Spanskesyken i Vestfold 1918-1919

Av Ida Landberg

Ida Landberg

Artikkelen er basert på forfatterens bacheloroppgave i historie fra Høyskolen i Vestfold vår 2013, om spanskesykens utbredelse i Vestfold. Oppgaven er hovedsakelig bygget på de håndskrevne medisinalberetningene fra 1918 og 1919 (rapporter fra de lokale legene om helsetilstanden i de ulike legedistriktene), statistikken fra Direktøren for det civile medisinalvesen (en oversikt over sykelighet og dødelighet av blant annet epidemiske sykdommer), og funn fra lokalavisene Sandefjords Blad, Tønsbergs Blad og Gjengangeren. 1. januar 1919 byttet Jarlsberg og Larvik amt navn til Vestfold fylke. For leservennlighetens skyld, vil bare betegnelsen Vestfold bli brukt i denne artikkelen.

 

Hva var spanskesyken?

Spanskesyken var en pandemi som oppstod våren 1918, trolig i en militærleir i Kansas, USA. I begynnelsen var legene i tvil om sykdommens entitet, og mente det kunne dreie seg om en ny og ukjent sykdom. Det ble også hevdet at man stod overfor to epidemier; én av influensa og én av lungebetennelse.[1] Imidlertid virker det som om det relativt raskt må ha blitt enighet at det dreide seg om en influenzainfluensapandemi. Det finnes ingen problematisering av spanskesyken som influensa i den nasjonale statistikken,[2] kun på lokalt plan blir problemstillingen tatt opp, men tidlig forkastet.[3] Spanskesyken var altså en influensapandemi.

Symptomene skal ha vært «plutselig høy feber (39-40 C), intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, katarr i øynene og luftveiene, tørrhoste, svimmelhet og blødninger fra nese, lunge, nyrer, endetarm og livmor». Spanskesyken var en svært voldsom og alvorlig form for influensa, selv om sykdomsforløpet varierte stort; hos noen pasienter varte sykdommen bare et par dager, hos andre opptil to uker. Det oppstod gjerne komplikasjoner, eller ettersykdommer, som lungebetennelse, og det var ofte dette som virkelig gjorde sykdommen alvorlig.[4]

Spanskesyken i Norge

Selv om det ble rapportert om influensatilfeller i norske militærleirer en måneds tid etter at epidemien angivelig startet i USA, var det ikke snakk om noen begynnende epidemi før i juni-juli 1918, da «sommerepidemien» – den første av tre sykdomsbølger – startet. Det finnes flere ulike teorier om smitteveier. Den mest sannsynlige er at spanskesyken kan ha kommet til Kristiania fra Skottland eller England, som igjen kan ha fått sykdommen fra Frankrike.[5] Sommeren 1918 opptrådte spanskesyken i de største byene og i sentrale tettsteder knyttet til industri, der transportnettverkene muliggjorde rask spredning av smitte.[6] En ny influensabølge, «høstepidemien», startet allerede i august-september samme år, og denne både varte lenger og hadde høyere dødelighet enn sommerepidemien.[7] En siste bølge, «vinterepidemien», blusset opp i slutten av desember og kulminerte i mars året etter.[8] Da hadde spanskesyken vært over så å si hele landet.

Når og hvordan kom spanskesyken til Vestfold?

sunnhedI følge folketellingen i 1910, hadde Vestfold 103 333 innbyggere. De største byene var Larvik, Tønsberg og Horten, med henholdsvis 9458, 9416 og 9606 innbyggere.[9] Bybefolkningen var mer eksponerte for smitte, både med tanke på hyppig kontakt med både jernbane- og båttrafikk, og fordi folk bodde tettere i byene. Karljohansvern, marinens hovedstasjon i Horten, og krigsskolen i Fredriksvern (Stavern) hadde også stor betydning for spredningen av spanskesyken. Jernbane, skip og militære institusjoner var også viktige spredningsagenter på nasjonalt plan.[10]

Medisinalberetningene er alle forholdsvis samstemte om spanskesykens begynnelse i juli 1918, noe som også slås fast i

Medisinalberetning for 1918 fra distriktslegen i Hof. Riksarkivet.
Medisinalberetning for 1918 fra distriktslegen i Hof. Riksarkivet.

«Sundhetstilstanden og medisinalforholdene» fra 1918.[11] Spanskesyken i Norge startet med all sannsynlighet i Kristiania, der de første sykdomstilfellene oppstod 15. juni 1918.[12] Hvordan forgikk spredningen videre til Vestfold? Ikke alle legene kommer med noen nøyaktige datoer for de første sykdomstilfellene. Fra distriktslegene Larvik og i Sandefjord hevdes det at epidemien begynte i juni,[13] mens i Botne og i Fredriksvern fastslås det, som de eneste herredene, nøyaktige datoer for smitte, henholdsvis 8. og 9. juli 1918.[14] Selv om det ikke er nevnt i medisinalberetningene, noterer Gjengangeren 6. juli 1918 at spanskesyken var kommet til Tønsberg.[15] I de resterende beretningene er det begynnelsen av juli som beskrives som starten.

