Gutteliv på Borgheim – et forvitret brennpunkt

posted in: Personminner | 0

Sturla Strøm: (Njotarøy 1994)

I vinter sto jeg bak Tinghaug, betraktet grunnarbeidene og starten på Kulturhuset. Jeg tenkte at der gikk nok en tumleplass dukken. Sannsynligvis er det ikke noen som tumler her lenger. Hvor er ungene? Det er meget viktig med et kulturhus på Nøtterøy, men jeg hadde helst sett at plasseringen var en annen enn “bak åsen”, skriver doktorsønnen Sturla Strøm i denne barndomsbetraktningen.

Borgheim, bare navnet gir drømmer og illusjoner langt innover i sjela. Borgheim var det gamle Nøtt’re for dem som er enda eldre enn jeg. Asfalt, lysegrå og skrukkete “innover”, det vil si retning by’n, og “utover”, det vil si i retning Vrengen bro.
Vi hadde, veiskilt utenfor Syse, der toppskiltet naturligvis viste Borgheim, mens pilene viste henholdsvis Tønsberg 5.1 km., Vrengen bro 7.2 km., Bergan 3.2 km. og Hella 1.5 km. “Nedover” var grusveien mot idylliske Hella, “bortover” var også grus og førte til Gipø, Sem og Bergan, noe diffust og absolutt ulikt Borgheim.

Krabatenes paradis

Yttergrensene for Borgheim-bygda gikk i nord ved kirken, i syd ved Gunnestadbekken, i øst ved e-verket, bare Verket for oss, og i vest egentlig ved Olla. Sanne-folket var nesten innlemmet i Borgheim. De var litt isolerte og kunne nok trenge litt nærhet i tillegg til at de tilhørte Herstad skolekrets.
Jeg snakker om perioden fra 1943 til 1956, lenge før Wilhelmsenhallen og Sentrumsbygget var påtenkt. Men alle visste hva “Sofus” var og Middelskolen. Den aktuelle perioden hadde naturligvis arktiske vintre og tropiske somre. Jeg var overbevist om at vi ihvertfall hadde 25 kuldegrader og halvannen meter snø hvert eneste år fra 1. desember til 20. mars. Om sommeren dirret luften i syv lange skoleferieuker, der vi satte avtrykk i asfalten med bare føtter. Borgheim var et paradis for alle krabater, viltre og mindre viltre.

Sturla Strøm — artikkelforfatteren nederst til høyre — i sin klasse på Herstad skole, som forlot skolen i 1950. De Øvrige på klassebildet, fremste rekke fra venstre: Tore Paulsen, Egil Rygh, Bernt Undrum, Ragnar Andersen, Sturla Strøm. Midtrekken fra venstre: Berit Langerud, Laila Terjesen, Anna Marie Lønmo, Berit Numme, Anne Lise Omre, Grethe Hovland. Bak fra venstre: Thorleif Laahne, Hermann Stabell, lærer Anna Henriksen, Kari Sjuve, Karl Olav Halvorsen, Thorid Andersen, Per Gunnar Karlsen og Per Willy Kjølner.
Sturla Strøm — artikkelforfatteren nederst til høyre — i sin klasse på Herstad skole, som forlot skolen i 1950. De Øvrige på klassebildet, fremste rekke fra venstre: Tore Paulsen, Egil Rygh, Bernt Undrum, Ragnar Andersen, Sturla Strøm. Midtrekken fra venstre: Berit Langerud, Laila Terjesen, Anna Marie Lønmo, Berit Numme, Anne Lise Omre, Grethe Hovland. Bak fra venstre: Thorleif Laahne, Hermann Stabell, lærer Anna Henriksen, Kari Sjuve, Karl Olav Halvorsen, Thorid Andersen, Per Gunnar Karlsen og Per Willy Kjølner.

To brør hos Baker’n

Der fantes Baker’n. Hele huset het Baker’n, men bakeren personlig var den barnevennlige Arnt Mathisen, han med bikubene og Studebaker’en, Z-9249, første etterkrigsbil, som var helt lik bak og foran. Bak disken sto kona Dagmar, ferm og trygg, pluss Tordis, en vever skikkelse med svingende humør.
Vi kjøpte fire store boller, tre wienerbrød, en loff, to alminnelige brør (det het brør hos Dagmar), to hekto gjær. Beløpet var kr. 2,27 for det hele. Om du f.eks. betalte med en blå femkroneseddel, kom Dagmars enorme kakeboks frem, inneholdende allskens småmynter. Denne tømte hun utover glassdisken, kjevlet myntbeholdningen utover og ga oss møysommelig kr. 2,73 tilbake.
Det var 67 vepser under glassdisken der nybakte wienerbrød var målet på sommerstid. Vinterstid var det sjelden færre enn åtte personer som ventet på bussen inne i bakeriutsalget. Den kjempestore brødkassa var femseter, der gikk sannheter og rykter om alle tildragelser på øya.
I bakrommet var det konditori med ishockeyspill; 10 øre pr. gang = 10 kuler. I dette rommet var det adgang for alle som hadde minst kr. 0,50 i lomma, og mang en skummel plan ble klekket ut i dette grønnmalte værelse, der også Martinsens digre pengeskap sto.

“Nøttreee!”

Nøterø Bakeri & Conditori hadde telefonnummer 42, i kroken ved safen hang telefonen som var på størrelse med to fiolinkasser. Skulle en ringe på den tiden, var det virkelig spennende klasseavslutningsfester tok han fram sin spesialsang: “Vi seilte i bare bringebærsaft”. Sørlendingen Jacob Rødland viste at også hos ham lå et barnslig sinnelag når situasjonen var der.
Tinghaugveien het ikke det blant oss. Den het Soffiaveien, med tydelig trykk på første stavelse. Sofia var en meget gammel dame som bodde i lite, hvitt hus på løkka bak Fossaas’ lager. Jeg har et inntrykk av at hun var svensk. Hun var sky og hadde boret kikkhull gjennom veggene, for vinduer var det ikke mange av, og hun likte å spionere på røverungene. Kikkhullene tettet vi med snø om vinteren og med søle om sommeren. Jeg er en av de få som fikk audiens hos Sofia. Jeg hadde med kakeskalkær fra Baker’n, hun bød på nytrukket brønnvann, kontakten var opprettet.

Vårt Borgheim

Hvis vi en sjelden gang brøt yttergrensene, var det oftest tørrtrening i barhytter og indianerleir i prestegårdsskauen. Vi forberedte den store trefningen mot det ukjente maktveldet fra Teieskauen. Det ble aldri noen krig, avstandene var for store og noen erobringstrang fantes ikke. Hvem behøvde å utvide territoriet, når Borgheim var vårt, med sine utallige herligheter.

 

Follow Sturla Strøm:

f.1938 i Oslo, oppvokst på Nøtterøy. Flyverutdannelse fra Canada og utdannet typograf. Arbeider som forlagskonsulent i Värmland, der han har vært bosatt de siste fem år. Skrevet artikler og debattinnlegg i tidsskrifter og aviser.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.