «Jan Mayns» 45 mann var også 15 nøttlendinger, herav styrmann og bestmann (annenstyrmann). «Norske Bonde» hadde 14 fra Nøtterøy blant sine 44 mann, og «Iisbjørnen» 15 av mannskapet på 48.(31)
Skipper O.H. Gundersen på «Norske Bonde» var opprinnelig fra østre Nøtterø, skipper Carl Koch på «Iisbjørnen» var fra Nordre Smidsrød. Begge de to sistnevnte bodde nå i Tønsberg.

Nøtterøyfolk ombord

Ofte spilte det en rolle hvor skipperen hørte hjemme, for han sikret seg gjerne folk han kjente, og det var helst folk fra hjemstedet. Det var nok tilfelle med skonnerten «Newcastle Paket» (44 kl.) av Drammen, som i 1856 med skipper Morten M. Mørch fra Tønsberg bare mønstret på 1 nøttlending av et mannskap på 25.
Men i 1858 ble den samme skonnerten ført av skipper Carl Torgersen fra Strengsdal. Av mannskapet på 26 hadde han 19 fra Nøtterøy, altså flertallet av mannskapet denne gangen. Resten var 2 tjømlinger, 1 østfolding og 4 svensker. Muligens var også noen av svenskene blitt nøttlendinger, eller ble det siden.
Med de 15 skutene som ble utekspedert av Tønsberg tollkammer til Nordishavet våren 1858, var 101 mann fra Nøtterøy, av et samlet tall på 621, skipperne ikke medregnet, eller 16.3 prosent av mannskapene.(32) Det var Nøtterøyfolk på alle skutene dette året, fra 1 til 19 mann. Svært mange av dem var betrodde folk ombord: Styrmenn, bestmenn, båtsmenn og formenn.
Med «Eliezer», som Svend Foyn selv stadig førte, var det av mannskapet på 60 i 1858 13 mann fra Nøtterøy, herav styrmannen Lars Elgestad Larsen, som senere selv ble en kjent ishavsskipper og bl.a. førte «Eliezer». Larsen hadde Skarphaga, gården som senere familien Tjomstøl har hatt. 3 av de 4 formennene ombord på «Eliezer» med Svend Føyn i 1858 var også nøttlendinger.
Av de 60 mann på «Eliezer» i 1858 var det 12 svensker. Nøtterøymannskapene på selfangerne var praktisk talt bare sjøfolk, altså folk som fra ungdommen eller barnsben av var vant til sjøen og livet ombord. Mange andre av dem som ble påmønstret selfangstskutene, var ikke sjøfolk, men som i den senere hvalfangsten, folk fra indre bygder og andre steder. De kunne være uten erfaring fra sjøen, men kunne skyte eller slå i hjel sel, dra den ombord, flå og flense og salte skinn. Det var svensker på de fleste skip, ikke minst på Svend Foyns skuter, og en del av disse var svensker som hadde slått seg til på Nøtterøy.
Selfangsten bare økte og økte, og selv om ikke totalfangsten kunne øke ubegrenset, økte tallet på deltakerne. Våren 1873 lå det i Vrengen ved Kjøpmannskjær 27 fartøyer med en samlet besetning av 1.306 mann, herav 5 nye av året – 5 dampskip: «Hekla», «Harald Haarfager», «Capella», «Wega» og «Spitsbergen», og året før var det også kommet til 5 nye: «Morgenen», «Diana», «Cap Nor», «Groenland» og «Skulda». Av de 27 skutene som lå klare til å gå ut (altså i 1873), var 23 norske, 4 utenlandske (2 tyske, 2 svenske). 16 av de norske var hjemmehørende i Tønsbergdistriktet.

