Da Pontius Pilatus kom til Bogen

posted in: Personalhistorie | 0

Av Lisbeth Higley (Njotarøy 2012)

Veierlands første student og hans lærer

Blant folk på Veierland går det fremdeles historier om den originale Nils Semingsen Undset som sluttet som lærer der for 99 år siden. Eleven hans, Søren Hansen, huskes av mange veierlendinger for sin prestegjerning og trofasthet mot sitt fødested helt til han døde i høy alder i 1986.

Gården Brekke på Veierland der Søren Hansen vokste opp. Han står som nummer en til venstre i første rekke. Videre søsknene Andrea, Signe og Fridtjof. I annen rekke står faren, Hans Edvard, ytterst til høyre, og moren, Kristiane, som nummer fire. (Foto: Ø. J. Havgar)

Søren Hansen ble født i ei lita rød stue på Oslebakke på Veierland i 1888, som en av åtte søsken. Foreldrene var hvalfanger og skipsfører Hans Edvard og Kristiane Hansen. Da han var fem-seks år, kjøpte de gården Brekke, der de hadde to hester, gris, høns og kuer som Søren hjalp til å gjete om sommeren.

Gode foreldre i et godt hjem

I 1978 fortalte Søren Hansen i et kåseri på «Vellet» på Veierland 1) at et av hans første minner var at han som liten kom over moren sin som lå på kne og ba og at han tenkte: «Nå ber hun for meg». Stort inntrykk på han gjorde også en salme som klokker Hågensen fra Stokke sang med vakker stemme ved båren til mormoren, som døde da han var fem år. Han husket den godt og brukte den ofte da han ble prest og tenkte på henne.

Søren sier at faren hans var litt av en hardhaus og einstøing som hadde sine bestemte meninger, men at han også hadde et godt og varmt hjerte. I slaktetiden om høsten delte han med familier på øya som ikke hadde så mye.

Moren kjernet smør som Søren syntes var ekstra godt. Til middag fikk de ofte rykende varme poteter med slikt smør på. Etterpå fikk de tykk melk som de strødde kavring og sukker oppå, slik at det smakte deilig. I mange hjem spiste man vanngrøt laget av vann og rugmel. Det fikk de også i Sørens barndomshjem, men de fikk lov til å få sirup på grøten. Det var ikke alle som hadde råd til det.

Skoletid

Han forteller at han gruet seg og gråt da han skulle begynne på skolen, for han ville helst være hjemme. Han kunne allerede Luthers katekisme og mesteparten av forklaringen og var mye opptatt med å lese i bibelen og salmeboken. Han leste også Tønsbergs Blad og sier at «det skaffet meg en rar viten som jeg ikke forsto noe større av».

Søren Hansens farmor, Ellen Andrea Veier, f. 1820 og farfaren Hans Arnt Jensen, f. 1817. Som nyutdannet prest holdt Hansen nattverd for farmoren før hun døde i 1916. (Foto: Øystein Jebsen Havgar)

Det var Nils Semingsen Undset som ble Sørens lærer. «For meg står han som den underligste lærerpersonlighet. For en personlighet var han. Han skilte seg fullstendig ut fra alle andre lærere. Undset står for seg, fri og uavhengig av andre. Undset var en original mann. Vi lærte i grunnen ikke så forferdelig mye. Jeg tror jeg kunne legge sammen, trekke fra og dele. Så langt kom vi, men ikke lenger. Det Undset var flink til, var å undervise i troen og kristent liv. Vi lærte ikke annet enn dette med troen, men det prentet han inn i oss. Og hver dag i syv år ble skoledagen avsluttet med at elevene sang det samme salmeverset. Det begynner slik: «Når liv og ånde vil forgå i dødens bitre stunde,» og passet vel ikke noe særlig for skolebarn, men jeg skylder ham så meget.»

Søren Hansen forteller også at han som 12-åring begynte å styre lokalbåten «Kvikk». Han kjente styrmannen og fikk stå oppe i styrhuset. Noen ganger gikk styrmannen ned, og Søren ble stående alene. Da førte han båten fra Vrengen langs østsiden av Nøtterøy og gjennom Kanalen og følte seg veldig stolt.

Jeg måtte bli prest

Under oppveksten var han ofte på møter som predikanter og emissærer holdt på skolen og sier at «så tidlig jeg kan huske, har det stått for meg at prest måtte jeg bli». Etter konfirmasjonen i 1903 var han med på å samle inn penger til kirke på Veierland. Den ble innviet i 1905, og prekestolen der var den første han sto på. Det skjedde da han studerte teologi.

Sytten år gammel begynte han på en privat middelskole i Stokke. Etter et år der og et år i Skien tok han middelskoleeksamen. Han klarte det fordi han fikk noen små beløp av noen i familien. Det året han bodde i Stokke, sørget moren for maten, men i Skien levde han svært sparsommelig på havregrøt og fiskeboller. Ifølge ham selv var det et nøkternt liv, men han møtte nå dyktige pedagoger som innviet han i grammatikk, historie, geografi og matematikk, fag han ikke hadde hatt på Veierland.