Det ser ut til at spanskesyken kan ha kommet direkte fra Kristiania til Vestfold og startet den første bølgen av sykdom, den såkalte sommerepidemien. Det var i hovedsak militære som først ble angrepet. I Botne herred inntraff det første tilfellet 8. juli, der en 25 år gammel mann som kom hjem fra Kristiania, hadde blitt syk under reisen hjem med toget.[16] Dagen etter var en ung mann som var hjemme på ferie fra Horten blitt syk.[17] Det betyr at spanskesyken kom til Horten før Botne – noe som også er sannsynlig med tanke på den militære aktiviteten i Horten – selv om medisinalberetningene derfra ikke gir noen dato for epidemiens begynnelse. I Fredriksvern foregikk sykdomsutbruddene på omtrent samme måte; de første tilfellene oppstod i krigsskolens leir 9. juli, der alle de angrepne hadde kommet fra hovedstaden et par dager før.[18] Dagen etter startet epidemien også ute i byen, der den først rammet en gutt som hadde kommet fra Kristiania noen dager tidligere.[19] Det var altså militæretaten og reisende fra Kristiania som stod for spredningen av spanskesyken i Vestfold, og at den rammet byene ved kysten først, for deretter raskt å spre seg til bygdene i innlandet. Her følger Vestfold samme mønster som resten av landet.[20]

6/7-1918
6/7-1918

Når det gjelder høstepidemien, nevnes ingenting om smitteveier i medisinalberetningene. Riktignok avtok sommerepidemien i august-september, mens høstepidemien blusset opp i oktober,[21] men det er bare smitteveier for starten; sommerepidemien, som er nevnt. Det er derfor rimelig å anta at smitten kan ha foregått på samme måte for høstepidemien, eller at når epidemien først var kommet til amtet, ble den der, siden det tross alt var flere influensatilfeller hver eneste måned.[22] Det samme kan sannsynligvis sies om vinterepidemien. Det var trolig ikke tre fullstendig adskilte epidemier, men én epidemi som blusset opp for deretter å avta i tre omganger.

Sykelighet og dødelighet av influensa i Vestfold 1918-1919

I Vestfold ble det registrert 18 503 tilfeller av influensa med 125 dødsfall i året 1918.[23] Disse tallene gjelder året som helhet, da det ikke finnes noen oversikt over månedlige dødsfall. Det går likevel tydelig frem av statistikken at det er spanskesyken, i siste halvdel av 1918, som står for de fleste av influensatilfellene (hvorav tiden er oppgitt for 18400), med 17 749 tilfeller, mot 651 i første halvår.[24] I 1919 ble det registrert 3862 influensatilfeller i Vestfold fylke, de fleste av disse i årets første fem måneder, med 54 dødsfall.[25] Dermed kan juli 1918 til mai 1919 regnes som «spanskesyke-året» i Vestfold.

Helt nøyaktige tall for smittede går det selvfølgelig aldri an å finne, særlig

Dødsannonser i Sandefjords blad, oktober 1918.
Dødsannonser i Sandefjords blad, oktober 1918.

på grunn av underrapportering. Det er derfor viktig å være klar over at antall registrerte personer smittet av influensa, betyr antall personer under behandling. Influensa er en sykdom som vanligvis ikke krever hverken legebesøk eller sykehusinnleggelse. Selv om spanskesyken var en spesielt ondartet influensa, må det tas høyde for at mange kan ha fått sykdommen i lett eller moderat grad, og latt sykdommen gå sin gang uten legehjelp. I tillegg må legenes arbeidskapasitet tas i betraktning – legene hadde sannsynligvis ikke alltid tid til hverken å komme på legebesøk eller til å rapportere alle smittetilfeller, noe som går tydelig frem av beretningen fra Kristiania.[26] Det er ingen grunn til ikke å tro at det samme gjaldt i Vestfold. Noe som også kompliserer regnestykket, er forekomsten av andre sykdommer i kombinasjon med influensaen. Spesielt gjaldt dette lungebetennelse, som var den største årsaken til dødsfall under spanskesyken.[27] Når jeg regner spanskesyke-året i Vestfold for å være juli 1918 til mai 1919, betyr dette 21 222 registrerte influensatilfeller.[28] Dette vil si at 20,5% av befolkningen i Vestfold var til legebehandling på grunn av influensa.

Når det gjelder dødeligheten, er denne vanskelig nøyaktig å fastslå fordi det ikke foreligger en månedlig oversikt over dødsfall, og fordi de fleste dødsfallene kom av lungebetennelse og ikke influensa. Her vil alle dødsfall fra både lungebetennelse og influensa i kalenderårene 1918 og 1919 regnes som dødelighet av spanskesyken. Det er rimelig å anta, gitt de høye antallene smittede i spanskesyke-året, at de fleste dødsfallene fra både influensa og lungebetennelse skjedde i i spanskesyke-året, og ikke jevnt fordelt utover kalenderårene. Det er hovedsakelig i kalenderåret 1918 de fleste dødsfallene er registrert. I kalenderåret 1919 er det registrert få lungebetennelse- og influensadødsfall, tross de fortsatt høye tallene for influensasmittede.[29] I medisinalberetningene for 1919 beskrives helsetilstanden som «noksaa bra»[30] og «tilfredsstillende»[31] i de fleste legedistriktene. Regnes alle registrerte dødsfall av influensa og lungebetennelse i 1918 og 1919 som dødelighet av spanskesyken, gjelder dette 858 personer.[32] Dette betyr, med utgangspunkt i innbyggertallene fra folketellingen i 1910, at omtrent 0,8% av befolkingen i Vestfold døde av spanskesyken. Vestfold hadde dermed litt høyere dødelighet enn landet som helhet, der dødeligheten lå på 0,5-0,6%.[33]

