Storm og kontrari vind i trelastfarten i Nordsjøen

posted in: Sjøfartshistorie | 1

Helge Paulsen:

Den klassiske sjøfarten her i distriktet, fram til et godt stykke ut i siste halvpart av forrige århundre, var trelastfarten på Nordsjøen. Den gikk fra havner i indre Oslofjord til mottakere i England og Skottland, Frankrike, Belgia og Holland.
Farten begynte tidlig om våren, så snart isen gikk, og varte til seint på høsten. Naturen selv, uvær i sjøen og is i trelasthavnene tvang skutene i vinteropplag. Naturligvis forsøkte trelastskipperne å tøye sesongen så langt som mulig utover mot jul, og det hendte faktisk, med milde vintrer i Oslofjorden, at det ble seilt trelast over Nordsjøen midtvinters.

«Feronia», bark bygget i Tokeneskilen i 1857 på 195 lester, var en av de største seilskutene som ble bygget på Nøtterøy. Skuteportrettet her viser også samme skute sett aktenfra. Forliste vinteren 1864 på vei til Mandal.
«Feronia», bark bygget i Tokeneskilen i 1857 på 195 lester, var en av de største seilskutene som ble bygget på Nøtterøy. Skuteportrettet her viser også samme skute sett aktenfra. Forliste vinteren 1864 på vei til Mandal.

Det var ikke frykt for uværet i Nordsjøen som stanset nøttlendinger eller tjømlinger utpå høsten og sendte skutene i opplag i vikene. Tre­lastbriggene var solid bygd, ofte på de hjemlige strender eller i det nære distriktet. De stod for en støyt. De rullet og lakk, men hjem kom de, selv om de ofte kunne se temmelig bustete ut når de kom.
Forlis var sjeldne i denne farten. Enkelte av de mest kjente trelastskutene seilte i flere gene­rasjoner av skippere og mannskaper, noen bortimot hundre år.
Den typiske trelastskuta var en slik hjemme­bygd brigg. Den var ingen skarpseiler. Den var bygd for å bære mye last, også dekkslast, og for å tåle mye. Den var ikke lett å manøvrere, og den kunne ikke seile høyt opp mot vinden. Den var ikke redd for storm, men storm imot likte den ikke, da kom den ikke fram. Den ble lig­gende å baute, i dager og uker med storm i Nordsjøen, og det hendte at den vant.
Men det hendte ofte at den tapte, og når den da kom hjem igjen, motstrebende, med riggen i laser, knekte stenger, brukne skansekled­finger, uten dekkslast, med båten og prammen knust og mannskapet ravende utslitt, var det ikke noe vakkert syn, det som da kom seilende inn fjorden.

 

Ofte «sjøskade»

Naturligvis var det ikke alltid slik. Ofte feide skutene over Nordsjøen på et par dager i frisk nordlig kuling, i skumsprøyt og solskinn, mens jungmannen stod til rors, og sola smeltet beket i natene mellom dekksplankene — slik det bil­det er, som vi kjenner best.
Men i tingbøkene fra sorenskriver og byfogd finnes et utall av sjøforklaringer om «sjøskade» som vitner om at hverdagen i Nordsjøen lang­tfra bare var sol og glede. Noen ganger er utdrag av skipsjournalene bevart, og også de har litt av hvert å fortelle oss.
Opplysningene i arkivene er korte og knappe, men ofte deltaljerte nok, og tar vi fan­tasien til hjelp, er det ikke vanskelig å forestille seg livet ombord når dager og uker gikk i storm og væte og kulde, med lite eller ingen søvn, uten varm mat, med brottsjøer som fjellskred over skuta, treverk som knaket og knakk, et evindelig slit ved pumpene og en evig bered­skap fra skipper, styrmann og mannskap for å berge lasta og redusere skadene på skrog og rigg.
Og vi vet at når de kom fram til lossehavna, eller om de måtte returnere til hjemmehavnen for å reparere, skulle lasta ut, og den måtte bæres i land. Mannskapene i trelastfarten var plankebærere like mye som matroser. Noen «avslapping» i land var det sjelden eller aldri tale om.

