– For noen lærere vi hadde på sosialfaglinja!

posted in: Sosialhistorie | 0

Jeg gikk på Sosialfaglinja fra 1973 til -76. Formelt var navnet skiftet til Samfunnsfaglinje, men alle sa Sosialfaglinja. Det var på den tiden da nøttlendingen Bratteli tok over etter Korvald som statsminister, og Richard Nixon måtte gå av som USAs president. Vietnamkrigen var endelig over, Lillebjørn Nilsen sang «Barn av regnbuen» og David Bowie og Elton John slo igjennom for fullt. Radioen sendte den nylig avdøde Tarjei Vesaas’ roman Fuglane gang på gang i arkivopptak, lest av forfatteren selv. Ut av eteren strømmet også Gro Anita Schønns landeplage «Eviva España», mens solhungrige nordmenn med penger strømmet til Spania, der Franco fortsatt klamret seg til makten..

– Av Svein Olav Hoff – Foto: Per Gaasø, Øivind Skar, Tom Brodin, Tønsbergs Blad og privat – Njotarøy 2017

Jeg hadde busserull, brun kordfløyelsbukse med sleng, langt hår og var opptatt av visesang med meningsinnhold og urbefolkningenes rettigheter. Jeg kom ofte for sent om morgenen, tok aldri buss, men syklet til skolen i evig kamp mot klokka i regn og snø. Jeg var usikker på det meste, men samtidig nysgjerrig på det ukjente og ganske flink til å snakke meg ut av det utroligste. Jeg var ikke spesielt populær, men ikke upopulær heller, og jeg skulle komme til å klare meg greit på gymnaset.

Svært mye har forandret seg i skoleverket etter over førti år. Ting som vi i dag tar som en selvfølge, var slett ikke selvsagt i 1973. Sosialfaglinja var imidlertid liberal og forut for sin tid, og holdningen var at enkeltindividet hadde stor frihet innenfor gitte rammer. Det svevde nærmest en slags optimistisk ånd over pultene. Vi fikk undervisning i sosiologi, statsvitenskap, psykologi og sosialøkonomi, og en ny verden åpnet seg. Vi lærte om reklamens makt, psykologiske behovsteorier og hvordan en kunne bruke – og misbruke – statistikk. I en tid da man fortsatt ble straffet med parade for forsentkomming, hadde vi det siste året én studiedag i uka som vi styrte helt selv.

ET FYRVERKERI AV DISKUSJONER

Borgheim skole var en kombinert ungdomsskole og gymnas. Jeg gikk der i seks år. Gymnasdelen var ganske liten, selv om skolen var stor. Det var tre klasser på hvert trinn: engelsklinje, reallinje og sosialfaglinje. Vi kjente navnet på alle på samme trinn og navnet på dem som gikk over oss på Sosialfaglinja.

Sosialfaglinja var i disse årene den eneste av sitt slag syd for Oslo. Vår klasse var et fyrverkeri av diskusjoner om politikk (Mao, NATO, imperialisme, likestilling og abort), om hvordan man former et samfunn, og om enkeltindividets plass i en felleskapstankegang. Det var latter og uenighet og en holdning fra kateteret som oppmuntret til selvstendig tenkning og til å sette spørsmålstegn ved vedtatte og mindre vedtatte sannheter. Det dannet seg raskt fløyer, men de var på ingen måte absolutte. Det var tre år med en grunnleggende lære i humanistisk tankegang, samfunnsutvikling og det faktum at en sak ikke bare har to sider; den har ofte mange flere.

MANGE HAR PREGET NORSK SAMFUNNSUTVIKLING

En måtte ha gode karakterer for å komme inn på sosialfaglinja, og flere bodde så langt unna at de måtte bo på hybel. Jeg oppfattet det som spennende og ganske voksent å besøke noen på min alder som bodde for seg selv. Vi tilhørte en generasjon hvor det per definisjon var store motsetninger mellom foreldre og tenåringer. Likevel syntes de samme «voksne» hybelboerne at det var hyggelig å bli bedt hjem til oss for å spise min mors – sett i ettertid – ganske så nøkterne tirsdagsmiddager.

De som gikk på sosialfaglinja, gikk der fordi de ønsket å gå akkurat der, og ikke bare for å få en artium. Dette preget interessen for fagene og dermed også miljøet i klassen. Noen, særlig et par av jentene, kunne svare på alt, men karakterjaget var lite til stede. Vi var akkurat så gode som vi måtte være for å komme dit vi ville i livet. Her var artikulerte, flinke ungdommer, sterke personligheter som senere skulle prege norsk samfunnsutvikling. Veldig mange i min klasse ble ledere på forskjellige nivåer i samfunnet. Svært få endte opp innenfor ren forretningsvirksomhet.

TENK OM ALLE HADDE SLIKE LÆRERE

Dette var en tid da man klarte seg godt uten strategiplaner, handlingsplaner, målstyring og visjoner for virksomheten. Lærerne, altså lektorene, var klassens ubestridte ledere. Og for noen lærere! De var på hver sin måte store personligheter og så langt unna en A4-væremåte som en kunne komme. Jeg har til tider vært hoderystende til mine barns lærere opp gjennom årene. Det har vært mangel på kunnskap og refleksjonsnivå, til tross for Google og Wikipedia. Jeg trodde i min naivitet at alle kom til å få slike lærere som jeg selv hadde hatt. Jeg var godt oppdratt. Jeg hadde en lektorfar (Tønsberg gymnas) som kunne svare på det meste av det jeg spurte om, og de gangene han ikke kunne det, slo han opp i et verk som het Britannica, som skolen hans eide og som gikk for å være verdens beste leksikon. På den måten fant han alltid svaret, og kunne gi lærdommen videre til meg.