Liv og røre selfangerne

Mange husker, eller har hørt om, det liv og den røre som hersket når hvalfangerne kom hjem, eller når de reiste.
Det var det samme styr her i distriktet, og ikke minst på Nøtterøy, når selfangerne kom og når de reiste. De dro som regel i februar, eller når isen gikk om våren, og var tilbake i mai eller juni.
Fartøyene ble utmønstret omtrent samtidig, og i disse vårdagene var det liv og røre i Tønsberg, som regel mer enn mange satte pris på. H.J. Bull forteller i «Minder fra gamle Tønsberg» om «de voldsomme og ofte blodige slagsmaal, der utkjæmpedes i Tønsbergs gater i Ishavsfartens første tid». Slagsmål ble det særlig når mange kom hjem med lettjente penger etter fangsten og brukte dem i brennevinssjappene i byen. H.J. Bull nevner spesielt den beryktede sjappen «Huestupe», på hjørnet hvor «Svaneapoteket» senere holdt til, der slagsmål mellom sjøgutter og bønder skal ha ført til at blodet fløt i Møllegatens rennestein «omtrent som regnvandet paa en høstdag». Men det må ha vært en overdrivelse, mener Bull.(33)
Ved avgangen i slutten av februar var det vanlig at kapteinene holdt avskjedslag for sine redere og deres venner på skutene i Vrengen, ofte med overdådig traktement, forteller H.J. Bull. Ingen slo vrak på en sledetur på godt føre og i godt selskap over Nøtterøy og ut til Kjøpmannskjær, til «smaus» på østers som var hentet ved Tjøme og Veierland.
Det var aldri noen særlig oppstuss når trelastskutene gikk ut om våren, men fangstskutenes avgang var alltid gjenstand for oppmerksomhet. Avisen Tønsbergeren er hvert år opptatt av den.
25. februar 1863 forteller den at særlig de siste 8 dager har det vært en livlig virksomhet ved utrustningen og bemanningen av Nordishavsflåten, og i går, med vestlig vind, begynte den å gå tilsjøs. «Det er et stolt Syn at se disse med en rig Seilmasse udstyrede Fartøier fare afsted for en frisk Brise». Lørdag 28. februar forteller avisen at tirsdag avgikk en del av flåten fra Vrengen, onsdag seilte også noen, og torsdag strøk de siste til sjøs.
I mai og juni samme år (1863), ved selfangernes hjemkomst fra isen, rapporterer Tønsbergeren gjentatte ganger om skuter, skippere og fangster. 13. mai har avisen på første side et dikt i 4 vers: «Til Ishavsfarerne», undertegnet «P.» Diktet begynner slik:
«Velkommen hjem da du Fiskermand Fra Nordishavets de kolde Strande…»,
og inne i avisen meldes om skib «Eliezers» hjemkomst, skipper S. Foyn, med 9100 unge og 400 gamle sel; han hadde forlatt isen 2. mai. – 3. juni fortelles at «Isbjørnen» er kommet med 3850 unge og 1500 gamle sel; skipper C.H. Bruun; 27. juni om «Jan Main», kaptein Castberg, med 1500 ungsel og 200 gamle.
Sånn ble selfangsten avisstoff i to perioder hvert år – før avreisen og ved hjemkomsten, med 3-4 måneders mellomrom. Og mens den vanlige sjøfarten i sammenligning tilhørte hverdagen og det selvfølgelige, fikk selfangsten en glans av spenning og drama.

Svend Foyn sammen med sitt mannskap på hvelvet etter angrep fra en illsint hvalross.Illustrasjon i Nor-dal Rolfsens lesebok tegnet av Andreas Bloch. 
Svend Foyn sammen med sitt mannskap på hvelvet etter angrep fra en illsint hvalross. Illustrasjon i Nordal Rolfsens lesebok tegnet av Andreas Bloch.

«En skrekkens tid paa Nøtterø»

På Nøtterøy var naturligvis travelheten stor i de hundre hjem der selfangere ble utstyrt til fangstturen. Men også på andre måter merket bygda det når fangstskutene skulle dra. Det begynte først og fremst i Tønsberg, der – som Tønsbergeren skriver 4. januar 1865 – «Udskjænkningsstederne havde saaledes en ypperlig Trafik», i sammenheng med forhyringen til Nordishavsfarerne.
Deretter kom trafikken bokstavelig talt til Nøtterøy, i det forsyninger og mannskaper jo ble transportert landeveien fra Tønsberg til Sevika. Skal vi tro et brev til avisen Telegraphen i Tønsberg offentliggjort den 21. februar 1867, utgjorde disse transportene den rene Åsgårdsreien utover øya, alt annet enn fornøyelige for bygdefolk og andre som brukte veien.
Den anonyme brevskriveren daterer sitt brev «Nøtterø, den 20de Februar 1867». Han skriver:

«Det er en Skrækkens Tid paa Nøtterø i disse dage. Skrækken gjelder dog særlig dem paa Veien færdende og ved samme boende Folk. Hvoraf eller hvorfra kommer da denne Skræk ? Jo, den kommer fra de saakaldte «Fiskere», Matroser der ere hyrede med Ishavsfartøierne. Som bekjendt, gaa de her fra disse Kanter til Ishavet bestemte Fartøier ud tilsøs fra Vrængen».