Skonnert-Briggen ‘Enigheden’ af Christiania, føres af Capitaine I. Bruun. Tegnet i Christiania af A. Halvorsen Martz 1824. Foto: Norsk Maritimt Museum,

I «Overhændigt Vejr»

La oss da se på noen eksempler fra arkivene, fra omkring 1830-40. For å tøye sesongen utover høsten, forsøkte skipperen med nok en reis, og da gikk det ikke alltid så bra:
— Den 9. mars 1830 var det sjøekstrarett på Ekenes, og den 17. mars besiktelsesforretning i Ekenessundet i anledning sjøskade på brig­gen «Enigheden» av Tønsberg. Skipper var Marthinus Samsing, også fra Tønsberg, men mannskapet var i alle fall delvis fra Nøtterøy, for et av vitnene var matros Lars Jacobsen, 27 år, fra Sem på Nøtterøy. (1)
Briggen var kommet godt og vel fram til Gent i Holland med lasten høsten før, men på hjemveien i oktober «indtraf et overhændigt Vejr». Og de skader som nå ble taksert, var følgende:

  • Skansekledningen var helt brukket ned på begge sider av skuta.
  • Rekka over skansekledningen var delvis helt istykkerslått.
  • To «stønnere» på styrbord (stønnere er eikestøtter, boltet fast enten i tømmeret i skutesiden eller i dekksbjelkene) og to pul­lere på babord helt brukket vekk.
  • Dollbord og vaterbord rundt hele skipet slått i stykker.

Og så videre. Byssehuset på dekk var borte, jernkabyssen (komfyren) var slått i stykker og ubrukelig. Forstagseilet var blitt kappet og var borte, med tilhørende tauverk og blokker. Storbåten var slått overbord av en brottsjø.
Dette var ikke spesielt på noen måte; det var alt i alt en heller vanlig «sjøskade». — Skaden ble taksert til 586 spesiedaler, 1 ørt og 16 skil­ling. Reparasjonene ble etter alt å dømme gjort mens briggen lå i Ekenessundet. Det var ett av de steder langs Nøtterøy der slik virksomhet foregikk årvisst.

«I storm og tykke»

Skipper Jacob Walløe var født på Hvaløy, men hadde gården Østre Smidsrød (Skjæret). Han førte gjerne Tønsbergskuter, men høyst sann­synlig med mannskaper fra Nøtterøy, slik de fleste Nøtterøy-skippere gjorde.
Den 30. september 1836 gikk han med Tønsbergbriggen «Oscar» fra Christina. Den skulle til Dieppe i Frankrike med trelast (2) Etter vel en ukes kryssing i Christianiafjorden måtte han 7. oktober vende og ankre opp i Jersøy havn. Jersøy hørte da til Nøtterøy sogn.
Etter to dager i havn forsøkte de igjen, fikk los fra Hvaløy og kom så langt som til Leiestein (like sønnafor Skrøslingen). Men under storm av sør og vest måtte de gå inn i Årøysund; der lå «Oscar» til 28. oktober.
Så bar det ut igjen, og to dager senere, den 30.oktober 1836, var de endelig utafor Linde­snes og gikk til havs. Vel to uker senere, den 15. november «i storm og tykke» som det heter i journalen, kolliderte briggen med en ukjent seiler, mistet baugspryd og klyverbom, men kom seg klar, hadde storm, og den 23. novem­ber overhendig storm, utenfor den hollandske kyst. En brottsjø brakk over riggen, brakk løs dekkslasta på le side, brakk skipets rekker, stønnere og skansekledningen på le side, som var styrbord.
Storbåten gikk overbord sammen med en mengde utstyr fra dekket; bramstenger og bramrær brakk, skuta fikk stor lekkasje, og det meste av drikkevannet ble ødelagt. 24. novem­ber måtte de bære nordover mot Norge, og 30. november kom de inn i Kalvøysund øst for Arendal.
I begynnelsen av desember, to måneder etter at de hadde gått fra Jersøy havn, var de til­bake der, denne gang for å reparere. Ved krana på Jersøy var de spesialister på slikt arbeid.
Over to måneder hadde briggen vært på reis med lasta til Dieppe, og Dieppe var fremdeles like langt borte. Nå måtte de vente til våren.

