Forrædere og kommunister

Av Terje Fr. Gulbrandsen (Njotarøy 2009)

Konflikten i sosialistpartiene rammet også Nøtterøy

Det er ikke vanskelig å se at de store katastrofene i verden får følger for små land og til og med lokalsamfunn. Det burde være nok å peke på den pågående finanskrisen for å illustrere dette. De store hendelser i verden rammet Nøtterøy for snart hundre år siden, først ved at norsk skipsfart led store tap under verdenskrigen. Men den politiske tsunamien som rammet Europa etter krigen, skulle også slå inn over det lille øysamfunnet i utkanten av Europa.

Da verdenskrigen var over 11.11.1918 kl. 11, hadde fire store riker gått i graven: Tyskland, Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike (Tyrkia) og ikke minst vårt naboland, Russland. Der ble det gamle tsarregimet knust etter revolusjonen i 1917, og opp av ruinene steg sosialismen som førte til store omveltninger også andre deler av verden. De russiske sosialistene delte seg i synet på hvilken modell Russland burde velge, kommunisme eller sosialdemokrati, og det skulle bli en konflikt som berørte de aller fleste land i Europa.

Martin Tranmæl taler på Youngstorget 1937. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Arbeiderpartiets første tiår

Det norske Arbeiderparti (DNA) ble stiftet i 1887 og førte i tiden frem til krigsutbruddet i 1914 det vi i dag vil kalle en sosialdemokratisk politikk. Men i fagbevegelsen og ungdomsbevegelsen arbeidet mange for en radikalisering av partiet. Dyrtiden under krigen – vareknappheten og den voldsomme prisstigningen – og ikke minst revolusjonen i Russland, styrket venstrekreftene, og i 1918 vedtok landsmøtet et radikalt program og valgte en helt ny ledelse. Året etterpå meldte partiet seg inn i den kommunistiske internasjonale organisasjonen, Komintern. Den ledende drivkraften i denne prosessen var Martin Tranmæl, som ble valgt inn i landsstyret i 1906 og satt der til 1963 – da han ikke tok gjenvalg! Begreper som revolusjon og proletariatets diktatur viste tydelig at DNA nå var i ferd med å bli et kommunistisk parti. Partiets høyrefløy holdt fast ved de demokratiske grunnprinsippene, brøt ut av DNA etter landsmøtet i 1921 og stiftet sitt eget parti, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i den 1. mars. Den første partisplittelsen var et faktum.

Olav Thüberg (1868-1953). (Foto utlånt av Ann Mari Olsen.)
Vestfold og Nøtterøy

Etter 1900 ble det dannet forskjellige arbeiderforeninger i Nøtterøy kommune, Vrængen, Bolærne og Nesbryggen, men de var like mye foreninger med sosiale formål som rene politiske partilag. Men det ble stilt DNA-lister ved kommunevalgene både i 1913 og 1916. Vestfold Arbeiderparti ble stiftet i 1909, mens Nøtterøy Socialdemokratiske forening ble stiftet i 1913.

Det er tydelig at bølgene fra radikaliseringen både internasjonalt og nasjonalt var i ferd med å nå Vestfolds kyster, da Vestfold Samorganisasjon på et møte i mars 1919 lot Martin Tranmæl innlede. Møtet vedtok en resolusjon som krevde at ”…der forberedes dannelse av samfunnsorganer bygget paa bedriftslivet.” Tre måneder senere er det en annen av de ledende personlighetene i DNA, Eugene Olaussen, som innleder. Han hevder at «…en kommende arbeidsløshet vil framskynde revolusjonen.” En tredje sentral person, Edvard Bull, forkynte i sin 1. mai-tale at makten ville falle i arbeidernes hender innen ett år.

Nøtterøy Arbeiderparti «gjenreist”

Med denne utviklingen som bakteppe blir Nøterøy Arbeiderparti «gjenreist”, den 7. september 1919, merkelig nok under navnet Nøterø Arbeiderforening. Vi kjenner gjenreisingen fra to løse ark i DNA partiprotokoll fra 1926. Formann ble Olav Thüberg, Kjøbmannskjær, kasserer Johan Johansen, Smidsrød og styremedlemmer Godtfred Andersen, Teie, James Hoff, Torød og Morten Søby, Herstad. Referatet bemerker lakonisk: ”Der meldte sig ind 62.”