«I 14 dage har den spanske syke herjet Hortens by og blant de utskrevne mandskaper paa Karljohansvern. (…) At skolerne lukkes er ikke nok saalenge kinematograferne befordrer sammenkomsten av folk – ikke mindst barn – i tætpakkede lokaler. Den spanske sykes mikrobe kjender vi endnu ikke. Men at kinematograferne, med sammenstuvede menneskemasser, slette ventilationsforhold og sit mørke er en blomstrende rugekasse, et ynglested for bacillen, tar jeg vel ikke meget feil i. I disse tider blir de at betrakte som pestbuler.» Th. Tybring Spellberg, sanitetsløytnant på «Kong Sverre». Leserinnlegg i Gjengangeren, 25/10-1918.
«I 14 dage har den spanske syke herjet Hortens by og blant de utskrevne mandskaper paa Karljohansvern. (…)
At skolerne lukkes er ikke nok saalenge kinematograferne befordrer sammenkomsten av folk – ikke mindst barn – i tætpakkede lokaler. Den spanske sykes mikrobe kjender vi endnu ikke. Men at kinematograferne, med sammenstuvede menneskemasser, slette ventilationsforhold og sit mørke er en blomstrende rugekasse, et ynglested for bacillen, tar jeg vel ikke meget feil i.
I disse tider blir de at betrakte som pestbuler.»
Th. Tybring Spellberg, sanitetsløytnant på «Kong Sverre». Leserinnlegg i Gjengangeren, 25/10-1918.

 

Fra Tønsbergs blad
Fra Tønsbergs blad

Letaliteten – antallet syke som dør – for spanskesyken i Vestfold kan beregnes på to måter. Når man tar utgangspunkt i de 21 222 personer ble smittet med influensa i løpet av de månedene spanskesyken herjet, blir letaliteten rett over 4%. Man kan også legge alle influensatilfellene i 1918 og 1919 til grunn for dødelighet av spanskesyken. Dette gir en letalitet på 3,8%. Estimatene ligger ikke langt fra hverandre, og det kan dermed være rimelig å anta at nær 4% av de smittede døde av spanskesyken i Vestfold. Stemmer dette, var letaliteten faktisk markant høyere i Vestfold enn i resten av landet, der den kun lå på ca 1,3%.[34] Det må selvsagt tas høyde for underrapportering av smittetilfeller, noe som vil gjøre den faktiske letaliteten lavere, men dette gjelder resten av landet så vel som Vestfold, slik at letaliteten fremdeles vil være høyere i Vestfold sammenlignet med Norge som helhet.

Hvordan rammet spanskesyken befolkingen i Vestfold?

Hovedsakelig var det forholdsvis unge mennesker som ble angrepet av, og døde av, spanskesyken, de fleste mellom 20 og 40 år. Det finnes teorier som hevder at den eldre delen av befolkingen hadde opparbeidet seg stor grad av immunitet etter en influensapandemi i 1889-90,[35] men dette kan ikke være noen god forklaring, da pandemisk influensa kjennetegnes av at det er snakk om et «nytt» virus.[36] Det er nettopp derfor så mange blir syke, fordi få eller ingen har immunitet mot viruset. Det kan virke som om det hovedsakelig er yngre mennesker som blir syke og dør av pandemisk influensa, i motsetning til sesonginfluensa.[37] Hvorfor det er slik, har man fortsatt ingen god forklaring på.[38]

I Vestfold var det, som i resten av landet, unge voksne som ble hardest angrepet. Av de i alt 125 meldte dødsfallene av influensa i 1918, gjaldt hele 82 av dem personer mellom 15 og 40 år, og ved lungebetennelse var tallene 354 av 542.[39] For året 1919 sees noe av den samme tendensen, men dødsfallene fra influensa og lungebetennelse er jevnere fordelt, både når det gjelder kjønn og alder.[40] Det var uansett stor overvekt av unge mennesker blant de døde under spanskesykeepidemien. Det var også de unge som var mest utsatte for fatale komplikasjoner i form av lungebetennelse.[41]

Påfallende få eldre mennesker døde. Under en sesonginfluensa-epidemi forventes det at det hovedsakelig er eldre mennesker som dør. I Vestfold var det bare 32 personer over 40 år som døde av influensa i 1918 og 1919 – og bare fire av dem igjen var over 70.[42] Dr. Lundevall, statslege i Larvik la også merke til dette fenomenet: «Det fortjenes at bemerkes at blandt Gamlehjemmets belæg blev der ikke konstatert en eneste sikkert tilfælde av spanskesyken».[43] Vestfoldlegene gjorde også flere selvstendige

Statslege i Horten, Thorvald Meyer, til Gjengangeren 14/11-1918.
Statslege i Horten, Thorvald Meyer, til Gjengangeren 14/11-1918.

