Sogneprest, skolemann, forfatter og ordfører – Jacob Andreas Hansen Wille, 1777-1850

posted in: Personalhistorie | 0

Helge Paulsen:

1786 utkom i København et interessant verk av en norsk teolog, personellkapellan i Seljord i Telemark, Hans Jacob Wille. Boka hadde tittelen «Beskrivelse over Sillejords Præste gjeld i øvre-Tellemarken i Norge». Han utarbeidet også et stort verk om Telemark, som riktignok for størstedelen gikk tapt.

Forfatteren var født i 1756, sønn av sognepresten i Seljord, Hans Amundsen Wille.
En annen sønn var Jacob Andreas Wille, født i Seljord vel 20 år senere, i 1777. Brødrene tilhørte en embetsmannsslekt med mange prester. Også den yngste av de to kom til å skrive bøker. Hans sønn skulle bli Nøtterøys første ordfører, han selv den neste.
Brødrenes far, Hans Amundsen Wille, 1714-1799, hadde som andre prester ført en noe omflakkende tilværelse i sin tjenestetid – personellkapellan i Biri 1742, på Nes fra 1743 og prest på Toten 1746, så feltprest i 1751 til han endelig i 1753 ble sogneprest i Seljord, senere prost, til sin død i 1799.
Han var gift med prestedøtre to ganger, og de to prestesønnene var av hvert sitt ekteskap og dermed halvbrødre. Han hadde også en tredje sønn som var prest, Knut Hansen Wille, født i 1760 av første ekteskap, som ble feltprest i 1788, kapellan i Fron i 1790 og til sist sogneprest i Vestby i 1805.(1)
De to førstnevnte halvbrødrene hadde slik prestetjeneste: Hans Jacob Wille ble personellkapellan hos faren i Seljord i 1779, kapellan i Eiker 1786 og i Grytten i Romsdalen 1788. Fra 1792 var han sogneprest ved Vår Frue kirke i Trondheim.
Jacob Andreas Wille hadde et roligere embetsliv: Han var residerende kapellan i Våle 1802-1811, sogneprest på Nøtterøy i 36 år, fra 1814 til sin død i 1850.
I likhet med faren var de begge utdannet ved Universitetet i Købernhavn. Som nevnt hadde de to brødrene det til felles at de kom til å skrive bøker. Med de skrivende brødres interesser deres bøker skulle bli svært ulike.

Sogneprest Jakob Andreas Wille. Etter miniatyrportrett i brystnål. L.Berg, Nøtterø.

