Johannes uteseiler i Edens hage

Av Pål Espolin Johnson (Njotarøy 2011)

Foto utlånt av forfatter

Bestemor ble født på reden i Bangkok, ombord i tremastet bark “Uranos” av Tønsberg. Faren var skipper – og jordmor. Tre av mine oldefedre var seilskuteskippere. Neste generasjon valgte landjorda, det gjorde også slektsleddene etter dem.

Men faren min mistrivdes med legestudiene og flyktet til sjøs. Mønstret på en trelastholk på Arkhangelsk og hadde blitt sjømann på det – om ikke professoren hadde halt ham i land igjen. Men havlengselen ble han aldri kurert for. Bølgene kunne aldri bli store nok, enten han sto på et båtdekk – eller dro oss ungene med til Verdens Ende for at vi skulle oppleve høststormen kaste frådende bølgeberg inn over holmer og skjær.

Selv vokste jeg opp i Tønsberg. Det gjorde jeg ikke ustraffet. Små og store skip anløp og avgikk, jeg reket dagstøtt på kaia, og skipslistene i “Tønsbergs Blad” var min kjæreste lesning. M/S “Thalatta”, kapt G, Calcutta 7.9. – for Baltimore. M/S “Talabot”, kapt. P, Tokio 3.5. – for Seattle. M/T “Husvik”, kapt S, Aden 25.1. – for Rotterdam. Ute i byfjorden lå familieøya Verjø. Stokke riktignok, men det var Nøtterøy vi forholdt oss til. Gjennom det trange Verjøsundet gikk hovedleden. Ruteskip for norskekysten – Vesterålskes “Nordkyn”, Stavangerskes “Rogaland”, og sørlendingenes vesle “Rutland” – rævabåten med brobygget helt akter.

Stor båt i sundet!

Og så var det Fred Olsen-båtene – alle gråmalte og med navn på B. De gikk på England og kontinentet og lastet bananer og juleappelsiner i Middelhavet. Så Wilhelmsen-båtene – ti-tolv tusen tonnerne, de elegante svarte med hvit stripe langs skutesiden – sulteranda kalt – og lyseblå ringer om skorsteinen! Linjebåtene til Wilhelmsen overgikk de fleste for oss ungene. De lastet og losset på “tjyvplassær” verden over. I Europa, Asia, Afrika, Amerika sør og nord, Midt-Østen, Australia. You name it. Og så sto det Tønsberg i akterenden på dem alle. En av dem het til og med “Tønsberg”. Av Tønsberg! De var våre båter! Det hendte de stakk innom hjembyen, og Verjøsundet var veien.

Men også de ruvende nybyggene fra Kaldnes rusket i våre sinn. Tankskip så store at det ble høyvann når de presset seg gjennom sundet, med slepebåt både for og akter. De kom som regel tidlig, tidlig om morgenen. Vi våknet av rumlingen fra propellbladene gjennom det åpne vinduet på guttekvisten lenge før den mektige baugen langsomt skjøt frem over flaggstanghøyden. Som en løpeild fór meldingen på raske barneføtter over øya: Stor båt i sundet!

Og byens hvalkokeri “Pelagos” – ikke å forglemme – det var kronjuvelen! En flytende fabrikk! En pengemaskin! En gammel svartmalt traver med digert høl i akterenden, troppetransportskip under krigen og baug så rett som en flaggstang. Sensommers, under forhaling fra Kaldnes til Melsomvik, nymalt fra kjøl til mastetopp og klar for nye barske eventyr i Sørishavet. Var du på øya den dagen “Båsen” kom trekkende med gamle “Pelagos”, da hadde du noe å fortelle om når skolen begynte.

Butikken på Støyten med Bartho Helgesen og kone Kristine på trappa.

Og går det vel an å glemme en bekmørk høstkveld – ute for å stenge hytta for sesongen. Med ett – suset fra sundet, bulderet fra motorene. Fire strøkne hvalbåter på rekke og rad, som en andeflokk i trekk mot sør. Som konkyliesus for guttungen der han står hutrende nede i fjæra og drømmer seg om bord – og ser og ser til siste akterlanterne blekner bakom blinkene fra Kausa lykt.