I august 1920 valgte en ny generalforsamling Godtfred Andersen til formann, og året etter måtte forsamlingen ta stilling til ”…om enten å tilhøre det Sosialistiske parti eller Det Norske Arbeiderparti. Resultatet blev tilslutning til Det norske Arbeiderparti.” Da ble murer Ludvik Karlsen valgt til formann. På tre år hadde partiet tre formenn, og det er rimelig å tro at dette avspeilet de politiske motsetningene. Før stortingsvalget i 1921 var altså det lokale arbeiderpartiet ideologisk sett et kommunistisk parti gjennom sin tilslutning til DNA.

Ideologi og presse

Det som skjedde på riksplanet, gjentok seg lokalt. Det ferske sosialdemokratiske partiet stilte liste også i Vestfold, og det fikk solid støtte fra en ny avis, Vestfold Socialdemokrat (VS), som kom med sitt første nummer 22. august 1921 med Gunnar Ousland som redaktør. Det etablerte Vestfold Arbeiderblad (VA) fulgte DNAs kommunistiske linje – Tranmæl-linjen. Dermed hadde Tønsbergregionen to arbeideraviser, en sosialdemokratisk og en revolusjonær. Tonen dem imellom var ganske fiendtlig, og de utkjempet verbale dueller som sto helt i stil med de konfliktene som hersket mellom partiene.

Hvem stemmer hva?

Stortingsvalget høsten 1921 ble spennende av mange grunner. Landet hadde fått en ny valgordning som ga partiene representanter fra valgkretsene i forhold til stemmetallene. Det ble dermed slutt på enmannskretsene som hadde gitt de to store partiene, Høire og Venstre, uforholdsmessige gevinster. Arbeiderpartiet ville ha fått mange flere representanter hvis denne ordningen var blitt innført tidligere.

I tillegg hadde bøndenes organisasjon, Norsk Landmandsforbund, vedtatt å stille egne lister under navnet Bondepartiet. Ville bøndene gå fra sin gamle base i Venstre til dette nye partiet? Var det noen sjanse for at bønder, særlig småbrukere, ville gå til et av arbeiderpartiene?

Nok et spenningsmoment var hvordan arbeidervelgerne ville stemme, når arbeiderbevegelsen nå var splittet i to partier, et revolusjonært DNA og et sosialdemokratisk NSA.

Nytt politisk bilde

Resultatet på landsbasis ble at DNA fikk 21.3 % og NSA 9.3 % av stemmene, og det vil si at nesten hver tredje velger stemte på ett av de to arbeiderpartiene. Styrkeforholdet mellom dem var at DNA fikk nesten 70 % av arbeiderstemmene, mens NSA fikk vel 30 %.
Styrkeforholdet mellom arbeiderpartiene 1921:

DNA NSA
Landet totalt 69.5 30.5
Vestfold 62.0 38.0
Nøtterøy 78.0 22.0


På Nøtterøy var oppslutningen om DNA mye større enn i landet og i Vestfold, og det i en situasjon da DNA var erklært revolusjonært og kommunistisk. Små tall gjør denne konklusjonen usikker, men de viser nok en tendens.

Det er for øvrig interessant å se at Horten var den eneste av de store kommunene i fylket der sosialdemokratene hadde et markert flertall i forhold til DNA.

Denne fanen viser kjerneordene i DNAs politikk. Frihet – Likhet – Broderskap er hentet fra den franske revolusjon, og Enighet er nok en henvisning til den ødeleggende splittelsen i 1920-årene. Arbeidere i alle land, forener Eder er sluttordene i Det kommunistiske manifest av Karl Marx fra 1848. Fanen er fra 1928 og tilhører Veivesenets arbeiderforening. (Tiden Norsk Forlag)
Ny splittelse

Etter at DNA meldte seg inn i Komintern i 1918, måtte partiet også godta de såkalte Moskva-tesene, som i korthet gikk ut på at alle medlemspartiene måtte underkaste seg det som ble vedtatt av Komintern sentralt, dvs i Moskva. I praksis betydde det at Arbeiderpartiets politikk i Norge på mange måter ble dirigert av en russisk kommissær i partikontorene i Kristiania. Dette var hovedgrunnen til at høyrefløyen brøt ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Konflikten mellom det nasjonale og det kommunistiske var til stede allerede ved innmeldelsen, men nå brøt den ut for fullt. Landsmøtet i 1923 vedtok med klart flertall å bryte med Komintern og melde partiet ut. DNA vendte altså ryggen til den internasjonale, Moskva-styrte kommunismen, samtidig som partiet fremdeles var et revolusjonært parti. Partiprogrammet levnet ingen tvil om dette, og på toppen av alt tok ungdomsbevegelsen navnet Venstrekommunistisk ungdomsfylking etter at det forrige ungdomsforbundet hadde brutt ut av partiet. Stort mer radikal enn det kan man neppe være.

