Om å falle i god jord

Tore Dyrhaug:

Striden om tomten til Nøtterøy videregående skole

I 1974 og 1975 raste en lokal strid på Nøtterøy. Den skapte engasjement, mangfoldige leserbrev til avisene og samlet så mange som 4600 underskrifter til en lokal protest. Saken gjaldt bygging av et nytt ” gymnas” eller ny videregående skole, som det nye skoleslaget skulle hete. Striden dreiet seg ikke om selve prinsippet om at Nøtterøy burde få eget gymnas – et uttrykk brukt heretter- men om hvor det nye bygget burde ligge.

Nøtterøy fikk gymnas i 1961. Ikke eget gymnas, men ”gymnasklasser”, formelt underlagt Tønsberg Gymnas. Denne underleggelsen ble aldri en realitet, gymnasklassene ble en del av Borgheim ungdomsskole, heretter kalt Borgheim skole. Allerede i 1969 vedtok Nøtterøy kommunestyre enstemmig at det skulle nedsettes et utvalg på fem medlemmer for å utrede muligheten for å reise et eget gymnas på Nøtterøy. Noen lokalisering var ikke antydet i mandatet. Utvalget ble oppnevnt i januar 1970 med denne sammensetningen: formann Johs. Kvaal Grepstad, medlemmer: Sigurd Tjomstøl, Gunnar Vinje, Trygve Tallaksen jr. og Roar Lauritsen.

Hvor skal skolen ligge?

Så fulgte et års stillhet mens komiteen arbeidet. På årsdagen for opprettelsen kom innstillingen: Den avviste å legge et nytt gymnas på Grindløkken på grunn av motstand fra landbruksmyndighetene og fordi man ikke kunne få noe samarbeid med Borgheim skole – blant annet felles bruk av Wilhelmsenhallen. Også alternativet Teieskogen ble forkastet, rett og slett fordi byggingen av Teigar ungdomsskole i 1968 hadde vist motstand mot å ta mer, friluftsområder. Man landet derfor på alternativ tre: Borgheim.
Komiteen var klar over at utbygging på Borgheim vil koste dyrket mark, men pekte på at Borgheim i forslaget til generalplan var utpekt som utbyggingsområde. Kommunikasjonene til Borgheim var gode, dessuten ville man kunne benytte Wilhelmsenhallen.

Tomtejakt

Fortsatt var det stille. I mars 1971 vedtok Nøtterøy kommunestyre, stadig enstemmig, at det burde bygges et gymnas på Borgheim ”på nærmere angitt område”. Og ikke nok med det, Nøtterøy skulle forskuttere utgiftene til bygging, et gymnas eies jo ikke av primærkommunen, men av fylkeskommunen. Videre tillot kommunestyret at formannskapet skulle starte arbeidet med å finne et egnet areal.
Selv om et nytt gymnas på Nøtterøy nesten var å betrakte som en gave til Vestfold fylkeskommune, måtte saken også til grundig behandling der, det var selvsagt utgifter til driften. Så mange uttalte seg, i rektorkollegiet, fellesutvalg for gymnas, fylkesskolesjef, fylkesskolestyre, fylkesutvalg og endelig fylkesting.
Parallelt begynte jakten på tomt. Og den var ikke vanskelig. Gårdbruker Kjell Henriksen, eier av gnr 125, bruksnummer 1, sa seg villig etter mange møter med rådmannen, til å selge i alt 26,4 mål jord til tomt for nytt gymnas. Kjøpesum: kr 450 000. Kontrakten ble inngått i oktober 1972. Og nå økte uroen og uenigheten og steg til uante høyder, særlig i 1974 og 1975.

Alv Teig underviser en gruppe på sosialfaglinjen. Fra venstre: Tone Gjelstad, Lars Egeland, Hans Sverre Sjøvold, Jostein Juriks, Svein Olaf Hoff
Alv Teig underviser en gruppe på sosialfaglinjen. Fra venstre: Tone Gjelstad, Lars Egeland, Hans Sverre Sjøvold, Jostein Juriks, Svein Olaf Hoff