Presten, en skrivende embetsmann

Det var slik i bygdene på 1700-tallet og langt ut i 1800-årene at presten var en av de få, som regel den eneste, virkelig skrivende og lesende og velorienterte person. Der fantes naturligvis andre – embetsmenn, brukseiere, enkelte velhavende skippere, kjøpmenn og bønder. Men det var langt mellom dem.
Presten var embetsmann, og som embetsmann stod han til ansvar overfor høyere myndigheter og måtte av og til rapportere til dem – når det ble forlangt, eller når sognets behov gjorde at presten måtte sende en rapport eller et klagebrev. Når slike skrivelser er bevart, har vi interessante kilder for lokalhistorien; de gjaldt jo forhold i sognet.
Lorens Berg har i sin bok «Nøtterø» noen linjer fra den korte innberetning sognepresten på Nøtterøy gjorde i 1743, som svar på «de 43 spørsmål» som kom til alle landets embetsmenn det året. Noen av embetsmennene sendte grundige beskrivelser av folk og forhold i sine embetsdistrikter, mens den danskfødte Nøtterøypresten Hans Fredrik Hegelund bare skrev en kort halvside om Nøtterøy og Tjøme. Men noe får vi jo vite: Det finnes ikke vilt på disse øyene, verken av fugl eller dyr. Men dessverre er det alt for mange bjørner der, «som fordærver Bondens Havre-Ager om Sommeren og sønderriver deres Kjør.»
Sognepresten i Tønsberg, Marcus Faye, forteller ved samme anledning om et problem for jordbruket «her omkring» – som nok også omfatter Nøtterøy: Det grasserer en liten mark, ikke større enn en kålorm, som spiser opp kornet og gresset og ødelegger hagene, og ved dem «har man observeret, at de havde 2 Hoveder, et i hver Ende».(2)
Mens opplysningen om bjørneplagen på Nøtterøy og Tjøme er troverdig, kan vi kanskje ikke helt stole på historien om larvene med et hode i hver ende. Ikke alle de universitetsutdannede prestene var like stive i naturvitenskapene. Men det fantes prester som studerte og forsket og som beskrev både natur og folkeliv på eget initiativ, uten pålegg fra København. En slik prest var Hans Jacob Wille, den eldste av brødrene Wille. Mens han var kapellan hos sin far, sognepresten i Seljord, begynte han å interessere seg for stedets historie og næringsliv, for naturen og folkets liv. Gjennom flere år dro han rundt i prestegjeldet, observerte og snakket med folk, samlet inn og noterte muntlig tradisjon. Ikke bare det, han var også i København, der han brukte diplomer (middelalderdokumenter) og gjorde arkivstudier i Geheimearkivet, som ikke var tilgjengelig for vanlige mennesker.(3)
Resultatet av hans undersøkelser ble den nevnte Seljords Beskrivelse, et enestående verk som Det Topographiske Selskab for Norge i
1792 anbefalte som mønster for andre lokalhistoriske forskere.
Boka ble ikke bare lest i samtiden, den er i ettertiden flittig brukt som kilde av historikere. For eksempel gjør Cappelens Norges Historie bruk av den flere steder i avsnittene om husdyrhold, om bondefamilien og bryllupsfeiringen. Særlig er Willes beskrivelse av bryllup og bryllupsforberedelser levende og rik på detaljer, som historikeren har benyttet.(4)
Hans Jacob Wille var topograf, beskriver av steder, både natur og bebyggelse og menneskelig virksomhet av mange slag. Hans bok kan anbefales den dag i dag for historisk interesserte lesere, også her på øya, for selv om han forteller om et prestegjeld i Telemark, beskriver han mange forhold som var felles for store deler av landet. Dessuten er det mulig å få tak i denne 1700-tallsboka, for den utkom i nyopptrykk etter originalen for noen få år siden.(5)
Videre er det ting som kan tyde på at vår Wille, sogneprest Jacob Andreas Wille, hadde sin berømte brors verk i tankene, da han en gang før 1820 begynte å utarbeide et manuskript med beskrivelse av sitt prestegjeld, som bestod Nøtterøy og Tjøme.