En bustet Edens hage

Var det vel rart om også Johannes uteseiler i Støyten satte fart i guttungens fantasi! Johannes bodde i en værslitt, gammel stue tvers over veien for min barndoms landhandel. Det tok alltid tid hos Bartho med blyanten bak øret, og stillfarne Kristine i blåtøysforkle – langsom og sirlig i all sin ferd bak disken. Feriefolket fylte den vesle butikken. Den var ikke laget for de mange badegjester, men for de få som bodde fast. Og Bartho og Kristine forhastet seg ikke. De ville høre nytt fra øya og nytt fra grenda, må vite. Om hvem som var kommet og hvem som var ventendes. Men kjellerlemmen bakom disken gikk opp og ned, det var dog butikk de drev de to, og Kristine lå i stødig fraktefart ned i dypet etter øl og ost og melk. Mens Bartho holdt fortet ved disken og regjerte over Simpson, sago og Sunda og hylla med Blue Master, Frisco og South State – og glasskapet med Freia i gullskrift på og fargerike fristelser i.

Jeg brukte å sette meg på den svale sementtrappa mens jeg ventet. Fra trappa hadde jeg utsikt over veien og inn i hagen til Johannes. Skjønt hage… Johannes sin jordflekk var frihavn for alt som vokse ville. En bustete Edens hage der løvetannen rådde grunnen, i fredelig sameksistens med rødkløver, hundekjeks, blåklokke og prestekrager. Kun overvåket av åtte velvoksne morelltrær som årlig ble høstet av fremmelige nabounger og skrikende måker. Johannes klatret ikke i riggen når han var på land. Naturen gikk sin skjeve gang på jordflekken hans. Slik måtte det vere, for eieren var sjømann og evig ungkar og kunne vanskelig holde plenen i trim når han støtt og stadig lå og seilte på verdens hav, og bare år om annet var hjemom som snarest og så til sitt gods ved en landsens veikant.

Mor Olga og søster Bergljot foran huset. (Foto utlånt av Knut Hansen)
Vestfjordens vrikkekonge

Når han så en sjelden gang var hjemme, gikk han rundt og spankulerte med hendene på ryggen mellom morelltrærne og gjorde mest ingenting. Annet enn å strippe prammen som hadde ligget i skyggen under syrinen omhyggelig innpakket i tjærepapp mens han hadde vært ute, gi den et strøk gråmaling og gjøre den sjøklar. Johannes hadde Vestfjordens lengste pram. Rask var den også. Ingen kunne vrikke som han. Johannes vrikket med snekkefart, og knapt en lyd var å høre når han manøvrerte sin smekre skute fra fiskeplass til fiskeplass. Johannes var Vestfjordens vrikkekonge. Pilking var hans tidsfordriv og Verjøsundet hans Lofoten. Antrekket var alltid det samme: Velbrukt sixpence av skinn og storrutet rød Canadajakke. En og annen grytidlig sommermorgen kunne han banke på hyttedøra og by frem nypilket torsk. Der sto jordomseileren på hyttetrammen, lavmælt og beskjeden og så ut som om han aldri hadde vært lenger enn til Holmestrand. Jeg var ikke så lite nysgjerrig på denne sjøens mann. Bare ordet uteseiler var nok til å bli fjern i blikket. Hva slags liv levde han i den vesle umalte, solblakke stua si? Og hva måtte han vel ikke ha opplevd under et langt liv på de syv hav!