«Frederikkas Minde» i hardvær

Nordsjøen var ikke å spøke med om høsten. Tønsbergbarken «Frederikkas Minde» hadde gått fra Fécamp i Frankrike i oktober 1840. Det var den tidligere «Marthe Lovise», som 1828-29 var blitt ombygd på Kaldnes og hadde fått nytt navn. Den målte 69 kommerse­lester, som en litt stor brigg.
Barken hørte hjemme i Slagen, men det var Nøtterøyfolk ombord; to av de tre mann av mannskapet som vitnet ved sjøforklaringen etter turen, var fra Nøtterøy; den tredje var fra Husøy? (3)
Forklaringen og skadetaksten viser at på hjemturen brakk storstanga — det er den øver­ste delen av stormasta. Den var av gran og 36 fot lang, 9 tommer tykk. Videre brakk mesan-masta, som var av furu og 42 fot lang og 10 tommer tykk, og gaffelseilstanga, som var 30 fot lang og 5 tommer tykk. Og dessuten knakk storbramstang, stormerserå, storbramrå, stor­merset, eselhodet på stormasta og storbramsa­lingen. Det meste av dette var av eik. En stor mengde tauverk og seil var i filler. Og naturlig­vis var det store skader på skroget. Skuta måtte få ny hud. Det ville blant annet gå med 8.000 nye eikenagler og 20 tylfter furuplanker, 3 å 4 tommer tykke.
Reparasjonen ville komme på 2.327 spesie­daler og 24 skilling — eller nesten like mye som hele fartøyet var verd i sin daværende tilstand, som var 2.500 daler.
Det var ingen fornøyelsestur den skuta kom hjem fra. Men det var heller ikke trelastturene over Nordsjøen vanligvis, særlig vår og høst.
Ikke alt dette som ustanselig skjedde, var slik at det stod om livet; det var ikke bestandig dra­matisk, det ble vanligvis søkt nødhavn før det kom til det verste. Disse sjøforklaringene som altså fins i stort antall hvert år, er mer uttrykk ‘ det evinnelige slitet ombord. Nesten alltid i hardt vær måtte folk til eksempel stå ved pumpene, noe av det tyngste arbeidet, ofte i dagevis, noen ganger ukevis. Det var sjøens hverdag.

Fra Moss til Dieppe

Det kunne nevnes mange flere eksempler, men vi skal nøye oss med å se nærmere på ett doku­ment, et journalutdrag som vi finner i arkivet etter byfogden i Tønsberg, der det er bevart fordi det har vært brukt i forbindelse med en sjøforklaring.
Journalen er fra Tjømebriggen «Brevig», skipper Peder Hansen, Tjøme. Den er fra 1836/37, og utdraget har overskriften:

«Udtog Af Journalen Holden Om Bord i Briggen Brevig Paa En Reyse Fra Moss Til Dieppe i Frankerige.» (4)

«Brevig» var på 78 1/2 kommerselester, over middels stor for Nøtterøy- og Tjømeskutene på den tida; gjennomsnittet lå på 40-50 lester. For å uttrykke størrelsen i registertonn kan vi gange tallet med ca. 2, så skuta var altså på vel 150 tonn. Den var ellers på alle måter en typisk Tjøme- eller Nøtterøyskute. Mannskapet var på 8 mann, 9 med skipperen. Eierforholdet var også karakteristisk for distriktet, partene var delt mellom skipperfamilier som stod hinnanen nær.
Hovedreder i 1837 var Christian Larsen, Svelvik på Tjøme; han var gift med en eldre søster av Otto Reinhard Røed, som senere ble skipper og betydelig reder på Frogner på Nøtterøy. Briggen kom etter hvert hovedsake­lig over i Røed-familiens eie (Øvre Røed). Den var bygd i Langesund i 1810. Den var en sliter, den tålte mye, og den fortsatte å seile i trelastfarten bortimot et halvt århundre etter det som her skal fortelles:
Den 29. september 1836 seilte «Brevig» fra Moss, lastet med trelast som skulle til Dieppe i Frankrike. Som vanlig hadde den en god del dekkslast; vanligvis var 1/3 av lasta dekkslast. Vel en uke lå de og bakset med motvind i Oslo­fjorden, til de den 7. oktober gikk inn til Tjøme (Vesterstad) for å vente på bedre vind. To dager senere, den 9. oktober, kunne de igjen gå ut og fortsette, og det gjorde de, men storm og motvind gjorde at de igjen, 13. oktober, måtte søke havn, nå ved Arendal, der de lå til 21. oktober, da de atter gikk ut, bakset med storm og sjø, og 26. oktober måtte de igjen i nødhavn, også denne gang på Tjøme, i Røssesund. Her­fra bar det ut igjen den 29. oktober.
Nå var det gått en måned siden de seilte fra Moss. Med høy sjø, storm og vekslende vær kom de denne gangen langt sørover — men det tok lang tid og mye slit. Først den 24. novem­ber, etter nesten måned i sjøen på turen fra Røssesund, var de «paa Høyde af Galloper», som det står i journalen. Galloper er noen grunner utenfor munningen av Themsen, og Dieppe, reisens mål, som ligger på franskekys­ten ved Den engelske kanal, var ikke så svært langt unna.
Men dengang ei, de måtte nordover igjen, og nå var det så vidt de kom seg unna den hol­landske kysten, som er blitt gravplass for mer enn en skute herfra distriktet. De måtte presse, som det står i journalen, som betyr at de måtte sette så mye seil som skuta tålte og seile så hardt opp mot vinden de kunne.