Han tok latinartium på privatskolen Hauges Minde i Oslo i 1909 og var Veierlands første student. Så begynte han å studere teologi på Menighetsfakultetet. Søren forteller at han «høyaktet lærer Undset. Han ble regnet for å være fryktelig gjerrig, men jeg gikk til ham og spurte om å få låne 1000 kroner til å studere videre. «Ja, visst skal du få det», svarte Undset med stor glede.» Da Søren mange år senere gikk til Undset for å betale gjelden, ville han ikke ha pengene tilbake. Han syntes det var en ære for ham at en av hans elever var blitt prest.

Hjelpeprest i Bergen

Søren Hansen ble ordinert i 1915, og den første kirkelige handling han utførte, var å holde nattverd for sin gamle farmor på Veierland. Etter et par korte vikariater ble han i 1916 hjelpeprest i Domkirken i Bergen. Der opplevde han en dame som alltid satt på første benk og stirret opp på ham når han sto på prekestolen. Noen ymtet om at hun var forelsket. Ifølge sønnen Øystein Jebsen Havgar pakket faren aldri ord inn, men sa det han mente. Nå kalte han damen inn og sa: «Jeg forbyr Dem å komme til mine gudstjenester.» Sønnen forteller at faren hadde stor humoristisk sans og et kjempegodt humør.

Han holdt ofte andakter, blant annet på et hjem for «unge, vanskeligstilte piker» som ble bestyrt av Anna Jebsen. Hun hadde artium, opphold på en pikeskole i Sveits for å lære språk og husholdning og lærerskolen. I noen år arbeidet hun som lærer og hadde planer om å bli misjonær. Det ble det ikke noe av, da hun og Søren giftet seg i 1919.

Søren og Anna kom fra svært forskjellige miljøer. Hun hadde en svært velstående, borgerlig bakgrunn og brakte med seg en stor kulturarv. Sørens oppvekstkår på Veierland var enkle, men han «var et vitebegjærlig og meget begavet, intellektuelt menneske, og hans senere bibliotek viste hans litterære spennvidde og hans kunnskap ble meget, meget stor.» 2)

Da Søren holdt andakter på folkedanstilstelninger, vakte det oppsikt i Bergen. Det ble mange sinte avisinnlegg i «Dagen», men han tok sine standpunkter og levde etter hva han mente var riktig, ikke etter hva andre måtte mene.

Søren Hansen, 38 år gammel, og kona Anna med sønnene Øystein, Fridtjof, Torgeir og Bjørn i 1926. (Foto: Øystein Jebsen Havgar)
Sogneprest i Fusa

Året etter de giftet seg, flyttet de til Fusa, der Søren ble sogneprest. Der fikk han og Anna fire sønner mellom 1920 og 1926. Sønnen Øystein forteller: «Far kunne leke «rideranke» med oss og gi oss andre regler og leker som han hadde fra sin barndom. Han tok oss ofte på fanget og sang en underlig sang som begynte med: Mannen og kjerringa satt og dro, men de kunn’ ikke få opp rota, men hadde vi bare hatt En-bær her så skull’ vi nok fått opp rota. Og En-bær kom og En-bær dro, og mannen og kjærringa og En-bær satt og dro, men de kunn`ikke få opp rota. Men hadde vi bare hatt To-bær her, så skulle vi nok fått opp rota», og slik gikk sangen i det uendelige til Ti-bær og Tyv-bær kom, og så plutselig var det slutt: Og endelig fikk de opp rota. Sangen sluttet alltid på et uventet tall – litt dramatisk, så jeg hoppet av forskrekkelse, glede og overraskelse.» 3)

Seksti år senere ble Søren Hansen invitert tilbake til Fusa av dem han hadde konfirmert der. Til festgudstjenesten møtte det opp så mange at ikke alle kom inn i kirken. Søren forrettet og hadde planlagt å be dem han hadde konfirmert å komme fram på gulvet til en liten «eksaminasjon». Da han så hvor mange de var, måtte han oppgi ideen. Under en sammenkomst sa en av konfirmantene: «Gamle-presten skulle gå av, og vi som skulle «gå for presten», gikk i spenning og otte. Men så kom den nye og det var Søren Hansen. Då vart det snart ein annan tone. Tenk, ein prest som kunne mora seg og le med oss! Ja, det var noko nytt. Og som tok det lognt og roleg om det hende, som vel ofte var, at ikkje alle lekser kom trillande som erter or ein sekk. Og skrekken var burte, sjølv om vi hadde stor age for presten. Kvar lesardag vart som ei feststund.»4)

Et hjem uten snevre grenser

Så ble Hansen sogneprest i Larvik, og mens han var der og mange år etter, ferierte familien hver sommer på Lamøya i Viksfjorden. «Jeg husker at mor og far solte seg uten klær i en eller annen liten kløft der ute på vår øy, og i ettertid tenker jeg ofte at de var langt forut for sin tid og at de ikke hadde blygselsproblemer,» forteller sønnen. Mens Hansen var i Larvik, satt han i tilsynet for dem som kom ut av fengsel. Ofte kom de hjem til ham og fikk mat og klær. Helst ville de ha penger, men det fikk de ikke. En som ble rasende over avslaget, gikk ned og begynte å bryte opp gatestein som han kastet inn vinduene i annen etasje der presten bodde. Søren gjemte seg bak ovnen sammen med familien sin.