Skolemannen Wille

Jacob Andreas Wille kom til Våle i 1802, som residerende kapellan under sogneprest Vincent B. Thurmann. Thurmann var en av de «rasjonalistiske» prester, opplysningsprestene, interessert i å få skolegang for almuen, og når det gjaldt skolen, fikk presten god støtte og hjelp av sin kapellan, skriver lokalhistorikeren John Rønningen. Wille var også opptatt av skolen, og etter bispevisitasen i Våle i 1809 beskrev biskopen kapellanen som «en fortrinlig skolemand som har gjort seg hederlig bekjendt».(6)
Sogneprest Thurmann strevde med å forbe-dre skolen for almuen i Våle. Han utarbeidet en plan for skolevesenet i 1808, og kapellanen må ha deltatt i arbeidet. Men samtidig hadde Wille opprettet en egen privat skole i bygda, en skole som han drev i 10 år. Det må ha nok ha vært en skole for barn av de mer velstående i bygda, for de måtte jo nødvendigvis lønne kapellanen som lærer. Om også andre fikk adgang til prestens skole, vet en ikke i dag.
Kallsboka for Nøtterøy, i prestearkivet i Statsarkivet på Kongsberg, inneholder biografiske opptegnelser om sognets prester fra og med 1699. I den kan vi også lese om Jacob Andreas Wille, rosende ord sannsynligvis skrevet av etterfølgeren, Georg Prahl Harbitz. Vi kan lese at i Våle opprettet han «et Skoleinstitut der var særdeles gavnlig for Egnen». 8. november 1811 fikk han etter søknad avskjed fra embetet som kapellan, beholdt ansienniteten og adgang til «paany at indtrede i den geistlige Stand.»
I den geistlige stand inntrådte han påny mindre enn 3 år senere, våren 1814, da han ble sogneprest på Nøtterøy. Kallsboka forteller at hans søknad om Nøtterøy 17. mars 1814 ble anbefalt av greven på Jarlsberg, med de ord «at han fra Hjertets, Forstandens og Kundskabens Side var en udmærket Mand.» Biskopen støttet ham med lignende uttrykk. Kallsboka sier om ham og hans skole at han «havde i 10 Aar sutineret bemeldte Opdragelses og Undervisningsinstitut, hvorfra flere Elever vare demitterede endog til Latinskolens 3die Classe».
Wille drev altså sin privatskole i Våle først i 7-8 år mens han var residerende kapellan, siden i 2-3 år på heltid. Av Gårds- og slektshistorien for Våle kan vi se hvor han bodde mens han var res. kap., nemlig på den såkalte Kapellangården, Sande i Våle, i årene 1802-1811.(7)
Da han sluttet som kapellan i 1811, forpaktet han et gårdsbruk i Våle, en halvpart av gården Skog (Skaug), med bygninger, jord og skog. Ved en besiktigelsesforretning samme år (som er beskrevet), var Wille til stede.(8) Her bodde han i de år han var bare skolemann, og etter all sannsynlighet drev han skolen her.
Wille var gift med Marine Sophie Petrea, født Bloch. De fikk 8 barn, og 6 av dem ble født mens de bodde i Våle. 2 ble født på Nøtterøy. 3 sønner ble prester.

Sogneprest med «noget svak stemme»