NKP

Da var det venstrefløyens tur til å bryte ut. De som ønsket å fortsette under russisk påvirkning, led nederlag på landsmøtet. Da avstemningsresultatet var klart, reiste de seg, sang Internasjonalen og marsjerte ut av salen. Norges kommunistiske Parti (NKP) ble dannet umiddelbart etterpå, og dermed var arbeiderbevegelsen i Norge splittet i tre partier, ett sosialdemokratisk, NSA, og to revolusjonære, DNA og NKP.

Nøtterøy-kommunistene slår til

Valgresultatet ble som vist nedenfor. Alle tre arbeiderpartiene ble representert på Stortinget, men fra mange hold kom det klaremeldinger om at splittelsen var en katastrofe for arbeiderbevegelsen. Innenfor Landsorganisasjonen (LO) hadde ledende personer i flere år forsøkt å få de stridende partene sammen for å danne et felles parti – uten hell.

Styrkeforholdet mellom arbeiderpartiene 1924:

DNA NSA NKP
Landet totalt 55% 27% 18%
Vestfold 52% 42% 6%
Nøtterøy 9% 42% 49%


Både på landsbasis og i Vestfold ble DNA størst, NSA nummer to og NKP minst. NSA fikk markert større tilslutning i Vestfold enn i landet, mens kommunistpartiet fikk klart mindre. Forenklet kan man si at Vestfold i sterkere grad enn resten av landet snudde Moskva ryggen, men mer enn hver annen arbeidervelger valgte altså et DNA som stadig var revolusjonært.

På Nøtterøy var situasjonen imidlertid en helt annen. NKP fikk nesten like mange stemmer som de to andre arbeiderpartiene til sammen. Ingen andre kommuner i Vestfold var i nærheten av en slik oppslutning om kommunistpartiet. For å kunne anta noe om hvorfor det ble slik, må vi gå to-tre år tilbake i tid.

Det er ikke vanskelig å se at det må ha skjedd noe helt spesielt på Nøtterøy, selv om vi opererer med små tall. DNA hadde ved valget 1921 nesten åtte av ti arbeiderstemmer på øya, mens partiet i 1924 ikke en gang hadde en av ti. Praktisk talt hver annen arbeiderstemme gikk altså til det nystiftede kommunistpartiet.

Den sentrale kilden som kunne ha skildret og begrunnet denne dramatiske endringen, ville naturlig nok vært partiets protokoll. Men den er forsvunnet, så det er i første rekke avisene som kan belyse situasjonen. Den eldste, Vestfold Arbeiderblad (VA), støttet DNAs linje, også kalt Tranmæl-linjen, mens den nystartede avisen Vestfold Socialdemokrat (VS) naturlig nok støttet det ferske sosialdemokratiske partiet.

For å få litt innsikt i hva som hadde foregått, må vi gå tilbake til tiden før kommunevalget høsten 1922.

Splittelsen på Nøtterøy

VA hadde i november 1921 to lederartikler som klart viste hvordan redaktøren, Ole Øisang, vurderte den politiske situasjonen på Nøtterøy. Han skriver at Nøtterøy kommune ”..løser arbeidsløshet med afskedigelser, arbeidsindskrænkninger og lønsnedslag.” (22.11.) og hamrer løs på de to arbeiderrepresentantene i kommunestyret: ”De er ubrukelige!” (25.11.) Splittelsen sentralt har utvilsomt slått ut lokalt også.

I august 1922 presenterer Vestfold Socialdemokrat partilistene til valget og støtter «Smaabrukernes og Arbeidernes liste”. Initiativtagerne innbyr alle til møte, uansett politisk anskuelse, og det er sannsynligvis Olav Thüberg, Kjøpmannskjær, som står bak. Nøterø Arbeiderparti har murer Ludvik Karlsen på topp, og dermed har to av de mest fremtredende personene i den lokale arbeiderbevegelsen skilt lag og havnet i hvert sitt parti.

Like før valgdagen skriver VA: ”Smaakaarsfolk paa Nøterø: Stem med arbeiderpartiet i morgen!”, mens avisen skriver om Thübergs liste: «Stem hans liste ned!”. De som sogner til den, blir karakterisert som «splittelsesmænd og arbeidersvigtere”

Det sier litt om temperaturen i valgkampen at VA kaller Thüberg for forræder! At Karlsen av motstanderne blir kalt kommunist, er for dem et skjellsord – men ikke for ham.

Stort, borgerlig flertal

Begge blir valgt til kommunestyret sammen med seks fra ”De Frie Vælgeres liste”, med blant annet lærer Helle, kjøpmann Eid og gårdbruker Hans Fosaas; det er nærmest en Venstre-liste. Den listen som får flest stemmer og tyve representanter, er ”De borgerlige partiets liste” med lensmann Nils Chr. Agerup og dr. Edvard Jespersen på topp, så ingen er i tvil om at dette er en Høire-liste.

Man kan undre seg hvorfor ikke Høire og Venstre stiller med rene partilister, men en gjetning kan være at de politiske forholdene er så uoversiktlige at de gamle partinavnene ikke er dekkende lenger.

Nye konstellasjoner i 1925

Siden forrige kommunevalg i 1922 hadde et nytt landsparti kommet til, NKP, men det ser ikke ut til at det har forsøkt å stille en liste. De som regnet seg som NKP-ere, må ha kjent nederlagsstemningen på kroppen. Den toppet seg nok 20. september 1925, da det ble holdt et partimøte i Folkets hus på Husvik”…til konstitueringen av kretsorganisasjonen av NKP.” Adgang til møtet hadde medlemmer av Tønsberg, Slagen og Nøtterø Arbeiderparti, og blant de nye styremedlemmene finner vi nøttlendingen Ludvik Karlsen, som hadde vært DNAs førstemann noen år i forveien. Bruddet med DNA var et faktum, og de som valgte Moskva-linjen, samlet seg nå i NKP. De som ble igjen i DNA, stilte liste ved kommunevalget.

Samme dag, kanskje samtidig med møtet på Folkets hus, skriver VAs redaktør sin siste leder. Den økonomiske situasjonen var blitt stadig verre, og det fantes ikke muligheter til å drive videre. Han minnet sine leserne om avisens posisjon og at den hadde vært”…arbeiderklassens fryktløse talsmann.” Selv i den fortvilte situasjonen kunne han se et lyspunkt; når avisen var borte, kunne det føre til ”…..øket interesse for partiet.” Abonnentenes trøst var at de skulle få Norsk Kommunistblad istedenfor VA.

Nøtterøy herredsstyre 1932-34. Etter splittelsen i arbeiderbevegelsen i 1920-årene er de gamle motstanderne samlet igjen. I første rad helt til høyre sitter Ludvik Karlsen, og i tredje rad ytterst til høyre står Olav Thüberg, deretter mot venstre Johannes Jonassen og Karl Bringaker. (Foto: Slottsfjellmuséet.)
Høire-seier ved valget

Resultatet av kommunevalget i 1925 ble ifølge Tønsbergs Blad ”…en stor seier for Høire”, som fikk 25 av 28 representanter. Arbeiderpartiet ble denne gangen støttet av Vestfold Socialdemokrat og fikk valgt inn båtfører Herman Hansen, fra Skjerpe. Dette tyder på at Arbeiderpartiet har blitt overtatt av sosialdemokratene, og de revolusjonære er ute av kampen om hegemoniet i partiet.

Nøtterøy Arbeiderpartis ideologiske vandring i de turbulente årene fra 1919 til 1925 er ikke lett å få orden på, og det er ikke vanskelig å forstå at Nøtterøy Arbeiderparti i dag regner 1926 som sitt stiftelsesår. Det skaper rene linjer, men samtidig skjuler en del av historien som var grunnleggende for den moderne arbeiderbevegelsen.

Arbeiderbevegelsen reorganiseres

Tidlig i 1927 startet to arbeiderkongresser sitt arbeid i Oslo. Den ene vedtok å samle DNA og NSA under navnet ”Det norske Arbeiderparti – Det forenede Arbeiderparti.” Det vil si at utbryterne fra 1921 hadde funnet tilbake til moderpartiet. Programmet var preget av den historien begge partiene hadde bak seg siden splittelsen, og det var formuleringer i det som neppe var like akseptable for alle. Men det var vel her som i andre sammenhenger; man kan tolke ting i sin retning uten følelsen av å ha svelget kameler. Dessuten skjønte de aller fleste at splittelsen var en ulykke for arbeiderbevegelsen.

Den andre kongressen slet med å finne sin egen vei i frykten for å bli isolert helt i det politiske liv. Resultatet ble ”Arbeiderklassens samlingsparti”, i praksis en videreføring av NKP. Det er symptomatisk at begge partidannelsene hadde med ord som ”forenede” og ”samling” i partinavnene sine. Ingen av dem ville påta seg skylden for splittelsen.

Nøtterøy lå foran!

Men et par måneder før landspartiene innledet sine samlingskongresser i Oslo, skjedde viktige ting på Nøtterøy, og nå kan vi la Nøtterøy Arbeiderpartis protokoll tale. «Torsdag den 9-12-1926 blev, efter Initiativ av Vestfold Socialdemokratiske Fylkesparti, avholdt møte paa Tinghaug i den hensikt at stifte et arbeiderparti paa Nøterøy. … Efter en kort diskusjon enedes man om at parti skulde stiftes, og av de fremmøtte tegnet 9 sig som medlemmer, av disse valgtes følgende 5 til midlertidig styre: Karl Bringaker, O. Berg, Thorv. Samuelsen, Ingv. Løgavlen, Johs. Jonassen med Karl Bringaker som formand.”

Faksimile av partiprotokollen fra 1926. (Arbeiderbevegelsens arkiv)
Karl Bringaker formann

Dette styret skulle forberede en konstituerende generalforsamling, som skulle avholdes etter at samlingskongressen i Oslo var ferdig. Den ble avviklet ”…paa Tinghaug Torsdag den 10de Februar kl. ½ 8 Aften.” Redaktør Carl Gulbrandsen i Vestfold Socialdemokrat innledet om aktuelle politiske spørsmål før forsamlingen enstemmig vedtok å skifte navn fra ”Nøterøy Kommunistiske Arbeiderparti” til ”Nøterøy Arbeiderparti. D.N.A. – De forenede Arbeiderpartier.” Det ble opplyst at partiet ”… sin korte levetid allerede teller ca. 50 medlemmer.”

Karl Bringaker ble formann. Vi konstaterer at ingen av de to lederne for de ”forenede” partiene, Olav Thüberg og Ludvik Karlsen kom med i styret.

VS skriver ikke uventet i sin leder: ”Etter at arbeiderne har samlet sig i et politisk parti, betyr også arbeiderpartiet noe i den ellers så konservative bygd.” Avisen var partiorgan ut året 1929, da det gikk inn i Vestfold Arbeiderblad, som kom ut igjen fra 2.1.1930. Under avisnavnet sto det: Vestfold Socialdemokrat 1921-1929, slik at ingen skulle være i tvil om avisens opphav var dobbelt.

Nye tider

Allerede lørdag 2.4.27 ble medlemmene minnet om hvilken hovedmotstander de hadde. På et møte i ”kafelokalet paa Herstad” behandlet lærer Peter Rumohr Aarvold ”…borgerpartiernes bakstreverarbeid for å trykke arbeiderne ned, og berøve dem de faa goder de, efter megen motstand og kamp har opnaad, og hvorledes dette arbeid maa møtes med arbeidernes forenede krefter, gjennem organisasjonen, det eneste maktmiddel arbeiderne har.” Etter foredraget var det debatt blant annet om kommunens arbeidere etter «masseopsigelsen”.

DNAs gjennombrudd

For det nye DNA ble stortingsvalget i 1927 en brakseier. Med over 40 % av stemmene ble det landets største, og da de borgerlige ikke kunne bli enige om en koalisjonsregjering, gjorde kong Haakon det eneste parlamentarisk riktige: han utnevnte en DNA-regjering. Den pussige situasjonen oppsto at han rundt sitt bord skulle samle statsråder som ett eller to år tidligere hadde vært revolusjonære med revolusjon og proletariatets diktatur på programmet.

Folkets Hus på Herstadåsen sto ferdig i 1935 etter stor dugnadsinnsats fra partimedlemmene. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv)
Full fart fremover

Med partisamlingen og valgresultatet i ryggen kunne Nøtterøy Arbeiderparti starte arbeidet med å bygge en politisk plattform på øya. Det tok ikke lang tid før en kvinnegruppe ble etablert. Den startet ganske raskt arbeidet med å finne en brukbar tomt for Folkets Hus på Nøtterøy; en plan som ble realisert i Herstadåsen få år etterpå. Også en et ungdomslag så raskt dagens lys.

Styremøtet 5.7.1928 behandlet blant andre sak nr 1: ”Valg af Agitationskorps”. Det skulle også planlegge en valgavis før kommunevalget til høsten. Et av medlemmene i redaksjonskomitéen var en ung mann, som de færreste hadde hørt om, men som mange i og utenfor partiet ganske snart skulle stifte bekjentskap med. Det var den 18 år gamle Trygve Bratteli.

Ettertanker

Nøtterøy har siden formannskapslovene ble innført i 1837 hatt en politisk ledelse som trygt kan sies å ha vært konservativ. Høire, senere Høyre, har ved flere kommunevalg fått rent flertall i kommunestyret, og arbeiderbevegelsen kunne i liten grad hevde seg før etter annen verdenskrig. Slik sett handler skildringen ovenfor om et ganske marginal fenomen. Men den er et forsøk på å vise at storpolitikk, både internasjonalt og nasjonalt, skaper bølger langt inn i lokalsamfunnene.

Et sentralt spørsmål er selvsagt: Hvorfor ble det lille arbeiderpartiet på Nøtterøy så radikalt?

I dette tidsrommet er de sosiale forholdene langt fra gode. Skipsfarten som hadde høykonjunktur under krigen, hadde nå på langt nær de samme betingelsene som da. Arbeidsløsheten var i store deler av perioden så høy at den belastet de kommunale budsjettene kraftig. De borgerlige partiene kuttet i budsjettene, og avisene kan fortelle om fortvilte arbeidere som hevder at de lever på sultelønn.

En faktor som muligens spilte inn, var solide lederskikkelser. På sentralt hold overskygget Martin Tranmæl de fleste i arbeiderpartiets toppledelse, og kanskje Ludvik Karlsen hadde lignende egenskaper.

Viktigst er kanskje styrkeforholdet mellom høyre- og venstresiden. Den overveldende makten på den borgerlige siden førte nok til at arbeiderne følte en avmakt som drev dem mot de mest radikale løsninger, i alle fall i en periode.

Kilder

”Forhandlingsprotokol 1926 – 1930”, Nøtterøy Arbeiderparti. KomMa. (Tidligere Fylkesarkivet for Vestfold). I denne ligger to løse ark som skildrer det som skjedde i 1921 og senere.

Helge Paulsens arkiv. Arkivkort med opplysninger om ”Arbeiderforening”, ”Kommunevalg” og ”Arbeiderpartiet”. Brev fra HP med detaljert gjennomgåelse av utviklingen i 1920-årene. Nøtterøy Arbeiderpartis 50-årsberetning. 1976. Utlånt av Helge Paulsen.

Nøtterøy Arbeiderungdomslag. En 20-års historikk. Utlånt av Helge Paulsen.

Avisregistreringsprosjektet. Resultater etter søking på stikkord som arbeiderparti”, «arbeiderforeninger”, ”socialdemokrati”, ”kommunist” i avisene Vestfold Arbeiderblad, Vestfold Socialdemokrat, Tønsbergs Blad.

Litteratur

Per Maurseth: Gjennom kriser til makt.

Arbeiderbevegelsens historie, bd. 4. Oslo 1987.

Sverre Hjertholm: Arbeiderbevegelsen i Vestfold.

Vestfold fylkes arbeiderparti 1957.

Follow Terje Fr. Gulbrandsen:

Pensjonist. Lektor på Nøtterøy videregående skole til 2007. Leder i Nøtterøy Historielag 1990-1997, leder i Stiftelsen Fagertun 1993-2001, redaktør av Njotarøy 1997-2013.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.