En dag, noen tiår etter min barndoms handleturer og et stykke inn i Johannes sitt pensjonistliv kunne jeg ikke styre min nysgjerrighet lenger. Jeg tok mot til meg, banket på, bøyde nakken og steg inn en lav bislagsdør med skrikende hengsler. Der sto han i halvmørket og myste imot. Stålgrått, ugredd hår og et rufsete, svært skjegg kranset hans barkede rynkefjes. Jeg hadde blyant og notisblokk i lommen. Jeg hadde lenge tenkt at Johannes, han måtte være stoff for en forfatter. Hvor stor ble ikke min skuffelse. Johannes – ankerfestet for mine guttedrømmer – mannen som hadde seilt i krig og fred et helt liv, han hadde ikke opplevd noen verdens ting! Sa han. Og hadde ingenting å fortelle: “Det er’nte så møe å snakke om”.

Markens grøde, Fjellbandittene og Nøtterøyboka

Aldeles forgjeves var besøket likevel ikke. Johannes lærte meg en lekse: På det runde bordet under lampa, lå to halvmeter høye avisbunker. På styrbord side – Høyre-organet “Tønsbergs Blad”. På babord, Youngstorgets talerør “Vestfold Arbeiderblad”. Å lese bare ei avis nøtter’nte, sa Johannes. En må høre fra begge parter så en kan kontrollere hvem som tar mest feil! Han hadde lært å lese avis på amerikansk vis: Først alle overskriftene, så det som står under. Og til slutt føljetongene – Markens grøde, Den fjerde nattevakt, Og bakom synger skogene. Johannes kastet aldri avisene før de var tre måneder gamle. Da hadde han arkivet på plass om det ble behov. For det var ikke lite folk kunne krangle om i avisspaltene.

En seng, et bord, en gammel grue med en vedovn rigget til i – og en dugelig spyttebakk. Et ørlite kammers med bokhylle med et engelsk leksikon i, samt Websters og en kartbok, spenningsromanene Kaldt stål og Fjellbandittene, Bibelen og Nøtterøyboka… Et haglegevær henger på en spiker over køya. Et skutebilde, gamle “Hafrsfjord” – den siste seilskuta hans, avmønstret i Malmø 23.9.1920. De husker datoer, sjøfolkene. Videre et familiefoto – mor og bestemor – silkebelagt i glass og gullramme – og diplom fra H.M.Kongen. En takk for innsatsen til sjøs under krigen, undertegnet både Haakon 7 og Einar Gerhardsen. På voksduksbordet – en velbrukt tollekniv, en rull skråtobakk og en hankeløs kaffikopp mellom avisbergene.

Og tiden, den styrtes av tambaken som hang i en hyssingstump ned fra lampa. En lampe som var blitt ombygd da han var hjemom som snarest i 1919, to år etter at strømmen var kommet til Nøtterøy. Veke og lampeglass har han tatt vare på i tilfelle noe skulle komme på. Byssa er en kokeplate fra 1925. Han kjøpte en ny en for et tiår siden eller to, men har ikke fått seg til å ta den i bruk så lenge den gamle funker. En liten radio vansmekter på en hylle. – Orker ikke høre på den, annet enn siste værmeldinga om kvelden. For mye nynorsk! brummer Johannes.

En meget dygtig mand… Attest fra tiden som båtsmann på «Frithjof» af Tønsberg. (Utlånt av Knut Hansen)
Fra “Francis Hagerup” til “Havfru”

Men isen mellom oss tiner. Etter hvert kommer sjøfartsboka på bordet, dette helligste av alle dokumenter for en sjømann. Selveste livsloggen. Med datoer og skipsnavn og mønstringshavn og avmønstringshavn nedtegnet sirlig med blekk, og konfirmert med eksotiske stempler fra konsulater i ulike verdensdeler.

“Johannes Martinsen av Tønsbergs indrulleringskreds, Nøtterø tinglag rode nr. 84, oppholdssted Stangeby, Nøtterø, født den 15.5.1892 i Skjeberg. Lys av haar, blaa øine, middels høyde, er indført i hovedrullen og meddelt denne sjøfartsbok, der berettiger til utenriks fart”.