Det er ikke bare i bilens tid det har vært farlig på Nøtterøys veier. For hør hva innsenderen skriver:
… den største del av provianten og mannskapet må fram til Vrengen over Nøtterøy. Man begynner allerede å frykte når proviantkjørerne begynner å fare her, «thi vil man da ikke resikere for at blive overkjørt, maa man være yderst forsigtig». Dog kan man da komme fram uten synderlige hendelser, men langt verre er det når mannskapet skal ombord.
Disse kjører gjerne 8-10 på en slede. Jeg har mange ganger vært av den formening at de er grusomme til å kjøre, og jeg har ofte hatt medynk med de stakkars hestene. Som oftest er mange av disse karene unge, opprømte folk, som ikke skyr noe som helst middel for å drive spetakkel og kommers. De synes heller ikke å ha renonsert på å ha slukket sin tørst tilstrekkelig før de har forlatt Tønsberg, mener han.

«Følgen er da, at de under deres Fremfærd holde en Hujen, Skrigen og noget der vel skal ligne Sang. De ligge da under dette baade «langs og tværs» over Slæden. De Mødende maa da naturligvis først rykke saa godt som muligt af Veien og endda som oftest faa høre drøie Eder og Trudsler; ja, det gaar endog ud paa Haandgribeligheder.»

Brevskriveren tilføyer likevel at han vil dog ingenlunne si at det blant disse folk ikke finnes hederlige unntakelser…

Økonomisk eventyr

Men selfangsten førte naturligvis med seg til bygda mye mer enn bare bråk og spetakkel. En kan trygt kalle den et økonomisk eventyr. Den varte for Tønsbergdistriktets vedkommende omtrent et halvt århundre, og den brakte store inntekter til stedet. Den førte med seg industri, særlig trankokerier, skipsbygging og handel, også eksport. Den skapte lokal sysselsetting og lokale formuer.
Og det er ingen som helst tvil om at det var Svend Foyn som satte det hele igang. Selfangsten i stor stil ville antakelig aldri ha kommet i stand her i distriktet uten Svend Foyn. Hvorfor skulle den det, her sør ved Oslofjorden? Rimeligvis ville den ha kommet i stand i Hammerfest, eller i Tromsø, eller kanskje i Ålesund.
Svend Foyn begynte med sin hvalfangst i 1864, men hvalfangsten ble finansiert av selfangsten. Det ville ikke ha blitt noen norsk hvalfangst i stor stil, det vil si ikke i regi av Svend Foyn og ikke så tidlig, hvis det ikke hadde vært for selfangsten.
Derfor fortsatte han med selfangsten, som finansierte hvalfangsteksperimentene hans og investeringene i Finnmark. Han førte fra 1864 den lille hvalfangeren «Spes & Fides», men både i 1865, 1866 og 1867 førte han selv «Eliezer» på selfangst – i årene 1866 og 1867 førte han begge skutene i isen.
I 1867 var han på denne måten først om våren i 6 uker på selfangst (inklusive turen opp og ned herfra !) og fanget da med «Eliezer» på rekordtid 12.000 sel – en formue i spekk og skinn.
Han kom hjem 16. april, og 14. mai dro han nordover igjen, nå med «Spes & Fides» på hvalfangst fra stasjonen i Vadsø.
I 1875, 11 år etter at han begynte med hvalfangsten, hadde han i alle fall 2 selfangere i isen: «Isbjørnen» og «Morgenen» – den siste sammen med Julius Hansen Gåsøy.
I 1876 kom en «Placat», en forordning om delvis fredning av selen, men den betydde ikke særlig mye. Fredning var sjelden omtalt, og helst bare i forbindelse med den tanke at inntektskilden kunne tørke ut. Selfangsten fortsatte.

Isen en farlig arbeidsplass

Fangsten foregikk i og på isen, som generelt var farlig farvann. Det var fare for innefrysing, nedising og nedskruing, og ute på isen var det fare for å falle mellom isflak. Dekket var sleipt av blod og fett. Når skutene traff på selen, skulle alt gå fort for seg. Det var fare for vådeskudd og andre skyteulykker.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på alle de tallrike ulykkene. Men tapet av Svend Føyns «Haabet» våren 1871 var naturligvis den verste. Den forsvant sporløst i isen, antakelig skrudd ned, og alle de 45 mann ombord ble borte – herav 3 mann fra Nøtterøy og skipperen, Nils Knudsen, fra Veierland. (Han bodde nå i Sandefjord). – A.B. Bulls «Geysir» mistet samtidig 6 mann, herav 5 fra Nøtterøy – skylt overbord under uvær ved Jan Mayen.
De store pengene kom ikke gratis til distriktet.
Til slutt bare et par setninger fra «Topographisk-statistisk beskrivelse over Nøtterø herred», utgitt av Norges Geografiske Oppmåling i 1893:
Skipsfart, med sel- og hvalfangst i Nordishavet,

«er vistnok herredets vigtigste næringsvei… Besætningerne paa de til ishavsfangst fra Tønsberg udklarerede skibe rekrutteres for en væsentlig del fra Nøtterø og omliggende herreder, ligesom udrustningen af disse, til sæl-, hval- og botlenose-fangst bestemte fartøier i stor udstrækning foregaar fra Kjøbmandskjær ved Vrængen».