«Men det var et trygt hjem,» sier sønnen, «et hjem uten snevre grenser. Det fantes vel kanskje ikke så mange norske prestehjem på den tid hvor prestefar tok sine små med på sirkus. Det voldte litt rabalder i menigheten, men gikk ikke inn på ham. Heller ikke var det vel på den tid så mange presteforeldre som spilte kort med sine barn, men det gjorde man hos oss, uten at synden av den grunn syntes å ha inntatt prestehjemmet. Jeg er glad jeg hadde liberale og frisynte foreldre med stor indre selvsikkerhet.»

Sogneprest Søren Hansen som ung mann. (Foto: Ø. J. Havgar)
Rått egg før prekenen

Søren Hansen kom til Oslo som residerende kapellan i Paulus menighet i 1933. Fremdeles holdt han ofte andakter, kanskje for å spe på inntekten i en familie der sønn nummer fem ble født i 1935. Hver søndag sendte Anna et rått egg med mannen til kirken. Han stakk hull i begge ender med en knappenål og spiste det før prekenen for å få god prekenstemme.

«Når far fikk lønning, hendte det han kastet alle pengesedlene opp i luften for å vise hva han hadde. Det gjorde stort inntrykk på meg og mine brødre og viste hans sans for humor og spøk,» forteller sønnen Øystein. «Så vanket det sosisser til aftens for oss alle og ofte hadde han kjøpt en stang apoteker-lakris eller kokosnøtter som vi fikk smake litt av.

Jeg husker mor fortalte at en gang hadde far holdt en preken hvor han ba sine tilhørere om å gi det de hadde i sin pengepung. Neste dag hadde mor gått til far og bedt om mer penger til husholdningen. «Men du fikk jo penger i går,» sa far. «Jo, svarte mor, men i kirken i går ba du om at man ofret det man hadde og det gjorde jeg.» Slik er det med liv og lære, og det var vel mors måte å få far til å forstå at man skal veie sine ord før man krever.»

Aktiv pensjonist

Hansen var prest i hovedstaden i 35 år, før han avsluttet sitt yrkesaktive liv i 1958 som sogneprest i Østre Aker. Sønnen Torgeir Jebsen Havgar, som var prest i Sem, skulle da på et års studieopphold til USA, og Søren Hansen startet pensjonist-tilværelsen med et års vikariat for sønnen. Mange av sine nesten 30 år som pensjonist virket han som vikarprest rundt omkring.

Han kom trofast til Veierland til kirkens jubileer, holdt gudstjenester og faste kveldsandakter der i sommerukene, og i tillegg kåserte han og holdt 17. mai-tale på øya. I 1970 fikk kirken to nye kirkeklokker som Søren Hansen hadde startet innsamling til, fordi han ønsket mer klang fra kirketårnet.

Temperament og kamplyst

I et intervju i Tønsbergs Blad i 1977 sier han: «Slik det er nå, synes jeg det er for få gudstjenester i Veierland kirke. Det skal være et visst antall gudstjenester der i året, og det må man holde på. Ellers vender man folk av med å gå i kirken.»5)

«Søren Hansen er en av de skarpeste nittiåringene vi har møtt», skriver journalisten. «Jeg er glad jeg er bedre i hodet enn jeg er i bena», ler han, mens han møysommelig stavrer seg oppover svabergene fra båten til hytta hvor han bor om sommeren. Det glitrer i gullinnfattede briller, men enda mer i to blå, oppmerksomme øyne bakenfor. Søren Hansen vil ikke snakke om seg selv og egne bragder. Men enkelte hjertesaker har han da, og med utgangspunkt i et langt livs prestetjeneste skulle han ha erfaringsbakgrunn nok til å uttale seg.

«Som prest har jeg sett forkynnergjerningen som det vesentligste. Det gjelder å få formidlet evangeliet slik at folk oppdager at det angår dem. Det folk trenger, er å høre presten snakke som menneske til menneske. Det kan være en stor hjelp for folk å vite at presten strir med de samme problemene som folk flest.»

Presten bak gullbrillene betror oss at det å preke er hans lidenskap. «Så lenge noen ber meg om det, vil jeg fortsette å holde gudstjenester.» Temperament og kamplyst glitrer i øynene og varsler at så lenge føttene vil bære, folk vil høre, og Hansens gamle motorbåt ikke lekker for mye, vil han være å finne på prekestolen i Veierland kirke i mange år fremover», avslutter journalisten intervjuet.

Søren Hansen, 96 år, og Lars Kristensen utenfor «Vellet» 17. mai 1984. Krika Blæseri spiller. (Foto: Veierlandsminner)
På Luthers prekestol

Sønnen Øystein forteller at faren som enkemann ble en «super kokk» som også bakte sine brød selv. Han badet i sjøen hele livet og tok iskald dusj hver morgen. Selv om han ikke var sportsmann, hadde han stor fysisk energi. Som 84-åring ble han med sønnen og svigerdatteren på sin første tur utenfor Norden. De kjørte bil blant annet til Augsburg, der Søren hadde «enorm glede» av å stå på Luthers prekestol i Anna-kirken.

Sin siste gudstjeneste på Veierland forrettet han 96 år gammel. Samme år publiserte Stokke Historielag en artikkel av ham i årsskriftet «Ætt og Arv», der han mintes sin gamle lærer. 6) «Søren Prest», som han ble kalt på Veierland, døde i 1986.