Med sjøfartsboka på bordet blir det lettere å få hull på Johannes. I juni 1909 gikk han til sjøs første gang, 17 år gammel. Mønstret på tremasteren “Francis Hagerup” av Tønsberg i Bremen. 30 skip og 41 år senere gikk han i land fra motortankeren “Havfru” av Oslo. Hjemmefart på Nordsjøen iblant, men for det meste langfart på Østen. Den unnselige vesle brune boka, ikke større enn et pass, er et stykke norsk sjøfartshistorie fra årene da den nye tid avløste den gamle – da rederne tok spranget fra seil til steam.

Seks seilskuter ble det på Johannes. Som førstereis på “Francis Hagerup” var han eneste nordmann og alle manns tjener. Seilte på Nord- og Sør-Amerika og Madagaskar. Syv nasjoners mannskap, folk av alle slag. – Uteseilere hele gjengen. Det var bra folk å seile med. Det var bare å holde seg frampå og passe jobben.

“Hafrsfjord” var den åttende og siste seilskuta. Gikk i land i Malmø fra den en høstdag i 1920. Vesle treskuta “Dorit” minnes han også. Hun var en fredelig liten skute som kunne seile bare i pent vær. Hun tålte ikke mer. Trelast til England og kull tilbake. Ble det uvær, var det bare å pelle ned alle seila og drive for bare riggen. Hun lå fint likevel. “Queen of Scots” var en annen, riktig et vrak av ei skute, minnes Johannes hoderystende. Armene ble så lange at de rakk to ganger rundt livet etter slitet om bord.

Med “Skomvær” rundt Kapp Horn

Men særlig husker han tiden om bord på den tremastede barken “Skomvær”. Største norskbygde seilskute, bygd i stål. Kull fra Cardiff til Chile, salpeter tilbake igjen til Europa. Årene var 1911 og 12.

– Kapteinen var forferdelig hard til å seile. Tok ikke seil, og når han ville ta, så var det ikke råd å ta dem. “Skomvær” var ingen skarpseiler, men det var bare å stå på. En gang brukte vi fem timer på å få snudd skuta. Rundt Kapp Horn hadde han sin egen måte. Gjorde ikke som de andre og søkte inn mot Hornet. Gikk rett sør til vinden snudde.

En augustdag – den verste tiden på året – rundet vi Kapp Horn. Det var en søndags formiddag. Vinterstormen rev og slet i riggen, seilet i stormasta begynte å løsne langs råa. Jeg ble sendt til værs for å surre. Dekket var mer under vann enn over, sjøen drev så det var is langt opp i riggen. Jeg var gjennomvåt før jeg var kommet opp på fotperten. Hadde nok med å klore meg fast og gjøre jobben. Jeg merket ikke isen som la seg på hendene mine. Da jobben var gjort, var det frivakt. Jeg la meg til å hvile. Da jeg våknet, var hendene som kjøttkaker. Skipperen tok saksa og klippet vekk løst kjøtt og skinn og pakka hendene inn med filler. Det gikk lang tid før jeg kunne gjøre ordentlig arbeid.

– Men, legger Johannes stillferdig til, det er det eneste uhell jeg har hatt til sjøs. Alltid var jeg frisk. Dokter så jeg bare ved mønstring. Jeg har vært en godværsseiler. Og alltid hatt gode krefter. (Pause) Men det har nok vært nære på noen ganger. Det har ikke vært bare helgedager, nei.. Det harn’te vært bare søndagsettermiddager. Det kom en hvælvær en gang jeg sto på dekk på “Skomvær” og pumpa ferskvann til byssa. Gud nåde hyreagenten som sendte meg om bord denne skuta, tenkte jeg da.

En side i den innholdsrike sjøfartsboka til Johannes. (Utlånt av Knut Hansen)
Til Mañana med nøkkelen

Johannes hadde et rituale når han skulle på ny langfart. Først prammen. Låne hest hos Freberg og få fartøyet på plass med bunnen i været under syrinen, og pakke den inn i tjærepapp. Så var det å hekte hagla ned av veggen og hente frem revolveren fra bordskuffen og bære dem over til Barthos og Kristines varetekt. Så hengte han et laken foran vinduet ut mot veien, renset bordet for gamle aviser og lenset spyttebakken. Deretter åpnet han ovnsdøra på vid gap. En krull med “Tønsbergs Blad” eller “Vestfold” i bånn, håndspikkede fliser over og tørre bjørkekubber på toppen. Så lukket han ovnsdøra og la en fyrstikkeske på ovnsbrettet. Johannes hadde gjort klar til hjemkomsten.