observasjoner. Distriktslegen i Larvik trodde først at det var snakk om en forgiftning fremfor en influensaepidemi, fordi sykdommen visstnok hadde artet seg som akutt gastroenteritt.[44] Distriktslegen i Horten påstod at influensaen kunne utløse sinnsykdom,[45] og statslegen i Larvik mente gjennomgått influensa tidlig i løpet av epidemien, ikke gav immunitet til senere, men tvert om gjorde folk mer mottakelige for nytt angrep.[46]

Flere menn enn kvinner døde under spanskesyke-epidemien. 480 menn og 378 kvinner døde i Vestfold.[47] Det kan være flere grunner til at det døde mer enn hundre flere menn enn kvinner. En viktig grunn kan ha vært militærtjenesten. Svært mange ble syke i militærleire, slik det er vanlig at epidemiske sykdommer sprer seg lett der mange mennesker lever tett innpå hverandre. Arbeidsplasser kan også ha bidratt til spredning av smitte, og menn hadde arbeid utenfor hjemmet i langt større grad enn kvinner.[48] På en annen side var gravide kvinner en svært utsatt gruppe, som løp stor risiko for premature fødsler med dødelig utgang.[49] Man skulle kanskje tro at dette hadde fordelt dødsfallene jevnere mellom kjønnene, men slik var det altså ikke. Dr. Lundevall i Larvik observerte dessuten flere ganger at kvinner som fikk menstruasjonen under sykdomsforløpet, plutselig ble feberfrie og frisknet til.[50] Fordelingen av sykdom mellom kjønnene var den samme i Vestfold som på landsbasis.[51]

Når det gjelder forholdene innad i Vestfold, ble de tre største byene – Larvik, Tønsberg og Horten – helt klart hardest rammet.[52] Dette har trolig sammenheng med at folk i byene bodde tettest og hadde mest kontakt med folk utenbys fra, og således var mest eksponert for smitte. De tre byene hadde en befolking på rundt 9500 personer hver på denne tiden. 43% av befolkningen i Larvik, 30% av befolkingen i Tønsberg og 22% av befolkningen i Horten ble smittet av influensa. Henholdsvis 103, 80 og 123 personer døde i de tre byene. Dette vil si at Larvik, Tønsberg og Horten stod for 43% av smittetilfellene og for 35% av de totale dødsfallene i hele fylket. Dette er svært høye tall når byene bare inkluderte 28 000 av de 103 000 innbyggerne i Vestfold.

Oppfordring i Gjengangeren 26/10-1918
Oppfordring i Gjengangeren 26/10-1918

 

Bekjempelse av spanskesyken

Det er ingen tvil om at spanskesyken var en alvorlig epidemi, i Vestfold så vel som i resten av landet. Med høy grad av sykelighet hadde leger, apotekere og sykepleiere en stor utfordring. Det var ofte begrenset hva som kunne gjøres for å kurere personer som allerede var smittet. Det ser likevel ut til at det ble gjort stor innsats for å bekjempe den etterhvert fryktede epidemien.

Spanskesyken skal ha hatt et forholdsvis mildt forløp under sommerepidemien, mens den virkelig ble alvorlig fra og med oktober.[53] Legene arbeidet natt og dag, men rakk likevel ikke å se til alle pasientene.[54] Legekontorene var fulle av pasienter, men legene kunne ikke gjøre stort annet enn å skrive ut resepter på konjakk, og panikkstemning rådde.[55] Det er lett å tenke seg at med et slikt arbeidspress, ble behandlingen deretter. Når legene i tillegg skulle skrive rapporter over smittetilfeller, er underrapportering heller ikke usannsynlig.

Hva skulle man gjøre med alle de syke? Etterhvert som husstand etter husstand med slått ut av sykdom, måtte noe gjøres. Uten et stort offentlig helsevesen, måtte man opprette lasaretter, midlertidige sykehus, og søke etter frivillige pleiersker. I avisene ble det appellert til innbyggernes godhet, og lasarettene ble delvis finansiert av private ytelser.[56] Det går også frem av avisene at det kan ha vært muligheter for å få sendt enkelte pasienter til det kommunale sykehuset i Kristiania, men i midten av oktober var dette av åpenbare årsaker ikke lenger en mulighet.[57] I Larvik overtok byen utgiftene for behandling av foreldreløse barn og andre som ikke kunne sørge for seg selv,[58] og feriekolonier ble omgjort til lasaretter.[59] I Sandefjord ble det opprettet et midlertidig sykehus på barnehjemmet på Preståsen med midler fra både byens formannskap, Sanitetsforeningen og hvalfangstreder Lars Christensen.[60] I Horten ble det innredet provisoriske lasaretter i båtene «Kong Sverre» og «Desideria» for å pleie 150 syke orlogsgaster,[61] og etterhvert ble det også opprettet et eget epidemilasarett for marinen, delvis finansiert av kommunen.[62] Det ble søkt etter «varmhjertede mennesker, som mot vederlag vil paata sig at tilse de syke og utføre almindelig husarbeide».[63] Dette vitner både om alvorlighetsgraden av epidemien, og om den samfunnsmessige viljen til å bekjempe den.