Nils Semingsen Undset

Han var født i 1843 i Undset-grenda i Øvre Rendal. Faren, Seming Nilsen Lien Undset, var jordbruker, og i fem år i ganske høy alder vikarierte han som lærer i Rendalen. Jacob Breda Bull brukte ham som modell for Seming Skolemester i noen av sine fortellinger, og derfor ble faren kalt «Seming Skolemester» i nærmiljøet. Bull skriver i bygdebok for Rendalen at både Seming og hans ugifte bror, Nils, som overtok slektsgården Nystu Undset, «var store originaler». Denne originale onkelen var læreren på Veierland oppkalt etter.7)

Fra jordbruk til skole

Og han var selv en stor original. Alle søsknene hans bodde og tjente på Nystu hos ungkarsonkelen Nils, og det er rimelig å tro at også «vår» Nils hadde gjort det i noen år før han 22 år gammel begynte på lærerskolen.

Søren Hansen og andre fra russekullet i Oslo i 1909 feirer 70-årsjubileum. Hansen er nummer to fra høyre i første rekke. (Foto: Arbeiderbladet 3.9.1979)

Skolekommisjonens protokoll for mellomste distrikt i Øvre Rendalen forteller at Nils skoleåret 1862-63 var assistent for faren Seming og fikk utbetalt 1 spd og 1 ort av skolestyret.8)

I følge folketellinga fra 1865 gikk Nils da på lærerskolen på Tynset, og faren søkte Skolekassen i Øvre Rendal om understøttelse for sin sønn. Faren fikk avslag på søknaden fordi det bare fantes midler til «nødvendige utgifter, men skolekommisjonen henstilte vennligst til den unge slektnings onkler om å gjøre en barmhjertighetsgjerning i dette viktige anliggende for en ung manns fremtid.»9)

Det var nok gjennomsiktige lokale forhold, og det er rimelig å tro at særlig den ugifte onkelen på Nystuen, som i en folketelling står oppført som kapitalist, var behjelpelig. For N. S. Undset fortsatte sin lærerutdannelse og ble uteksaminert fra Hamar Seminarium i 1872. Da var han nesten 30 år gammel.

«En ødeleggende synd»

Den første lærerposten hans var i Herefoss i Vest-Agder. Mens han var der, utga han et lite skrift på 31 sider med tittelen «Drukkenskabslastens skadelige Følger for Sjæl og Legeme baade for Tid og Evighed». Det starter med en historisk gjennomgang over rusmidler, for så å konsentrere seg om det mest utbredte rusmidlet, nemlig alkohol. Han gjennomgår saklig og detaljert alkoholens skadelige virkninger på individet, familien og samfunnet. Når han diskuterer alkoholmisbrukets samfunnsøkonomiske konsekvenser, underbygger han synspunktene sine med statistikk. Undset kaller drukkenskap en synd som er ødeleggende for forholdet til det åndelige fordi sjelen fjernes mer og mer fra Gud. Han refererer til «tallrike formaninger mot drukkenskap i Bibelen» og siterer 15 skriftsteder som omhandler «denne synd som er djevelens vei», og utdyper over mange sider at de som velger den veien, ikk eskal arve Guds rike, men komme til helvete.

Da han sluttet i Herefoss etter tre år, holdt han taler til elevene, «En lærers Afskedssord til sine børn», og til folk i sognet, «Afskedstale, holdt i Heirefos Sogn, Omlid Kreds». Begge utga han på eget forlag. I talen til skolebarna sier han at hans viktigste bestrebelse har vært å advare mot det onde og oppmuntre til det gode. Han sier at han holder av dem, alle hans kjære barn, og ønsker at de ikke må gå inn på lastens vei. De bør søke Jesus, for den kjærlighet de vet foreldrene og læreren har til dem, er ingen ting mot den Jesus har til dem. Han takker elevene for alle hyggelige stunder og avslutter med en lang bønn for barna. Talen nevner ikke boklig kunnskap eller andre verdslige ting.

Helvetes luer

I den andre og mye lengre talen omtaler han tilhørerne som «mine venner», og budskapet er at det er to herrer de kan tjene – Gud og djevelen. Han siterer hele 28 skriftsteder for å vise konsekvensene av det valget de gjør. Han beskriver det gode liv og saligheten man vil få som lønn for å tjene Gud, for så å beskrive i detalj over mange sider hva man kan vente dersom man velger å tjene djevelen. Han skriver om helvetes luer, angst, pine, gråt, hyling og stønn mens man ligger og brenner i ild i evighet. «Tenk at være omgivet af en Ild, at bo i en Ild, at brænde i en Ild, at svømme i en Ildsø. O, hvilken utaalelig Smerte.»

«Søren prest» og hans niese Marit Aarstad som nå eier Brekke, der Søren vokste opp. (Foto: Veierland kirke 1905-2005)

Kildene forteller ikke hvorfor han sluttet på Sørlandet, men i følge folketellinga for 1875 er han da lærer i Øvre Svatsum i Gausdal kommune i Gudbrandsdalen. 10) Han losjerte på gården til Trond Sønstegård, som i 1876 ga tomt til å bygge skolehus i bygda med lærerleilighet, og budsjettet for 1879 viser at Nils fortsatt arbeidet der. Da han i 1887 kom til Stokke, sies det at han kom fra lærerpost i Gudbrandsdalen.