Seilpress førte som regel til at det knaket i alle sammenføyninger, og da ble det lekkasjer. Men nå gjaldt det livet.
28. november— da lå de omtrent midt i Den engelske kanal, på høyde med Rotterdam —fikk de lekkasjen for alvor. Skipsråd ble bare sammenkalt når det var fare for liv og fartøy, og nå ble skipsråd sammenkalt. Mannskapet var enstemmig for å sette kursen nordover. Så bar det nordover igjen for stumpene, og den 4. desember var de atter under land ved norske­kysten, nå ved Fredriksvern, altså Stavern, og de fikk los ombord. Men været var sånn at de ikke kom inn der, og med losen fortsatt ombord kom de så den 5. desember inn til Tjøme og ankret opp i Budalskilen.
Så måtte skipperen til Tønsberg og melde sjøprotest hos notarius publicus, det vil si byfogden i Tønsberg. Sjøprotest er en offentlig erklæring om sjøskade, og gjelder ansvarsfri­het for skip og last. Deretter måtte skuta losses, og tømmer, plank og bord bæres i land; det var mannskapets jobb. Ferdig med det var de 20. desember.
Så måtte skuta på krana for å kjølhales (leg­ges over ende på siden) og kalfatres (drives og tettes fra utsiden). Det skjedde antakelig på Budalstranda, der det ble bygd skuter. Mann­skapet måtte gjøre jobben. Det er midtvinters og jul, og det er en stor jobb.
Først den 6. februar 1837er skuta klar til å ta last ombord, mannskapet bærer den igjen ombord, og arbeidet med det er ferdig 21. februar. To dager deretter, den 23. februar 1837, er skuta seilklar påny, og målet er stadig Dieppe i Frankrike, med den samme lasta fra Moss. Det er nå gått nesten 5 måneder, det mangler bare 1 uke, siden de forlot Moss med lasta.
Høststormene er ille; ettervinteren, som de nå kaster seg ut i, er ofte enda verre.
Nå må de altså begynne helt fra begynnelsen igjen. Og det ser ut til at det nå er gått bra; vi hører ikke mer om denne turen. Normalt tok rundturen mellom trelasthavnene i Oslofjor­den og Nordsjøhavnene i sør fem-seks uker eller litt mer, inklusive lossingen i mottaker­havna.
Det betyr at det må ha tatt over et halvt år fra briggen seilte fra Moss den 29. september 1836 til den var kvitt lasta i Dieppe og var hjemme igjen for en ny tur.
Men hele mannskapet overlevde, og det var ikke alltid det var slik. Det var sjelden trelast-skutene totalforliste, men det var svært ofte dødsulykker ombord, og ikke så sjelden ble en mann eller to, ofte av de yngste og mest uøvde, tatt av en brottsjø eller slengt overbord fra riggen.
Helt til slutt skal vi ta med utdraget av skip­per Peder Hansens journal, slik det er bevart i byfogdens arkiv. Det er skrevet i 1837 av en tjømling, men mange ord og vendinger er som tatt rett ut av Ragnhild Paulsens bok om Nøtt-landsmålet.