På mange måter virker det som om det var den store sykeligheten som var hovedproblemet, ikke dødeligheten. Når det gjelder arbeidspresset på legene og de andre som pleiet syke, er det helt klart at det var den store sykeligheten som skapte mest arbeid. Det er også lett å tenke seg de samfunnsmessige virkningene av dette, at med så mange syke, kan det ikke ha vært mulig å holde hjulene i gang. Hele familier kunne bli angrepet, slik at alle ble arbeidsuføre.[64] Blant annet ble telefonsentraler lukket på grunn av sykt personale,[65] og avisene meldte om så mye sykdom blant avisbudene at folk ikke kunne regne med å få avisen til rett tid.[66]

Tegning av en brennevinsdoktor. Jens R. Nilsen i Hvepsen nr. 35/1917
Tegning av en brennevinsdoktor. Jens R. Nilsen i Hvepsen nr. 35/1917

På en annen side var dødeligheten også skremmende. Det ble hevdet at dødstallene ikke stod i forhold til sykdommens utbredelse,[67] noe som for så vidt stemmer med de faktiske tallene – bare rundt 4% av de smittede døde. Likevel dreide dette seg om svært mange mennesker, gitt det høye antallet syke. De fleste distriktslegene fremmet den store dødeligheten i medisinalberetningene, og særlig gjorde det inntrykk at de fleste som døde var unge mennesker.[68] Høsten 1918 var avisene fulle av dødsannonser for unge mennesker som hadde dødd av lungebetennelse og spanskesyke, og det ble stadig reklamert for «likkister paa lager».[69] Det er tydelig at mange personer døde, og at dette påvirket samfunnet stort, både praktisk og emosjonelt.

Legemidler

Under influensaepidemien ble medisiner, eller kanskje mangelen på sådanne, et aktuelt tema. Dette var under forbudstiden – det vil si at det var forbudt å importere brennevin – men syke kunne likevel få utskrevet resept på konjakk.[70] Alkohol som legemiddel hadde vært vanlig frem til slutten av 1800-tallet, og bruken tok seg kraftig opp i forbindelse med spanskesyken.[71] Selv om det ikke fantes vitenskapelige bevis for virkningen, var alkohol fortsatt i bruk som «husmedisin», og flere leger mente konjakk hadde effekt både ved forebygging av sykdom og som medisin.[72] Effekten av dette er vanskelig målbar, og man kan også lett tenke seg at mange ville bruke sykdommen som et påskudd for å skaffe seg alkohol.

Distriktslegene virker ikke å være helt overbevist om alkoholens virkning,[73] men det er ikke belegg for noen total avvisning av den heller. Apotekerne kan ha vært mer positive. En farmasøyt sitert i Sandefjords Blad skrev at det faktum at legene måtte skrive ut resepter på brennevin, og at apotekerne måtte dele det ut, var en skandale, da dette skapte unødig arbeid for disse.[74] Den nevnte farmasøyten var i tillegg klar på at brennevin hadde reddet mange menneskeliv, og at tilgang på dette burde være en selvfølge. Distriktslegen i Botne herred virket noe mer positiv enn sine kolleger, og mente konjakk var vel så bra som andre midler (noe han for så vidt kan ha hatt rett i, da andre midler heller ikke kan ha vært veldig effektive), og til og med kunne ha kurert sykdom.[75] Den samme legen nevner også behandling med kamferdråper, acetylsalisylsyre (Aspirin, Globoid) og alkohol – «de tre ting» – som en vanlig behandling, og at når pasienten fikk lungebetennelse, skulle man i tillegg

Reklame fra Sandefjords blad 23/10-1918
Reklame fra Sandefjords blad 23/10-1918

tilsette en slags sirup, noe som til sammen ble «de fire ting».[76]

aspirinNår det gjelder lekfolk, ser det ut til at holdningen til alkohol var mer positiv. Dette inntrykket er tydelig i medisinalberetningene; alkohol var et middel som «i høi grad hadde publikums tillit»,[77] og man sitter igjen med samme inntrykk når man leser samtidige aviser. I et leserinnlegg i Sandefjords Blad ble det argumentert for konjakkens helbredende virkning ved bruk av et eksempel fra innsenderens egen omgangskrets, der én person angrepet av spanskesyken drakk en 3/4 flaske konjakk og ble frisk, mens den andre syke personen, som ikke hadde tilgang på alkohol, døde.[78] Slike anekdotiske eksempler kan illustrere lekfolks tro på alkoholens helbredende virkning.

Det fantes også andre legemidler på markedet. Kamferdråper og acetylsalisylsyre er allerede nevnt, og det ser ut til at forskere jobbet med utvikling av legemidler under epidemien. Det ble reklamert for «Oxygenol»,[79] «Dyxol» og «TeleDyxol»[80] som man skulle skylle munn og hals med. Saltvannsoppløsning var også anbefalt til samme bruk.[81] Gamle råd om einebærrøyk innendørs ble også foreslått tatt i bruk.[82]  Det må i alle fall ha vært stor vilje til å finne en kur mot influensaen, selv om mye av det kan se ut som eksperimentering. Det såkalte SIRUS-beltet ble til stadighet reklamert for i vestfoldavisene. Dette var et elektrisk belte som visstnok skulle helbrede sykdom.[83] Det ble reklamert for at furunålsbad og massasje skulle være «et probat middel mot den spanske syke»[84], og «sangkur» ble også foreslått.[85] Det kan likevel virke som om det, tross forsøkene på å finne opp nye midler, var brennevinet som var det mest brukte og mest tilrådde midlet.