Jacob Andreas Wille søkte som nevnt kallet på Nøtterøy 17. mars 1814, og han fikk det kort etter. Før det hadde han i meget kort tid, noen dager eller uker, vært konstituert sogneprest her.
Merkelig nok kunne han allerede fem dager før søknaden, 12. mars 1814, skrive en lengre redegjørelse til Akershus Stiftsdireksjon om skolestellets elendige tilstand på Nøtterøy og Tjøme. Han peker der på sammenhengen mellom denne tilstanden og nøden og matmangelen i bygda. Han sammenligner Nøtterøy, hovedsognet, med Våle, hvor det i forhold til folkemengden var så mange flere fullgårder, altså matprodusenter, enn på Nøtterøy, der «en stor Deel Børn» var å finne «paa Betlerstien», måtte tigge mat hos dem som hadde noe.(9)
På Nøtterøy var det i menigheten en egen klasse av «børn» på 24, 26, ja 28 år, som ikke var konfirmert og som ikke kunne en bokstav. Han kritiserer indirekte sin forgjenger, Wilhelm Andreas Falck, for han skriver at når en prest ikke bekymrer seg om den tilvoksende ungdom og ikke spør etter noe barn fra det øyeblikk han døper det, til det melder seg til konfirmasjon, kan det ikke ventes annet enn vankundighet. Wille foreslår også mulkt eller «Haansstraf» for ungdommer som uteblir fra omgangsskolen uten grunn. (10)
At Wille interesserte seg for skolestellet, i alle fall til å begynne med, er åpenbart, og ved bispevisitasene fikk han gjennomgående god kritikk for barnas kunnskap. Men ved visitasene var det jo bare de flinke barna som ble «hørt» i kirken av presten og omgangsskolelærerne i biskopens eller prostens nærvær og kunne svare på spørsmål fra katekismen og «forklaringen». Bispen og prosten var aldri hjemme på gårdene og overhørte en skoletime i omgangsskolen.
Presten fikk selv alltid god omtale etter besøkene: Hans prekener var gode, og han utla teksten til sann oppbyggelse for alle som hørte på, skrev prosten i 1824. En mann med gode kunnskaper og en god kateket, ifølge biskopen i 1826. Grundig og oppbyggelig, men med en noget svak stemme, mente prosten i 1829.(11)
Det var sognepresten som var ansvarlig for undervisningen i sognet. Han var først og fremst, og kanskje bare, interessert i kristendomsundervisningen her. Om de to skolelærerne på Nøtterøy i 1817 skrev han til Kirkedepartementet at «forresten er de så heldige ikke å ha noen seminaristisk eller moderne dannelse».(12)
Etter visitasen i Nøtterøy kirke 8. november 1820 skrev biskopen at «Ungdommens Kundskab befandtes i det Hele temmelig god.»(13)
I virkeligheten var skolestellet generelt elendig, og det ser ut til at Wille etter hvert gav opp å få gjort noe særlig med det.
At enkelte flinke elever kunne ramse opp De ti bud og mer til, var en annen sak. Problemet med skolen var det samme på Nøtterøy som de fleste andre steder: pengemangel. Og det var nok ikke bare stemmen som var «noget svak» hos sognepresten. Den forsiktige mannen klarte ikke å få skipperne i kommunestyret til å bevilge for å lønne gode lærere. Dessuten stod han overfor det faktum i sjøfartsbygda Nøtterøy at de unge guttene var til sjøs hele sommerhalvåret.
Sogneprest Wille drev en privatskole på prestegården, og denne skolen var nok av en helt annen kvalitet enn omgangsskolen på Nøtterøy. Men hvordan prestens skole fungerte, hvor lenge den eksisterte, og hvem som var elever, vet vi ikke – bortsett fra at prestens sønner ble undervist der, muligens også døtrene.
To av sønnene ble etter hvert personellkapellaner for faren på Nøtterøy, og om kapellanene kan vi lese i den nevnte kallsboka at de begge var blitt undervist hjemme av faren. Om den ene av dem, Christen Carl Otto Wille, står det at han også assisterte faren med denne skolen: «Han hjalp Faderen at undervise i et privat Institut i dennes Hus» – altså på prestegården. Antagelig var dette en privatskole som lignet den faren hadde drevet som kapellan i Våle.

Sognepresten som forfatter

At Jacob Andreas Wille har vært lokalhistorisk interessert, ser vi av den forholdsvis beskjedne «Nøtterøybeskrivelse» som ble offentliggjort i ukebladet «Budstikken» i 1821. Artikkelen har fått overskriften «Noget om Nøtterøe og Tjømøe Sogne, af Sognepræsten Hr. Jacob Andreas Wille.» Den handler altså også om Tjøme. (14)
I en fotnote skriver en av bladets redaktører, J. Chr. Berg, at man håper at den verdige forfatter, «en Broder til Forfatteren af Beskrivelsen over Sillejords Præstegjeld», ikke misbilliger at man bekjentgjør dette korte men interessante stykke, som egentlig ikke har vært tenkt til trykking, «men som opvækker ønsket om mere fra hans Haand».
Budstikken har altså fått et manuskript til gjennomsyn og har valgt å trykke det. Det kan vanskelig sammenlignes med brorens store verk, men det er trekk ved manuskriptet som minner litt om det. Det kan tenkes at sognepresten hadde et større prosjekt i tankene, men at det druknet i strevet med kirken og prestegården, med menigheten om penger til skole og fattigvesen, som presten hadde ansvaret for både på Nøtterøy og på Tjøme.
Brorens Seljordbeskrivelse har fire store kapitler – beskriver natur og næringsliv, geografi og historie, jordbunnen, malmer og mineraler, planter og dyr – fra husdyr til insekter – jordbruk, bønder og håndverkere, mat og klær, skikk og bruk, sykdom og bryllupsfeiring, skattene, militærvesenet, skole og fattigstell og veier og mye annet.