Da var det bare igjen å snøre skipssekken og finne frem den bredbremmede svarte hatten. Til sjøklareringen hørte også å lete frem utferdsjakka. Den rakk han ned på låret på den rommelige fløyelsbuksa. Jakka var av grå seilduk og sydd på bestilling hos Magnus Larsens manufaktur – og hadde knappehull forsterket med geitskinn.

Endelig var han klar til å huke seg ut bislagsdøra. Men halvveis ute stanset han opp. Over innsiden av døra hang en papirbit festet med to tegnestifter. På den sto det med store blokkbokstaver: HAR DU GLEMT NOE? Var svaret nei, tredde han skipssekken og seg selv videre ut gjennom døra, rigget slåen og hengelåset på plass, vred om og tok stien ned til veien. Da var det bare en ting som sto igjen: Levere nøkkelen hos stuert Hansen i det gule huset nede i svingen. Eller Mañana som han kaltes. Hans Hansen hadde vært på hvalfangst ved Gibraltar før han dro til Syd Georgia, og lært seg spansk, må vite.

Familien i hagen til Johannes under krigen. Fra venstre: Svanhild Furvann med sønnen Thorbjørn på fanget, bak henne Egil Hansen, Kjell Hansen, tante Karen Hansen og på stolen onkel Hans Hansen (Mañana). De passer på huset mens Johannes er krigsseiler. (Foto: Halfdan Hansen/Furvann)
Krigsseileren Johannes

I februar 1936 hadde Johannes vært hjemme en tid da han mønstret ut med Tønsberg-båten “Maud”. Det ble ikke så lange farten. I New York måtte han på sykehus som snarest, hadde pådratt seg et plagsomt eksem. Men i New York lå også hans gamle skip “L.A. Christensen”, også det en Tønsberg-båt. En dag møtte han skipperen på gata. Han ville ha Johannes om bord igjen. Og Johannes mønstret på på nytt. Og sto om bord til Oslo to år etter. Han rakk en snartur hjem til stua i Støyten mens skuta fikk en verkstedssjekk på Akers mek. Da “L.A. Christensen” avgikk tre uker senere, var han igjen installert i sin gamle tømmermannslugar. Han befant seg mellom Tasmania og Yokohama da krigsutbruddet kom – og ble ombord til han mønstret av i Port Arthur i Australia juledag 1941. Åtte år hadde han stått om bord i “L.A. Christensen”. Ikke noe skip hadde han vært så trofast mot. Avskjeden i Port Arthur ble siste gangen han så skipet. M/T “L.A.Christensen” ble torpedert i Nord-Atlanteren året etter. Sank på 10-12 minutter. Ubåten kom til overflaten, registrerte skipsnavnet på livbåten, viste folkene ombord kompassretningen – og dukket. Mannskapet ble berget. Johannes unngikk dramatikken. Han var for lengst over på oljetankeren “Basilea” av Oslo. En femtentusen-tonner der han mønstret tømmermann og etter hvert seilte pumpemann. “Basilea” tilhørte Tschudi & Eitzens rederi i Oslo og var et av de største tankskipene i Norges flåte. Lugaren om bord i M/T “Basilea” ble hans hjem krigen ut. Skipet var en del av Stillehavsflåten. Fraktet flybensin og olje fra USA til baser i Australia, bunkret allierte hangarskip og destroyere under fart. Bare en gang i konvoi, ellers alene. Og alltid ut med forseglet ordre.

– Fikk beskjed om båter som var gått ned. I mårra kunne det være vår tur. Vi snakka ikke mer om det. Men den bedrøvelige alarmen dag og natt, den var vi gærne på!

