Bronsealderrøysene på Nøtterøy

posted in: Arkeologi, fornminner | 1

Olav Hoff (Njotarøy 1992)

Torød - Foto: Sjur Høgberg
Torød – Foto: Sjur Høgberg

På høytliggende åser og nes, oftest med vid utsikt over sjøen, ligger det i den ytre delen av Øya vår noen store steinsamlinger, runde eller langaktige som steingjerder. Det er tydelig at dette ikke kan være rydningsrøyser. Det er gravmæler, mausoléer, bygd til beskyttelse og minne, laget av menneskehender for nesten 3000 år siden. De representerer en kultur som engang var, og det er litt av en merkverdighet at de har kunnet ligge såpass uberørt gjennom årtusener.

To spørsmål melder seg naturlig:

  1. Hvilket kulturgrunnlag har disse røysene?
  2. Hvorfor ligger de slik, ofte på et værhardt nes og med utsikt til sjøen?
Kulturtradisjon

I Tjøme-boka til Lorens Berg har den kjente etnolog, professor Reidar Th. Christiansen, skrevet noen ord om folkeminner:

«I tradisjonen, i det som fortaltes rundt om i bygdene, ser vi løsrevne brokker av et åndsliv som engang har utgjort et sluttet hele. Noe overnaturlig er det i slikt, fordi vi kjenner, eller tror å kjenne, naturens grenser skarpere og bedre enn tidligere slekter. Det er derfor ikke så merkelig at disse folkeminner blir så merkverdig ensartet rundt om i bygdene.»

Vi kan overføre noe av dette på vårt arkeologiske emne. For røysene er jo ikke noe isolert fenomen for vår øy, de er ledd i en allmenn europeisk bevegelse i tidsepokene gravskikk. Vi har åsrøyser her i landet fra Bodø til Båhuslen, vi har dem i Sverige, Finland, Estland, Danmark, ja like ned til Bospurus.

Røysformen

Av form er bronsealderrøysene oftest sirkelrunde, men kan variere til langstrakt-elliptiske. På Nøtterøy har vi den mystiske langrøysa på Movikåsen, den kan se ut som en forskansning, et festningsverk. Kan hende skjuler den en rekke begravelser ved siden av hverandre. Røysene er bygd over et gravkammer, en kiste av stein, ofte med en helle over, i lengdeakse N – S. Loddrettstående parallelle heller danner sidene. På toppen er gjerne et gravkrater, det skyldes vel helst gravrøveri, men kan også være konstruktive ledd i oppbyggingen. Høyden varierer sterkt, avhengig av tilgangen bronsealderfolket har hatt på materiale og arbeidskraft. Dette fører oss over i tidsrommets sosiale forhold som vi skal komme tilbake til.

Storrøyser

De største røysene her i landet har vi på Mølen i Brunlanes, med diametre opp til 30 meter, på Jæren og Karmøy. På Nøtterøy og i skjærgården utenfor er registrert over 30 gravrøyser, på Nordre Holmen, Kjønnerød, Movikåsen, Nordre Sande, i Sevika, på Tokenes, Tømmereik, Vetan, Hui, Bolærne. Innholdet av gravkammeret varierer med tid og sted. Det kan være et skjelett med gravgods, oftest av bronse: våpenøks, arbeidsøks, sverd, dolk, kniv, spydspiss. Eller det kan være en askekrukke, satt inn i en eldre røys. Som regel er ingen ting tilbake, tidens tann har tært og gravrøvere har herjet. 300 år tilbake i tid, da er vi et stykke inne i den gåtefulle epoke som er kalt bronsealderen, 1500 – 500 f.Kr. Ved år 1000 setter vi et skille, spesielle særtrekk gjør det naturlig å skjelne mellom eldre og yngre bronsealder.

Røysen på Movikåsen mellom Brevik og Movik er en av de største i kommunen. Lett tilgjengelig fra veien.
Røysen på Movikåsen mellom Brevik og Movik er en av de største i kommunen. Lett tilgjengelig fra veien.
Bruk av metaller

Bruken av metaller er den mektigste løftestang i utviklingen av menneskekulturen, og bruken av bronse, legeringen av tinn og kopper, til våpen og smykker, dels redskaper, er et viktig ledd i denne utviklingen. Kopper og tinn har vi så å si ikke i Skandinavia, så storparten av våre bronsealderfunn er utvilsomt importvarer. Danskene hadde rav som byttemiddel, i Norge har det vært pelsverk og kan hende fisk. Handelsforbindelser sydover var etablert alt i steinalderen, og vi har bevis for at bronsealderfolket var dyktige sjøfarere. Alexander Bugge mente at seilet var i bruk alt i bronsealderen, mens Hjalmar Falk sier at årene må ha vært det viktigste framdriftsmiddel, kanskje til og med etter vikingtid.

Klima

Ved bronsealderens begynnelse stod havet 10 meter høyere enn i dag, vi har subborealt klima, varmt og tørt, store eikeskoger. I slutten av perioden, ca. 500 f. Kr., har vi om lag samme strender som i dag. Trykket fra istidsbreene er borte, og landet har gradvis hevet seg. Klimaet er nå subatlantisk, fuktig værlag og strenge snøvintrer.