Men selfangsten som næring gikk mot slutten. Hvalfangsten var bare i sin begynnelse.

Svend Foyns ishavsflåte tar farvel på begravelsesdagen 8. desember 1894. Fra venstre: «Morgenen», «Freya», «Haabet», «Immanuel», «Arctic», «Spes & Fides» og «Providentia».

Noter
1 Bilbrev for «Minerva»: Byfogdens tingbok 1798-1807, fol. 188b, 8.10.1803, i SA. – Målebrev: Tbg. utg. tollbok 1804, fol. 100b, 8.3.1804.
2 RA. Tbg. utg. tollbok 1834, bd. 54, fol. 61b, lno. 164, 5.4.1834. – Fredrikshalds utg. tollbok 1834, bd. 3, fol. 32b, lno. 112, 21.4.1834.
3 «Brødrene»: Bilbrev 3.6.1841, Tbg. magistratsprot. 1839-56, fol. 3b. (SA). – Utg. tollbok Tbg. 1841 bd. 34, no. 318, 7.6.1841. (SA).
4 Finmarksposten, 22. juli 1892. Her etter Vestfold-Minne 1964, red. Asbjørn Bakken og Erling Erik-sen: Hval og hvalfangst, s. 19.
5 Jørgen Sivertsen: Hammerfest 1789-1914. Hammerfest 1973. S. 48-51.
6 J. Sivertsen: Hammerfest, s. 52.
7 RA. Hammerfest inng. tollbok 1834, bd. 129, nr. 326, 13.9. 1834.
8 RA. Tbg. inng. tollbok 1834 og 1835, lister over hjemmehørende skip. – Hammerfest inng. tollbok 1835, nr. 48, 15. juni; nr. 274, 17.9., og nr. 287, 19.9.1835. «Charlotte Wilhelmine» målte 40 1/2 kl., var 8 år gammel i 1835 og bygd «ved Laurvig», iflg. Hammerfest tollbok. Men «Charlotte Wilhelmine» var trolig bygd i 1827 i Kragerø, for den ble målt for eier og fører Mathias A. Waal og fikk sitt første målebrev der. (RA. Kragerø utg. tollbok 1827, nr. 482, 15.11.27).
9 J. Sivertsen: Hammerfest, s. 50, og Hammerfest inng. tollbok 1836.
10 RA. Tbg. inng. tollbøker 1835, 1836 og 1837, lister over hjemmehørende fartøyer. – Hammerfest utg. tollbok 1837, nr. 2, 17.3.37 og inng. nr. 45, 24.6.37 (Peder Mikkelsen); Hammerfest inng. tollbok 1837 nr. 27, 15.5., utg. nr. 24, 19.6.37 og inng. nr. 152, 9.8.37 (Anders Mikkelsen). – Skonnert «Enigheden» var bygd i Arendal omkring 1809, var ombygd i 1822 og tilhørte da Hans Christensen i Melsomvik. Opprinnelig het den «De 2de Venner». Tønsberg inng. tollbok 1837 fører skonnert «Enigheden» også under Stokke sogn, med reder H.C.Melsom, og «solgt til Hammerfest i 1837». (Tollbokas lister over hjemmeh. fart.)
11 RA. Hammerfest utg. tollbok 1837, nr. 24, 19.6.37, og inng. tollbok samme år, nr. 152, 9.8.37. – Om Lovn, se Salmonsens Konversationsleksikon, Bd. XI, Kbnhvn. 1901.
12 RA. Tbg. utg. hovedtollbok 1844, bd. 83, nr. 152, 13. april 1844. Tollbokas innførsel opplyser at «Enigheden» innkom fra fra Christiania 27. november året før. – Hammerfest inng. tollbok 1844, nr. 522, 16.9.44, og liste over hjemmehørende fartøyer, fol. 416-417 i sm. bind (bd. 257).
13 Morgenbladet 1844, nr. 114, tirsdag 23. april 1844.
14 Se t.eks. A. O. Johnsen: Svend Foyn og hans dag-bok, s.37-40.
15 Om brigg «Haabet» bl.a. i Nøtterøy 1800-årene av forf., s. 506-507.
16 Stabelavløpingen beskrives i Morgenbladet 8. oktober 1845.