Søren Hansen forteller at når skolekamerater møttes, kom samtalen alltid inn på Undset, og da ble «mangt et smil lokket frem. Det kan ikke nektes at han brakte ikke sine elever synderlig langt i kunnskap i de alminnelige skolefag. Det var en selvsagt ting at en elev måtte kunne lese, og lese godt før han begynte på skolen.»

Alice-skolen

Det lærte barna på Veierland blant annet i «Bryggerhuset», som fremdeles finnes i Båsløkka 55 på Tangen, der det ble drevet førskole. For en beskjeden betaling lærte barna bokstavene og tallene på det som ble kalt Alice-skolen. Alice Marie Andersdatter var født på gården i 1870. Hun var bare 14 år da faren Anders Larsen døde. Hun hadde i følge Eldbjørg A. Tollnes stor leselyst og ville gjerne blitt lærer, men kom i stedet til Stokke prestegård for å lære husholdning. En tid var hun hos sin moster på Oksøy fyr utenfor Kristiansand. Så var hun en tid i butikk i Sandefjord og Oslo. Når hun var hjemme på Veierland, holdt hun førskole for småbarn. Lærer Undset ville gjerne at barna skulle kunne lese når de begynte på skolen. Alice greidde som regel å lære barna å lese på en måned. Da kunne de som oftest også skrive og regne litt. Lærer Undset beundret Alice for hennes evne «til å hamre kunnskaper inn i tjukke huer».11)

Ikke Sigrid Undsets fetter

Utallige historier går om Undset. Det blir også hevdet at han var fetter til Sigrid Undset.12) Det er ikke noe som tyder på at det er riktig, skriver Mari Erna Lutnæs fra Rendalen, «for de hadde ikke noen besteforeldre felles. De hadde heller ikke olde- eller tipp- oldeforeldre felles, så de var heller ikke tre- eller firemenninger, og man regnet ikke slekta lenger enn til 4. slektsledd. Etter det var en av samme folket».13) Hun skriver videre at hun ville visst det, om Nils’ bror, Erik, som var hennes bestefar, var Sigrid Undsets fetter. «Jeg har ikke brydd meg med å spørre Sigvald om hans bestemor Goro var Sigrid Undsets kusine, for om så hadde vært, hadde også min bestefar vært hennes fetter, og da hadde jeg nok fått høre det av min slektsbevisste far. Men det eksisterer en form for slektsforbindelse mellom Sigrid Undset og Nils. S. Undset. Hva vi skal kalle den, er ikke godt å si. Den viser seg først meget langt ute i leddene, og det er også meget skjeve generasjoner. Trekker man det helt ned til proband, blir N. S. Undset fem-menning med Sigrid Undsets far Ingvald Undset.»14)

Hellugg, halvlugg og kvartlugg

Ikke noe tyder på at Undset hadde store pedagogiske evner. Han fulgte nok heller sine egne undervisnings- og avstraffelsesmetoder. Og disiplin holdt han. Straffemetodene hans var enkle, vesentlig to: Han lugget og han slo med linjal over elevenes hender. Luggingen besto i at han tok en klype hår ved øret og trakk kraftig til. Han praktiserte et straffesystem med «kvartlugg», «halvlugg» og «hellugg», alt etter syndens størrelse. Søren Hansen sier at han må tilstå at han, sikkert ufortjent, ikke opplevde lugging. «Det var ikke uvanlig at en elev tellet hvor mange slike lugger han hadde fått på en dag eller i en bestemt tid. Det ble imidlertid lett avbøtet. Ventet en slik «sprell» som han ofte tiltalte en urolig krabat med, lugger, så klippet han eller hun – piker gikk ikke klar – seg snau ved ørene.»

Pontius Pilatus i fattiggården på Bogen

Søren Hansen forteller at læreren hans var en eiendommelig mann. Han fortalte om Pontius Pilatus, som ble avsatt som landshøvding og ble galeislave. Dette var svære ting som elevene satt og hørte på med stor ærbødighet. Men det var ikke nok for Undset, for han sa også: «Og til slutt kom han til Bogen.» Det var fattiggården i Stokke kommune og det verste stedet noen kunne komme til. Alltid senere i livet når Søren Hansen reiste forbi Bogen, tenkte han at her endte altså Pilatus, den tidligere landshøvding i Judea, sine dager. «Keiserens representant kom altså til Bogen. Så vi hadde store forbindelser. Jeg syntes formelig at Bogen løftet seg lite grann.»

Undset hadde den vanen at han aldri sa «du» eller «jeg», men brukte pronomenet «vi». Det kunne føre til forvirring og usikkerhet om han mente «jeg» eller «du». Dersom elevene ville ha forklaring på noe, svarte han ofte: «Vi får spørre ho mor, gøtt.» Da må han ha ment: «Du får spørre din mor», for Undset mistet sin i 1881. Ungkaren satt også ved kateteret og stoppet strømpene sine i timene.

Skrivetimene husket Søren Hansen godt. Undset satte barna i arbeid. Selv tok han en bok og satte seg ned i en krok av skolestuen. Der tok han sin middagshvil. Men rett som det var sovnet han og boken falt i gulvet.