Samfunnsforhold

Forskerne kaller bronsealderen gåtefull og med rette. Men noe vi vet, er i hvertfall at det har foregått en utvikling, ytre og indre, i løpet av de tusen år. Kjemperøysene ved innløpet til Oslofjorden, Mølen og Hvaler, og på Jæren, gir en pekepinn om de sosiale tilstander, tyder på en lagdeling med en overklasse, en kaste av handelshøvdinger, som bodde ved de store ferdselsårer til innlandet, byttet til seg pelsverk derfra og solgte det sydover mot bronsesaker. Storrøysene vitner også om en pariakaste, et laveste sjikt i samfunnet. Som de egyptiske pyramider ville være utenkelige uten faraoenes slavesamfunn, slik må våre kjemperøyser ha krevd et stort oppbud av livegne træler. Som eksempel på hvilken arbeidsstokk som krevdes, kan nevnes at ved en utgravning på Sørlandet tok det 15 mann 30 dager å nå ned til gravkammeret. I løpet av tidsbolken, mot yngre bronsealder, kløyver samfunnet seg i to, en jeger- og fisker-befolkning og en bondestand med fast bosetning og mer intensivt jordbruk.

Dødskultus

Steinalderfolket begrov sine døde i avfallsdynger, bronsealdermenneskene har våknet til bevissthet om seg sjøl og gir sine avdøde bruks-ting for det annet liv med seg i hellekista, med gravrøys over, til beskyttelse og minne. Som alle strømninger gjennom tidene har bronsealderkulturen nådd relativt seint til vårt Ultima Thule. Den såkalte megalittiske kultur, storsteinkulturen, på overgangen fra stein- til bronsealder, med kjempestore gravsteiner over en begravelse, har såvidt berørt Norge. Vi har en eneste bevart dysse, på Skjeltorp i Skjeberg, Østfold, mens Syd-Sverige har registrert 80 og Danmark ca. 6000. Bronsealderfunnene i Norge er så fåtallige og små at enkelte forskere har nektet å kalle tidsbolken bronsealder i det hele tatt. På Nøtterøy er det funnet 2 bronsekniver i storrøysa på Vetan, det er visstnok alt vi vet om. Bronsettingene var klenodier som bare rikfolk kunne bytte til seg, og steinredskaper, som skafthulløkser, har vært i bruk i hele bronsealderen. I den eldre bronsealders begravelser (1500 – 1000 f.Kr.) er utstyret enkelt til langt ut i tidsrommet, gravgodset oftest bare en bronsedolk. I Norge en hellekiste i røysa, i Danmark en uthult eikestamme, der garvesyren har bevart til og med tregjenstander og tekstiler. Mot slutten av perioden rikere utstyr, kjempemessige høvdinggraver, som viser sosial lag-deling og som noe pretensiøst kalles Nordens pyramider.

Yngre bronsealder (1000-500 f.Kr.) er preget av endrede forestillinger om livet etter døden, en mental omveltning som gir seg uttrykk i lik-brenning, branngraver med mindre gravrøyser, små urnegraver med leirkar, der den avdødes brente bein blir lagt. Gravformene er altså uttrykk for dødskultus, og det nye som nå kom-mer til, er forestillingen om rensende ild som kan hjelpe en over i en bedre verden.

Helleristninger

Den ovenfor skisserte utvikling ser vi også i den annen hovedart av fornminner fra bronsealderen, helleristningene. Det er en viss forbindelse mellom de to arter, i storrøysene, især i Danmark og på Jæren, finner vi figurer med solsymboler, skip og spiraler. Helleristningene viser en tydelig utvikling fra primitiv magi til kultus med høyere gudetro, spiren til Åsatroen. Steinalderens helleristninger er jaktmagi, et magisk ritual, med forsøk på å tvinge høyere makter til å gi jaktlykke og godt vær. Bronsealderens ristninger er preget av kultus, rituelle handlinger, med bønn om hjelp og støtte, en mer etisk holdning til livet. Gravrøysene langs vår kyst ligger høyt og fritt, med utsikt over sjøen. De er laget av handlende sjøfarere, som hadde skipsleia til allfarvei og arbeidsplass. Her kom rikdommen i tida, bronsen, som ferdigstøpte varer eller råstoff til landet. Med hensikt ble da de døde lagt på steder med vid utsikt for at de skulle leve videre i de levendes minne og holde øye med dem som for der ute. Det viser en trang til samhørighet som utvikler seg til organisert virksomhet og mer kompliserte samfunnsforhold i den tidsbolken vi går inn i ca. 500 f.Kr., jernalderen.

Litteratur:

Leif Andersen: Trekk fra Nøtterøys historie. Vestfold-Minne 1965.
Alexander Bugge: Norges historie I.
Hjalmar Falk: Altnordisches Seewesen.
Haakon Shetelig: Norges forhistorie
Sir James Frazer: The Golden Bough, Abridged edition, London 1925.

Follow Olav Hoff:

f. 07.04.09 på Kongsberg. Cand. philol. med fransk hovedfag i 1940. Hovedoppgave: «L'Exotisme de Chateaubriand». En rekke lokalhistoriske artikler i Vestfoldminne. Langs Lågen og i dagspressen. Utarbeidet registre for Vestfoldminne 1924-84. Formann Notterøy bygdebokkomité. Tidligere nestformann Nøtterøy Historielag.

Svar på Einar Hay-Hansson Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.