Før jeg begynte på gymnaset hadde jeg hatt en ungdomsskolelærer som het Ingvar Moe, som stod og hoppet på kateteret, svettende, innrøkt og til tider bakfull, men med en entusiasme som seiret over skoleklokka som ringte timen ut. Han formidlet Napoleonskrigene som om han hadde vært personlig til stede, og han leste høyt fra Axel Jensens omdiskuterte, «vovete» roman Line. Alle lyttet. Moe ble senere forfatter på heltid. Gymnasiastene så ham i skolegården, og absolutt alle visste hvem han var. Tenk å ha hatt en lærer som – mens vi gikk der! – utgav en diktsamling med tittelen Løktastolpefrø, som han til og med fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for!

Våre lærere var ledere. Vi var aldri, som man er nå, på fornavn med dem. Den kameratslige tonen til tross, en viss avstand skulle det være. Lektorene styrte klassen som egenrådige skippere. Var det uenighet og opposisjon hos elevene (og det var det egentlig alltid) var det fordi det ble tillatt. I samfunnsfag hadde vi Terland, Teig og Dyrhaug. De skrev bøker, leserinnlegg i lokalavisen, kjente mange samfunnstopper og hadde vært på fjernsyn. Men alle lektorene på Borgheim gymnas på den tiden ville – når det gjaldt kunnskap, integritet og forståelse – ha skåret høyt på en nasjonal «All time high»-liste, om en slik hadde eksistert. Det året jeg flyttet til Oslo, så jeg Teig på Karl Johan flere ganger, og jeg observerte Dyrhaug på Theatercafeen. For meg var det en selvfølge at de befant seg akkurat der.

Grunderne: Tore Dyhaug
Hans Terland
Alv Teig

TREKLØVERET TERLAND, TEIG OG DYRHAUG

Hvordan den underliggende strukturen på Borgheim gymnas var, vet jeg lite om. Geografen Thorstensen var rektor. Han hadde dobbeltspent mørk stripet dress og gikk alltid med langsomme skritt gjennom skolegården. Han hadde ingen undervisning, men var på skolens høyttaleranlegg hver gang noen døde, ellers var han lite til stede, i hvert fall for oss. Han lot, klokelig nok, sosialfaglinja leve sitt eget liv. Vi hadde Terland som lærer i engelsk. Han var stille og trygg i hele sitt vesen. I sosialfag hadde vi Teig som hovedlærer. Han var skolens inspektør, men han underviste også. Han var trolig strategen blant lektorene på linja, men det var Dyrhaug som var mest synlig utad – veltalende og bevisst provoserende.

En gang rett etter skolestart delte Teig klassen i to. Den halvparten som var for (jeg husker ikke saken det gjaldt, det er heller ikke viktig), skulle samle seg på den ene siden av klasserommet, de som var imot, på den andre. Etter en halv times diskusjon fikk vi beskjed om bokstavelig talt å bytte side. Vi skulle forflytte oss fysisk og argumentere motsatt. De som før var for, skulle nå være imot og omvendt. Det er ikke til å undres over at norsklektor Marit Ludvigsen til tider syntes at det ble så mye diskusjon at klassen ikke kom videre i pensum.

Dyrhaug var svært opptatt av verdenskrigene, og ga et differensiert syn på rett og galt. Han begynte å snakke idet han åpnet døra i klasserommet, og fortsatte ofte til etter at det ringte ut. Han hadde håndvevd slips på snei og skjorteflakene utenfor, og likte å utfordre alt og alle. Han underviste om Montesquieus maktfordelingsprinsipp og utviklingen av demokratiske samfunn. Det lærte aldri mine barn 30 år senere. Dyrhaug hadde jevnlig prøver i klassen. Ark med spørsmål ble delt ut. Jeg kan fortsatt kjenne den forførende lukten av spritstensilen. Noen ganger rettet vi for hverandre, andre ganger rettet han. Han ga karakterer etter hvor mange riktige svar som ble avgitt. Noen ganger fikk gode besvarelser dårlig karakterer. «Hvorfor?» spurte den uheldige. «Fordi det du svarte feil, var så dumt svart at du fortjener ikke bedre» svarte Dyrhaug. Dette var altså før noen hadde funnet opp New Public Management. Jeg kan ikke huske at disse karakterene noen gang ble ført inn i en karakterprotokoll.

ÅPNET ØYNENE FOR EN STØRRE VERDEN

Vi dro på klasseturer til Oslo. Her var ingen bryggeribesøk, men omvisning på Stortinget, vi var i Teaterskolens prøvesal og så halvferdige Brecht-oppsetninger. Vi fikk møte stortingsrepresentanter og var i Industriforbundet. Jeg hadde aldri i mitt liv sett så høye smørbrød som der. Vi besøkte Universitetet i Oslo og fikk være med sosialantropologen professor Arne Martin Klausen på grunnfagsforelesning. Det åpnet en 17-årings øyne for at det virkelig var et liv nord for Kanalbroa og for den saks skyld, syd for Færder.

Dette bildet, som trolig først ble brukt i Tønsbergs Blad, ble omslagbilde på Alv Teigs lærebok i sosiologi. Elevene han underviser, er Tone Gjelstad, Lars Egeland, Hans Sverre Sjøvold, Jostein Juriks og Svein Olaf Hoff.