 Side 41 av Willes "Spørsmålsbok". Her begyn-ner forklaringen av Det tiende Bud.

Side 41 av Willes “Spørsmålsbok”. Her begyn-ner forklaringen av Det tiende Bud.

Sogneprest Willes Nøtterøybeskrivelse i Budstikken er betydelig mindre og enklere.(15)
Den forteller om Nøtterøy og Tjøme som prestegjeld, om Vrengen og overfarten der, om kirken, avstander, veier og fergesteder, at sjøfarten er stedets næring. Den omtaler de enkelte bebodde øyene og Færder fyr, opplyser om antall fullgårder, tredingsgårder (dvs. tre fjerde-delsgårder), halvgårder, ødegårder og halvøde-gårder og plasser, og om folkemengden – alt meget kort og knapt og med få detaljer.
Punktvis kan vi finne mange av temaene i Willes Nøtterøybeskrivelse i den eldre brorens Seljordbok. Men der hvor broren har grundige redegjørelser med et vitenskapelig preg og med mange detaljer, er temaene bare summarisk nevnt av vår sogneprest. Beskrivelsen herfra kan se ut som innledningen til et større arbeid.
Nøtterøybeskrivelsen har også litt om stedets eldre historie, om Kanalen gravd i Håkon Håkonsons tid og om oldtidsfunn. Sør for kirken fins en mengde små steinsatte hauger, som vitner om at her har det i fortiden vært holdt ett eller flere slag, skriver han. Sør for fergestedet Hella er det spor av bebyggelse, og etter sagnet skal kirken ha ligget her. I skogen mellom Oserød og Vestre Oterbekk skal det ha ligget en «Tourneer-Plads». Han skriver litt om jordbunden og om klimaet, om Strengsdalsvannet og om moralen. «Megen Agtelse vises den offentlige Gudsdyrkelse», opplyser han.

«Forklaring» og «Spørgsmaal»

Sogneprest Willes mest omfattende litterære produksjon var av religiøs art. Han skrev to store bøker som hadde nesten likt innhold – omfattende i innhold og sidetall, men små av format.
I 1826 utkom i Christiania hans bok «Spørgsmaal til Dr. Morten Luthers Catechismus med tilføiede Anmærkninger». Den er på 181 sider. I 1836 kom den ut igjen i Christiania i et nytt opplag.
I 1846 kom en ny bok, nå trykt i Hans Gotfried Wangs boktrykkeri i Tønsberg. Det var «En Kort Forklaring over Dr. Morten Luthers Catechismus i Spørgsmaal og Gjensvar». Den var på 125 sider.
Begge bøkene fins i dag i Nasjonalbiblioteket, det tidligere Universitetsbiblioteket på Drammensveien i Oslo, og antakelig ikke så mange andre steder. Men en gang har de nok vært å finne i skolestuene og i mange hjem på Nøtterøy og Tjøme. Lorens Berg har sett dem; han skriver i sin Tjørnebok: «Wille har git ut en forklaring som vi endnu kan træffe i enkelte hus».(16)
«Forklaringen» er i dag neppe noe kjent begrep for yngre folk, men for eldre mennesker, som også for forfatteren av denne artikkelen, betydde Forklaringen pugging av vanskelige tekster.
På 1800-tallet var Forklaringen for enkelte en nesten uoverkommelig skranke av utenatlæring, en skrekk, og skyld i at mange ukonfirmerte forble ukonfirmerte i årevis.
I sin Fortale til spørsmålsboka av 1826 skriver Wille om planen for den, som var:

1; Å forklare katekismen med katekismens egne ord, så vidt mulig.
2; Å belyse katekismens enkelte setninger eller ord med eksempler fra dagliglivet, men først og fremst fra Den hellige skrift.
3; Å beholde av Pontoppidans Forklaring det som måtte finnes å svare til dette formålet.

