En spennende dag hos Josefine

Av Knut Mello (Njotarøy 2012)

Visergutt i særklasse på Teie:

Dette skal handle mest om Josefine. Jeg var egentlig ingen flue på veggen. Når det dro seg til i butikken, hadde jeg ett eller annet gjøremål på lageret. Eller satt under kjellerluken og plukket potetgroer. Men lyden bar godt. Jeg ble aktiv lytter. Stemmer, først summing, så humring og derpå skrallende latterbølger. En god historie eller en forsiktig grovis var avlevert – vekselvis fra bak disken og fra foran den. En ny, spennende dag hos Josefine Nielsen i Teiehøidens Colonial.

Josefine Nielsens hus i Skoleveien 3 i dag – uten spor etter Teiehøidens Colonial. Njotarøy-redaksjonen har sjekket nøye Ingvar Dillans originale Nøtterøy-film fra 1938/39 , der de fleste kolonialforretninger på øya ble besøkt av filmteamet. Josefines var et unntak – sammen med blant annet Finn Eide, Teie torv og Gunnar Helgesen, Stangeby. Hvorfor? Det fortelles fra flere kilder at den ivrige avholdsmannen Dillan bevisst dro forbi kjøpmenn som solgte øl! (Foto: Kai Furvann)

Fra starten av kan jeg ikke huske at vi handlet noe annet sted. Butikken lå på hjørnet av Skoleveien og Grindstuveien med adresse Skoleveien 3. Alle hadde sin faste kjøpmann før, under og noen år etter krigen. Rundt Josefine residerte allerede eller etablerte seg etter hvert sterke konkurrenter som Bjarne Thorbjørnsen, ved oppkjøringen til Fjellveien/Grindstuveien, Mathis Thorsens Teie Landhandel på Kirkeveien, Knut Pedersen/Anker Hesby i Fjellveien, en sverm på Teie torv og utover Smidsrødveien/Kirkeveien. Og etter krigen også en nykommer et steinkast unna i Skoleveien, den egentlige fiskehandler Singdal Sørensen, dog uten langvarig hell som kolonialhandler.

Vi beveger oss i tidsrommet noe før, i og etter 1920-1960- årene. Lokkevarer eller tilbud eksisterte ikke, «bare faste (lave) priser». Lite kunne forandre på kundenes inngrodde handlevaner og lojalitet overfor sin butikk. Skjønt det het seg at spøkefuglen Finn Eide på Teie torv (opprinnelige Nøtterø torv eller Havebyens torv) skal ha gjort det klart da en av hans trofaste kunder vaklet i sin tilhørighet: «Slutter du å handle hos meg, kommer jeg og spøker for deg!»

Brød: 51 øre og 16 merker

Brødet – det var lenge bare ett slag – kostet 51 øre og 16 merker på rasjoneringskortet. Skurepulver var synonymt med ATA, og skulle du ha tannkrem, spurte du etter «stomatol» – enda du like gjerne mente Sico eller Vademecum eller Solidox. Og borte i hjørnet hos Josefine sto diskenspringer Atle Abrahamsen og fylte mel i poser og veide opp sukker da det igjen ble å få kjøpt. Posene kom som firkanter, men det var om å gjøre å lage et fint innsnitt i de to nedre hjørnene. En annen Nøtterøy- kjøpmann med yrkesstoltheten i orden, Brede Hansen på Oterbekk, sa alltid med høytid: «Noe av de vakreste i verden er en pent «brettæ påsæ»!»

Atle var den evige sittende og dyktige formann i Indre Nøtterøy vanførelag, en av de få foreninger som nazistene lot drive videre under krigen. Han var en aktiv kristen med glimt i øyet for alt som rørte seg omkring ham. Og glimtet kunne han trenge både som ekspeditør og tilhører.

En sa ikke skurepulver når en slik vare var ønsket, en sa ATA (også den gang). (Barndom 40-tallet. Vega forlag)
Havebyen reiser seg

Josefine Nielsen, født i 1886, finner vi som handlende på Nøtterøy allerede i 1916. Da var hun ugift og het Hansen. Som 35-åring, da sammen med mannen sin, den fire år yngre Hans Antonius Nielsen, kjøpte hun Skoleveien 3 i 1921. Huset var bygget noen år tidligere og ble kalt Bjerkelund. Det var en to-etasjers villa. Det er noe uvisst når de startet sin forretning her. En kilde antyder 1926. Trolig kom de i gang noe før.