I 3. klasse var vi på studietur til Alta. De foregående klassene hadde vært i England for å studere byplanlegging, men etter lange diskusjoner – og mot min vilje – ble det Alta. Turen ble finansiert av melkesalg i 2.-klasse til hele gymnaset. Vi ble innlosjert privat hos familier. Turen ble en opplevelse, med besøk blant annet i Masi og Kautokeino. Dette var før utbyggingen av Altavassdraget, men diskusjonen var i full gang. Etterpå måtte vi skrive rapport. Vi reiste med tog, hurtigrute og fly. I dag har alle vært nær sagt overalt før fylte tjue, men slik var det ikke på 1970-tallet. Flere i klassen hadde for eksempel aldri reist med fly før. At denne reisen kom i stand, understreket på mange måter hva sosialfaglinja stod for.

– RIV RUSKENDE GALT

Stavik var vår klasseforstander. Han var tysklektor. Vi hadde utvidet tyskpensum, ut fra en tankegang om at det var bedre å lære tysk og engelsk grundig enn å bruke språktimene også til fransk. I etterpåklokskapens lys burde vi vel ha vært innom et latinsk språk også. Det har noen av oss lidd under siden. Stavik var liten av vekst, og hver påske hadde han vært i Alpene og kom tilbake knall brun og iført høyhalset hvit pologenser. Ingen jeg kjente hadde vært utenlands i påsken. Han var streng, gikk for å være meget konservativ, men også han hadde nok av kunnskap og vidd. En gang gav han oss som oppgave å fortelle på tysk om en bok vi hadde lest, og hvorfor vi likte den. Da det ble min tur, snakket jeg entusiastisk i vei på tysk om Remarques Tre kamerater, som jeg var begeistret for. Jeg snakket om vennskap og om å drive et bilverksted i Berlin i 1920-årene. «Takk, det er nok», avbrøt Stavik etter noen strakser. «Det du sier er riv ruskende galt. Boka handler om Tysklands samfunn i oppløsning i mellomkrigstiden og grobunnen for en økende nazisme. Men du skal få for at tysken ikke er så verst.» Han avbrøt alltid meg med «Takk, det er nok» og et lite smil. «Dette kan du», sa han når det var riktig. «Dette er feil», brøt han av de gangene det altså var feil.

Innimellom kom han med det tyske magasinet Stern, la det på en pult og sa vi kunne bare ta det med hjem «for å utvide vår horisont».

MARIT FRØS OG FIKK LÅNE DUFFELCOATEN

Ekteparet Ludvigsen underviste begge i norsk, herr Ludvigsen på engelsklinja. Fru Ludvigsen var et friskt pust, og hun var vår. Vi tre parallellklassene hadde til tider fellesundervisning i norsk. Det hadde de ikke på andre gymnas. Det var uvanlig og nesten som en universitetsforelesning, syntes jeg. Jeg har en forestilling om at herr Ludvigsen snakket om Olav Duun og Mennesket og maktene hver gang, men her er det sikkert erindringsforskyvninger ute og går. Settingen var i hvert fall spennende og annerledes.

Marit Ludvigsen

Vi hadde Visjon og virkelighet (1970) som norskverk. Det er kanskje noe av det beste den norske skole har frembrakt av undervisningsmateriell. Marit Ludvigsen loset oss med stor kunnskap og sprukken stemme gjennom bøyninger av nynorske verb, diktanalyser, kongesagaer og diskusjoner om Bøygen som gikk utenom. Klasserommet hadde elendig ventilasjon. Jeg satt på vindusrekka, og luftet og luftet. Jeg åpnet til stadighet vinduet, året rundt, og fru Ludvigsen frøs. «Kan vi ikke lukke vinduet», ba hun, noe som ofte endte med at hun fikk lagt min (fine) duffelcoat over skuldrene. Marit Ludvigsen så alle og trakk med dem som ikke alltid var frempå for å svare. Også her var det høyt under taket og mye latter.

JEG BLE FYLT AV OPTIMISME OG TVISYN

I 2.-klasse hadde vi et semester med drama. Vi hadde sikkert valgt bort et eller annet for å få det til. At vi fikk få lov til å utfolde oss på denne måten, var noe helt spesielt. Sivert Øydvin fra dramalinja i Tønsberg kom og underviste oss. Omtrent alle norske skuespillere i Ellen Horn-generasjonen har forøvrig gått hos ham. Vi øvde på Stravinskijs «Vårofferet». Det var fri dans med noe regi. Jeg kan ikke huske at det ble noen fremføring for et større publikum, men det var dette stykket vi jobbet med. Øydvins flotte deklamasjonsstemme og melankolske væremåte bidro til å gjøre dramatimene ekstra minneverdige.

Heldigvis husker man i ettertid ikke alltid regnværsdagene. I dag treffer jeg bare noen få av dem jeg gikk sammen med på gymnaset, men den optimisme og det tvisyn jeg ble presentert for gjennom tre år på sosialfaglinja på Borgheim midt på 1970-tallet, har fulgt meg siden.

ET FORSØK SOM FIKK NASJONAL BETYDNING

Jeg var ferdig med ungdomsskolen, som en i det første kullet på Nøtterøy, og hadde kommet inn på engelsklinja da jeg fikk høre at det var et nytt tilbud under planlegging. Dermed blei det til at jeg tok et tiende år på ungdomsskolen med ekstra mye «sosialfag», mens jeg ventet på at landets første sosialfaglinje skulle bli etablert på Borgheim gymnas.