«Med Wedhaalden Størm»

«D. 29 September 1836 Afseylte jeg Fra lades­tædet Moss Med Et Ret Forsynet Fartøy baade Med seyl og Dreyel samt sundt og Frest Mandskab og Alting i God forsvarlig stand til at føre Kiøbmands ladning over søen, og saa ledes Avanserede jeg i Fiorden Med Contrarig Wind Til d. 7 Ogtober kom Vii til Ankers i Westerstad Wed Thjømøe Hvor Vii Blev ligende For Contradig Wind Til d. 9 Ogtober Om Morgenen Winden NO og Gik saaledes uden Ophaald Til søs og Fortsatte Reysen og Avanserede til d.13 Ogtober Med Wind Syde­lig og SW Med Wedhaalden størm og da Resolverede Til at søge havn i Mærdøe ved Arendahl Hvor Vii laa For Contradig Wind til d.21de Ogtober Winden til ONO.
Gik til søs For at Fortsette Reysen Men For­medelst at Winden Gik til WNW Avanserede Til d. 25 Ogtober Med størm og ustadig Veyer saa Vii Blev Noget seylslit og størmen Ved­haalt saa Resolverede Vii Til at søge Havn og kom in til Rødsesund d. 26 Ogtober Hvor Vii Fik den fornødne Asistanse, d. 29 Ogtb. Win­den til NNO og Vri Gik til søs og Avanserede Med størmende og urolig og Omløbende Weyer til d. 24 Norvember Paa Høyde af Gal­leper Winden WNW og NW En Gruelig størm saa Vi Maate Prese og seyle Nord over for at Klare Den Hollandske Kyst Hvor ved vores Dexlast For største Deelen Brekede Over Bord og skanse Kledningen Brekede Vek sey­lerne Nesten forslit og En deel skiørnede størmen Ved Haaldende Til d. 28 Norvember Paa Brede 51° 57′ Nord og længnde 2° 31′ Ost af Grenvik.
Da Blev Vii OpMærksom Paa at skibet Havde Faaet En Lekasi i agter skibet under Vandet, saa Vii Maate Pompe Nesten Bestan­dig Hvor Paa Mandskabet Blev sammen Kalt og Til spurt Hvad som Best skulde være hvor Paa af Mandskabet Blev svart Enstemnig At de syntes at det Var Best at Bære af For Naarge For at Frelse skib last og liv da Vii ingen anden Redning saa, altsaa i Guds Naven satte Cours For Naarge NO, Winden WSW Bleste En størm Med En Gruelig søe og Vii lenset for stompen Af stor Merseyl og Revet Faak, Wed­haalden Vind og Tyk Med Reyn og Bøyer Til d. 4de December Kom Vii Under Landet Ved Frederichsvern og Fik lods Om Bord Men Vii kunde ikke Naa same Maate Altsaa søge Haven Ved Thjømøe per Tønsberg Hvor lod­sen Erklærede Vii kunde Kome i sikkerhed Kl. 2 Om eftermiddagen d. 5 Decemb: kom lykke­lig Til Ankers i Budahls Kilen Dagen Der Paa Reyste til Tønsberg for at Mælde søprotest For at kunde saa Hastig som Mulig Begynde at laase Fartøyet da Mandskabet Eerklærede ey at Vilde Gaa til Søs Med skibet Forindeii den lekasi Var Funden og slsibet i standsat.
den 20 Decemb: Blev ut laaset og same Tid Blev skibet Forhalt Til kranen og Dagelig i Arbeyds Dage og Begvemt Veyer Arbeydet Med Kiølhalingen og skibets Calfatering lige Fra Kjølen men efter Al andstrængelse ikke kunde Blive Færdig at Modtage ladningen Før d. 6 Feb: som Vi Øyeblekelig Henhalte Til las­tens i landsetelse og strax Begynte at lade og Blev Færdig Med ladningen d. 21 Feb: 1837 og nu altsaa Færdig i God Seylbar stand for at Fort sætte Reysen Til Vort Bestemelsested Dieppe.

Riktig Udtog bevidnes

Tønsberg den 23de Feb: 1837
Peder Hansen».

Noter:

  1. Statsarkivet i Oslo. Byfogden i Tønsberg. Ekstra-rettsprotokoll 1, 1826-38, fol. 93-94, og Søndre Jarlsberg sorenskriveri, Tingbok 30, 1826-30, fol. 446-447.
  2. Byfogden i Tønsberg. Ekstraretts­saker etc., pakke 9, 1833-1841. «Udtog af Journalen holden ombord i Briggen Oscar.»
  3. Byfogden i Tønsberg. Ekstraretts­prot. 2, 1838-1845, fol. 79-80.
  4. Som note 2. — Legg. 1837. — Journalutdrag i anl. sjøskade på briggen «Brevig».
Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Svar på «Gud hjælpe den sjømand i nød» – Nøtterøy Historielag Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.