Da japanerne kom med i krigen, hadde han lagt sjøfartsboka si inn på konsulatet i San Francisco. I 1946 telegraferte han fra New York og fikk den tilbake. Han var ikke riktig påkledd uten.

Hjemover – med slagside

Den 8. mai 1945 om ettermiddagen fikk de fredsbudskapet. Lå i havn i Hobart i Tasmania. Skipperen spanderte øl, det var stor fest i messa. Men ennå skulle det gå et helt år før Johannes satte kursen hjemover. For første gang var han passasjer. Han hadde fått fri hjemreise Norfolk – Oslo. Det var 37 passasjerer. Alle hadde seilt ute hele krigen. Johannes var oppe da losen kom om bord ved Færder. Endelig var han i hjemlig farvann. Men hvordan sto det til der hjemme etter fem års tyskermakt?

Det var blitt mars 1946. Johannes var spent. Han hadde intet hørt om naboer og kjente siden han mønstret ut før krigen. Var de i live alle sammen? Og sto huset fortsatt? Han tok toget til Tønsberg. Det var ingen til å møte. Men han traff en nabo på stasjonen. Han hadde lastebil og skulle hente en annen – som ikke kom. Så kunne han jo isteden ta Johannes med. Så bar det ut av byen, ut mot Kanalen og ut over Nøtterøy. Kirkeveien, Borgheim, Stangeby, Tenvikveien. En lastebil med en mann med seilduksjakke, svart hatt og sjøsekk på lasteplanet. Utfor porten til Mañana i det gule huset i svingen ble han satt av. Hos stuert Hansen ventet som vanlig nøkkelen. Det ble velkomstdram må vite, både en og to i hvert bein. Det var ikke uten slagside Johannes med sjøsekken på aksla bautet seg frem de siste hundre meterne.

Men nøkkelhullet fant han, og nøkkelen gikk rundt i hengelåsen. Og på ovnsbrettet lå fyrstikkene fra Nitedal klare, og veden må vi formode var tørr. Den hadde tålmodig ventet på sin herre i åtte år. Og hva tenkte Johannes? – Det var godt å komme hjem til meg sjæl.

En tid etter ankom en kasse fra Det fjerne Østen, med to kinesiske kaffeserviser. Holdt du koppen opp mot lyset, kom hodet til en vakker østens skjønnhet til syne. Det ene serviset havnet hos Bartho og Kristine som hadde voktet hus og våpenarsenal. Det andre gav han også bort.

Etter sin lengste utreis var Johannes endelig kommet hjem til sitt ankerfeste på jorden – stua i Støyten. Han tok seg et års ferie og sier om det året: . Jeg gjorde absolutt ingen ting! Men da året var omme, kjente han uroen i kroppen igjen. Han pakket sjøsekken nok en gang og fant hatt og jakke frem.

Sine siste to reiser gjorde han på tankskipene “Marathon” og “Havfru” av Oslo. Den 30. november 1950 gikk han i land i Bremen, snudde seg på kaia og spyttet i skutesiden som skikken var for en som begav sjøen for godt. Hjemme i Støyten ventet stua i veikanten, med prammen under den avblomstrete syrinen og en Edens hage på høstlig hell. Men livet var langt fra slutt med avmønstringen i Bremen. Det skulle enda gå 30 år før han gikk fra borde for godt.

Den unge sjømannen Johannes. (Foto utlånt av Knut Hansen)

Husdrømmen som svant

Stua til Johannes var gammel, så gammel at gamle folk sa til ham da han var ung – at selv da de var unge, var stua gammel. Han hadde kjøpt den for 1600 kroner i 1916. Skolestue var det dem som sa det hadde vert en gang. Gulvkald og skrøpelig var den. Johannes ville rive og bygge nytt, gikk til kommunen med en tegning han hadde laget. Men på Tinghaug ristet de på hodet. Det var så rent for smått det sjøulken ville bygge, ikke større enn ei snekke, ble det sagt. Slikt gikk ikke an. Men krigshyra hans ville de gjerne ha kloa i. – Har du penger på bok i New York? spurte ligningssjefen. – Det kan du finne ut sjæl, svarte Johannes.

