Fra hestetråkk til A/S Diligencen

Johs. Kvaal Grepstad (Njotarøy 1992)

«Sjøveien» var selvsagt Nøtterøys første vei. På land gikk derfor de første veiene fra brygge og havn opp til gårdene og mellom gårdene. Men når man taler om «veihistorie», begrenses den vanligvis til gjennomgangsveiene til lands. Og utvik­lingen av disse her på Nøtterøy – som ellers i landet – gikk fra gangsti, hestetråkk og ridevei over kjerre- og sledevei fram til offentlig vei.

Veiloven av 1824 opererte med to slags offentlige veier – hovedveier og bygdeveier. Definisjonen på hovedveier finnes i lovens § 1 hvor det heter at hovedveier er bare viktigere veier som

«…forbinder Norge med Sverige, et Stift med et andet, et Amt med et andet, som føre fra en Kjøbstad til en anden eller tjener et Amt, Fogderi eller Sorenskriveri enten i det hele eller for en væsentlig Deel som vei til en Kjøbstad eller et Ladested.»

Bygdeveier ble så alle andre offentlige veier. Fram til 1914 hadde Nøtterøy ingen hovedveier – bare bygdeveier.

Den første veisaken

Da man i 1837 fikk det kommunale selvstyret, ble veiene et av de fellesanliggender som formann­skap og herredsstyre måtte ta seg av. Den første veisaken på Nøtterøy kom opp i formannskapet like over nyttår 1843. Den gjaldt en henstilling fra Tjøme kommune om flytting av det gamle fergestedet i Sevika ut til «Kjøbmandskjær».

En slik flytting ville nemlig forkorte ferge­strekningen til det halve. Men da måtte det anlegges vei langs stranda fram til det nye fergestedet. Nøtterøy formannskap nektet å bevil­ge penger til dette veianlegget. Det var for­mannskapets enstemmige oppfatning at de som ønsket denne veistumpen, selv fikk betale den. Denne første veisaken ble en vedvarende gjen­ganger gjennom mange år. Ja, løsningen fant ikke sted før nærmere 30 år senere, da amtet (fylket) i 1870-71 bygget veien, og Nøtterøy påtok seg vedlikeholdet.

I 1851 fikk man en ny veilov her i landet. Den nye loven opprettholdt den tidligere inndeling i hovedveier og bygdeveier. Vedlikeholdet ble i det alt vesentlige lagt på de matrikulerte brukene som en obligatorisk arbeidsplikt med lensman­nen som nærmeste overordnede. Veiene var jo allerede etter loven av 1824 delt inn i «roder» av forskjellig lengde – delvis avpasset etter bruker­nes matrikkelskyld. Rodeinndelingen – som var foretatt av fogd og skriver – måtte forøvrig god­kjennes av amtmannen (fylkesmannen).

Amtet hadde ellers en «Veiinspektør» som ifølge sin instruks var forpliktet til årlig å foreta en befaring av alle offentlige veier i amtet -såvel hoved- som bygdeveier – og å gi råd om eventuelle utbedringer. «Veiinspektørens» rapporter vedrørende Nøtterøy for årene fra 1895 fram til 1905 viser at Nøtterøys veier, som altså utelukkende var av kategorien bygdeveier, stort sett var i «meget god Forfatning» sett i forhold til tidens krav. Om en rode ikke etterkom «Veiinspektørens» pålegg om utbedring, kunne amtmannen – etter veiinspektørens innstilling -ilegge mulkt.

Mulkt kr. 8.00

I veiinspektørens rapport for 1899 vedrørende «Nøterø» omhandles et likt mulkt-tilfelle. «Tre Veistykhavere paa Nøterø, der have holdt sine Veistykker i slet Stand, gaves nu frist af 14 Dage til at bringe Veiene i Orden og Lendsmanden vil nu blive anmodet om at meddele mig hvorvidt Paalæggene er efterkommed for at der i Tilfælde af fortsat Efterladenhed kan blive utfærdiget Forslag til Mulktindstilling. Efter senere modtagen Rapport har 2de av Veistykhaverne efterkommed Ordren hvorimod den 3de er indstilled til en Mulkt af kr. 8.00.»

Først i 1912 gikk man som hovedprinsipp bort fra pålegget om rodeinndeling og brukernes veiarbeidsplikt på offentlige veier. Loven slår nemlig fast prinsippbestemmelsen om at «…alt veivedlikehold i almindelighed blir å utføre ved leiet hjelp.» Videre fastsetter loven «…at anlæg av nye hovedveier og anlægning av eldre hovedveier i almindelighed utføres for statskas­sens regning med eller uten distriktsbidrag.» Opptak til nye eller omlegging av eldre bygdev­eier måtte derimot tas av herredskommunene, og anleggsutgiftene stort sett dekkes av disse.

Nøtterøy uten hovedvei

Når det gjaldt vedlikeholdet, fastsatte loven at amtskommunen skulle ta seg av hovedveiene, mens bygdeveiene var herredskommunenes sak. Riktignok hadde Jarlsberg og Larvik Amt­sting alt i 1899 gjort et avvik – forøvrig det aller første – fra denne lovmedholdige praksis. Amt­stinget bevilget nemlig et mindre tilskudd til den ca. 6 km. lange bygdeveiparsell fra Tøns­bergs bygrense til «Nøterø Forbrugsfore­ning»(Borgheim). Begrunnelsen for dette «avviket» var at Nøtterøy sammen med Tjømø var de eneste herredene i amtet som ikke hadde noen hovedveier og derfor «…kun i ringe Grad nyder godt af Amtets bidrag til Veivæsenet.»
Det første tilskudd ble senere (i 1904) fulgt opp av ytterligere en bevilgning – med 1/4 av anleggets kostende – til det samme veistykket. I begrunnelsen for bevilgningen sier amtets «vei-komite» at
«Man er gaat ud fra at det omhandlede Vei­stykke i særlig Grad er tyngende for Kommu­nen. Det munder som anført ud inde i Byen og er meget sterkt trafikered, idet det tjener som Gjennomgangsvei for Tjømø, og efter hvad der oplyses ogsaa for en Del af Stokke. Komi­teen vil endvidere have bemærket den Sær­stilling som Nøterø indtager, idet Herredet aldrig fra Amtets side har modtaget eller i det hele kan komme til å modtage noget ordinært Bidrag til sit Veivæsen. Man finder af disse Grunde at Rimelighed taler for at man her yder en lidt rimeligere Bevilgning.»

Veistatus i 1912

Så sent som i 1912 hadde Nøtterøy – som foran nevnt – bare bygdeveier, i alt 35,9 km. Ifølge oppgaver fra kommunen er det i dag 142,5 km offentlig vei på Nøtterøy.
Kommunens veistatus i 1912 kan ellers oppsummeres slik :

1. Vei fra Tønsbergs kanalbro over hele øya fram til Kjøbmandskjær 10,6 km
2. Vei fra Elgestad østover til Lahelle 1,8. km
3. Vei fra Nøtterø kirke, vestover til Hella, hvor fergeforbindelse til Skjærsnes i Stokke… 1,3 km
4. Vei fra Forbruksforeningen (Borgheim) sydover forbi Gipø, Sem, Bergan, Agerup til Aarøsund 6,5 km
5. Vei fra Gipø, ny vei mot Øst forbi Bjønnes til Nesbryggen 2,7 km
6. Vei fra Sem mot vest – forbindelsesvei til Kjøbmandskjærveien ved Meum (bygget 1863) 0,9 km
7. Vei fra Bergan mot øst til Knarberg ved Bjerkøsund (bygget 1892-93) 1,3 km
8. Vei fra Agerup, i sydøstlig retn. til Kjøbmandskjærveien ved Lofterød (bygget 1887) 5,5 km
9. Vei fra Kjøbmandskjærveien ved Stangeby, først i vestlig, så i sydlig retning forbi Tømmerholt til Tønsbergfjorden ved Tenvik(Stangeby- Tømmerholt bygget i 1863. Den videre vei bygget i 1891) ca. 5,4 km

I alt. ca. 36 km

Disse offentlige veiene skulle da først og fremst betjene Nøtterøys ca. 6 000 innbyggere. I tillegg kom så Tjømøs ca. 3 000 innbyggere, som jo var henvist til å nytte veien fra fergeste­det Kjøpmannskjær og over Nøtterøy når de skulle til Tønsberg. Dertil kom også at endel av Stokkes innbyggere den gang fant at veien til Tønsberg med fordel kunne legges over ferge­forbindelsen Skjærsnes – Hella og veien derfra inn til byen.

Ørsnesveien

Veien fra Teiehøyden over Ørsnes fram til Tøns­berg bygrense ble opprinnelig anlagt som privat vei av grunneierne på Ørsnes. I mai 1910 søkte så grunneierne ved en Mikael Sørensen m.fl. om kommunen ville overta vedlikeholdet av veien. Kommunen fattet da følgende beslutning:
«Vedlikeholdet av veistykket fra Teiehøiden om Ørsnes til Tønsberg Bygrænse saavelsom vinterarbeidet paa samme besørges og bekostes av kommunen fra 1/1-1911 indtil videre, selvfølgelig under forudsætning av fri færdsel for enhver ad den vei.»
Veien ble straks underlagt offentlig tilsyn,og det ble ansatt veivokter som bl.a. fikk seg tillagt dette «veistykket».
Et lite etterspill vedrørende denne veien kan nevnes. I 1924 ble det nemlig fra en av grunnei­erne reist tvil om den var offentlig eller privat. Men enhver tvil ble ryddet av veien. Man viste bl.a. til veiloven av 1912 som ga følgende defi­nisjon:
«Ved offentlige veier paa landet forstaaes veie som staa til almenhetens bruk og vedlikeholdes ved foranstaltning av stat, amt eller herred samt er offentlig tilsyn undergit.» Ørsnesveien fylte i alle deler de her nevnte kri­terier til offentlig vei. Dens status som offentlig vei kunne derfor ikke rokkes, og den har heller ikke siden – såvidt vites – vært omtvistet.
På amtstinget i 1912 ble Nøtterøy – etter søk­nad – igjen tilgodesett med en veibevilgning. Vedtaket lød:
«Til omlegging og udbedring av veistykket fra Nøterø Forbrugsforening til færgestedet ved Vrængen bevilges indtil 1/5 av anlæggs­omkostningene, dog ikke udover kr. 14.400.-»

De første hovedveiene

Men det var først på det følgende amtsting at Nøtterøy fikk sine første hovedveier. På dette tinget ble hele 38 mindre veiparseller, fordelt på 12 herreder i amtet, omklassifisert fra bygdevei­er til hovedveier. Av disse var følgende 2 i Nøt­terøy:

1. Tønsberg bygrense til Kjøbmandskjær og
2. Forbruksforeningen (Borgheim) til Aarø­sund

For amtskommunen var omklassifiseringen et stort løft og et viktig skritt framover mot en bed­re veistandard i amtet. Amtmannen fant da også grunn til – etter voteringen – å uttale:
«Denne beslutning stiller os langt frem i rækken blandt Norges lindistrikter i sigte paa fremme av vort kommunikationsvæsen.»

Til vedtaket var det ellers knyttet et eget punkt hvor det het at :
«…fra 1. juli 1915 blir vedlikeholdsarbeidet paa hovedveier at udføre for amtsveikassens regning ved veivogtere og leiet hjælp fra hvilken tid naturalarbeidet paa disse veier bortfaller.» Det samme amtstinget anmodet også amtman­nen om å innlede forhandlinger med amtets her­redsstyrer for å få disse til å innføre samme ved­likeholdsmåte for bygdeveiene. Og i 1915 var de offentlige veiene i Nøtterøy delt inn i følgende 3 veivokterdistrikter :

1. Bygrænsen – Forbr.for.,Ørsnesveien, Kirken – Hella, Elgestad – Lahelle, Forbr.for. – Gipø veiskille, Gipø – Nesbryggen…    tils. – 10.388 m.’
2. Gipø veiskille – Bergan skole, Bergan skole – Knarberg, Bergan skole – Akerup veiskille, Akerup veiskille – Aarøsund, Akerup – Lofterødlien… – 12.565 m.
3. Forbr.for. – Meum, Meum – Kjøbmands­kjær, Meum – Natvald, Stangeby – Tenvik -13.192 m.