Vi må ta et raskt lite tilbakeblikk på utviklingen av Teie-området. Innerste del av øya, sør for den industriskalken Tønsberg kommune hadde ranet til seg i 1876, var tidlig på 1900-tallet for en stor del dekket av skog og jorder. Det kom etter hvert noen hus langs Kirkeveien og Gamleveien. Teie skole ble bygd først i 1915. Til da måtte skolebarn «innafra», inkludert Kaldnes, Munkerekka og Ørsnes (Rosanes), komme seg til Herstad skole for å bli undervist. Realiseringen av de gigantiske utbyggingsplanene for Nøtterø haveby i 1920-årene, med torvet som sentrum, endret bit for bit radikalt på dette forholdet.

Trygve Bratteli fikk jobb

Dermed så også Josefine og Hans Antonius sin sjanse. Til dette forretningsformålet ble hagepartiet mot Grindstuveien åpnet. Store portsteiner avgrenset inngangspartiet. Her ble en fin gruset åpen plass anlagt foran inngangen og den fine fasaden mot Grindstuveien. Nærmeste konkurrent hundre meter unna ble da nevnte Teie Landhandel, etablert av Folkestad i 1919. Det var her senere statsminister Trygve Bratteli debuterte i arbeidslivet som visergutt. Bjarne Thorbjørnsen etablerte seg først i 1931, men stjal nok etter hvert mange potensielle kunder fra Josefine. Hans Antonius døde allerede i 1929. Begge var oppvokst på Nøtterøy. De ble barnløse.

Stor bidragsyter

Men Josefine vokste både i alder og omfang – og erfaring. Hun drev forretningen så lenge hun sto oppreist med humør og dyktighet og hjertelag. I forbindelse med kriseårene 1931- 32 viste hun det siste. Opplagsåret for hvalfangstflåten rammet sjømannskommunen Nøtterøy hardt. Arbeidsledigheten var betydelig også «på land», og det ble satt i gang nødsarbeid, og det kom innsamlingsaksjoner i regi av De Arbeidsløses Forening. Også landhandlerne og gårdbrukerne ble utfordret og ga varer. For eksempel skjenket Øhre landhandel fem kilo smør, mens Josefines Teiehøidens Colonial bidro med tolv kilo. Det var ikke en ubetydelig innsats. Blant de største giverne i penger var forøvrig lærer(inne) Anna Backer med 25 kroner – likesom hennes far, prost Hans Backer, med samme beløp.

Kassaapparatet hos Josefine så omtrent slik ut. Bemerk den fine sveiva og «hør» den flotte plingen. (Foto: http://no.wikipedia.org/wiki/)
I kø etter smør

Det var altså her også artikkelforfatteren startet sin arbeidskarriere – som visergutt et par år etter krigen. Jeg var naturligvis godt kjent med forholdene. Det var min oppgave daglig etter skoletid å gå den lange veien, syntes jeg da, til Nøtterø torv og hente den strengt rasjonerte «slant» med nysilt melk, som i krigsårene tilkom en barnefamilie. Det skjedde i lokalmeieriet i Bærland-gården, hvor Alfhild Kristiansen, bare kalt «frøken Kristiansen», residerte og med vennlig, men bestemt avmålt hånd øste opp halvliteren per barn – ikke mer, ikke mindre – fra et digert Tønsberg Meieri-spann. Voksnes andel utgjorde en kvart liter skummet melk – og den var virkelig skummet med dominerende blåfarge. Og apropos dagens merkelige smørkrise: Under rasjoneringen ankom meieriutsalget en gang iblant noe så vidunderlig som meierismør, også kalt bondesmør – en mark (1/4 kilo) per kunde. Mor sto et stykke foran i køen, jeg lengre bak. Vi kjente hverandre likesom ikke.

Pling og potettider

For Josefine og de andre i samme bransje solgte ennå ikke melk. Kjølerom var ikke oppfunnet. Disken, med Josefine og hennes ansatte bak, spesielt husker jeg Åse Gulbraar (Thorsen) og Karen Åse Kristiansen fra Grindstuveien 9, virket uendelig lang. Alle varer ble pent stablet i hyllene og lagret der. Veievarer ble hentet fram fra store skuffer under disken. Hyllevarene kunne man peke på, men ikke røre. Plingen fra det imponerende sølvgrå kassaapparatet fortalte om en god handel.

På selve lageret sto tønna med saltsild. Under en lem midt i var trappa ned til potetkjelleren. De fleste dyrket sine egne poteter i matkrisetider. Vi ble tildelt noen titalls kvadratmeter «parsell» ved Grindløkken skole. Jobbing med poteter/grønnsaker her var såvel en livsnødvendig som en sosial og nabovennlig aktivitet. Ingen stjal fra hverandre, og krigssladderen gikk livlig om dette og hint. Under lå hos mange den intense spenning og frykt den gang: Kommer ektemann og far helskinnet hjem fra krigshelvetet? Vi vet nå at 170 fra Nøtterøy, nesten utelukkende sjøfolk, satte livet til i kampen for friheten.