Smittevern og forebygging

Da spanskesyken kom til Norge i 1918, var det uenighet om hvordan det offentlige skulle forholde seg til forebygging av sykdom, og man veide fordeler opp mot ulemper ved isolering og stenging av offentlige møteplasser.[86] Mens noen mente det ville ha liten virkning og bare skape panikk, mente andre at det ville berolige befolkningen å se at noe

Reklame for vidundermiddelet «Sirus-beltet» Gjengangeren 22/7-1918

ble gjort.[87] Det kan virke som om det ble opp til lokalsamfunnene hvorvidt man ønsket å sette i gang forebyggende tiltak, som stenging av skoler og avlysning av offentlige sammenkomster. Når man utover høsten 1918 etterhvert ble klar over at man stod overfor en epidemi, oppstod behovene for forebyggende tiltak. De mest brukte var stenging av skoler og offentlige møteplasser, samt å opplyse publikum om hvordan sykdommen smittet, hvordan man kunne unngå å bli syk, og hva man skulle gjøre hvis man først ble smittet. Alt dette ble formidlet gjennom lokalavisene gjennom notiser fra helseråd og skolestyre.

Skolene i Vestfold var tidvis stengte. Det var trolig opp til skolestyrene å avgjøre hvorvidt man skulle holde elevene hjemme eller ikke,[88] i samarbeid med helserådet i byene.[89] I oktober og november 1918, da spanskesyken herjet som verst i fylket, var det stadig notiser i lokalavisene om stenging og gjenåpning av skolene.[90] Det ble gjort forsøk på å begrense smittespredningen ved å stenge kinematografen og andre offentlige forsamlinger og møter.[91] Folkeopplysning ble også brukt, og helserådene i byene

kom med anbefalinger. I Sandefjords Blad fikk publikum opplyst «12 forholdsregler mot «spanske»syken»[92] og lignende råd ble gitt i Tønsbergs Blad[93] og Gjengangeren.[94] Hvorvidt det hadde ønsket effekt, er usikkert. Spanskesyke-viruset var sannsynligvis også et «nytt» og ukjent virus som befolkningen ikke hadde immunitet mot,[95] noe som selvsagt bidro til at svært mange ble syke.

Det kan virke som om meningene om nytten av foranstaltningene var delte. Distriktslegen i Fredriksvern tvilte på at de bidro til å begrense epidemien.[96] Dette synet ble delt av flere. Formannen i skolestyret sammen med helserådet i Sandefjord, annonserte i slutten av oktober av smittefaren i skolene var overdrevet, og at det var viktigere at de friske barna ble holdt i arbeid.[97] I Tønsberg var formannskapet ambivalente med tanke på å stenge stengt skolekinematografen, fordi de mente det ville være nytteløst med mindre man samtidig forbød alle andre offentlige sammenkomster.[98] På en annen side ble det anbefalt at bisettelser foregikk fra gravkapellet for å unngå folkemengder hjemme hos den avdøde.[99] I tillegg ble det påstått at spanskesyken var så smittefarlig at stenging av flest mulig offentlige møter var på sin plass, og eksempler fra nærmiljøet ble nevnt som argumenter for dette.[100] Innbyggerne i Tønsberg appellerte i begynnelsen av oktober 1918 til «rette vedkommende», sannsynligvis helserådet, om å ta effektive forholdsregler i form av stenging av skoler og offentlige sammenkomster,[101] og et par uker senere tok helserådet oppfordringen og forbød offentlige møter.[102] Det ser ut til at det på én side var stort ønske om å begrense smitten, og på en annen side ønske om å la samfunnet Fra Sandefjords blad 25/10-1918 Fra Sandefjords blad 25/10-1918fungere som normalt, og at hva man mente var riktig å gjøre varierte nærmest fra dag til dag.

Når man ser det høye antallet smittetilfeller, er det lett å slutte at tiltakene var uten nytte. Med så mange mennesker angrepet, skulle det mye til for å unngå sykdom. Det synes rimelig å tro at å stenge skoler og å avlyse offentlige sammenkomster, var effektivt nok for å begrense epidemien når folk var i arbeid, hadde daglige gjøremål utenfor hjemmet og hadde sosial omgang med andre personer. Total isolasjon kan ikke ha vært praktisk gjennomførbart, da det ville ha ført til at arbeidsliv og økonomi hadde blitt for hardt rammet. På en annen side kan offentlige møter, som i et eksempel fra Sandefjord der 50 av 55 personer skal ha blitt syke etter et slikt,[103] definitivt ha ført til økt smittefare. Dette finnes det også eksempler på fra resten av landet, men effekten av slike avlysninger var trolig størst på mindre steder.[104] Det kan virke som om man på nasjonalt plan også mente at disse foranstaltningene mot smitte var nytteløse i byene.[105]

 

Konklusjon

Influensaepidemien spanskesyken nådde Vestfold i begynnelsen av juli 1918. I følge tilgjengelig kildemateriale var det i Horten, Tønsberg og Fredriksvern at spanskesyken først rammet, og fra Horten ble epidemien raskt spredt til Botne. Trolig var det da slik at byene, som ligger langs kysten, i mer utstrakt grad var eksponerte for smitte enn bygdene i innlandet, slik at epidemien først kom til byene for deretter å spre seg til bygdene.