17 Brigg «Haabet» (45 kl.): Tbg. utg. tollbok 1846, liste over målte fartøyer (14.2.46) og nr. 135, 14.3.46; Tbg. inng. tollbok 1846, no. 662, 22.6.46. (RA). – «Haabet» (106 1/2 kl.): Tbg. utg. tollbok 1846, nr. 81, 25.2.46. (RA).
18 Sjøinnrulleringens på- og avmønstringslister fra Tønsberg, fra og med 1856. Statsarkivet.
19 Svend Foyn og hans dagbok (Johnsen), s. 41; Svend Foyn (Austbø), s. 24-25; Tønsbergs Historie 111,1, s. 75; Hval og Hvalfangst (Vestfold-Minne 1964), s. 19. – Tbg. inng. tollbok 1846, bd.72, nr. 805, 10.7.1846. Tønsbergs Historie (111,1, s. 75-76) legger feilaktig «Haabets» første tur til 1847 og den neste, vellykte reisen til 1848. Det riktige er henhv. 1846 og 1847.
20 Hval og hvalfangst. (Vestfold-Minne 1964), s. 19. – «Haabet» hadde i 1851 et mannskap på 39: SA. Jarlsberg og Larviks amt. 1300. Amtmannens Femårsberetninger, 1, 1846-1860. Heri legg: 1851-1855. Jarlsberg fogderi.
21 SA. Tbg. inng. tollbok 53, 1846 II, nr. 1872, 9.12.1846; Tbg. utg. tollbok 40, 1847, nr. 6, 23.2.1847.
22 SA. Tbg. utg. tollbok 40, 1847, nr. 240, 4.6.1847; inng. tollbok 55, 1847 II, nr. 1294, 23.10.1847; utg. 1848, nr.8, 12.2.48; do.do. nr. 270, 8.7.1848.
23 Se Unneberg I, s. 1196 (Revodden) og s. 1192 (Ramdal). Om Fagerheim, se Unneberg I, s. 1196, og Nøtterøy 1800-årene, s. 540. I sistnevnte bok s. 187 er et bilde av trankokeriet på Revodden fra 1861.
24 SA. Tbg. inng. tollbok 1849: Rekke I, bd. 58, 1849 I. No. 508, 12. juni 1849.
25 Rederen var N. Brantjes i Purmerende i Holland. Se Tbg. inng. tollbok 1852 I, rekke I 64, 1852 I, i SA, løpenr. 1179, 30. august 1852.
26 Om «Den norske Bonde», se art. av forf. i Tønsbergs Blad 12.2.1991. – Se Tbg. utg. tollbok 1853 (rekke II, 46, 1853, i SA), løpenr. 11, 12.2.1852. For «Haabet», «Martha» og «Fremad», se samme sted, 1.nr. 10, 15 og 18. O.H. Gundersen, se Unneberg II, s. 1138.
27 Forklaring om forliset: SA. S.Jarlsberg sorenskr. Ekstrarettsprot. nr. 5, 1851-1868, Private saker, fol. 48, 18.5.54, og S. Jarlsb. sorenskr., Notarialprot. 2, 1846- 79, fol. 24b, 16.5.1854.
28 RA. Stat. Sentralbyrå. Forarb. til Amtm. 5- årsberetn. 1851- 55 (selve beretningen), pk. B.6.
29 Johan Austbø: Svend Foyn, s. 27. – «Eliezer» forliste ved brann i Ishavet 3.-4. april 1869. Ingen omkom. Sjøforklaring i Byfogdens ekstrarettsprot. 4, 1868-72, 11. mai 1869. – Historier om Svend Foyn gikk på folkemunne, og enkelte anekdoter verserer ennå.
30 SA. Sjøinnrulleringen. Påmønstringslister, Tønsberg. Rekke I: Tønsberg. 3. 1858-1859.
31 Avmønstringslister, 1, 1856.
32 J.A. Hoff (Tønsberg i hundre Aar. 1814-1914) sier 16 skip ble utekspedert fra Tønsberg i 1858, med 708 mann ombord. For 1856 har han 14 utekspederte skip med 575 mann ombord. – Forf. (H.P.) har mannskapstallene fra mønstringslistene i Sjøinnrulleringen.
33 H.J.Bull, Minder fra gamle Tønsberg i 1860-70 Aarene, s. 27.

Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.