EF – Striden i 1972

For høsten 1972 hadde alle nøtlendinger og alle nordmenn annet å tenke på enn gymnastomt – eller hadde de ikke det? Lenge før EF-valget i september 1972 raste slaget om norsk medlemskap. Ikke siden striden om parlamentarismen før 1884 har frontene i Norge vært så skarpe. Argumentene skal ikke gjengis her, men skillelinjene gikk mellom en rød-grønn allianse, dominert av folk i offentlige eller skjermede næringer og på den annen side næringsvennlige krefter som så mulighetene i et større europeisk marked. Alle slags argumenter svevde gjennom luften, og begge parter bør vel ha grunn til å være tilfredse med at ikke alt som ble sagt og påstått blir gjenstand for seriøs granskning. Nei-siden vant på landsbasis, men ikke på Nøtterøy. Av 7585 avgitte stemmer her på øya, svarte 65% prosent ja til medlemskap. Det gir likevel 2641 stemmer til et nei til å delta i Vest-europeisk integrasjon.
Bortsett fra noen få er det grunn til å anta at de som stemte nei til norsk medlemsskap i EF, også var motstandere av å legge gymnaset på dyrkbar mark – og faktisk Nøtterøys beste jord, den gamle havbunnen nord for Gunnestadbekken.
Og ikke bare EF-spørsmålet. Krigen i Vietnam pågikk, med massiv protest mot USAs engasjement. Selv om studentopprøret i 1968 var blitt historie, hang nok noe av engasjementet i igjen i visse kretser – for å si det slik. Tidsånden var radikal, og mange var mot ”the Establishment”, symbolisert av Nøtterøy formannskap. Tidsånden var antiautoritær, idealet var de små enheter, gjerne et småbruk med frittgående høns, og skulle man ha en bil, måtte det være en Citroën 2 CV— hvis man nå måtte til byens kjøpepress….
På den annen side er det lett å forstå protestantene. Befolkningen i u-landene eksploderte, og kampen for å holde matproduksjonen oppe skjedde mer og mer med hjelp av allehånde kjemikalier. Bøker som ”Vekstens grenser” ble bestselgere. Rovdriften på naturen ble kritisert. Det er ikke problematisk å forstå de mange som følte ”ubehaget i kulturen ”- selv om folk på Nøtterøy levde godt med sine eneboliger, biler og båter.

Lindal og Teig

Går man til datidens aviser, er det mulig å kåre første motstander mot valg av gymnastomt. Det var Tor Olav Lindal som skrev leserbrev til Tønsbergs Blad 16. mars 1974. Han ble fulgt opp den 18. mai samme år av Alv Teig. Den første protestanten er ikke overraskende. Som SV-politiker i kommunestyret passer han inn i bildet. Men ikke Alv Teig.
Han ble født i 1934 i Nordland, ble ferdig med lærerskolen i 1957 og kom til Nøtterøy i 1965, to år før lektor Hans Albert Terland. De var blitt kjente på lærerskolen i Tromsø og startet nå på 
Nøtterøy landets første undervisningsopplegg i samfunnsfag, kalt sosialfaglinjen. Tror man dermed at Teig er plassert politisk, tar man feil. Han var medlem av Høyre, var inspektør på Borgheim Skole under rektor Eilif Thorstensen, men ble likevel en hovedaktør mot tomtevalget for det nye gymnaset på Borgheim. Det er fritt for leseren å spekulere om motivet for dette engasjementet. Selv uttrykker han det slik, i 2001: ”… Jeg ønsket å sette fokus på Høyre som et konservativt parti, og mente, ut fra partiets prinsipprogram, at jordvern og ikke minst selvberging var en opplagt sentral sak. Mens de ”unge” i partiet var nøytrale eller til og med positive til aksjonen, fikk jeg sterke og negative signaler fra de sentrale aktørene, delvis også fra kommunens administrative ledelse. Det var ganske sterkt å bli beskyldt for ”illojalitet mot partiet” når min hensikt var å peke på noe av det jeg hadde oppfattet som bærende ideer/prinsipper…”
Flere fulgte opp i avisen, men argumentasjonen kom aldri utover kjernestandpunktene: vern av dyrket mark og uro over elevkonsentrasjonen på Borgheim med både ungdomsskole og et nytt gymnas. Ja, det første argumentet kunne selvsagt utdypes i retning matmangel og verdens fattige, det andre mot trafikkproblemer.

Motstanden øker

Motstanderne organiserte seg og samlet underskrifter. De sto frem med stort opprop i Tønsbergs Blad 14. desember 1974. Selv om mer enn et kvart århundre er gått, burde det være lett å nikke gjenkjennende til mange navn, mange riktig bra navn. Innslaget av bønder eller folk knyttet til jordbruket, er sterkt. Og det kan lett forståes. Øya Nøtterøy har et begrenset areal. Befolkningsveksten er stor. Dette betyr press på arealer, ikke minst dyrket jord som alltid ligger laglig til for hugg – eller boligutbygging. Men fortsatt er og selvsagt var, Nøtterøy en sterk landbrukskommune. Hele 20 % av arealet er åker og eng, fra en topp i 1920-årene på 35%, mens befolkningen er mer enn tredoblet.
Den 16. desember 1974 velger også Tønsbergs Blad side i striden. I en usignert redaksjonell artikkel heter det: ”Mange argumenter taler i mot at det (gymnaset) plasseres på Borgheim.”

Opprop i Tønsbergs blad 14. desember 1974.
Opprop i Tønsbergs blad 14. desember 1974.