– Av Jørn Magdahl –

For meg var sosialfaglinja en plattform for mye av det jeg har holdt på med seinere i livet, som lektor i videregående skole og som politisk aktiv. På Nøtterøy startet muligheten til å velge fordypning i samfunnsfag på linje med realfag eller fremmedspråk, noe som snart skulle bli en selvfølge for alle elever i videregående skole. Vi hadde «sosialfag» sju timer per uke i 1.-klasse, seks i 2.-klasse og åtte i 3.- klasse. Det vil si at mye av det som i dag er selvstendige femtimersfag – som sosiologi, politikk, psykologi, mediefag, sosialkunnskap og rettslære – den gangen var innebakt i det samme faget, men med flere lærere som delte faget mellom seg. Det faglige hadde stor appell i seg selv, men vi elever følte oss også betydningsfulle fordi vi som forsøkskaniner fikk oppmerksomhet både internt på skolen og i media.

Jørn Magdahl

MODERNE METODER

Selv om det kanskje ikke var så mye snakk om særegen pedagogikk i forsøket, fikk vi også være med på mye som uten tvil var ganske moderne. Sosialfagklassene holdt til i ei brakke med fire klasserom – hvorav det ene var et eget samfunnsfagsbibliotek med aviser, tidsskrifter og fagbøker som var like viktige som lærebøkene. I tredje klasse praktiserte vi én studiedag i uka – mye likt det som under betegnelsen «fagdager» er blitt vanlig på mange videregående skoler de seinere åra – med mulighet til å fordype seg i ett fag, ett tema eller ett prosjekt av gangen. I perioder satte vi pultene våre i ring i klasserommet – til avveksling fra den tradisjonelle måten å organisere undervisningen. I 3.-klasse reiste vi på en 14 dagers fantastisk fagtur til London, der vi bodde privat. Gjennom gymnastida hadde vi jevnlige klassesammenkomster hjemme hos hverandre og med lærerne til stede, hvilket selvfølgelig virket sosialt sammensveisende.

RADIKALISERING

Jeg var politisk radikal lenge før jeg begynte på sosialfaglinja. Allerede som 15- åring hadde jeg blitt medlem i AUF. Jeg var ikke minst inspirert av den engasjerende historie- og samfunnsfagundervisningen til lektor Øivind Ihle, som også var en av dem som var med å starte opp sosialfaglinja, men som etter det første året flyttet tilbake til jobb i Oslo. I gymnastida engasjerte lektor Tore Dyrhaug like mye, men på en annen måte. Vi var politiske motpoler og jeg brukte mye tid med lekser og fag for å kunne ta til motmæle, spesielt i historiefaget, som seinere skulle bli hovedfaget mitt. Men det var nok dessverre mange i klassen som ikke syntes diskusjonene mellom et mindre antall av oss elever og Dyrhaug, virket direkte stimulerende på historieinteressen.

De første åra kom det en del elever fra andre steder for å gå på sosialfaglinja. De bodde på hybel, og jeg innbiller meg at det kanskje var litt som på landsgymnasene at det dannet seg et faglig, intellektuelt og sosialt miljø – som strakte seg utover skoletida. For meg skulle dette – i tillegg til «tidsånden» mer generelt – få mye å si for videre politiske utvikling – det vil si for at jeg sommeren mellom 2.- og 3.-klasse til slutt tok skrittet fra fylkesstyret i AUF – og over til m-l-bevegelsen.(1) Det gjaldt påvirkningen fra klassens lyse hode, Thor Øivind Jensen fra Larvik, i dag førsteamanuensis ved universitetet i Bergen. Men det gjaldt også Hallstein Hegerholm og nylig avdøde Kjell Arne Aasgaarden fra klassetrinnet under oss, og flere med dem. Jeg tror dette innslaget av spesielt samfunnsinteresserte elever utenfra var en viktig forskjell på «pionérårene» og slik miljøet skulle bli seinere.

ALVORLIG LOJALITETSKONFLIKT

Det var selvfølgelig en del gnisninger mellom «skolen» og de radikale elevene. Det blei brukt disiplinære metoder mot ytringsfriheten da skoleledelsen ikke likte innholdet i en anti-imperialistisk elevtale på en FN-dag, og mot redaksjonen i skoleavisa. La nå det ligge i denne omgang. Men for oss i det første kullet oppsto det en lojalitetskonflikt underveis, som jeg nesten 50 år etter er usikker på hvordan jeg skal oppfatte. Det utviklet seg en kritikk i vår klasse, fra langt flere enn det radikale mindretallet, blant annet imot det som blei oppfattet som om at det var blitt viktigere å «høste personlig anerkjennelse for forsøket utad» enn å «videreutvikle det innad». Kritikken rettet seg særlig mot inspektør Alv Teig, som var den organisatoriske hoveddrivkraften i forsøket, og det var klasseforstanderen vår Hans Albert Terland (2), Teigs gode kollega og kamerat, som meklet for å få til et samarbeid videre. I etterklokskapens lys har jeg gitt uttrykk for at denne kritikken må ha undervurdert det reelle behovet for å skape anerkjennelse for det en skulle oppnå med forsøket. Ikke alle klassekamerater fra den gangen er enige i dette, og har minnet om at det faktisk fins skriftlige kilder der også disse erfaringene fra forsøket er oppsummert, og som venter på en historiker.

1) Da jeg på 90-tallet blei partileder for Rød Valgallianse (RV) var det på en plattform som representerte et oppgjør med mindre bra dogmer som jeg sluttet meg til på slutten av gymnastida – og i de første åra i studentpolitikken, et oppgjør som startet lenge før.
2) Jeg var nok ikke den eneste i klassen som satte spesiell pris på mennesket Terland. Da jeg flyttet tilbake til Nøtterøy etter endt studietid var noe av det første jeg gjorde å be Terland på middag. Hanne Terland, en av døtrene hans, som jeg en gang satt barnevakt for, er min siste sjef på Greveskogen videregående skole.

TENKE SJÆL

Tre år på sosialfaglinja gjorde allerede samfunnsbevisst ungdommer enda mer samfunnsbevisste. Gode og engasjerte lærere lærte oss å argumentere godt for egne meninger – og å respektere andres. Vi har spurt noen av de tidligere elevene om hva årene på sosialfaglinja betydde for dem senere i livet og hva som er deres sterkeste minner.

1) HVA BETYDDE ÅRENE PÅ SOSIALFAGLINJA FOR DEG SENERE I LIVET?

2) DITT STERKESTE MINNE FRA ÅRENE PÅ BORGHEIM?


Per Annar Holm

Per Annar Holm, journalist i Aftenposten og Røde Kors’er Avgangsår 1977:

Vi tapte kampen for å bevare matjorda på Borgheim da Nøtterøy videregående skole ble bygget ved Wilhelmsenhallen, men fikk et unikt miljø med lærere som Tore Dyrhaug, Alv Teig, Hans A. Terland og Ragnvald Stavik.

Dyrhaug hadde fått Haakon Lie til Borgheim få dager etter at biografien «Slik jeg ser det…» kom. Aldri før var skolens aula fullere. Også besøk til Newcastle og Islay ble høydare.


Gerhard Nilsen på 70-tallet

Gerhard Nilsen, pensjonist, tidligere banksjef (DnB) Avgangsår: 1970:

Jeg hadde egentlig tenkt å begynne på engelsklinjen. På forsommeren 1967 dukket rektor Thorstensen opp hjemme hos oss på Teie (hans kone var min mors kusine). Han fortalte at han slet med fylkespolitikerne for å få beholde gymnaset på Borgheim og at de derfor hadde tenkt å starte en ny gymnaslinje med vekt på sosialfag og utvikling av ungdommens samfunnsengasjement – litt mindre «vågalt» enn «Forsøksgymnaset» i Oslo. Vi skjønte også at han ønsket å bidra til rekruttering av elever ikke bare fra hjem med radikal bakgrunn, så han hadde nok flere målrettede hjemmebesøk disse ukene.

På tross av etter hvert store politiske motsetninger, og fra 2.-klasse en lektor Tore Dyrhaug i historie, som elsket å tirre på seg klassens venstreradikale, fungerte vi sosialt som en sterk og samlet enhet med faste kveldssammenkomster, med dagsturer på ski og i skjærgården. Sett i «bakspeilet» er jeg rimelig sikker på at disse tre skoleårene la premissene for et sterkt samfunnsengasjement og grunnlag for flere viktige veivalg senere i livet.

En historie jeg ønsker å dele er denne: Vi hadde lektor Nils Edvardsen i matematikk. Hans ambisjoner for oss var nok omtrent på høyde med klassens egne ambisjoner i faget … eller som han sa: «Jeg har fire M-er, én M/T og én T/M. De to siste var henholdsvis Hanne Egenes og meg. En standardtime med Edvardsen gikk ut på at det ble trukket opp et navn fra en lue, og vedkommende som ble trukket ut skulle løse en av dagens oppgaver på tavla. Av en eller annen grunn havnet jeg ofte framme på tavla fra min plass bakerst i hjørnet hvor jeg drev akrobatikk med stolen på ett eller to ben mot side- eller bakveggen. Edvardsen overtok min plass i hjørnet. På første pult i andre rekke fra døra satt Hanne, strategisk plassert som sufflør. Stort sett kom hun og jeg frem til riktig løsning hvorpå Edvardsen med et flir kommenterte fra kroken: «Helt riktig, Hanne!». Til eksamen fikk Hanne «Tilfredsstillende» og jeg «Meget» i matematikk. I 1976 giftet vi oss, og det er vi fortsatt.


Anne- Marie Schweder

Anne- Marie Schweder, markedssjef. Avgangsår 1970:

Sosialfaglinja gjorde meg samfunnsbevisst og engasjert slik at jeg senere i livet har gått i bresjen for likestilling, tatt min del i lokalpolitikken og ellers deltatt aktivt i lokalmiljøet og for andre interesseorganisasjoner.

Overgangen fra en meget konservativ oppvekst til møtet med radikale SUF’ere på slutten av 60-tallet var stor. Men det ga meg et mer kritisk syn på livet og lærte meg å sette spørsmålstegn ved en rekke etablerte verdier.


Jarl Teig

Jarl Teig, frivillig i Røde Kors, uførepensjonist, tidligere: kommunestyremedlem, eiendomsforvaltningskonsulent, tollrevisor og kaptein i Forsvaret. Avgangsår 1976:

Sosialfaglinja bidro til sosialt engasjement, basiskunnskap og kritisk tilnærming til etablert «sannhet» og makt.

Mitt sterkeste minne er studieturen til Nord-Norge, Alta og Finnmarksvidda (studie av «fremmedkultur»).


Hans Sverre Sjøvold

Hans Sverre Sjøvold, politimester i Oslo. Avgangsår 1976:

Samfunnsengasjementet ble styrket og varige vennskapsbånd knyttet. Vi måtte forsvare egne standpunkter og respektere andres. Å være elev på «hippielinja» var noe annerledes. Jeg har alltid vært stolt av årene på Borgheim.

Overgangen fra Teigar var krevende. Møtet med Ragnvald Stavik og tysken sitter i. Jeg fikk 2 på den første prøven og kommentaren: «Du vil vel videre». Det gikk mye bedre etter hvert. Og for noen lærere!


Lars Egeland

Lars Egeland, direktør for Læringssenter og bibliotekhøgskolen i Oslo og Akershus, mangeårig lokalpolitiker for SV i Tønsberg og tidligere stortingsrepresentant. Avgangsår 1976:

Det var uten tvil viktige og betydningsfulle år på sosialfaglinja. Det var viktige år som ungdom, med både kjærlighet og kjærlighetssorg, nye venner, og det å bli voksen. Hvor stor betydning det hadde at jeg gikk på sosialfaglinja, er vanskeligere å svare på, siden jeg jo ikke har noe direkte å sammenligne med. Men jeg har en enegget tvillingbror som valgte en annen løsning med Tønsberg gymnas, ett år i USA og deretter artium på ett år i Oslo. Han har lite forhold til sin gymnastid, men i mitt tilfelle kommer jeg stadig tilbake til opplevelser i disse åra og mennesker jeg møtte i denne tida. Så sosialfaglinja har satt sine spor. Alv Teig var sentral som lærer i sosiologi og sosialøkonomi. Vi var noen elever som ble avbildet på omslaget til læreboka hans i sosiologi. Hvis jeg i ettertid skulle vurdere hvilket fag jeg har hatt mest nytte av i forhold til andre elever fra andre skoler, så er det disse to fagene der jeg lærte mye som jeg har brukt i politisk forståelse seinere i livet.

Det var 6-dagers skoleuke da jeg begynte på Borgheim. Men så kom forslaget om å innføre lørdagsfri, det vil si 30- timers skoleuke. Det vakte ikke begeistring. Tvert imot vurderte vi det som et forsøk fra staten om å redusere kvaliteten på utdanninga. Jeg var elevrådsleder, og sammen med elevrådsleder Petter Berg på Handelsgymnaset og Olaf Brastad på Tønsberg gymnas arrangerte vi streik, demonstrasjonstog og torgmøte mot lørdagsfri på Farmannstorget. Ja til mer skole, nei til nivåsenking!

Borgheim var jo felles ungdomsskole og gymnas. Et par år etter at jeg gikk ut fra gymnaset ble jeg spurt av lærer Ingvar Moe som jobba på ungdomsskolen, om jeg kunne være vikar et par dager. Da var jeg nettopp kommet tilbake fra fem ukers arbeidsbrigade på Cuba. Det syntes Ingvar var helt flott, for klassen jobba akkurat med Latin-Amerika. Jeg fortalte derfor fra Cuba og hadde med engelskspråklige utgaver av kommunistpartiets organ Granma. Dermed ble det bare én dags vikariat på Borgheim. Noen elever hadde tatt med seg avisa hjem, og en kjent høyrepolitiker hadde ringt til skolen og klaget. Jeg startet dag to på jobben med samtale med rektor Gunnar Vinje, og så blei jeg sendt hjem. Noen ønsket å bruke dette vikariatet mot lærer Ingvar Moe, og det ble litt diskusjon om det – men da var den ganske så blå. Tore Dyrhaug var en av Moes forsvarere.


Morten Wang

Morten Wang, redaktør i Tønsbergs Blad. Avgangsår 1977:

Årene på sosialfaglinja, eller samfunnslinja, som den ble hetende, var helt avgjørende for yrkesvalget mitt. Fattig på annen høyere utdanning, har jeg brukt det jeg lærte av samfunnsfag, sosiologi og samfunnsøkonomi for alt det har vært verdt i mange avisredaksjoner. Den gode treningen vi fikk i å tenke fritt, argumentere godt og respektere andres meninger, har vært en god ballast.

De sterke, og ikke minst gode, minnene står i kø, men studieturen til Nord-England og Skottland rager vel høyest. Vi besøkte newtowns, skoler og whiskyprodusenten Bowmore på Islay. Det siste besøket er det folk som misunner meg den dag i dag.


Borgheim skole skapte historie – et 50-årsminne

21. august 1967 er ingen berømt dato. Hverken i Norge generelt eller på Nøtterøy spesielt. Men den 21. august har daglig stor betydning for tusenvis av norske elever på landets videregående skoler. Og på denne datoen skrev Nøtterøy seg inn i norsk skolehistorie med et originalt innspill. Den 21. august 1967 gikk sosialfaglinjen på Borgheim skole av stabelen og banet veien for dagens populære studieretningsfag, samfunnskunnskap på videregående skole.

– Av Tore Dyrhaug –

Det var 22 unge og spente ungdommer som denne dagen møtte opp på Borgheim skole for å danne klasse 1S med lektor Hans Albert Terland som klasseforstander. Elevene visste knapt hva de gikk til. «Sosialfag» var et ullent begrep, og noen trodde muligens at ordet dekket nærmere studier i sosialisme, andre at faget skulle gi innsikt i sosialt arbeid, eller hjelp til dem som hadde vanskeligheter i hverdagen. Sosialfag er en blanding. Litt sosialisme, litt hjelpearbeid, men mest en blanding av de mer etablerte universitetsfagene sosiologi, statsvitenskap og historie, pluss et sterkt innslag av sosialantropologi og sosialøkonomi. Dette var en berusende cocktail av fag. Det skulle føre til både engasjement og konflikter i årene etter 21. august 1967.