Amtets neste veibevilgning til Nøtterøy kom i 1918. Da vedtok amtstinget bevilgninger til de to veianleggene Tønsberg – Bergan og Tønsberg – Munkerekken. Anleggsomkostningene var kal­kulert til henholdsvis kr. 124.800.- og kr. 35.000,- hvorav amtskassens bidrag lød på 1/10. I sin anbefaling av bevilgningene skriver amt­mannen bl.a.: «Herredets energiske arbeid for sit veivæsen fortjener støtte.»

Fast skysstasjon

Langs gjennomgangsveiene var det fra gammel tid en lovfestet ordning med faste skysstasjoner med tilskudd fra såvel staten som amtet og her­redet. Nøtterøy hadde gjennom mange år hatt slik fast stasjon, nemlig på Vestre Elgestad. Etter hvert som behovet for disse faste stasjonene minket, ble de etter vedtak av amtstinget lagt ned. På amtets veibudsjett fra 1909 – 1910 ble nedleggelse av skysstasjonen på Elgestad drøf­tet. Amtsingeniøren frarådet nedleggelse og gjorde oppmerksom på at «…at antall skysser ved den stationen har efter hvad der er meddelt mig i 1908 udgjort 580 og i 1907 690.» Det ble da heller ikke nedleggelse det året.

Men i 1915 sa stasjonsholderen opp sin stil­ling som skysskaffer. Etter at lensmannen for­gjeves hadde forsøkt å få satt bort stasjonsholdet til andre, fant han seg nødsaget til å foreslå sta­sjonen lagt ned. Hans begrunnelse lød: «Over Nøtere gaar fast rutebil og der gaar lokale motor­baate i faste ruter rundt om Nøtere 1 á 2 gange daglig.» Han antar derfor at «…nedleggelse ikke vil efterlate noget savn.»
Herredsstyret hadde intet å merke til lens­mannens forslag. Amtstinget sluttet seg også til forslaget, og stasjonen ble lagt ned fra og med 1915.

Bilens inntog på Nøtterøy

De første bestemmelser om «Motorvogne paa Offentlige Veie inden Amtet» ble vedtatt av amtstinget så tidlig som i 1904. I Vedtæktenes § 1 sies det : «Kjørsel med Motorvogn er forbudt saalænge ikke Tilladelse dertil er erhvervet.» Denne myndighet tillå amtmannen.
Relativt tidlig ble det satt i gang rutebildrift over Nøtterøy på hovedveien Tønsberg – Kjøp­mannskjær. Ja, så tidlig som i 1910 ble det stiftet et aksjeselskap – Tønsbergs og Omegns Automo­bilkompani – med formålet «… å sette igang rutebilkjøring over Nøterø og 2 gange ukentlig til Vivestad kirke med en Leyland-vogn.» Vog­nen med sine 24 hestekrefter hadde plass til 15 personer.
På grunn av forsinket levering av vognen og siden vintermånedene ble ansett som et dårlig starttidspunkt, utsatte selskapet starten av automobildriften til ut på vårparten 1911. Men som «direktøren» sier i sin meddelelse av 3/11 – 1910 til aksjonærene :
«Imidlertid fortsætter vi efter under 14.f.m. at ha overtat A/S Diligensens eiendele driften av hestediligensen over Nøterø som tidligere.»
Først i 1915 ble det tillatt med motorvognkjø­ring på «alle offentlige veier» på Nøtterøy. Men få, ja knapt noen, ante den gang hvilken eventyr­lig utvikling og enorm betydning dette nye kom­munikasjonsmiddelet – bilen – skulle få.

Kilder

Jarlsberg og Larvik amtstingsforhandlinger.
Veilovene fra 1851 og 1912.
Helge Paulsen: Nøtterøy – 1800-årene.