Birger Madsen – humørfylt kunde hos Josefine, streng billettkontrollør hos Øybuss (Foto: Øybuss)
Den streng/blide kontrolløren

Også den tid tok slutt. Derfor havnet jeg i potetkjelleren hos Josefine for å plukke groer. Her nede nådde fra butikklokalet over både alvorsprat og skrømt. Det meste nådde flagrende gutteører. Ikke minst ble det liv når Birger Madsen og kona kom og handlet. Alle kjente Madsen som sjåfør på «Foynland-Husø-bussen» og senere som Øybuss’ første billettkontrollør. Han var stor og kraftig og litt skremmende. Vi tviholdt på billetten for ikke å fomle den bort. Kontrolløren kjente ingen nåde om du ikke fikk den fram litt kvikt. Og hadde billettøren oversett noen (eller latt en nær bekjent gå gratis), ble det en skikkelig oppstramming av synderen. (Jeg avanserte et par sommerferier senere til «bussegutt» og visste da hva jeg gikk til).

Vossamål og tålmod

Men Madsen som kunde hos Josefine hadde altså et festlig alter ego. Ingen lo så skrallende, og ingen hadde så mange på kanten historier som han. Men Josefine selv var heller ikke skåren for tungebåndet. Og fra nabohuset kom en forsterkning i «fru rørlegger Helga Hansen» (med tre større barn som senere ble Fagernes-er) og ga sitt besyv med. Hennes mann, rørleggermester Mauritz Hansen, ble en institusjon på Teie. Gud vet hvor mange kilometer rør han har nedlagt og hvor mange frosne vannledninger han måtte tine i strenge vintre, etter hvert sammen med sønnen Frank.

Når også Kari Hatlestad, skomakerfruen (med ti barn), skred inn fra tvers over gata med sitt klingende vossamål, ble det enda mer dirrende liv i de grunne varehyllene. Ikke mindre muntert ble det når en av de mange tålmodige «reisende» stakk innom. De gutta (alltid menn) representerte Tønsbergs mange kolonialgrossister og tok opp bestillinger etter lange lister. De måtte gi seg god tid. Kundene først – og så ble ordren på noen bokser sardiner, noen kiloer sukker osv. nedtegnet. En av de faste agentene var Erik Ring, på fritiden forøvrig en glimrende pianist. (I tillegg var han leieboer i mitt barndomshjem i Kikutveien).

Som fast kunde møtte også den tidligere postmannen Oskar Johansen, Gamleveien 9. Alle kjente hans navn og adresse. Han var en mester i å løse kryssord i ukeblader og aviser. Dertil hadde han en eventyrlig evne til å bli trukket ut som premievinner. Oskar tjente også en slant som forfatter. Ukebladene tok villig inn hans små fortellinger.

Denne vaklende varesykkelen, temmelig lik den originale, var en prøvelse for visergutten. (Foto: http://www.denrustneeike.no)
Varesykkel til besvær

Men det var jo visergutt jeg skulle være. Vi er kommet til 1947-48. Josefine hadde en forhistorisk varesykkel med høye, vanlig tynne hjul. En diger, oppfylt varekurv foran gjorde kjøretøyet vrient å balansere. Bak kunne det spennes på en to-hjuls tilhenger. Denne ekvipasjen, som virket noe antikk, ble min slitsomme arbeidshest. Jeg var gruelig misunnelig på visergutten hos «Thorbjørnsens eft.f.» (senere Rebekka Andersen). Hans moderne sykkel hadde ballongdekker, et lite hjul foran med kurv over og et elegant, langt, rødt navneskilt under ramma. Sånn skulle det se ut for en visergutt med verdighet!

Min skjebne ble ikke lettere av at forhjulet på Josefine-doningen stadig måtte pumpes opp. Det var ikke min jobb å lappe, selv om jeg hadde god trening hjemmefra med mine eldre brødres utslitte sykler. Det måtte være et oppdrag for Ernst Kristiansen, mente nå jeg. Han hadde etablert Nøtterø Sport & Kjøkkenutstyr i Eide-gården på Nøtterø torv (altså Teie torv i dag).

Utkjøringsdag var fredag etter skoletid. Telefonkundene hadde stort sett bestilt levering foran helgen. Betalingen var kroner 2,75. Noen lørdager vanket det også litt arbeid. Da ble den samlede betaling i prinsippet 3,50. Lønna ble utbetalt uavhengig av tidsbruk. Noen økter var korte, andre krevde et par timer. De fleste kunder troppet jo selv opp i butikken og bar hjem sine innkjøp.