Nils Semingsen Undset (Foto: Veierlandsminner),
En uhyre sparsommelig mann

Søren Hansen forteller videre at Undset var uhyre sparsommelig når det gjaldt seg selv og ble regnet for å være usigelig gjerrig. «Fikk noen oppleve å se ham spise, glemte man det ikke. Han hadde et brødstykke – et nokså tykt – og der hadde han en smørklump midt på. Han satt nede i en krok og spiste mens vi skulle skrive. Og der holdt han på å spise rundt smørklumpen. Jeg vet ikke om han gjemte den til et annet brødstykke. Det kom neppe en dråpe kaffe innenfor hans munn. Nei, melk var hans drikk, ja, og så pottøl.

Noen mer nøktern mann i levemåte, i mat og klær og husvære, tror jeg ikke Norge har fostret. Han praktiserte bokstavelig livets nødtørftighet. Jeg husker ham ikke i annet enn den samme merkelige jakke eller trøye, de samme benklær, og en eiendommelig mellomting mellom hatt og lue. Men han kunne hjelpe en fattig student.»

Klager på læreren

Hansen forteller også at Undset «etter manges dom ikke holdt mål som lærer, og det kom enkelte klager på ham. Det var flere forsøk på å få ham fjernet fra skolen. Det ble samlet underskrifter på en henvendelse til skolemyndighetene om å få ham avsatt. Jeg tenker med takk på at min far, som ofte var i konflikt med læreren, da sa nei. Jeg tror det tjente til å dempe. Så skulle skoledirektøren komme for selv å forvisse seg om lærerens uskikkethet, men han fikk stor respekt for Undset, og han ble værende på sin plass. Som rimelig var, det er dypt menneskelig, hoverte nok Undset litt. Han lot falle en bemerkning som: «Det er lettere å få avsatt presten eller kongen enn læreren.»

«Undset kunne si de utroligste ting på rendals-dialekten som han beholdt i alle år. Og sterkt preg av avstengt dal bar han med seg i sin personlige stahet. Hvis noen forsøkte å få ham til å endre mening eller standpunkt, var det bortkastet møye. Han beholdt alltid rett. Slikt ergret jo folk seg over, især de voksne, og gjorde ham ikke populær. Han hadde også sterke sympatier og antipatier.»

Men elevene har ikke bare negative minner om læreren sin. Timene i kristendom står i et annet lys. Der fortalte og forklarte han og gjorde bibelhistorien levende og morsom. Han ga liv til vanskelige ord og saker i katekisme og forklaring og levde med i det han snakket om.

(Foto: Hus og folk på Veierland)
Undsets salmebøker på dynga

Den dypt religiøse Undset var ikke fornøyd med de salmebøkene som fantes. Han mente at salmene i Kingos og Landstads salmebøker var «for dogmatisk bestemt» og ville at de heller skulle være bestemt av prekentekstene på søndagene. Her ville han gjøre noe banebrytende. I det stille arbeidet han år etter år med å skrive salmer. Det ble et enestående arbeid; en salmebok med bare en forfatter.

Den ble ingen suksess. Han opplevde at livsverket som han hadde tenkt skulle bli en kirkesalmebok brukt i menighetene, var uten interesse for kirkens menn. Arbeidet var forgjeves og mislykket, og mange av salmebøkene ble funnet på loftet på Tangen da han flyttet derfra. Noen forteller at «alt havnet på fyllinga»15), og andre mener at hele opplaget «visstnok havnet på bålet».16) Disse minnene veierlandsfolk har om den triste skjebnen til Undsets salmebok, kom i et litt spesielt lys da undersøkelser på nettet viste at blant de syv heftene og bøkene han utga, fantes fire sang- og salmebøker.

I 1882 utga han på eget forlag i Kristiania sin første salmebok, «Sange til oppmuntring og trøst». Deretter kom «Salmer over nye tekster» i Tønsberg i 1914 og igjen i 1915, før det kom en nyutgave av disse salmene i Oslo i 1928.

Salmeboka fra 1915 inneholder 663 salmer og 18 bønner. Han har skrevet morgen- og kveldsbønn for hver av ukas dager, pluss bønner til bruk i jula og på nyttårsaften.

Det er merkelig at det i salmeboka utgitt i 1915 står at det er 2. opplag og enda merkeligere at han fikk trykket en ny utgave i 1928 dersom han satt inne med de fleste bøkene fra 1914 og 1915. Noen forklaring er det ikke mulig å komme med. Han var jo en merkelig person.

Søren Hansen skriver at han bøyer seg «i dyp ærbødighet for en slik tro og energi. Et helt livsverk som en ærlig og gudfryktig mann la sin sjel og sin tro helt og udelt i. Det er bare så usigelig vemodig at det hele var så mislykket.»

Tittelbladet på en av de fire salmebøkene Undset skrev og utga mellom 1882 og 1928. (Foto: Kai Roar Furvann)
Kranglet med Stokke herredsstyre

Søren Hansen forteller også at «Undset var svært konservativ, og i 1905 var han visstnok den eneste på Veierland som stemte mot unionsoppløsningen. Begrunnelsen var at nordmenn hadde sverget kongen troskap, og en troskapsed måtte ikke sviktes. Han fikk visstnok mange vondord og ble enda mindre populær på øya. Men han var fri og uavhengig av andre.»