ALV TEIG VAR PRIMUS MOTOR

Hovedmannen bak sosialfaglinjen var Alv Teig. Han var født i Vesterålen i 1934. Tok artium i 1955 og deretter lærerskole i Tromsø med eksamen i 1957. Deretter fulgte år med etterutdannelse, både i Oslo og Bergen. Teig var meget aktiv og skaffet seg formell innsikt i fag som sosiologi, statsvitenskap og sosialøkonomi og tok endog hovedfag i pedagogikkens historie, uten å ta eksamen. Denne virvelvinden av utdannelse skjedde samtidig med at han var tilsatt som lærer ved Tromsø lærerskole.

Alv Teig var det åpenbare valg blant kandidater da Nøtterøy kommune i 1965 søkte etter ny førstelærer på kommunens nye ungdomsskole. Og Teig tok fatt. Hans umiddelbare initiativ var å innføre sosialfag som nytt fag for det frivillige 10. skoleår på ungdomsskolen fra høsten 1966. Dette fremstøtet kan forbigås i taushet; elevene var ikke tilstrekkelig engasjert i et nytt fag.

FIKK MED SEG HANS TERLAND

Viktigere var det at Teig fikk sin tidligere kollega fra Tromsø lærerskole, Hans Albert Terland til å søke seg sydover til solfylte Nøtterøy. Hans Albert Terland ble født i Grimstad i 1923 og tok artium i Arendal. Han ble cand philol med norsk hovedfag i 1954. Deretter fulgte arbeidsår, først i Nord-Norge. Særlig viktige var årene 1958 – 1965 på lærerskolen i Tromsø der han ble kollega med Alv Teig. Men i 1965 søkte han seg sydover til to år på Sandefjord gymnas. Oppholdet i Sandefjord ble kortvarig. Allerede i 1967 fikk han stilling ved Borgheim skole og ble på den senere Nøtterøy videregående skole til sin død i januar 1985. Sosialfaglinjen på det veletablerte linjegymnaset kunne begynne.

TORE DYRHAUG KOMMER

Teig hadde vært på Borgheim skole i to år som førstelærer. Med seg inntil 1967 var lektor Øyvind Ihle. Sammen startet de sosialfaglinjen på Borgheim skole. Lektor Ihle sluttet i 1968. Da begynte en ny kollega. Det var lektor Tore Dyhaug, født i 1942. Jeg kom rett fra universitetet med historie hovedfag og bifag i engelsk og sosiologi. Siden både Teig og Terland er døde, blir jeg kilden til denne beretningen. Jeg ble på Borgheim skole og senere Nøtterøy videregående skole til jeg gikk av som pensjonist i 2004.

HVILKE MOTIVER HADDE VI?

Man kan undre seg over hva som var lærernes mål med å engasjere seg på sosialfaglinjen. Terland er død, så det er for sent å spørre. Jeg ville kanskje bare prøve ut min sosiologi i praktisk undervisning, men hva med Alv Teig? Hans mål var nok større. Ved å etablere og ikke minst gjennomføre sin kongstanke om en gymnasial sosialfaglinje, håpet nok Teig på en mulighet for å bli rektor på en toneangivende norsk lærerskole.

VI MANGLET LÆREBØKER

Sosialfaget bygget på en trinnvis modell. I første klasse skulle elevene få innsikt i relasjoner mellom mennesker og norsk lokalpolitikk. I annen klasse ble blikket løftet til generelle forhold på regionalplanet, det vil si fylke og stat, og i tredje klasse skulle elevene se ut av Norge mot omverdenen og finne likheter og forskjeller.

Denne inndelingen høres enkel ut og ikke minst logisk. Problemet var det totale fraværet av tilpassede lærebøker eller egnet pensumstoff. Som eksempel kan nevnes at i sosiologi måtte førsteklassingene lese og studere professor Auberts bok «Likhet og rett» og Jack Londons bok «Kong alkohol». Ikke akkurat typiske lærebøker for unge gymnasiaster. Men i nøden tar man det som finnes. Med lærernes hjelp gikk det forbausende greit. I tillegg hadde elevene god tilgang på dagsferske aviser, både lokale og riksdekkende, pluss et bredt utvalg av tidsskrifter. Så det manglet ikke på utfordrende lesestoff og mulighet for å finne relevante gullkorn.

Oppfordringen til å lese bredt og lete etter mulig pensumstoff var et sentralt innslag på sosialfaglinjen. Det medførte at elevene fikk være innendørs i frikvarterene for å lese og lete, en ordning som ikke var velsett hos de andre gymnasiastene med plikt til å gå ut også når det var regnvær.

UT AV SKOLEN FOR Å SAMLE INFORMASJON

Det samme gjaldt lærerne. På fritiden hjemme måtte vi hvileløst alltid søke etter nytt lærestoff. Det kunne være både bilder og artikler og avisoppslag. Før 1970 fantes ikke dagens kopimaskiner. Det som skulle mangfoldiggjøres måtte gå om avskrift på svertestensil og deretter sveives ut i ønsket antall. Lett var det ikke, men utfordrende og spennende.

Et annet særtrekk ved sosialfaglinjen var de mange ekskursjonene, kortvarige eller lange utflukter, vekk fra klasserommet og til informasjonskilder i skolens nærhet eller langt borte. Nøtterøy kommune var en slik lokal kilde, og både rådmann Mjaaland og ordfører Tjomstøl ble tidlig trukket inn i undervisningen. En mulig årsak til deres tålmodighet kan være at de begge så positivt på at sosialfaglinjen kunne sementere planene om et eget gymnas på Nøtterøy.