 

Spanskesyken opptrådte i tre tydelige, men ikke helt adskilte bølger; sommeren og høsten 1918 og vinteren 1919, der var høstepidemien var den klart alvorligste. Utover høsten 1918 ble det igangsatt forebyggende tiltak i vestfoldbyene for å hindre smittespredning. Helserådene vedtok i perioder å stenge skoler, kinematografer og andre offentlige møtesteder, samt at de gjennom lokalavisene gav publikum råd om smittevern, men det var uenighet blant både leger og myndigheter om hvorvidt forebyggende tiltak hadde effekt. Det ble opprettet lasaretter for alle de syke, og frivillige stilte opp som pleiersker. Mangelen på effektive legemidler gjorde at alkohol trolig var det som i størst grad ble brukt som medisin, samt at kommersielle aktører tilbød ulike botemidler og vidunderkurer. Intet av dette forandret imidlertid det faktum at svært mange ble alvorlig syke.

 

I Vestfold ble 21 222 personer registrert smittet av influensa i «spanskesyke-året» fra juli 1918 til mai 1919. Dette vil si omtrent 20,5% av befolkningen. Til sammen 858 vestfoldinger døde av spanskesyken eller av lungebetennelse etter spanskesyken. Dette betyr omtrent 4% av de smittede, og 0,8% av befolkingen i fylket som helhet. Til sammenligning lå mortaliteten på landsbasis på ca 0,5%, og letaliteten på 1,3%. Dødeligheten var klart høyest blant unge mellom 15 og 40 år, både i Vestfold og på landsbasis. De tre største byene, Larvik, Tønsberg og Horten, ble klart hardest angrepet av spanskesyken i Vestfold, som med bare 27% av innbyggerne stod for 43% av sykeligheten og 35% av dødeligheten i fylket.

 

Litteraturliste

Litteratur og trykte kilder

Aas, Steinar, Spanskesjuka 1918-1919 – den siste store pandemien, Årbok for Museum Nord-     Ofoten 2010: 120-133

Balsvik, Randi Rønning, Det 20. århundrets historie – et globalt perspektiv, Oslo  2010

DCM = Direktøren for det civile medisinalvesen, Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene 1918.   NOS VII. 58. Kristiania 1922

DCM = Direktøren for det civile medisinalvesen, Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene 1919. NOS VII. 108. Kristiania 1923

Furre, Berge, Norsk historie. 1914-2000, Oslo 2000

Johannesen, Finn Erhard og Skeie, Jon, Bitre piller og sterke dråper. Norske apotek gjennom 400 år 1595-1995, Norsk Farmasihistorisk museum 1995

Krogvig, Anders, Ascehougs konversations leksikon, bind 5, Kristiania 1922

Mamelund, Svenn-Erik, Spanskesyken i Norge 1918-1920. Diffusjon og demografiske konsekvenser, hovedfagsoppgave i samfunnsgeografi. Universitetet i Oslo 1998

Mamelund, Svenn-Erik, Spanish Influenza and beoynd: The case of Norway, Dissertation for the dr.polit. Degree. University of Oslo 2004

Nissen, Rikke, Lærebog i sygepleie for diakonisser, Kristiania 1877, Oslo 2000

Porter, Roy, The greatest benefit to mankind. A medical history of humanity from antiquity to the present, London 1997

Schiøtz, Aina, Folkets helse – landets styrke 1850-2003, Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003, bind 2, Oslo 2003

Aviser

Gjengangeren 15/7, 22/7, 22/10, 26/10, 11/11, 19/11, 4/12-1918

Sandefjords Blad 4/10, 11/10, 15/10, 16/10, 17/10, 18/10, 23/10, 25/10, 28/10, 30/10, 31/10, 4/11, 6/11, 7/11-1918

Tønsbergs Blad 7/10, 10/10, 11/10, 14/10, 15/10, 17/10, 22/10, 28/10-1918

Kilder

Riksarkivet:

Mb.= Medisinaldirektøren, kontoret for lege- og sunnhetsvesen (MDI). 1917-1918 – RA/S-4165/F/L0380

Mb. = Medisinaldirektøren, kontoret for lege- og sunnhetsvesen (MDI). 1919-1921 – RA/S-4165/F/L0381

 