Erik Pontoppidan (den yngre) utgav sin forklaring i 1737, og siden var den en svøpe for flere generasjoner av skolebarn, selv om det etter hvert kom forkortede og forenklede utgaver. Sogneprest Willes «Spørgsmål» fra 1826 var et forsøk i samme retning, og «En kort Forklaring» fra 1846 ytterligere en forkortelse og forenkling. Bøkene forklarer De ti bud, Troens artikler, Sakramentene m.v. Viktigere deler av Forklaringen skulle kunnes utenat av alle.

Tittelsiden til «Spørsmålsboka". På innsiden står det: "Denne Lærebog i Christendommen tilegnes Nøtterøe og Tjømøe Menigheder med Hengivenhed og Taknemmelighed af Forfatteren.» 
Tittelsiden til «Spørsmålsboka”. På innsiden står det: “Denne Lærebog i Christendommen tilegnes Nøtterøe og Tjømøe Menigheder med Hengivenhed og Taknemmelighed af Forfatteren.»

Den første boka (Spørgsmaal) hadde seks og en halv side for å forklare Det første bud (Du skal ikke ha fremmede guder for meg). Den andre (En kort Forklaring) hadde bare vel tre sider forklaring av samme bud. – Ikke alt dette skulle læres utenat, det meste består av eksempler hentet fra Bibelens skrifter. Men det var 10 bud å forklare, foruten alt det andre, som gjerne var vanskeligere.
Willes bøker har vært brukt i skolen på Nøtterøy og muligens mange andre steder. Sognepresten var formann i skolekommisjonen og må ha vært interessert i at bøkene ble brukt. I en skoleprotokoll som omfatter årene 1846-64 finner vi spor etter dem i form av forkortelser for lærebøker som har vært brukt. Under skoleåret 1846-47 omtales «Spb.» som skolebok, senere finner vi «Spbg.» og «Spørbg.» Som Forklaring nevnes i 1859 «Spørgsm.» Høyst sannsynlig er det Willes spørsmålsbok. I 1850-årene finner vi «Forkl.» som skolebok. – Av Pontoppidan ble dengang på Nøtterøy brukt «Udtoget» (utdraget) ved P. Saxtorph, i protokollen forkortet «Udt.» «Forkl.» kan ha vært Willes Forklaring.(17)