Johannes hadde seilt både matros, tømmermann, bås og pumpemann. Han likte best å seile tømmermann. Da var han mest sin egen herre. Sin egen herre var han også hjemme i Støyten. Han gikk ingen vakter lenger, men hadde sine rutiner. Han tørnet alltid ut før klokka åtte og køyet aldri før han hadde hørt siste værmelding. Han brukte avis til duk når han skaffet så han ikke skulle søle til, og bakkstørn hadde han når det passet han. Han hadde klesvask også, en skikkelig en i året. Det var når den svære røde pionen blomstret for fullt i solveggen. Da rigget han til bryggepanna oppe ved brønnen, fyrte godt innunder og brukte grønsåpe!

Han hadde en stor grå papirpose stående i bislaget. Det var en spesialpose med flere lag papir, som en papirsekk. Han hadde fått den av Bartho på butikken. Det var handlenettet hans. Den rommet akkurat tre hele bayer, og enda kunne en rulle sammen toppen og ha den til håndtak. En gang om dagen gikk han over til Bartho med de tre tomme og hentet tre fulle. Det hendte det ikke ble vekslet ord. Det var unødvendig. Stille ruslet han over veien og hjem. Tre bayer. Det var nok. Han trengte ikke mer. Det var mye næring i bayer. Til hans faste rituale hørte også en lørdagstur til byen. Inn med nibussen og hjem med tobussen. Og alltid innom treffstedet for de gamle gutter – skjenkestedet Kroken vegg i vegg med Polet. Og når vinteren kom og det ble hustrig både ute og inne, da gikk tankene til Hawaii: – Den fineste plassen jeg minnes. Både folk og terreng!

Hva mer? – Jeg rusler, leser og spiser og gjør som jeg vil, sier Johannes. Det har mye å si for gamle sjøfolk. Tenker ikke på noen verdens ting. Jeg ser vel ut som en meksikansk landeveisrøver. Hendene greier ikke barberhøvelen lenger.

Johannes og søster Bergljot. (Foto utlånt av Knut Hansen)
Hvem var Johannes?

Johannes var belest. Han saumfor bøker og leksika så vel som aviser. Det lå alltid en bok eller to på bordet hans. Han hadde bokhue, ble det tidlig sagt. Det var også dem som i tidligere år sa han burde gå på land og ta styrmannsskolen og bli offiser. Nei, sa Johannes, jeg vil ikke bli slavedriver. Gikk du forbi stua en kveldsstund, kunne du se silhuetten av den lesende eneboer under den 25 watts lyspæra, den eneste lyskilden han hadde i huset.

Kunne det vært andre lyskilder? Kone, unger – familie? Johannes blir stille, han ser i gulvet – så kommer det lavt: – Jeg tjente ikke nok til å opprettholde bestemor og en familie. Jeg underholdt henne helt til hun døde i 1932.

Hvem var Johannes? Hvor kom han fra? Johannes var født utenfor ekteskap, i Skjeberg. Han var “lausunge”. Faren døde før gutten kunne gå. Da han var fire år, greide ikke mora å ha ham lenger og gav ham over til moren sin. Guttens bestemor. Hun het Eva, og kom fra Fjällbacka i Sverige. Mannen hennes var fisker. En uværsdag en vinter frøs han i hjel på sjøen. Da brøt kona opp og flyttet med guttungen til Skjebergkilen. Siden var det bare de to. I 1899 kom de til Nøtterøy. Da var Johannes syv år og viste seg snart svært skoleflink. Da bestemor Eva Torbjørnsen døde, ble hun gravlagt på kirkegården på Nøtterøy.