[1]Mamelund (1998): 18-19

[2]DCM (1922): 10*

[3]Medisinalberetning (Mb.) for Fredriksvern 1918

[4]Mamelund (1998): 23

[5]Mamelund (1998): 58

[6]Mamelund (1998): 60-61

[7]Mamelund (1998): 64

[8]Mamelund (1998): 65

[9]DCM (1922): 45

[10]Mamelund (1998): 61, 107

[11]DCM (1922): 49

[12]Mamelund (1998): 58

[13]M.b for Larvik 1918, m.b for Sandefjord 1918

[14]M.b for Botne herred 1918, m.b for Fredriksvern 1918

[15]Gjengangeren 6/7-1918

[16]M.b for Botne 1918

[17]Mb. for Botne 1918

[18]M.b for Fredriksvern 1918

[19]M.b for Fredriksvern 1918

[20]Mamelund (1998): 116

[21]M.b for alle legedistrikt i Jarlsberg og Larvik amt 1918

[22]DCM (1922): 47

[23]DCM (1922): 49

[24]DCM (1922): 47

[25]DCM (1923): 46

[26]DCM (1922): 4

[27]DCM (1922): 49

[28]DCM (1922): 47 og DCM (1923): 46

[29]DCM (1923): 46

[30]Mb. for Larvik stadslægedistrikt

[31]Mb. for Fredriksvern 1919

[32]DCM (1922): 47 og DCM (1923): 46

[33]Mamelund (1998): 91

[34]Mamelund (1998): 91

[35]Mamelund (1998): 117 og DCM (1922): 4

[36]Folkehelseinstituttet http://www.fhi.no/tema/influensapandemier  2/5-2013

[37]Folkehelseinstituttet http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6496&Main_6157=6261:0:25,6324&MainContent_6261=6496:0:25,6332&Content_6496=6178:100847:25,6332:0:6562:4:::0:0  2/5-2013

[38]Mamelund (2004): 5

[39]Mb. for Jarlsberg og Larvik Amt 1918, skjematisk oversikt over dødsfall fordelt på kjønn og alder

[40]Mb. for Vestfold fylke 1919, skjematisk oversikt over dødsfall fordelt på kjønn og alder

[41]DCM(1922): 49, Mb. for Larvik 1918, Mb. for Sandefjord 1918

[42]Mb. for Jarlsberg og Larvik Amt 1918, Vestfold fylke 1919, skjematiske oversikter over dødsfall kjønn/alder

[43]Mb. for Larvik stadslægedistrikt 1918

[44] Mb. for Larvik 1918

[45] Mb. for Horten 1918

[46] Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1919

[47]Mb. for Jarlsberg og Larvik Amt 1918, Vestfold fylke 1919, skjematiske oversikter over dødsfall fordelt på kjønn og alder

[48]Statistisk sentralbyrå (SSB): http://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/9-3.html  og http://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/9-4.html  2/5-2013

[49]Mb. for Larvik stadslægedistrikt 1918

[50]Mb. for Larvik stadslægedistrikt 1918

[51]Mamelund (1998): 87

[52]DCM (1922): 45, 48 og DCM (1923): 44, 47

[53]Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1918, Mb. for Horten Stadslægedistrikt 1918, Mb. for Larvik 1918, Mb. for Fredriksvern 1918, Sandefjords Blad 23/10-1918

[54]Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1918

[55]Mb. for Botne 1918

[56]Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1918, Sandefjords Blad 25/10-1918, 28/10-1918

[57]Sandefjords Blad 18/10-1918

[58]Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1918

[59]Mb. for Larvik 1918

[60]Sandefjords Blad 25/10-1918

[61] Tønsbergs Blad 17/10-1918

[62] Gjengangeren 19/11-1918

[63] Sandefjords Blad, 18/10-1918 og Gjengangeren 26/10-1918

[64] Mb. for Sandefjord 1918

[65] Sandefjords Blad 25/10-1918

[66] Tønsbergs Blad 14/10-1918

[67] Mb. for Botne 1918, Sandefjords Blad 17/10-1918

[68] Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1918, Mb. for Larvik 1918, Mb. for Hof 1918

[69] Sandefjords Blad nov. 1918 og Tønsbergs Blad okt.-nov. 1918

[70] Schiøtz (2003): 223

[71] Johannesen og Skeie (1995): 175

[72] Johannesen og Skeie (1995): 175

[73] Mb. for Larvik Stadslægedistrikt 1918

[74] Sandefjords Blad 4/10-1918

[75] Mb. for Botne 1918

[76] Mb. for Botne 1918

[77] Mb. for Botne 1918

[78] Sandefjords Blad 7/11-1918

[79] Gjengangeren 11/11-1918

[80] Sandefjords Blad 23/10-1918

[81] Sandefjords Blad 23/10-1918

[82] Gjengangeren 15/7

[83] Gjengangeren 22/7-1918

[84] Tønsbergs Blad 15/10-1918

[85] Gjengangeren 22/10-1918

[86] Mamelund (1998): 74

[87] Mamelund (1998): 74

[88] Mb. for Fredriksvern 1918

[89] Sandefjords Blad 31/10-1918

[90] Sandefjords Blad 15/10, 16/10, 23/10, 4/11-1918

[91] Mb. for Fredriksvern og Sandefjords Blad 15/10, 16/10-1918 og Tønsbergs Blad 22/10-1918

[92] Sandefjords Blad 6/11-1918 – se vedlegg

[93] Tønsbergs Blad 28/10-1918

[94] Gjengangeren 4/12-1918

[95] Mamelund (1998): 26

[96] Mb. for Fredriksvern 1918

[97] Sandefjords Blad 31/10-1918

[98] Tønsbergs Blad 17/10-1918

[99] Sandefjords Blad 30/10-1918

[100] Sandefjords Blad 11/10-1918

[101] Tønsbergs Blad 7/10-1918 og 10/10-1918

[102] Tønsbergs Blad 22/10-1918

[103] Sandefjords Blad 11/10-1918

[104] Mamelund (1998): 72-74

[105] Mamelund (1998): 75-76, Sandefjords Blad 28/10-1918, fra Morgenbladet

Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.