I 1902 vedtok Stokke herredsstyre å halvere godtgjørelsen for blekkhold på skolene.17) Betalingen for å holde blekk og blekkhus i en klasse i ett år skulle settes ned fra to til en krone. Ingen av lærerne i Stokke, bortsett fra Undset og Aarholt, ønsket å fortsette å holde blekk for kr. 1 per år. Heller ikke da lærerne i Stokke samme år frasa seg arbeidet med oppvarming og renhold av skolen dersom de ikke fikk en tilleggs-godtgjørelse i forbindelse med merarbeid på grunn av tuberkulosefaren, støttet Undset flertallet av lærere i kommunen.

Undervisning viktigere enn møter

I 1902 ble Undset utnevnt til medlem av Stokke fattigstyre, men nektet å motta valget. Han sendte følgende brev til formannskapet: «På grund af min stilling som lærer må jeg bede mig fritatt fra å være medlem av Stokke fattigstyre, thi møder og andet arbeide vil som oftest komme til at indtreffe i skoletiden til skade for skolen, og jeg vil derfor tillade mig att gjøre formandskabet opmærksom på at de gavner best skolen ved ikke at indvelge lærere til noget sådandt hverv.»18)

Korrespondansen gikk fram og tilbake mellom herredstyret og Undset i flere år. Amtet og fogden ble også involvert, og Undset ble informert om at han var pliktig til å møte, og at det var en bot på 5 kroner for hvert møte han ikke deltok på.

Undset skrev tilbake: «Nærværende skjer for at gjøre herredsstyret oppmerksom på at jeg på det bestemteste fastholder hva jeg tidligere har sagt om ikke at mottage valget som medlem av fattigstyret, fordi det er til skade for skolen; dette synes jeg herredsstyrelsen selv måtte skjønne og innrømme. Jeg så fruktene derav da jeg var rodeforstander og jeg lovet da med meg selv, at så lenge jeg er lærer, mottager jeg ikke noget kommuneverv, og det nytter ikke for herredsstyret hverken at lokke eller true meg. Mot mitt løfte forbliver jeg tro.»

Undset argumenterte senere med at han burde bli fritatt da han fylte 60 år, men loven sa at den som var valgt inn før fylte 60 måtte sitte valgperioden ut. Han møtte fortsatt ikke, og sa at det var yngre folk på Veierland som kunne velges. Fattigstyret skriver i 1904 til herredsstyret at Undset har forsømt lovlig berammede møter. Samtidig anbefaler de at herredsstyret velger et nytt medlem i Undsets sted, «for å få saken ordnet og unngå flere ubehageligheter». Kildene forteller ikke hvordan saken endte. Ikke noe tyder på at Undset noen gang skiftet mening, så han betalte kanskje boten – for penger hadde han.

Tangen gård

Da Undset kom til Veierland i 1887, var det 25 år siden det ble bygd skolestue med lærerleilighet på øya, men i 1895 kjøpte han en part av Tangen og flyttet dit. Søsteren Berte, som var ti år yngre enn Nils og ugift, kom til Veierland og stelte gård og hus for ham. Grandnevøen Gudolf, bodde også på Tangen. Han var barnebarnet til søsteren Guro, hjalp til med gårdsdriften og overtok senere bruket da Undset flyttet fra Veierland. Undset underviste på Veierland til han fylte 70 år i 1913 og ble pensjonist. Han fortsatte å bo på Tangen til han og søsteren Berte i 1927 flyttet tilbake til Nystu i Rendalen.

Gården Tangen (gnr. 141, bnr. 1) som Undset kjøpte i 1895 og bodde på til han flyttet tilbake til Rendalen i 1927. (Foto: Lisbeth Higley)
Tilbake til Rendalen

Bare to av Nils S. Undsets åtte søsken giftet seg. Men han hadde likevel stor familie i Rendalen da han flyttet opp dit igjen, for både de to gifte søsknene og fire av de fem ugifte søstrene hadde mange barn. Da han kom tilbake, levde fremdeles tre av søstrene, en svigerinne, mange av hans nieser og nevøer og i tillegg mange fettere og kusiner. De satt på forskjellige Undset-bruk bl.a. Nystu, Velstu, Nestu, Nytrøen, Millehaugen og Lien. Slekten var stor og hadde dype røtter i dalen.

Gudolfs bror, Sigvald, som i dag er føderådsmann på Nystu og snart fyller 100 år forteller:

«N. S. Undsets søsken, Sevi og Berte, arvet Nystu etter den originale onkelen Nils i 1901. Da Sevi døde i 1911, ble hans del overdradd til N. S. Undset og året etter overdro han og søsteren Berte Nystuen til den eldste nevøen sin som hadde vokst opp på Nystu der hans mor, Goro, hadde vært budeie hele sitt liv. Da N. S. Undset og søsteren Berte dro fra Veierland og kom tilbake til Nystu i 1927, var de som føderådsfolk å regne. De bodde i et hus med to rom som opprinnelig var en gammel drengestue på Nystu. Det ene var ikke ferdig innredet så det fikk N. S. Undset ordnet, og der bodde han så varmt og godt at det ikke var råd for andre å være inne, mens Berte bodde i det andre og hadde det heller kaldt. Hun var nok oppdradd til sparsommelighet av sin onkel. Nils åt alle måltider inne hos sjølfolket, Berte holdt seg sjøl.»19) En som gikk turer med Nils da han kom tilbake, sier at «han var en snodig turkamerat.»20)

I 1905 ble det bygd ny skolestue på Undset, og like etter Nils kom tilbake, kjøpte han den gamle skolestua som sto tom for 6 000 kroner. Det ble til Undset Bedehus som han i 1930 solgte til Hamar Indremisjon. «Der holdt Nils bønnemøter regelmessig, men det var oftest ungdommer som møtte fram og det var nok ikke for å lytte til Guds ord. De «holdt spetakkel» isteden. Som den originalen han var, måtte nok Nils tåle en god del fortredeligheter fra den yngre garde. Han var alltid rustet med stokk når han skulle ta seg over veien og opp i huset sitt etter kveldsmåltidet i høstmørket.»21)

Nils Semingsen Undset døde 93 år gammel i 1936 og ligger begravet på Nystuens gravsted på kirkegården i Øvre Rendalen.

