Nøtterøy-skolen 250 år

Prolog ved jubileumsfeiringen 1989

Av Helga Hiorth

Heggen blomstrer, venner!
Gjennom mettet sommerluft smyger kjælen blomsterduft
i de stille kvelder, —
Nøtterøy har pyntet seg i den fine kjolen:
hvitveis og forglemmegei, tusenfryd og engsolei
strekker seg mot solen, — GRATULERER SKOLEN!

Fem og tyve ganger ti! Femti ganger fem!
Nøtterøys historie i mange tusen hjem!
Skoletimer, skoledager, skoleuker, skoleår, —
skolebarn i evig vandring, vinter, høst og vår.

Likevel er åsene de samme. Skogen, med sin myke, grønne ramme,
himmelen, når solen flammer rød, — jordene som spegler seg i sjø.

Tiden er el teoretisk skille, — slektene har fulgt de samme spor:
barneår, med søsken, far og mor, ungdom, alderdom — og siden hvile

Men i denne jevne, gode strømmen lever vi i undringen og drømmen, —
søker vi verdier som kan vare, — Skolen har forsøkt å gi oss svaret.

I syttenhundre og tretti-en møter vi presten Hersleb.
Catechismo var kirkens sak, — men degnen mestret visst ikke sitt fag, —
de ønsket en lærer — på si!
Likevel måtte den edle herre gi seg for bygdas nei, dessverre, —det strandet på økonomi.
Men neste prelat var en striere fole, — også fikk vi omgangskole!

Lærer og klokker Anders-søn, sammen med en hr. Winther,
hadde tatt på seg «den tunge bør», og vandret litt ydmykt fra dør til dør,
— så sier bygdeboka.
Men disse kolleger, de hadde et kall, — de ga hva de kunne av ord
og av tall, — og det er jo slikt en blir klok’a’.

Det heter seg også, i samme bok, at da århundret lakket mot kveld,
var det to karer som oppgaven tok å gi undervisning selv.
Det var Simon fra Støyten, en gammel matros, og den vanføre Hansen, kalt Ole,
sammen tok de det tunge løft å bære vår omgangsskole.
Men kanskje fikk barna et glimt av visjoner?
Hørte om spennende revolusjoner?
Lyttet til bruset fra verden der ute som Simon fikk se fra sin skute?

Ole holdt ut i førti år, plaget av spotten og fliret, —
med liten ære, i fattige kår, —
men kunnskapsfrøene tok til å spire:
Tenk om den nøttlandske kvinne og mann kunne lese sin Wergeland!

Ja, tidene skiftet, og årene gikk, — og nå vokste kravene frem:
De ønsket seg nyere pedagogikk, — mer lærdom i bygd og hjem!
Skoler må bygges! Husk, det er sagt: Kunnskap er makt!

Og dikterpresten i Danmark sang om sann opplysning for muldets frende,
«langt mere verd enn det røde gull det er seg selv og sin Gud å kjenne!»
Grundtvigs tanker om mulden og solen
virket nok inn på Nøtterøyskolen.

For nå kom forandringen riktig i sving med Georg Prahl Harbitz i teten.
Han ordnet opp med så mange ting, — han var den rente kometen!
Penger ble samlet fra liten og stor godt motivert av de harbitzke ord, —
og selveste Svend Foyn ble med! Da måtte jo noe skje!

———–

I atten-femti-seks var skolen ferdig. På Herstadtunet sto den, stolt og verdig.
Og nevnes må det også, først som sist: Nå ble det ansatt en seminarist!

Herstad skole fikk den store ære: Av Thor Hansen kunne bygda lære
hvordan riktig skolegang skal være!

Atten-femti-seks var tidevervet, — da kom også Torød, Bergan, Skjerve, —
siden gikk det hele slag i slag fram til denne minnerike dag.

Nå er skolekretsene blitt ti, — vi kan skrive nitten-åtti-ni, —
ungdomsskoler to er også med, — og gymnas på Borgheim, — tenk på det!

Her stanser vi, — og ser oss om, — og spør hva vi har vunnet:
Har mennesket gått fremover i alle disse år?
Har livet vårt forandret seg, er svarene nå funnet?
Er alle gåter løst i denne verden som er vår?

Vi må nok sanne — med våre fedre:
Alt er i emning, — alt kan bli bedre!

For selv om vi leser — og skriver — og regner, —
selv om vi former — skaper — og tegner, —
selv om vi lærer om fremmede land, forsker og bruker vår sunne forstand, —
selv om vi kjenner de jordiske lover, ser universet som hever seg over,
kjenner teknikkens innfløkte spill, — vet hva vår hjerne kan brukes til, —
er vi som gutter på første reis, — vi er underveis!

Vi er underveis mot bevissthet, respekt — for den kommende slekt.
Vi er underveis mot en åpen kultur, — mot en ren natur!
Vi er underveis mot en tryggere jord — for vår søster og bror!

Vi er underveis, — og vi håper og tror
ungdommen en gang vil redde vår jord, —
for likesom våren blir til en sommer
vet vi at modningen kommer.

————–

Det å være lærer er en gave i seg selv, —
vi unner oss litt nostalgi ved denne milepæl, —
tilbakeblikk på år som gikk, på tider som er farne, —
i stadig glad forundring over individet, BARNET!

Etterord

BARNET, som aldri kan fanges inn av mønsterplaner og tradisjoner,
fordi det ennå har åpent sinn, fordi det lytter til dulgte toner,
fordi det leker med skjulte venner i fantasier vi ikke kjenner.

Derfor er lærerens hverdag unik: Ingen dag er den andre lik!
Små episoder av uventet art, — alltid hender det no rart!
Planer forkastes, — fungerer ikke, — BARNET blir fanget av øyeblikket.
Likevel ser vi, — at uro og gjæring langsomt fører til modning og læring.

Å se at de mestrer å lese og skrive, — det er en lykke for hele livet!
Å bruke sin hjerne med vett og forstand, — er nøkkelen til det forjettede land.

—————–

Til slutt et lite nærportrett av en av mine venner, —
det er en gammel lærer som jeg tror vi alle kjenner.
Vi hilser ham — og alle de som gjorde tro sin plikt
med dette vesle dikt:

«Ørnenese, stridig hårlugg, busket bryn i bjørnsonsk stil.
Rank i ryggen, løftet hode: Fridtjof Berntsen i profil!

Raske skritt i skolegården, — høflig hilsen, vennlig smil, —
humrende i barneflokken, — Fridtjof Berntsen, uten tvil!

Streng i stemmen, mild i blikket, — skolemester, edelt slag, —
barnevenn og speiderleder, full av omsorg all din dag.

Idrettsmann og skøyteløper, ivrig med i barnas lek, —
hoppet bukk i skolegården, — Berntsen, hei, nå var du sprek!»

Satte preg på Herstad skole gjennom mange, gode år, —
steller fortsatt, i pensjonstid, på sin vesle Sørlandsgård:

Fridtjof Berntsen, — takk for minner, — takk for alle gode ord!
Nittifire! Heders alder! Se, det gror i dine spor!

Du har vist oss at det største er å være rak og sann,
elske Gud, — og så din neste, — tjene tro ditt folk og land.

Du har sådd, — og vi skal høste, — du har gitt oss en modell:
Odle, dyrke frem det gode i din neste og deg selv!»