Johannes hadde noen fjerne slektninger i Skjeberg. Han kuttet aldri helt de båndene. Jeg tenker meg en tur østpå, kunne han si. Det var gjerne ved juletid at han sa det. Da visste naboene i Støyten at nå var det en annen Johannes de ville få se. Når han dro østpå, var det ikke mye igjen av den meksikanske landeveisrøver. Da hadde han striglet både hår og skjegg, han hadde hvit skjorte og slips – og dress! Og frakk. Og stilte med brun skinnkoffert fylt med julepakker fra siste bytur. Jul var jul, og østpå var østpå.

Johannes døde i 1980. Han ble stedt til hvile i bestemors grav. I dag er graven slettet. Johannes sitt navn finnes ikke mer. Det var ingen etter ham til å ta vare på minnet. På åttitallet ble også stua i Støyten – hans ankringssted gjennom det omflakkende liv – jevnet med jorden. Det siste spor var en mektig haug med tomme Vikingmelk-bokser. Så var det likevel ikke bare hele bayere med Johannes.

– Han var verst mot seg sjæl sånn som han bodde, sa Egil Hansen i det gule huset nedi svingen. Det var kaldt og jævlig der oppe. Det var drammen som holdt liv i ham. Han var aldri sjuk, aldri forkjølet – han visste ikke hva sjukdom var! Sjøl sa han bare: – Jeg har det bra på alle måter.

Jeg tror han ville være for seg sjæl. Og Johannes var en god og hjelpsom nabo. Trengte du ei hand, så fikk du det. Jeg tror han trivdes med livet i den gamle stua. Men han var en kald badegjest. Han forsto aldri at folk kunne bli dårlige av å seile under krigen!

Johannes på sine gamle dager. (Foto utlånt av forfatteren)
En godværsseilers forlis

Siste gang jeg besøkte Johannes, var han havnet på Gipø etter et lårbeinsbrudd. Han filosoferte atskillig over hvordan livet til slutt hadde spilt han et puss:
– Det var tre uker før jul. Det var is og våt snø, fortalte han. Han skulle ned og hente avisene sine. Han satte beinet ut på veien – og falt. Greide å krype bort til portstolpen. Men kom seg ikke opp. Lå i veikanten i bare skjorta i snøslapsen. Biler suste forbi. Det gikk innpå halvtimen før endelig en fyr stoppet og fikk dratt ham inn i baksetet og fraktet ham til sykehuset.

– Her har jeg vært godværsseiler hele livet, sa Johannes, og aldri hatt et forlis. Jeg har seilt i to hele verdenskriger og ikke en gang fått en skrape på fingeren. Og så skal jeg gå bort og brekke beinet rett utfor døra!

Da jeg besøkte Johannes første gang, i juli 1973, hadde han vært måtelig meddelsom, skjønt han lettet på lokket da sjøfartsboka kom opp fra skuffen. Jeg besøkte han bare en gang til. Mer ble det ikke. Men jeg visste om folk som hadde vært nære bekjente av Johannes. Nede i svingen i det gule huset sitter Mañanas sønn, Egil Hansen (88) på den grønne benken sin når sola varmer. Han husker. Jeg oppsøkte ham på benken. Og landhandlerens sønn, Hans Bartho Helgesen, og barndomskompisen, Willy Gundersen, er stadig omkring. Interessen for Johannes drev meg til oppsøke alle tre. Jeg skylder dem takk for at de bidro til å ta vare på minnet om uteseileren Johannes fra Støyten. Mannen som hadde seilt på alle hav i krig og fred – og ikke syntes han hadde opplevd noen verdens ting: “Det er’nte så møe å snakke om”.

 

Follow Pål Espolin:

f. 1940 i Oslo, bor nå på Lillehammer. Cand. philol., lektor, undervist ved flere skoler og universiteter i Norge og USA. Forfatter av flere bøker, bl.a. om nordnorsk folkeliv og historie, om Olav Duun og en barnebok. Fortsatt aktiv avisskribent, lysbildekåsør og reiseleder for turer til Nord-Norge. Feriert på Verjø hvert år siden 1945.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.