Slik skulle en «orntli'» viserguttsykkel se ut, mente den misunnelige artikkelforfatteren. (Foto: http://samler.no)
Kunder langt unna

Det var ikke så stor innsats å levere varer hos Madsen og Ditmansen like borti Skoleveien eller hos den østerrikske musikkprofessor Victor Riedel i Lundveien – han som alltid forsiktig lukket opp ytterdøra og honorerte med en ekstra mynt. Verre var det å jobbe seg oppover både Fjellveien og Øvre Fjellvei (nå Øvreveien) til Abrahamsen og Nystrøm, «langt» inne i skauen, syntes jeg, der nye Teigar ungdomsskole nå ligger. Til jul og høytider med blant annet en masse flasker, ble det tunge tak dit med tilhengeren. Jeg kunne aldri forstå hvorfor ikke også disse handlet hos for eksempel langt mer nærliggende Knut Pedersen i Fjellveien. Men det var jo ikke min sak.

Litt lenger nede i Øvre Fjellvei i privaten hos den menneskelige kinokontrolløren Dagfin Johannessen (med kollegaer som ellers stort sett var en samling suringer, syntes vi) bodde frøken/fru (jeg er ikke sikker) Juhlin i annen etasje – en gammel og elskverdig dame. Hun bidro også med en ekstra 50-øring. Men det var et lite men her. Hun luftet sjelden eller aldri. Jeg måtte helst holde pusten mens jeg strevde med vareleveringen. I en periode ansatte også Josefine en slektning, trønderjenta Anne Marie. Hun bodde på gården Kjernås som et fjernt artsmedlem også av familien Asbjørn Fosaas. Det betydde nok et artig dialektinnslag. Men det medførte også at butikken for en periode fikk en ny «langtbort-kunde», mente nå jeg. Josefine var forøvrig selv født på Kjernås, hvor det tidlig fantes en landhandel. Nåværende senior på gården, Hans Thorbjørn Fosaas, husker godt Josefine og mener de var beslektet «et støkke uti».

Suppe og kunst

Midt oppi Vestfjordveien bodde Josefines søster, Alfhild Andreassen. Josefines kvinnelige butikkassistenter måtte også gjøre kjøkkentjeneste med middagsstell for «sjefa». Og da passet det ofte med en ekstra porsjon til «søster». Å bringe en ferdig anrettet middag med suppespann trygt fram på vaklende sykkelhjul vinterstid til «langtbortistan» – ja, det ansvaret ble pålagt visergutten. Det gikk gjerne bra.

Min eldre bror hadde noen år tidligere samme karrierestige: visergutt hos Josefine med samme sykkel, med samme slag suppe, men mindre hell. Han veltet…

To fornemme damer av en litt annen verden hørte til nærkundene, mor og datter Anna Margrethe og Bodil Torgersen i skipperhjemmet Gamleveien 30. Det virket alltid som en liten en feststund å besøke de to. Fru Torgersen spilte piano og ville gjerne ha en lytter. Datter Bodil var malerinne på si’ og hadde dekorert flere innevegger. Var hun hjemme, måtte jeg bli med en tur rundt i huset og beundre verkene. Selv om jeg neppe avslørte noen glødende kunstinteresse, husker jeg de stundene med glede.

Eiendommen Skoleveien 3 ble solgt i 1968. Josefine døde det året, 82 år gammel. Forretningsdriften ble nedlagt – her som i samtlige halvt hundre privatdrevne kolonial- og landhandlerier vi hadde på Nøtterøy fram til dagligvarekjedene tok over all styring.

Kilder:

Berg, Lorens: Nøtterø – en bygdebok.

Christophersen, Egil: Nøtterøys historie I.

Paulsen, Helge: Nøtterøy – inn i 1900-årene.

Unneberg, Sig.: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie.

Njotarøy: Bratteli (1988), Sårheim (1994)

Muntlige kilder: Gerd Nilsen, Hans Th. Fosaas m.fl.

Follow Knut Mello:

f. 1934 og bosatt på Nøtterøy, pensjonist. Lærer- og journalistutdanning, yrkesaktiv som rektor og journalist i Tønsbergs Blad. Har skrevet Teie IFs historie, Vestfold Fotballkrets” historie. Styremedlem i Nøtterøy Historielag fra 1979 til 2004, redaktør av Njotarøy 1987-96. Historielagets første æresmedlem, 2002

Latest posts from

2 Responses

  1. Elisabeth Grødahl

    Artig å lese. Husker vi var innom der som unger. Jeg hørte alltid bare butikken til Nilsæ, det var det det gikk på blant oss ungene.

Legg inn en kommentar