Prest og ordfører

Da Nøtterøy fikk kommunestyre i 1837, hadde det vært naturlig om sognepresten ble bygdas første ordfører. Men av en eller annen grunn sørget han for at sønnen Christian Severin Bloch Wille, som fra 1832 var hans egen personellkapellan, ble den første. På formannskapets første møte, 21. november 1837, ble kapellanen valgt til ordfører for de to følgende år. Han var da 28 år gammel – Presten ble selv ikke medlem av kommunestyret.
Den første saken det nye, samlede kommunestyret behandlet, 29. desember 1837, var kommunens kjøp av kirken, som til da hadde hatt private eiere. I begynnelsen av 1838 ble det besluttet å reparere og utvide den. Det skjedde mens kapellanen var ordfører.(18)
Muligens var travelheten med planer og arbeid med kirkekjøpet, ombyggingen og finansieringen grunnen til at presten ikke lot seg velge i første omgang. Men 13. august 1838 ble sønnen utnevnt til residerende kapellan i Fredrikstad. Snart reiste han.
I kommunestyreprotokollen kan vi lese fra møtet 7. november 1838: – På grunn av ordførerens bortflyttelse fra stedet ble formannskapets protokoller og arkiv overlevert til viseordføreren, Lars Evensen Glomsteen.(19)
Skipper Evensen fungerte som ordfører i 1839, men sognepresten førte protokollen og var vel den som styrte det hele. 18. desember 1839 ble så presten av formannskapet valgt til ordfører, med Evensen som viseordfører.
Presten var Nøtterøys ordfører til 1847, da han ble avløst av kirkesanger Davidsen.
De store sakene i Willes ordførertid var kirkeombyggingen, som skjedde på rekordtid – den begynte 4. april 1839 og var ferdig, med kirken utvidet til det dobbelte, før året var omme – og anskaffelsen av orgel til kirken i 1844. Begge var saker som naturlig nok måtte engasjere presten Wille.
Wille døde i november 1850, og hans etterfølger, Georg Prahl Harbitz, kom ikke før i juli 1852. Det var utnevnt en annen, sogneprest i øyer Nils Christian Nissen, men han tiltrådte ikke.
Muligens har Christen Carl Otto Wille, som i 1843 i likhet med sin eldre bror Christian Severin var blitt kapellan hos faren, fungert som prest i mellomtiden.(20)
Harbitz skrev i kallsboka at begynnelsen til et bedre skolevesen på Nøtterøy var lagt før han kom hit. Han må sikte til årene 1851-52. – I 1851 fikk bygda sin første seminarutdannede lærer, Thor Hansen, riktignok som omgangsskolelærer til å begynne med. Kapellanen kan ha hatt noe med skolen å gjøre etter farens død, til han i 1852 ble vikarprest i Halden (Fredrikshald).
Sogneprest Wille hadde nok vært interessert i skolen, men ikke i en moderne og mer verdslig orientert skole, som nå trengte seg fram, også på Nøtterøy.

Noter

1. Riksarkivet, Manuskriptsamlingen, Prestebiografier av F. Schiørn, fol. 111.
2. Lorens Berg, Nøtterø, s. 87.
3. Norsk Biografisk Leksikon, bd. XIX, s. 208-211.
4. Norges Historie, bd. 8, Den lange fredstiden 1720-1784 av Ståle Dyrvik, s. 58-77. Cappelen 1978.
5. Utg. av Lokalhistorisk Forlag, 2314 Espa, i 1989.
6. John Rønningen, Våle Bygdebok bd. 1111 s. 98-99.
7. Sigurd Unneberg, Våle bygdebok, Første bind, Gårds-og slektshistorie, Første del s. 262-263 (gårdsnr. 26).
8. Sm. st. s. 657, Gårdsnr. 78, bruksnr. 1.
9. Riksarkivet, Oplysningskomiteen af 1814, pk. 1 Jour-nalsaker, j.nr. 27/1814.
10. Om Willes beretning, se Nøtterøy 1800-årene s. 1, 251, 253.
11. Prostevisitas 8.7.1824. – Bispevisitas 14.8.1826. – Prostevisitas 22.10.1829.
12. Nøtterøy 1800-årene s. 267.
13. Visitasberetningene fra Nøtterøy: Bispevisitasene i visitasprotokoller for Akershus stift, i Riksarkivet. Prostevisitasene i visitasprotokoller for Nord-Jarlsberg prosti, i Statsarkivet (på Kongsberg).
14. Budstikken, 3. årg., 1821, nr. 37-38 og nr. 39-40.
15. Litt fra Budstikken i Nøtterøy 1800-årene s. 207-208, s. 224-225 o.a.st.
16. Lorens Berg, Tjømø, s. 243.
17. Kommunearkivet, Protokol over alle skolepligtige Børn, deres Alder, m.M. i Omgangs Skolens iste District, Nøtterøe-Sogn (1846-1864).
18. Se Nøtterøy Kirke 800 år, kap. Nøtterøy Kirke gjennom 1800-tallet, av forf.
19. Kommunearkivet, Forhandlingsprotokoll for Nøtterøy formann- og representantskap, 7.11.1838.
20. Om sogneprest Willes 8 barn, se Lorens Berg, Nøtterø, s. 190-191.

Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.