Det må være tillatt på dette punkt i beretningen å slå fast at sosialfaglinjen ble en viktig brikke i fremdriften mot og debatten om eget gymnas på Nøtterøy, ikke underlagt gymnaset i Tønsberg, og heller ikke i kombinasjon med ungdomsskolen. Mer om veien til dagens Nøtterøy videregående skole kommer i et foredrag våren 2018 i Nøtterøy Historielag.

VI REISTE LANGT

Mest spektakulære var sosialfaglinjens lange ekskursjoner i tredje klasse. Den første gikk av stabelen i overgangen september / oktober 1969 og hadde London som mål.

Med på turen var alle sosialfagelevene i 3. klasse, pluss Teig og Terland. Studerer man programmet i fjern ettertid, blir man slått av hvor moderne det var. Ikke bare skulle elevene få en innføring i britisk lokalforvaltning, særlig på bydelsnivå, men også innsikt i Parlamentets arbeid. At elevene også fikk besøke den norske ambassaden i London, var knapt hverdagskost for norske gymnasiaster.

Det «moderne» i opplegget var vekten på britenes kamp mot forurensning. Dette ble ordnet gjennom et besøk på et av Londons kloakkrenseanlegg hvor alle fikk se urenset kloakk, dandert med både rotter og kondomer, strømme inn. Så fikk vi følge prosessen videre med stadig rensing til siste fase. Det besto av at selv omviseren drakk et glass med renset kloakkvann – til mange elevers skrekk og beundring. Også et gigantisk søppelforbrenningsanlegg ble besøkt.

Et annet nytt innslag var studiet av såkalte «new towns». Etter krigen anla britene rundt sine storbyer såkalte nye byer, boligområder der alt var planlagt og bygget fra grunnen av. Hovedveier, lokaltrafikk, nye arbeidsplasser og nye høyhus med boliger i tillegg til sentrale kjøpesentra ble vist frem. All denne perfekte og planlagte byfremtiden vakte nok beundring, men de klokeste av elevene forsto at man vanskelig kan planlegge seg til trivsel og at mange mennesker fortsatt foretrakk å tilbringe sine liv i gamle og mer kaotiske bydeler.

Ekskursjonene til England ble dekket av sparing gjennom to år, og dessuten fra bidrag fra Nordsjøfondet. Elevene reiste fra Gøteborg med båt og ble privat innkvartert i den bydelen i London som dannet sentrum i studieturen.

Ekskursjoner ble en sentral del av undervisningen på sosialfaglinjen. Ved siden av gleden av å komme til et nytt sted og et fremmed miljø, ga ekskursjonene elevene mye ny kunnskap. Ser man på ekskursjonene samlet, er det et vidt spenn mellom besøk i Distriktenes Utbyggingsfond og hovedkontoret til Den norske Creditbank til Forsvarets overkommando og et lokalt trygdekontor i Nord-Norge, et velrennomert whisky-brenneri på Islay i Skottland og stålverk i Newcastle.

Sosialfaglinjen i streik mot 30 timers uke.

ANDRE SKOLER FULGTE ETTER

Sosialfaglinjen var populær i mediene. Særlig Alv Teig hadde et godt og nært forhold til Tønsbergs Blad som dekket små og større nyheter fra Borgheim skole. Også Dagsrevyen og Aftenposten kom på besøk. Dette gjorde linjen, elevene og også vi lærerne til nærmest rikskjendiser. Andre skoler ville følge opp suksessen på Nøtterøy. I 1969 kom der på Tynset gymnas en sosialfaglinje og flere fulgte, blant andre Moss. Sosialfaglinjen på Borgheim kom i løpet av 1970-årene inn i fastere former. Det ble lettere å fastsette pensum, bedre tilgang på egnede lærebøker og fremfor alt, mindre press på lærerne for å finne nytt lærestoff.

“SVINDEL” PÅ GRUPPEEKSAMEN

Selv om norske skoleforsøk som regel alltid er positive i utgangspunktet, var det ett eksperiment på sosialfaglinjen som ikke falt heldig ut. Det var gruppeeksamen. I 1970 skulle elever i den første klassen opp til gruppeeksamen i sosialfag. Det ble en pussig forestilling. Flinke elever med mye faglig kunnskap måtte slite for å komme til orde og få vist hva de kunne. Den eleven som sensorene mente fortjente S i karakter, hadde små kunnskaper, men markerte seg ved å spørre om hva de flinkere kunne og visste. Altså ren svindel. Forsøket ble aldri gjentatt.

GJEVT FOLK

Sosialfaglinjen på Borgheim skole varte i ti år. Det er Nøtterøys eneste og mest originale bidrag til norsk skolehistorie. All ære til Alv Teig som må kunne betegnes som selve giganten bak prosjektet. Uten hans vyer og dristige pågangsmot hadde det ikke blitt noe forsøk på Borgheim. Takkes bør også alle elevene som bidro til å gjøre linjen både landskjent og respektert. Som en av dem sa i forbindelse med denne artikkelen: «Det er kommet mye gjevt folk fra sosialfaglinjen.»


Tiden er inne for takk. Stor takk til mine gode medarbeidere og tidligere S- elver, Per Annar Holm og Morten Wang for deres arbeid med å kontakte tidligere elever, og for å få dem til å skrive ned sine minner. Takk også til Gerhard Nilsen for utlånt materiale. Likeså til Hanne Terland og Jarl Teig for opplysning om sine respektive fedre.

Likeledes til Britt Sanne på biblioteket for hennes hjelp med å finne soialfagoppslag i Prosjekt Avisregistrering.

Stor takk i tillegg til min tålmodige kone Bente for gode råd og nådeløs korrekturlesning.

Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.