Et av de få bilder som finnes av Undset. I følge slektninger i Rendalen likte han ikke å bli fotografert. (Foto: Veierlandsminner)
Fotnoter:

1) Trykket i «Veierlands-minner». Veierland Vel1998.

2) Øystein Jebsen Havgar; « Barndomserindringer».

3) Øystein Jebsen Havgar; «Barndomserindringer»

4) Aslaug Tveits tale holdt i Fusa i mai 1980

5) Tønsbergs Blad 26. juli 1977, trykt i «Veierland kirke 1905-2005», Nøtterøy 2004

6) Artikkelen hadde tidligere vært publisert i «Tunsberg vårt bispedømme», 1961. Søren Hansen; «Læreren – en særpreget personlighet.»

7) Både Undset og Nystu blir stavet på forskjellige måter i kildene; Undset, Unset, Undseth og Nystu, Nystuen. Søsken som bodde på gården samtidig har ofte valgt ulike former.

8) Opplysninger fra Mari Erna Lutnæs, Rendalen

9) Opplysninger fra Mari Erna Lutnæs

10) Gausdal gjennom 100 år. 1837-1937

11) Eldbjørg A. Tolnes. Brev til Kari Paulsen våren 2012

12) «Folk og hus på Veierland», s. 44 og « Veierlands-minner», s.15, «Veierland forteller», s. 129

13) Opplysninger fra Mari Erna Lutnæs

14) Proband betyr «person som det settes opp slektstavle for.» Opplysninger fra Mari Erna Lutnæs.

15) Sverre Solberg i «Veierland forteller», s.129

16) «Folk og hus på Veierland», s. 125

17) Bergsholm, Svein Erik, Stokke Historielag, stilte referater fra Stokke Lærerlag til disposisjon.

18) Bergsholm, Svein Erik, Stokke Historielag stilte dokumenter fra Stokke Herredsstyre til disposisjon

19) Opplysninger gitt i 2012 av Sigvald Nystuen i Rendalen, bror til Gudolf som var på Veierland og overtok Tangen.

20) Gjert Grindflek, Rendalen

21) Sigvald Nystuen og Mari Erna Lutnæs.

Kilder:

Aurmark, Svein (red); Veierland kirke 1905 – 2005, Nøtterøy menighet 2004

Bolling, Reidar; Norges prester og teologiske kandidater, Oslo 1958

Bull, Jacob B; Øvre Rendalen. Gårdenes og slektenes historie, Oslo 1940

Christensen og Hagelund; Stokke Bygdebok bd. 2 og 3. Stokke 1883 og 1988.

Hansen, Søren; «Læreren. En særpreget personlighet.» Tunsberg vårt bispedømme, Bispedømmerådet, Tønsberg 1961

Havgar, Geir; samtaler Havgar,

Øystein Jebsen; upubliserte «Barndomserindringer», Oslo 2009, og samtale «Hus og folk på Veierland. Portrett av et øysamfunn», Veierland Vel 2011

Kristoffersen, Lillevi Berg, « Veierland forteller», 2009

Lutnæs, Mari Erna; god og viktig hjelp med opplysninger om Undset, Nystuen og Øvre Rendalen

Paulsen, Kari; samtaler

Stokke historielag; Ætt og Arv 1983-84.

Søren Hansen; «Lærer Undset på Veierland»

Tolnes, Eldbjørg A; opplysninger i brev til Kari Paulsen, Veierland

Undset, Nils Semingsen;
«Drukkenskabslastens skadelige Følger for Sjæl og Legeme baade for Tid og Evighed», Arendal 1875.
«En Lærers Afskedsord til sine Børn», Arendal 1875.
«Afskedstale, holdt i Heirefos Sogn, Omlid Kreds, 1875», Lillehammer 1876.
«Sange til Oppmuntring og Trøst», Kristiania 1882.
«Salmer over nye tekster, Anden Række», Tønsberg 1914.
«Salmer over nye tekster, Første Række», Tønsberg 1915.
«Salmer over nye tekster», Oslo 1928

«Veierland kirke 105-2005. Hundre år i hverdag og helg». Utgitt av Nøtterøy menighet 2004

«Veierlands-minner», Veierland Vel 1998

Aarstad, Marit; samtale

Follow Lisbeth Higley:

f.1943 på Nøtterøy. Cand. philol. 1976 med historie hovedfag. Lektor på Presterød ungdomsskole. Var med på opprettelsen av Tverved skolemuseum. Artikler i historiske tidsskrift, medredaktør av «Vestfoldskolen gjennom 250 år».

Legg inn en kommentar