Stavik

Bare to lærere på Borgheim skole er å finne i oppropet, Teig og Terland. Hva med resten? Lærere er aldri tause i aktuell samfunnsdebatt og mange står gjerne frem. Lærerne var tause, men bare i seks dager etter oppropet. Da skrev lektor Ragnvald Stavik et innlegg der han påpekte/fastslo/påstod at motstanden mot gymnastomten satte hele gymnassaken i fare for Nøtterøys vedkommende. Innlegget må kunne betegnes som meget saklig, med påpekninger av fakta som ingen ville bestride.
Hovedargumentet var at fylket måtte kunne stole på sine samarbeidspartnere – det vil si Nøtterøy kommune. Skal gymnaset stå ferdig til høsten 1977, må man bli enige nå.
Brevet var forfattet av Stavik. Men det ble tiltrådt av en rekke kolleger, hele 18. Navnene viser tydelig at støtten er meget tverrpolitisk. Hva forente de 18? Svaret kan synes kynisk, men er nok riktig: Alle ønsket seg en stilling på det nye gymnaset. Og mot egeninteressen får både trafikk, jordvern og sult i Afrika vike – selv for ihuga radikalere.
Var striden nå over? Nei, på ingen måte. Snarere tvert i mot. Gymnasiastene på Borgheim skole ble mobilisert mot planene, enda klokere var det å få Nøtterøys mange vel-foreninger til å be for dyrket mark. Lørdag 1. februar 1975 kaster en ny deltager seg inn i striden, jordskiftedommer Håkon Ulvestad. Hans navn sto ikke på oppropet av 14.12.1974, men nå blir han selve generalen i motstandskampen. Og han står ikke alene: 4000 stemmeberettigede nøtlendinger hadde skrevet under på protesten mot den valgte gymnastomten.

Faksimile av Tønsbergs Blad 28. februar 1975. Jordskiftedommer Håkon Ulvestad overleverer ordfører Sigurd Tjomstøl en pakke med 4600 protester.
Faksimile av Tønsbergs Blad 28. februar 1975.
Jordskiftedommer Håkon Ulvestad overleverer ordfører Sigurd Tjomstøl en pakke med 4600 protester.

4600 protestanter

4000 stemmeberettigede! Maken til folkelig opprør mot ” the Establishment ” har aldri forekommet på Nøtterøy hverken før eller siden.
Hvis alle disse 4000 brukte stemmeretten ved høstens kommunevalg og stemte imot Høyre og Arbeiderpartiet som var for tomtevalget, ville valget skape et politisk jordskjelv på Nøtterøy.
Motstanderne var også klar over at seieren var innen rekkevidde. Tiden var kommet til å arrangere et åpent møte om saken. Det ble avholdt på Teigar ungdomsskole fredag 7. februar 1975, samme dag som Tønsbergs Blad kunne fortelle sine lesere at tomten på Borgheim var akseptert av fylkesskolestyret.
Få vil vel i 2001 ta sjansen på å arrangere folkemøte på en hellig fredagskveld. Men det gikk i 1975. 250 mennesker satt sammen i over tre timer og hørte debatten. Av 11 innlegg fra salen var det ingen for den valgte gymnastomten, men ordfører Tjomstøl pekte på at den lå innenfor det området som generalplanen hadde avsatt til sentrumsfunksjoner.
Klimaks i striden kom torsdag 27. februar 1975. Da overleverte jordskiftedommer Håkon Ulvestad en pent innpakket bunke med navngitte protester til ordfører Tjomstøl under kommunestyrets møte. Nå var ikke tallet 4000, men 4600. En massiv protest. Nær halvparten av Nøtterøys stemmeberettigede var i mot valget av gymnastomt.
I mars og april fortsatte leserbrevene, de fles
te mot tomtevalget. Men til ingen nytte. I april vedtok først formannskapet, senere kommunestyret at det nye gymnaset skulle ligge på Borgheim. Arbeidet på tomten kunne starte.

Post festum

Saken har et pussig etterspill. I september 1975 var det kommunevalg, også på Nøtterøy. Hvordan ville de 4600 protestantene stemme? Det var grunn til å frykte, eventuelt håpe, at Høyre ville bli påført et nederlag i valget.
Da stemmene var talt opp i Wilhelmsenhallen denne kvelden, kunne ordfører Tjomstøl slå fast at Høyre hadde gjort et brakvalg, frem med hele 518 stemmer. Også på landsbasis gikk Høyre frem, med 3,5 %, men dette var spesielt. Taperne på Nøtterøy var, riktignok i tråd med 
tendensen ellers i Vestfold, Senterpartiet, Venstre og SV. Mange av de 4600 må ha glemt sin underskrift i løpet av sommeren.
Historien om tomtevalget for nytt gymnas på Borgheim er slutt. Men det påståes at den har enda et poeng. Da valgresultatet var klart, skal ordfører Sigurd Tjomstøl ha uttalt :
”Jenter og gutter. Vi bygger et gymnas til!”

Kilder :

Nok en gang, uten prosjekt Avisregistrering og Kjartan Dales kjempearbeid hadde den artikkelen vanskelig latt seg skrive. En takk rettes også til Alv Teig som raskt svarte på brev om sin rolle i striden. Noen personlige erindringer er også i ferd med å bli lokalhistorie.

 

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar